Mer enn Vietnam – på tide å bryte tausheten
Av Martin Luther King
– "Ekte medfølelse er mer enn å slenge en mynt til en tigger. Det er å innse at en bygning som skaper tiggere trenger ombygging."
– "Det kommer en tid da taushet er forræderi."
Martin Luther King holdt denne talen 4. april 1967 på et møte med deltagende prester og lekfolk i Riverside Kirke i New York.
Martin Luther King: menneskerettsforkjemper, fikk Nobels fredspris i 1964,
baptistprest, født i 1929 i Atlanta, Georgia, skutt og drept i 1968.
Oversatt av Ragna Schvenke
Jeg kommer til dette storslagne gudshuset i kveld fordi samvittigheten min ikke gir meg noen andre valg. Jeg slutter meg til møtet deres fordi jeg er fullstendig enig med målene og arbeidet til den organisasjonen som har brakt oss sammen: Prester og lekfolk som er bekymret over Vietnam. De siste uttalelsene til styret er helt i tråd med følelsene i hjertet mitt, og jeg var så fullstendig enig da jeg leste åpningslinjene: "Det kommer en tid da taushet er forræderi." Og den tiden er kommet for oss når det gjelder Vietnam.
Sannheten i disse ordene er hevet over enhver tvil, men oppgaven som de kaller oss til, er svært vanskelig. Selv når menn blir presset av kravene fra den indre sannhet, tar de ikke gjerne på seg oppgaven med å motsi sin regjerings politikk, særlig ikke i en krigstid. Den menneskelige ånd beveger seg heller ikke uten store vansker mot apatien som næres av de konforme tankene i eget bryst, og i verden omkring. Ennvidere, når de aktuelle spørsmålene virker så sammensatte som de ofte gjør i denne fryktelige konflikten, er vi alltid på nippet til å lammes av usikkerhet; men vi må gå videre.
Og noen av oss som allerede har begynt å bryte nattens taushet, har oppdaget at kallet til å tale ofte er et smertensrop, men vi må tale. Vi må tale med all den ydmykhet som passer til vårt begrensede syn, men vi må tale. Og vi må glede oss også, for dette er i sannhet den første gangen i vår nasjons historie at et betydelig antall av dens religiøse ledere har valgt å gå ut over forkynnelsen av den jevne patriotismen til det høyere stadium av sterk dissens, basert på et mandat av samvittighet og historielesning. Kanskje er det en ny ånd som oppstår blant oss. Hvis det er det, la oss følge dens bevegelser og be om at vårt indre vil være følsom overfor dens ledelse, for vi har et dypt behov for en ny vei ut av mørket som synes så tett rundt oss.
I det jeg i løpet av de siste to årene har beveget meg til å bryte min egen taushets svik og snakke om det som brenner i hjertet mitt, og i det jeg har tatt til orde for radikal tilbaketrekning fra ødeleggelsene i Vietnam, har mange mennesker stilt seg spørrende til klokskapen av min linje. Det høylydte og sterke kjernespørsmålet i deres bekymring har vært dette: "Hvorfor snakker du om krigen, Dr. King?" "Hvorfor slutter du deg til proteststemmene?" "Fred og sivile rettigheter går ikke sammen," sier de. "Skader du ikke ditt folks sak?" spør de. Og når jeg hører dem, og selv om jeg ofte forstår kilden til deres bekymring, blir jeg likevel svært trist, for slike spørsmål betyr at de som spør, egentlig ikke har kjent meg, min oppgave eller mitt kall. Ja, egentlig antyder spørsmålene deres at de ikke kjenner den verden de lever i.
I lys av slike tragiske misforståelser anser jeg det som særlig viktig å uttrykke klart og, håper jeg, kortfattet, hvorfor jeg tror at veien fra Dexter Avenue Baptist Church – kirken i Montgomery, Alabama, hvor jeg begynte min prestegjerning – leder direkte hit til denne hellige forsamling i kveld.
Jeg kommer til denne plattformen i kveld for å uttrykke en inderlig bønn til min elskede nasjon. Denne talen er ikke rettet til Hanoi eller til FNL. Den er ikke rettet til Kina eller Russland. Heller ikke er den et forsøk på å overse mangesidigheten i den totale situasjonen og behovet for en samlet løsning for Vietnam-tragedien. Den er hverken et forsøk på å gjøre Nord-Vietnam eller FNL til dydsmønstre, eller på å overse den rollen de må spille i en vellykket løsning på problemet. Mens begge kan ha forklarlige grunner til å være mistenksomme overfor USAs gode vilje, gir livet og historien veltalende vitnesbyrd om det faktum at konflikter aldri blir løst uten at man tillitsfullt gir og tar på begge sider.
I kveld, derimot, ønsker jeg ikke å snakke med Hanoi og FNL, men heller til mine medamerikanere, som, sammen med meg, bærer det tyngste ansvaret for å få en slutt på en konflikt som har krevd en høy pris på begge kontinent.
