Materialisten, 1973–2014

Av Cecilie Høigård

Nr 2 2015

Som barn var Materialisten et maoistisk spark. Da det gjenoppsto i 1979 som bråmoden, var det et vitenskapelig tidsskrift.

Lenge var Maos slagord «La tusen blomster blomstre» en del av plattforma.

I 2004 ble tidsskriftet godkjent som vitenskapelig på nivå 1 i norsk vitenskapsindeks. Det er et tegn på kvalitet at leserne ikke merka det.

Rødt! takker for følget.

Vi forsøker å føre videre det beste i tidsskriftets tradisjoner, rope høyt om urettferdighet, og at et folk kan sparke så hardt, at de tar makta.

Noen må fortsatt vise hvor praktisk det er å ha en god teori.

Vi trykker lederen i det siste nummeret av Materialisten, nr 4-14. 41. årgang, med tillatelse fra Cecilie Høigård, den siste og i mange år redaktør.

Takk for følget!

Dette nummeret er den siste utgivelsen av Materialisten. Det skyldes skrantende helse hos redaktøren, og vi har ikke lyktes med å finne en erstatter. Det er vemodig og trist å legge ned tidsskriftet.

Materialisten startet som et lærd, marxistisk tidsskrift på begynnelsen av sytti-tallet og ble utgitt av akp (m-l). Formålet var å føre en teoretisk kamp særlig mot Kommunistisk Universitetslag (kul) om hvem som var de rette forvaltere av den marxistiske arven. Kuls oppslutning blant revolusjonære studenter viste seg å bli minimal, og tidsskriftet tok en lang pause. I 1979 gjenoppsto tidsskriftet med en helt ny innretning der kritisk forskning og forskningsformidling var den overordnete redaksjonelle profilen.

I skandinavisk sammenheng er et tidsskrift med Materialistens profil nokså enestående. På sitt beste har tidsskriftets profil vært kjennetegnet av en kombinasjon av høy vitenskapelig standard som samtidig gir viktig bakgrunnskunnskap for sosiale bevegelser som ønsker forandring av deler av samfunnet eller et helt nytt samfunn. Sosiale bevegelser er uttrykk for reelt eksisterende motsetninger i samfunnet, og tidsskriftet har ønsket å bidra med å belyse motsetningene og de samfunnsmessige strømninger og stri­der motsetningene skaper. Gjennom 35 år har Materialisten hatt sin styrke kanskje særlig i stoff som gir kunnskap om kvinneforskning, mannsforskning, narkotikaforskning, flyktningpolitikk, innvandringspolitikk, forskning om nasjonale minoritetsfolk, fengselssosiologi, politisosiologi og kriminalpoli­tikk. Som en overordnet fellesnevner har redaksjonen lagt vekk på å arbei­de frem artikler knyttet til undertrykking, utstøtning, sosial kontroll, makt, avmakt og motmakt.

Gjennom de siste tiåra har tidsskriftet hatt tusenvis av lesere og abonnen­ter, en lang rekke lojale og ivrige redaksjonsmedlemmer, flere av dem gjen­nom flere tiår, aktivister utenfor redaksjonen og en forfatterstall vi har vært stolte av. Det er Kollektivet Materialisten som har skapt dette, ikke enkelt­personer. Kollektivet har lagt ned tusenvis av gratis arbeidstid på dugnad og funnet både glede og mening i det.

Materialisten har vært forankret i humaniora og samfunnsvitenskap. Skiftende redaksjoner har hele veien hatt sitt tyngdepunkt i kriminologi og rettssosiologi. Fagene har vært et skattkammer for et tidsskrift som i mer høytidelige ordelag har sett det som sitt kall å bringe forskning om utslåtte menneskers liv. Kriminologi og rettssosiologi er i dag preget av et generasjonsskifte med mange sprikende tendenser blant dem som overtar. En av mange andre tendenser – det må understrekes – i denne overgangen er å bruke begrepet om «politisk vitenskap» som en stemplende herskerteknikk, og som betegnelse på en uønsket arv fra fortiden som man nå heldigvis kan kvitte seg med for godt. For et tidsskrift som har tatt mål av seg å være et motmakttidsskrift, er det gammel lærdom at jo mer kontroversielt stoffet er, desto mer faglig solid må det være. Materialisten har også hatt som regulativ ide at sannhetssøken er den fremste dyd i vitenskapelig virksomhet. Det innebærer også et kritisk blikk på eget ståsted og de blindflekker det skaper. Den såkalte apolitiske vitenskapen mangler dette kritiske blikket på egen po­sisjon. Den er blind for hvordan den, politisk dypt plantet i mainstream som den er, har avlet vitenskapelige teknikere som ikke ser at de bruker fagene til å støtte en global og nasjonal samfunnsorden som forkrøpler menneskers liv.

