Marxisme og feminisme

Av Kjersti Ericsson

2016-01

På 1970- og 80-tallet var mange kvinneforkjempere, både aktivister og teoretikere, inspirert av marxismen. Forholdet mellom marxisme og feminisme var på ingen måte friksjonsfritt, men det var aktivt og levende. Fra 1990-tallet og utover vokste avstanden mellom akademiske feminister og kvinnebevegelsen. Samtidig mistet marxismen betydning som inspirasjonskilde, og postmodernistiske perspektiver overtok.

Men den grunnleggende debatten er heldigvis ikke helt død, og i 2015 kom to nye bøker som kan tjene som utgangspunkt for å tenke videre.

Kjersti Ericsson er pensjonert professor i kriminologi og var leder av AKP fra 1984 til 1988. Hun har skrevet flere fagbøker og romaner og utgitt mange diktsamlinger, ofte med et kvinneperspektiv. Søstre, kamerater! og Den flerstemmige revolusjonen er nyutgitt på Forlaget Rødt!, www.marxisme.no

To bøker gjør kanskje ingen marxistisk sommer, men varsler i hvert fall en vilje til å gjenoppvekke marxismens relevans for feminister og kvinneaktivister.

Judith Orr er eneforfatter av Marxism & women’s liberation, mens Shahrzad Mojab er redaktør for Marxism and feminism. Orrs bok er skrevet for et bredere publikum. Den er lett tilgjengelig, med enkle og forståelige forklaringer av marxistiske begreper, og har et tydelig politisk siktemål. Mojab og hennes 14 ulike medforfattere gir et mer akademisk inntrykk. Boka deres er atskillig tyngre å lese. Dette betyr ikke at den er upolitisk. Flere kapittelforfattere har erfaring som politiske aktivister, og er opptatt av politisk handling.

Nyanseforskjellene i titlene på de to bøkene er neppe tilfeldig. Orr framhever det politiske målet – kvinnefrigjøring. At feminisme ikke er med i tittelen, gjenspeiler også at feminisme ikke er noe honnørord i Orrs framstilling. Feministiske ideer og bevegelser framstår som nokså suspekte hos henne. Flere av forfatterne i Mojabs bok mener derimot at det trengs en syntese mellom marxisme og feminisme. Marxismen trenger en overhaling, skriver Mojab i sin innledning. Det vil neppe Orr slutte seg til. I hennes bok er det meste klart allerede. Oppgaven er å patruljere grensene for en korrekt forståelse av et marxistisk syn på kvinnefrigjøring.

«Den riktige linja»

Hva er så en korrekt marxistisk forståelse av kvinnefrigjøring, ifølge Orr? Gjennomgangsmelodien i boka er den grunnleggende betydningen av klasse. Sjøl om alle kvinner opplever undertrykking på grunn av kjønn, er det en kløft av motstridende klasseinteresser mellom kvinner fra borgerskap og arbeiderklasse. Det må kvinner som kjemper for kvinnefrigjøring aldri glemme. Boka er altså skrevet innafor en tradisjonell marxistisk ramme: Den grunnleggende, konstituerende motsigelsen under kapitalismen er mellom borgerskap og arbeiderklasse. Engels har forklaringa på opprinnelsen til kvinneundertrykkinga: Den oppsto med privateiendommen, da det at kvinnene fødte barn, bandt dem til den minst viktige delen av økonomien (huset), og det ble viktig å kunne fastslå farskap på grunn av arv. Kvinnefrigjøring kan ikke oppnås under kapitalismen, sjøl om det er viktig å slåss for kvinnekrav og kjønnslikestilling. Det er i både kvinnelige og mannlige arbeideres interesse med enhet.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i den fundamentale betydninga av klasse, og det kan absolutt være grunn til å understreke dette i dagens situasjon. Nødvendigheten av enhet mellom kvinner og menn i arbeiderklassen framheves også, med like god grunn. Men jeg spør meg: Hvem har ansvaret for å skape den enheten? Er det kvinner som må være forsiktige med å ta opp «splittende» kvinnesaker, eller har menn et ansvar for å slåss mot sexisme i egne rekker? Orrs berøringsangst overfor kvinneundertrykking i arbeiderklassen og i arbeiderklassens organisasjoner gjør meg mistenksom. Enhver antydning om at arbeiderklassemenn har kjønnspriviliegier, slås ned på. Forfatteren har også lite å si om mannssjåvinisme i fagbevegelsen, og om problemene med å få fram kvinnekrav på dagsordenen, sjøl om noen av forfatterens egne eksempler viser at slike problemer finnes. Til og med kampen mot vold mot kvinner hviler det noe litt suspekt over: Fokus på menns vold innebar et skifte mot å se forhold mellom personer («interpersonal issue») som kilden til kvinneundertrykking, sies det, altså en slags individualisering av kvinnekampen.