Siden jeg er forkynner av yrke, antar jeg at det ikke er overraskende at jeg har syv gode grunner for å sette Vietnam på mitt moralske visjonskart. Det er i utgangspunktet en opplagt, og nesten enkel, sammenheng mellom krigen i Vietnam og den kampen jeg og andre har ført i Amerika. For noen få år siden var det et lysende øyeblikk i den kampen. Det virket som om det var et reelt løfte om håp for de fattige – både svarte og hvite – gjennom fattigdomsprogrammet. Det var forsøk, håp, ny begynnelse. Så kom opptrappingen i Vietnam, og jeg så dette programmet bli brutt og partert som om det var et slags intetsigende politisk leketøy i et samfunn besatt av krig, og jeg forsto at Amerika aldri ville investere de nødvendige penger eller krefter i rehabiliteringen av sine fattige, så lenge vågestykker som Vietnam fortsatte å suge til seg menn og evner som et slags demonisk ødeleggende sugerør. Følgelig ble jeg i stadig økende grad nødt til å se krigen som en fiende av de fattige og angripe den som det.
Kanskje den mer tragiske erkjennelsen av virkeligheten fant sted da det ble klart for meg at krigen gjorde mye mer enn å knuse håpet til de fattige her hjemme. Den sendte deres sønner og brødre og ektemenn for å slåss og dø i usedvanlig høye tall sammenlignet med resten av befolkningen. Vi tok de svarte unge mennene som var blitt handikappet av vårt samfunn, og sendte dem 8 tusen miles av sted for å sikre Sørøst-Asia de friheter de selv ikke hadde funnet i sørvest-Georgia eller i østre Harlem. Og så har vi gjentatte ganger blitt stilt overfor den grusomme ironien i å se negre og hvite gutter på tv-skjermene, mens de dreper og dør sammen for en nasjon som har vært ute av stand til å plassere dem side om side på samme skole. Og så ser vi dem i brutal solidaritet brenne hyttene i en fattig landsby, men vi innser at de neppe ville bo i det samme kvartalet i Chicago. Jeg kunne ikke være taus stilt ansikt til ansikt med slik grusom manipulering av de fattige.
Den tredje grunnen min fører til en enda høyere terskel av erkjennelse, for den vokser ut av erfaringen min fra gettoer i Nord over de siste tre årene, særlig de siste tre somrene. Mens jeg har vandret blant de desperate, avviste og sinte unge mennene, har jeg fortalt dem at Molotov-cocktailer og rifler ikke ville løse problemene deres. Jeg har forsøkt å tilby dem min dyptfølte deltagelse samtidig som jeg har opprettholdt min overbevisning om at sosial endring kommer mest meningsfylt gjennom ikke-volds-aksjoner. Men de spør – og med rette – hva med Vietnam? De spør om ikke vår nasjon brukte massive doser av vold for å løse sine problemer, for å få til de endringene den ønsket. Spørsmålene deres slo rett inn, og jeg skjønte at jeg aldri mer kunne oppløfte min røst mot volden fra de undertrykte i gettoene, uten først å ha talt tydelig til den største utøveren av vold i verden i dag – min egen regjering. For disse guttenes skyld, for denne regjeringens skyld, for de hundrede tuseners skyld, de som skjelver under vår vold, kan jeg ikke være taus.
Til dem som stiller spørsmålet: "Er ikke du lederen for borgerrettigheter?" og med det mener å ekskludere meg fra fredsbevegelsen, har jeg videre dette svaret. I 1957 da en gruppe av oss dannet Den sørlige kristne lederskapskonferansen, valgte vi som motto: "For å redde Amerikas sjel".Vi var overbeviste om at vi ikke kunne begrense vår visjon til visse rettigheter for svarte mennesker, men befestet i stedet oppfatningen av at Amerika aldri ville bli fritt og reddet fra seg selv før etterkommerne av slavene ble løst fullstendig fra lenkene som de fremdeles bærer. På en måte var vi enige med Langston Hughes, Harlems svarte skald, som tidligere hadde skrevet:
Å, ja,
Jeg sier det uten omsvøp,
Amerika var aldri Amerika for meg,
Dog jeg sverger den ed
Amerika vil komme!
Nå burde det være innlysende at ingen som bryr seg om integriteten og livet i Amerika i dag, kan overse den pågående krigen. Hvis Amerikas sjel blir fullstendig forgiftet, må noe av giftfjerningen ha navnet: Vietnam. Sjelen kan aldri reddes så lenge den ødelegger de innerste håpene til mennesker over hele verden. Derfor er det, at de av oss som ennå er fast bestemt på at Amerika vil komme, blir ledet langs protestens og uenighetens vei mens vi arbeider for vårt lands helse.