I marxistisk terminologi kalles de mest utslåtte filleproletariatet, og de har vært omtalt i tvetydige vendinger, fra streikebrytere og forrædere i klasse­kampen til en klasse med iboende revolusjonært potensiale. Filleproletariatet deltar ikke i den store utvekslingen mellom arbeid og kapital, men overlever i en hånd til munnøkonomi av trygdeytelser, sosialhjelp, tigging, prostitusjon og småkriminalitet. Filleproletariatet har historisk vært utsatt for systematis­ke forsøk på utrydning gjennom rasehygiene og nazistiske utrydningsleire. Dagens største konsentrat av filleproletariatet finnes i fengsler. Bruken av fengselsstraff har økt i Vesten de siste tiåra, i enkelte land har fengselsstraffen eksplodert. Straffeapparatet bidrar til den samfunnsmessige spaltningen i sosiale klasser og er den viktigste leverandøren i reproduksjonen av et filleproletariat. Kapitalismens krise med sterkt økende sosial ulikhet kan føre til en kraftig vekst i filleproletariat og i bruken av fengsel. Arbeidsløshet har bitt seg varig fast blant unge europeere. Det såkalte prekariatet i Europa – en samfunnsklasse preget av bekymringer og meget usikker tilknytning til arbeidslivet – er sterkt økende. Det er ingen direkte rekrutteringsvei fra dagens prekariat til filleproletariat, dagens mest utslåtte har oftest fornedrete og utslåtte foreldre og slektninger der hverdager preget av rus og vold har satt sitt forsterkede preg gjennom generasjoner. Dagens filleproletariat bærer den tyngste arven i klassesamfunnet.

For en frigjøringsbevegelse som ønsker et helt annerledes samfunn, er det nødvendig å kjenne inngående og konkret alle klasser og alle institusjo­ner i samfunnet. Fasitsvar og besvergelser fra tidligere marxisme er til liten nytte. Oppgaven er å bidra til å arbeide frem betingelser for flest mulige alli­anser på kryss og tvers av alle undertrykte grupper og for at størstedelen av filleproletariatet finner sin plass i denne alliansen i stedet for å fanges opp av fascistiske og rasistiske organisasjoner. Det innebærer også praktisk og teo­retisk strid mot økende tendenser på venstresiden til å gjenopprette skillet mellom Oss og Dem. Tendensen kommer til uttrykk blant annet i ønsket om å begrense innvandringen av arbeidere fra Øst-Europa for å holde prisen på lønnsarbeidet for etnisk norske arbeidere oppe. Den kommer også til uttrykk i nedlatende bekymringer for en politisk kamp som legger vekt på rettighetskamper til mennesker med mer uvanlige levemåter som homofile, tatere og romfolk. Tendensen er en splitt- og hersk politikk der folk i det lange løp læres opp til å sparke nedover. Bred motmaktspolitikk er ikke et nullsumspill, og fremgang i kampen mot undertrykking brukes ikke opp. Fremganger for en gruppe styrker kampen og kan også inspirere og gi lærdommer på tvers av kryssende former for undertrykking. Et nytt og bedre samfunn må være for alle undertrykte grupper, ikke bare for noen utvalgte grupper. Målet om et annerledes og bedre samfunn må også prege veien til målet.

Mange artikler i Materialisten har vært pensumstoff ved universiteter både i Norge, Sverige, Danmark, ja sågar ved Ilisimatursafik, Grønlands universitet. Tidsskriftet har en solid økonomi, og vi vil etter hvert bruke res­sursene våre til å samle tematiske utgivelser av klassiske artikler på felt der tidsskriftet har hatt særlig høy kvalitet. Vi tenker også på mulighetene for å gi slike spesialnumre en dagsaktuell innramming i form av en nyskrevet artikkel som formidler forskningsstatus på feltet frem til nyutgivelsen, og gjerne med egne gjeste-redaktører for de ulike numrene.

Alt har sin tid, også uavhengige, kritiske papirtidsskrift. På vegne av Kollektivet Materialisten takker jeg for følget!

Cecilie Høigård