Forfatteren har heller ikke mye å si om nødvendigheten av kvinneorganisering, og denne organiseringas plass i kampen, både i dag og for sosialismen. Kvinneorganisering omtales mest i forbindelse med den andre bølgen av feminisme på 1970-tallet. Hovedvekta ligger på å vise at organisasjonsforsøkene gjerne strandet på grunn av kvinnenes sprikende klasseinteresser, og på å beskrive alle merkverdighetene og avartene som oppsto, særlig i den amerikanske kvinnebevegelsen. Eksemplene kan være underholdende (eller skremmende) nok for en leser fra Norge, der vi ikke hadde fantasi til å finne på så mye rart. Ei gruppe som kalte seg «Heksene» kledte seg for eksempel i svarte slør og oppsøkte butikker som solgte brudeutstyr, der de sang for kvinnene som gikk inn: «Her kommer slaven på vei til graven». Inntrykket som etterlates er at fagforeninger og sosialistiske partier er både nødvendige og tilstrekkelige redskaper i kvinnekampen, og at kvinneorganisering lett utarter politisk. «En kvinnes plass er i fagforeninga,» slår Orr fast.

En syntese av marxisme og feminisme?

Den andre boka, redigert av Mojab, spriker mer, i og med at det ikke er én stemme som snakker gjennom hele boka. De fjorten forskjellige kapittelforfatterne er ikke nødvendigvis enige med hverandre i ett og alt. Noen ligger nær Orrs posisjoner, mens andre tar til orde for en mer omfattende feministisk revisjon av marxismen. Redaktøren sjøl representerer den siste tendensen, med sine råd til leseren om å gå til kapitlene med følgende spørsmål som leseguide: Hvordan kan vi skape en ny teori om det kapitalistiske patriarkatet gjennom en full analyse av rasisme, kolonialisme og imperialisme? Hvordan kan en marxistisk-feministisk begrepsfesting («conceptualization») gjøre oss i stand til å utvikle en revolusjonær feministisk forståelse av kapitalismens anarki og kreftene som kan skape endring? Hva blir synliggjort gjennom et marxist-feministisk prosjekt som ellers ikke ville kunne sees?

Ingenting i veien med ambisjonene, altså. Disse spørsmålene skal så belyses gjennom 16 kapitler som tar for seg disse temaene: Først tre innledende kapitler om klasse og rase i marxismen og feminismen, deretter kapitler om følgende marxist-feministiske nøkkelord: demokrati, finansialisering, ideologi, imperialisme og primitiv akkumulasjon, interseksjonalitet, arbeidskraft, nasjon og nasjonalisme, patriarkat/patriarkater, reproduksjon, revolusjon, standpunkt-teori og til slutt en epilog om kjønn og klasse. Det begrunnes ikke hvorfor en slik organisering av boka i «nøkkelord» eller begreper er valgt, i stedet for å gå mer direkte på for eksempel politiske stridsspørsmål eller problemstillinger.

De fleste kapittelforfatterne hos Mojab vil nok være enige med Orr i to grunnleggende saker: 1) klassemotsigelsen mellom arbeiderklasse og borgerskap er konstituerende for kapitalismen, 2) full kvinnefrigjøring er umulig under kapitalismen. Når det er sagt, må det også pekes på at mange samtidig forsøker å skrive kvinneundertrykkinga inn i kapitalismen som system som en større og mer sentral bestanddel enn det den framtrer som hos Orr.

