Kongo (bokomtale)
Av Mathias Bismo
Thomas Turner: Congo Wars – Conflict, myth, reality, ZE D BOOKS, 2007
Krigen som har herjet Kongo de siste 13 årene, er trolig den blodigste verden har opplevd siden Vietnam-krigen, og det er ikke mye om å gjøre før dødstallene øker ytterligere. Likevel er det en krig som har fått marginalt med dekning, og skapt så godt som ingen aktivisme i vesten. Et søk på nettsida til partiet Rødt på «Kongo» gir ett treff, en uttalelse der partiet, med svært spinkel begrunnelse og, i denne anmelders øyne, feilslått argumentasjon, går inn for å sende norske styrker til Kongo. Til sammenligning gir et søk på Tjen Folket sju treff, og selv om det er vanskelig å sammenligne viktigheten av en blodig krig med interne stridigheter i/rundt et lite norsk politisk parti, så illustrerer det noe av den manglende interessen for denne høyst reelle og dødelige krigen.
Thomas Turners bok Congo Wars – Conflict, myth, reality er en bok som kan bidra til en bedre forståelse av krigen i Kongo. Den er langt fra å være noen endelig forklaring på krigen, eller krigene, som har herjet siden Rwanda, Uganda og Angola invaderte landet i 1996 for å avsette Mobutu, som hadde styrt landet med jernhånd siden 1965. For eksempel kunne han med fordel problematisert forholdet mellom hutu og tutsi ytterligere, og det ville definitivt også vært å foretrekke dersom han i større grad hadde tatt opp betydningen andre land enn nabolandene har hatt på krigene. Mye har også skjedd i konflikten siden boka kom ut i 2007, ikke minst den uventede felles rwandisk-kongolesiske arrestasjonen av den tidligere Rwanda-agenten i Kongo Laurent Nkunda tidligere i år og den felles offensiven disse landene nå har innledet mot hutu-militsen Interahamwe som siden folkemordet i Rwanda og maktovertakelsen til tutsi-dominerte Rwandas Patriotiske Front har drevet krigføring mot Rwanda fra kongolesisk territorium.
Det boka imidlertid får meget godt frem, er den koloniale bakgrunnen for krigene i Kongo. Kongo ble kolonisert av Belgia på 1870-tallet med ett formål: ran av landets ressurser. Selv om området er meget rikt på ressurser, skulle det vise seg at kolonimakten ikke var i stand til å benytte seg av disse rikdommene, og for Belgia ble dermed Kongo vel så mye et pengesluk – selv om Kongos befolkning selv betalte den største prisen for koloniseringen. Den generelle dekoloniseringsbølgen gjorde likevel sitt til at Kongo fikk sin selvstendighet i 1960.
Vel så viktig for å forstå bakgrunnen for krigene som Kongos egen kolonihistorie, er imidlertid kolonihistorien i Rwanda. Rwanda var opprinnelig en del av Tysk Øst- Afrika, men i og med Tysklands nederlag i 1. verdenskrig, ble den østlige delen av dette området, daværende Ruanda-Urundi, i dag Rwanda og Burundi, overført til Belgia. Da dette imidlertid skjedde under mandat fra Folkeforbundet, kunne ikke Belgia innlemme dette området i den eksisterende kolonistrukturen i Kongo. Belgisk Afrika ble dermed to enheter, og Ruanda- Urundi fikk derfor heller ikke sin selvstendighet før to år etter Kongo, da Rwanda og Burundi ble opprettet.
Et moment Turner legger stor vekt på, er betydningen av raseteori. Som resten av Afrika, ble Kongo og Ruanda-Urundi opprettet som enheter ikke etter egne, men etter kolonimaktenes ønsker. For å holde makta over store befolkningsgrupper, ble det etablert klassesystemer der kolonimakten holdt kontroll ved hjelp av soldater, embetsmenn og misjonærer, som i sin tur allierte seg med tradisjonelle herskere, alt etter forgodtbefinnende. Dette ble, i sin tur, blandet inn med raseteorier og ulike Bibelfortolkninger.
Særlig i Ruanda-Urundi, med sitt eksisterende maktsystem, ble dette fatalt. I tillegg til pygméfolket twa, som aldri, verken før, under eller etter kolonitiden har spilt noen politisk rolle, var dette området dominert av hutu og tutsi. Turner går bare i liten grad inn på det, noe som kan ha å gjøre med at han tar det for gitt, men dette er i utgangspunktet én etnisk gruppe, i den grad etnisk gruppe i det hele tatt er et relevant fenomen her. Turner bruker i stedet begrepet rwandofon for å betegne disse. Historisk har tutsi snarere utgjort en herskerklasse, eller overkaste, en minoritet som på grunn av sin økonomiske stilling har vært i stand til å dominere hutu-majoriteten. Giftemønstre, der tutsi-kvinner har giftet seg med hutumenn, uten at det motsatte har vært tilfelle i samme grad, har, sammen med arvemønstre, der det er mannens status som hutu eller tutsi som avgjør barnas status, bidratt til at hutu-majoriteten har blitt stadig større.