Mojab skriver i innledningskapitlet:

Venstresida forsto ikke at kvinneundertrykkinga har vært avgjørende («crucial») når det gjelder å skape betingelsene for kapitalistisk/imperialistisk utbytting av alle arbeidende mennesker. Dette ser jeg på som en økonomistisk/arbeideristisk tilnærming blant de fleste venstre-bevegelser.

Det kan nesten lyde som en polemikk mot Orr. Flere andre kapittelforfattere tar også til orde mot det de kaller «klassereduksjonisme». Samtidig finnes det formuleringer som denne hos epilog-forfatter Teresa L. Ebert:

Rød teori (…) står for en kunnskap om den sosiale helheten som gjør at kjønn kan forstås som klasse.

Uenigheten mellom Orr og flere av Mojabs kapittelforfattere kommer blant annet til uttrykk i synet på begrepet patriarkat. Dette begrepet har Orr lite til overs for. Patriarkat betyr «… et system for kontroll og dominans som oppsto før kapitalismen og virket ved siden av og atskilt fra klassesamfunnet, og innebar at alle menn undertrykte alle kvinner,» skriver hun. Hun kritiserer også såkalte «teorier om doble systemer», der både kapitalisme og patriarkat oppfattes som virksomme i kvinneundertrykkinga. I Mojabs bok dukker patriarkatet opp en rekke steder, og er dessuten viet et eget kapittel. Patriarkatet blir framstilt som et sosialt forhold eller system som ikke er atskilt fra, men heller ikke identisk med kapitalismen – det er eldre enn, men nå uløselig innvevd i kapitalismens dynamikk. Forfatteren av kapitlet om patriarkatet, indiske Kumkum Sangari, tar til orde for å bruke begrepet i flertall – patriarkater – for å understreke at slike systemer, trass i vesentlige likhetstrekk, kan være forskjellige og dessuten være innvevd i ulike typer samfunn. Hun mener at

… patriarkater er på samme tid relativt sjølstendige, og satellitter. Til nå har de ledsaget de fleste produksjonsmåter, og disse produksjonsmåtene har i sin tur vært avhengige av dem i varierende grad.

I følge Sangari kan markedet ha en motsigelsesfylt virkning på patriarkalske forhold: Det kan virke oppløsende på patriarkalske maktforhold og familiepraksiser, men samtidig bidra til å understøtte, endre eller gjenopplive dem. Denne motsetningsfylte virkningen kan en kanskje se når unge kvinner i Sør trekkes inn i eksportindustrien som billig arbeidskraft – de er ikke lenger direkte under familiens kontroll, samtidig som patriarkalske maktforhold forsterker de kapitalistiske og bidrar til å gjøre kvinnene ekstra billige og utbyttbare. Sangari peker på at vi i Vesten, gjennom imperialistisk utbytting, også nyter godt av patriarkalske maktforhold i Sør, blant annet når vi kjøper varer produsert av billig kvinnelig arbeidskraft. Samtidig betrakter vi nå patriarkatet som noe fremmed – noe som er inkarnert i mørkhudete immigranter (som flykter fra kriger og kriser Vesten har bidratt sterkt til å skape), og truer våre samfunn utenfra.

Det som kommer til syne.

Ett av redaktør Mojabs innledende, overordnete spørsmål var: Hva blir synliggjort i et marxistisk-feministisk prosjekt som ellers ikke ville kunne sees? Ett svar handler kanskje om kvinners reproduktive arbeid. I analysene av hvordan dagens kvinneundertrykking er innvevd i kapitalismen og uløselig knyttet til den, gripes det fatt i kvinners reproduktive arbeid i familien. Også Orr plasserer familien sentralt: Kapitalistene sparer enorme summer på grunn av det ubetalte arbeidet som gjøres i familien med å oppdra en ny generasjon av arbeidere og ta vare på syke og gamle. Det heldøgns ansvaret for andre mennesker som familien representerer kan knapt kjøpes for penger, sier hun.

I boka til Mojab blir det reproduktive arbeidet drøftet i flere kapitler. Den tyske feministen Frigga Haug har to hovedpoenger, der det første er at kjønnsrelasjoner også er produksjonsforhold, og må inngå i analysen av kapitalismens helhet. Analysen av denne helheten må både ha med seg produksjonen av den materielle eksistensen og produksjonen av livet sjøl. Verken produksjonsmåter eller kjønnsrelasjoner kan forstås uten at en svarer på spørsmålet om hvordan produksjonen av livet reguleres som en del av helheten av produksjonsforholdene, og hvilket forhold de står i til produksjonen av livsmidlene. I en slik analyse inngår også hvordan kjønnene blir formet forskjellig, og samfunnets spesielle femininitets- og maskulinitetskonstruksjoner, like mye som utviklingen av produktivkreftene, arbeidsdelingen, dominans og former for ideologisk legitimering. Ifølge Haug er det kjønnsrelasjonenes karakter av produksjonsforhold som gjør at feminismen er nødvendig for marxismen.

Haugs andre hovedpoeng er at under kapitalismen er produksjonen av livet marginalisert, oversett og blir utført av kvinner. Det arbeidet som består i produksjon av liv (oppdragelse av barn, omsorg for mennesker, pleie av syke osv.) kan ikke, på samme måte som annen produksjon, gjøres stadig mer produktiv og effektiv, med mindre og mindre bruk av tid. Dette arbeidet lar seg ikke underkaste en slik kapitalistisk logikk. I familien skapes bruksverdier, ikke bytteverdier. Produksjonen av liv blir også gjerne glemt i marxistiske analyser. Familien, der denne typen arbeid utføres, blir dermed også et slags alternativ til vareproduksjonen, en tilflukt, et pervertert sted for håp om et bedre liv og sanselig glede, sier Haug.

En kan spørre seg om Haug her kaller fram en slags utopisk dimensjon ved det ubetalte arbeidet i familien, i motsetning til for eksempel Lenin, som mente at husarbeidet «knuser, kveler, forkrøpler, og nedverdiger kvinnen, lenker henne til kjøkkenet og barnerommet, der hun kaster bort arbeidskrafta si på barbarisk uproduktivt, smått, nerveødeleggende, fordummende slit»?

Hvilke politiske konklusjoner skal vi i så fall trekke av Frigga Haugs posisjon?

I marxismen er det utbyttinga av lønnsarbeidet som skaper kapitalismens banemenn. Mener Haug at de som står for den typen arbeid som ikke fullt ut kan underkastes vareproduksjonens logikk, har en bestemt funksjon som politiske aktører? Er husmødrene bærere av drømmen om et annet samfunn, der deres bruksverdiproduserende praksis ikke er marginalisert og underordnet? Mye av dette arbeidet er nå gjort samfunnsmessig i samfunn som vårt, barnehager er et eksempel. Store deler av den kvinne-lige arbeiderklassen jobber med arbeid som vanskelig kan rasjonaliseres og gjøres stadig mer effektivt og produktivt, skjønt iherdige forsøk gjøres. Har denne delen av arbeiderklassen en bestemt rolle som politiske aktører og bærere av mot-kapitalistisk bevissthet? Slike spørsmål blir dessverre i liten grad berørt.

Det reproduktive arbeidet drøftes også i kapitler som tar for seg den primitive akkumulasjonen. Marx definerte den primitive – eller opprinnelige – akkumulasjonen som den prosessen som skilte produsentene fra produksjonsmidlene, og som førte til at de ikke hadde annet enn sin arbeidskraft å selge. I følge flere kapittelforfattere er den primitive akkumulasjonen ikke en historisk avsluttet prosess, karakteristisk for kapitalismens fødsel, men pågår stadig. Denne rammer ikke minst kvinners sjølbergingsjordbruk i Sør. Det finnes feministiske teoretikere som tillegger kvinners sjølbergingsjordbruk en liknende utopisk og alternativ dimensjon som Frigga Haug ser ut til å tillegge det ubetalte arbeidet i familien: Sjølbergingsjordbruket skaper bruksverdier, og marginaliseres og trues under kapitalismen og imperialismen. Utviding av sjølbergingsjordbruket lanseres av noen som en anti-kapitalistisk strategi. Ingen av kapittelforfatterne omfavner denne strategien, flere kritiserer den derimot skarpt.