For koloniherrene, derimot, var dette et spørsmål om rase, og i og med at tutsistyret var et eksisterende maktsystem som kunne brukes, ble det svært viktig å implementere denne illusjonen. Mens hutuene, i likhet med de fleste gruppene i Kongo, ble «redusert» til primitive vestafrikanere, ble tutsienes opphav lagt til Nilens kilder, og dermed til kristendommens vugge. På tross av at dette er en konstruksjon, er det fortsatt en illusjon som lever den dag i dag. Dette systemet ble sementert da Belgia gjennom folketellinger og en passreform i 1933 kategoriserte, eller i hvert fall forsøkte å kategorisere, alle innbyggere i Ruanda- Urundi som hutu, tutsi eller twa. Etter hvert som det ble klart at også Ruanda- Urundi ville bli dekolonisert, valgte Belgia så å endre sine allianser, da de skjønte at hutuene i et selvstendig Rwanda og et selvstendig Burundi neppe ville godta fortsatt tutsi-styre. Med belgisk støtte ble derfor selvstendigheten i Rwanda og Burundi, ledsaget av omfattende hevnksjoner mot og regelrett nedslakting av tutsier.
Turner vektlegger også Kongo-krisen i 1960, og ikke minst dens etterspill. Da nasjonalisten Patrice Lumumba ikke klarte å forhindre separatisme i de ressursrike provinsene Katanga og Sør-Kasai, og FN heller ikke evnet, eller ønsket, å bidra, vendte han seg mot Sovjetunionen. Dette provoserte i sin tur et CIA-støttet kupp som ga støtet til en borgerkrig som skulle vare til 1965, da Joseph Mobutu endelig skulle innsette seg selv som diktator. Særlig i øst, var gruppene som hadde vært lojale til Lumumba sterke, og hutu-regimet i Rwanda tillot gladelig Mobutu å benytte seg av rwandisk territorium for å føre krigen sin, slik at opprørerne havnet i en tofrontkrig. Som «takk» for hjelpen, gjorde Mobutu sitt for å svekke tutsiene. Ikke bare tutsier som var kommet til landet etter Rwandas og Burundis selvstendighet, men også tutsifolket banyamulenge, som hadde innvandret på første halvdel av 1800-tallet, ble offer for systematisk diskriminering, i et land som ellers bare i begrenset grad diskriminerte på etnisk bakgrunn. At også hutuer i Kongo, i tråd med at de i utgangspunktet ikke tilhører noen annen etnisk gruppe enn tutsiene, ble offer for dette, var mindre viktig for Rwanda, som frem til 1994 var en nær alliert av Kongo, fra 1971 Zaire.
Borgerkrigen i Rwanda skulle endre på dette forholdet. Tutsiopprørere som hadde fått viktig kamptrening i Uganda, gikk i 1990 til angrep, og etter fire år med en krig som eskalerte til et massemord, der regimet systematisk tok livet av om lag 800 tusen tutsier eller folk som ble antatt å være tutsi-lojale, tok disse makten og drev om lag to millioner hutuer på flukt. En stor andel av disse endte opp i Zaire, og en syk og aldrende Mobutu, som, etter den kalde krigens slutt, mistet stadig flere venner, tok godt imot sine gamle allierte og tillot dem å fortsette krigen fra kongolesisk territorium. Dette førte i sin tur til at Rwanda, Uganda og Mobutus gamle arvefiende Angola gikk til angrep i 1996 og i 1997 klarte å avsette Mobutu og innsette Laurent Kabila, en veteran fra 1960, som ny president.
Problemet for Rwanda og Uganda skulle imidlertid vise seg at Kabila ikke skulle vise seg å være den gode allierte de ønsket seg, og i 1998 utviste han alle utenlandske militære. For Rwanda utgjorde dette et problem, da landet ikke bare fryktet en fortsettelse av politikken til Mobutu, vel så viktig var det faktum at Rwanda, og også Uganda, allerede på dette tidspunktet hadde begynt å nyttiggjøre seg de store mineralressursene øst i landet. Om man følger Turner i den historiske gjennomgangen, og det er det ingen grunn til ikke å gjøre, så er ikke bare krigen i Kongo vår tids dødeligste krig, det er også en krig som i all hovedsak har sine røtter i koloniseringen og dekoloniseringen av et naboland. I årene før han ble avsatt ble Mobutu en stadig mer isolert og stadig sykere, et bilde Turner også benytter på Zaire i denne perioden. Det ville uansett blitt store omveltninger i landet, men det er liten grunn til å tro at borgerkrigen i Rwanda ville blitt eksportert, og med den et land i totalt anarki og oppløsning.
Turner tar også for seg en rekke detaljer ved krigen, detaljer som ikke vil bli gjengitt her, men som underbygger bildet av det kaoset som råder. Turner er videre kritisk til de demokratiske reformene som har vært gjennomført de senere årene, da han mener dette bare vil sementere de kaotiske maktforholdene, underbygge tendensene til etnokrati, skape småkonger og legge til rette for fortsatt ressursplyndring og korrupsjon. Han er også kritisk til FNs rolle, kanskje ikke så mye for deres tilstedeværelse, som for deres impotens og manglende evne til å gjøre noe med krisen. Dette er kanskje også det svakeste momentet ved boka. Selv om han på en fortreffelig måte får frem de økonomiske og maktpolitiske faktorene som ligger bak dagens krise, problematiserer han ikke hvilken rolle FN i det hele tatt kan spille og hvilke motiver som ligger bak den tilsynelatende humanismen medlemsstatene i FNs Sikkerhetsråd viser her, men unngår å vise i Israel/Palestina, Irak, Myanmar, Afghanistan osv.
På tross av dette, er dette en meget nyttig bok for den som ønsker å sette seg inn i bakgrunnen for konflikten. Og selv om den mangler en matnyttig diskusjon om mulige løsninger på konflikten, og i stedet gjør FNs manglende fullmakter til hovedproblemet, gir den et godt grunnlag for diskusjon. Dersom man skal få mer enn ett treff når man søker etter «Kongo» på nettsidene til et parti som Rødt, krever det kunnskap og analyse. Det gir denne boka – én masse.
Mathias Bismo