Den primitive akkumulasjonen som historisk prosess drøftes også. Flere trekker fram arbeidene til Sylvia Federici, som jeg må innrømme at jeg ikke har lest. I følge Federici (hvis jeg forstår henne rett) var det en viktig del av den primitive akkumulasjonen å få kontroll over kvinners reproduktive evner og arbeid, dette var nødvendig for kapitalismens utvikling. Federici ser hekseprosessene som en del av denne kampen. Gjennom vold og bål skulle kvinners kontroll over og kunnskap om livsprosessene brytes ned.

Kamper det er umulig å vinne?

Kapitalismens kontroll over kvinners reproduktive evner og arbeid berøres også i Sara Carpenters kapittel om demokrati. Det borgerlige demokratiet representerer en likhet basert på ulikhet, nemlig det kapitalistiske utbyttingsforholdet. Det er derfor grenser for hva som kan oppnås gjennom kamper på det borgerlige demokratiets arena, også for kvinner. For Carpenter går grensen nettopp ved kontrollen over seksualitet og reproduktivt arbeid:

… kvinners seksualitet, deres rolle i reproduksjonen av arbeidskraft og det reproduktive arbeidets bidrag til kapitalakkumulasjonen er uløselig sammenknyttede sosiale relasjoner, og peker derfor mot den voldelige ødeleggelsen av og statskontrollen over kvinners kropper og bevissthet.

Hun konkluderer med at det er i debatten om kontroll over reproduksjonen at vi klarest ser frihetens grenser for kvinner innenfor det borgerlige demokratiet. Det er her de kampene det er umulig for feminismen å vinne viser seg tydeligst, skal vi tro Carpenter.

Det arbeidet som Frigga Haug kaller «produksjonen av liv», framstilles nokså motsetningsfylt i denne boka. Alle som skriver om det, mener at dette arbeidet er innvevd i kapitalismens produksjonsforhold. Men for Haug er det samtidig noe annet, marginalisert, oversett og overlatt til dem med minst makt fordi det ikke fullt ut kan underkastes en kapitalistisk logikk med stadig produktivitetsøkning og effektivisering. Hos dem som følger Federici, og hos Carpenter, får en derimot inntrykk av at produksjonen av liv er så sentralt i kapitalismen at kontrollen over kvinners seksualitet måtte vinnes gjennom ytterst voldelige midler (hekseprosesser), og er umulig å gjenvinne for kvinnene innafor kapitalismens rammer.

Her kan en igjen lure på hva som er de politiske implikasjonene. Er det et spesielt, revolusjonært potensial i kamper for sjølbestemt abort og tilgang til prevensjon, for eksempel? At dette er svært viktige spørsmål for et flertall av verdens kvinner er ubestridelig. Det er naturligvis også riktig at fødselstall, befolkningsutvikling, befolkningens biologiske «kvalitet» osv. har vært sentrale spørsmål for kapitalismens makthavere. Men kamper som er umulige å vinne under kapitalismen? Canada, Carpenters hjemland, har siden 1988 hatt sjølbestemt abort uten noen juridiske begrensninger.

Michelle Murphy, som har skrevet kapitlet om reproduksjon, representerer en litt annen stemme, særlig hvis en sammenlikner henne med Frigga Haug. Hun er kritisk til det hun ser som en tendens til å romantisere kvinners ubetalte arbeid. At produksjonen av liv er blitt marginalisert og ignorert under kapitalismen, er hun også uenig i. Tvert imot, produksjonen av livet har en sentral betydning for den kapitalistiske økonomien. Som eksempler trekker hun fram storstilte prevensjons- og sterilisasjonskampanjer i Sør for å forebygge «overflødig» og økonomisk verdiløst liv. Hun peker også på at livet sjøl er blitt en industri gjennom bioteknologien. Murphy tar til orde for et langt videre reproduksjonsbegrep, som ikke utelukkende er knyttet til kvinners kropper og kvinners arbeid. Reproduksjonsforhold er for henne det som

… skaper de forholdene som gjør at liv blir til og blir ødelagt (…) et sett av relasjoner som kan opprettholde, omforme eller utrydde liv.

En kan få inntrykk av at de fleste sosiale prosesser inngår i Murphys reproduksjonsbegrep, at hun står i fare for å utvide begrepet så mye at det blir meningsløst.

Kamp, enhet og allianser

Et viktig spørsmål, både i dagskampen og i kampen for sosialismen, er forholdet mellom klassekampen og kampen mot undertrykking på grunnlag av kjønn, «rase» og seksualitet. Dette kan gi grunnlag for motsigelser innad i arbeiderklassens organisasjoner, både fagforeninger og sosialistiske partier. Og det handler om hvordan arbeiderklassens organisasjoner skal forholde seg til sosiale bevegelser som kvinnebevegelsen, den anti-rasistiske bevegelsen, bevegelsen for homofil og lesbisk frigjøring osv. Begge bøkene berører disse spørsmålene, og kommer i praksis ut nokså likt. De er kritiske til såkalt «identitetspolitikk», der identiteten som kvinne, svart, homofil/lesbisk eller annet ikke bare blir utgangspunktet for kampen, men utgjør hele den politiske horisonten. Orr siterer en britisk skribent, Gary Young, på at identitet er et flott sted å starte, for det handler om hvorfor folk ønsker å slåss, men det er et fryktelig sted å ende opp. For identitetspolitikken gir ikke noe svar på hva som er grunnlaget for undertrykkinga, nemlig det kapitalistiske systemet. Orr kritiserer også begrepet interseksjonalitet, som ofte brukes for å få fram at folk kan være utsatt for flere typer undertrykking samtidig: en kvinnelig arbeider undertrykkes både på grunnlag av klasse og kjønn, en svart kvinnelig arbeider på grunnlag av «rase» i tillegg. Begrepet interseksjonalitet får det til å høres ut som om for eksempel den svarte, kvinnelige arbeideren står i et slags veikryss, der flere uavhengige undertrykkingsforhold møtes. Problemet med en slik forståelse er at den ikke åpner for at alle typene undertrykking har en, felles kilde, kapitalismen sjøl, sier Orr.

Mojabs bok har to kapitler som drøfter disse problemene, nemlig Himani Bannerjis kapittel om ‘rase’, kjønn og klasse, og Delia D. Aguilars kapittel om interseksjonalitet. I tillegg tar Teresa L. Ebert i sin epilog et flengende oppgjør med både postmodernistisk feminisme og identitetspolitikk. Budskapet fra alle tre er at kapitalismens klasse-utbytting er det grunnleggende, og en feminisme som ikke knytter seg til klassekampen, er dødfødt. Bannerji kritiserer begrepet interseksjonalitet for å være «additivt», som om «rase», klasse, kjønn osv. var helt uavhengige dimensjoner, i stedet for å se de ulike undertrykkingsformene som sammenvevde deler av den konkrete, historiske og sosiale helheten som kapitalismen utgjør. De kan bare skilles fra hverandre gjennom en fragmentert forståelse, som bidrar til å reifisere dem som isolerte ting. En slik fragmentering leder til det Bannerji fordømmer som «koalisjonspolitikk» mellom sosiale bevegelser med utgangspunkt i hver sin undertrykkingsform. Men organisasjoner som kjemper mot kapitalismen, må ta mål av seg til å bygge politikken sin på en integrert forståelse, konkluderer hun.

Det er mye en kan være enig i her, for eksempel at kampen mot kvinneundertrykking og rasisme bør knytte seg til arbeider-klassens kamp og ha som endelig mål å avskaffe kapitalismen. Og en kan være enig i kritikken av den «additive» oppfatninga av begrepet interseksjonalitet. Likevel synes jeg verken Orr, Bannerji eller andre kapittelforfattere hos Mojab bidrar noe særlig til politisk opplysning av disse problematiske spørsmålene. Motsetninger mellom kvinner og menn, hvit og svart i arbeiderklassen og i folket ellers finnes, de er svært viktige, og må bearbeides og løses i den praktiske kampen. Hvordan? Kritikken av «koalisjonspolitikken» har en sekterisk slagside, synes jeg. Skal vi være mot at folk organiserer seg til kamp på et begrenset grunnlag, og kreve at alle organisasjoner skal være revolusjonære for å ha noen verdi? Hvor ble det av frontpolitikk og allianser?

En marxistisk sommer?

Opplevde jeg så en marxistisk sommer ved å lese disse bøkene? Tja. For å ta boka til Judith Orr først. Det er mye godt å si om den: enkle og lettfattelige framstillinger av marxistiske begreper, en god del interessant stoff fra kvinnebevegelsens ulike faser. Men forfatterens pekefinger mot alt kvinner kan finne på som truer med å utfordre også menn i arbeiderklassen og arbeiderklassens organisasjoner, fyller meg med en viss lede. Den pekefingeren har kvinner i venstresidas partier over hele verden møtt før. Anklager om «borgerlig feminisme» har sittet løst. Orr skriver riktignok i en annen kontekst – i ei tid da klasseperspektivet er vel så kontroversielt som kvinneperspektivet. Men Orr står i fare for å kaste ut det feministiske barnet med badevannet.

Hva så med den andre boka? For meg reiste den en rekke spørsmål og diskusjoner, der jeg ikke nødvendigvis ble overbevist av svarene. For eksempel: Trenger vi patriarkatbegrepet, og i så fall til hva? Var det en kjønnsdimensjon ved den primitive akkumulasjonen, og hva besto den i? Federicis tese om hekseprosessene er spenstig, men lyder for meg vel fantasifull. Og hvilken rolle spiller kvinners seksualitet og produksjonen av liv for dagens kapitalisme og imperialisme? Hvordan ser kvinners reproduktive arbeid ut i dag på verdensbasis, og hvilken betydning har det i kapitalismens dynamikk? I samfunn av vår egen type skjer det mye som roper på en grundigere og mer helhetlig politisk analyse. Jeg tenker på bølgen av privatiseringer som rammer det reproduksjonsarbeidet som er blitt gjort samfunnsmessig, som barnehager, eldreomsorg osv. Og jeg tenker på de skyhøye og stadig stigende kravene til foreldre om alt de skal gjøre for å gi barna sine en god start i livet: Hva slags type arbeidskraft er det som blir skapt i dagens familier, der foreldre forventes å være hjelpelærere, helsepedagoger, uuttømmelige kjærlighetskilder, coacher, fritidsadministratorer, kulturguider osv. osv.? Hva slags kapitalisme er det som krever denne innsatsen, og det i tillegg til alle institusjoner som også er involvert i å skape den samme arbeidskrafta? Og jeg tenker på importen av billig omsorgsarbeid fra land i Sør under dekknavnet «au pair».

Det er ett tema som begge bøker paradoksalt nok har forholdsvis lite å si om, nemlig hva som karakteriserer verdens kvinnelige arbeiderklasse i dag. For marxistiske kvinneforkjempere, enten de kaller seg feminister eller ikke, burde jo den kvinnelige delen av arbeiderklassen være helt sentral som revolusjonært subjekt. Orr har noen sider på slutten av boka, i Mojabs bok dukker det opp litt her og litt der, i hovedsak om den kvinnelige arbeiderklassen i Sør. Men vi finner ingen forsøk på en grundig analyse av hvordan den kvinnelige delen av arbeiderklassen ser ut, hvilke kamper den kjemper, enhet og motsigelser i forhold til sine mannlige klassefeller. Noen slik oppdatert analyse har vi ikke for Norge heller. Det er altså nok å gripe fatt i for marxistiske feminister.