Som om ikke en slik forpliktelse overfor Amerikas liv og helse var nok, ble nok en ansvarsbyrde pålagt meg i 1964; og jeg kan ikke glemme at Nobels Fredspris også var et oppdrag – et oppdrag om å arbeide hardere enn jeg noen gang før hadde gjort for "menneskets brorskap". Dette er et kall som bringer meg ut over nasjonale forpliktelser, men selv om det ikke var der, måtte jeg likevel leve med betydningen av min forpliktelse overfor Jesu Kristi rike. For meg er sammenhengen mellom dette riket og fredsskaping så innlysende at jeg av og til undrer meg over dem som spør hvorfor jeg taler mot krigen. Kan det være at de ikke vet at de gode nyhetene var ment for alle mennesker – kommunist og kapitalist, for deres barn og våre, for svarte og hvite, for revolusjonære og konservative? Har de glemt at min virksomhet er i lydighet til Den Ene som elsket sine fiender så mye at Han døde for dem? Hva kan jeg da si til Vietcong eller til Castro eller til Mao som en trofast tjener av Ham? Kan jeg true dem med døden eller må jeg ikke dele mitt liv med dem?
Og til slutt, mens jeg forsøker å redegjøre for dere, og for meg selv, om den veien som fører fra Montgomery til dette stedet her, ville jeg ha gitt alt det mest verdifulle hvis jeg ganske enkelt sa at jeg må være tro mot min overbevisning som jeg deler med alle mennesker – kallet til å være en sønn av den levende Gud. Over kallet fra rase eller nasjon eller tro er dette kallet som sønn, og for brorskap, og fordi jeg tror Faderen er dypt bekymret, særlig for sine lidende og hjelpeløse barn, kommer jeg i kveld for å tale for dem.
Dette tror jeg er både privilegiet og byrden til alle oss som føler oss bundet av forpliktelser og en lojalitet som er bredere og dypere enn nasjonalisme og som går ut over vår nasjons selvbestaltede mål og posisjoner. Vi er kalt til å tale for de svake, for de stemmeløse, for ofrene av vår nasjon og for disse som den kaller "fiende", for ikke noe dokument laget av menneskehender kan gjøre disse menneskene noe mindre enn våre brødre.
Og i det jeg overveier galskapen i Vietnam og søker inne i meg selv etter måter å forstå og reagere på i medlidenhet, går tankene mine stadig til menneskene på den halvøya. Jeg snakker ikke nå om soldatene på begge sider, heller ikke om FNLs ideologier, heller ikke om juntaen i Saigon, men simpelthen om de menneskene som har levd under krigens åk i nesten tre sammenhengende tiår nå. Jeg tenker også på dem fordi det er klart for meg at det ikke vil bli noen meningsfylt løsning der før det blir gjort forsøk på å kjenne dem og å høre deres brutte skrik.
De må betrakte amerikanerne som noen merkelige frigjørere. Det vietnamesiske folket erklærte sin selvstendighet i 1954 – egentlig 1945 – etter en kombinert fransk og japansk okkupasjon, og før den kommunistiske revolusjonen i Kina. De ble ledet av Ho Chi Minh. Selv om de siterte Den amerikanske uavhengighetserklæringen i sitt eget frihetsdokument, avviste vi å anerkjenne dem. I stedet bestemte vi oss for å støtte Frankrike i deres gjenerobring av sin tidligere koloni. Vår regjering mente da at det vietnamesiske folket ikke var modne for selvstendighet, og vi ble igjen ofre for den dødelige vestlige arrogansen som har forgiftet den internasjonale atmosfæren så lenge. Med den tragiske bestemmelsen forkastet vi en revolusjonær regjering som søkte selvbestemmelse og en regjering som var blitt opprettet, ikke av Kina, – som vietnameserne ikke har mye til overs for – men av rent innenlandske styrker som inkluderte noen kommunister. For bøndene betød denne nye regjeringen reelle landreformer, et av deres livsviktigste behov.
I ni år etter 1945 nektet vi folket i Vietnam retten til uavhengighet. I ni år støttet vi Frankrike aktivt i deres mislykte forsøk på å rekolonialisere Vietnam. Før krigen var slutt, påtok vi oss åtti prosent av de franske krigsutgiftene. Selv før franskmennene ble slått ved Dien Bien Phu, begynte de å fortvile over sine halsløse gjerninger, men ikke vi. Vi oppmuntret dem med våre enorme økonomiske og militære forsyninger til å fortsette krigen til og med også etter at de hadde mistet krigsviljen. Snart skulle vi begynne å betale nesten den fullstendige kostnaden for dette tragisk forsøket på nykolonialisering.
Etter at franskmennene var slått, så det ut til at uavhengighet og landreformer igjen ville komme gjennom Genève-avtalen. Men i stedet kom De forente stater – bestemt på at Ho ikke skulle forene den midlertidig delte nasjonen, og bøndene var igjen tilskuere mens vi støttet en av de mest ondskapsfulle moderne diktatorer, vår utvalgte mann, statsminister Diem. Bøndene så på og bøyde seg, mens Diem hensynsløst utryddet all opposisjon, støttet av de utsugende landeierne, og mens han til og med avslo å diskutere gjenforening med Nord. Bøndene så på, mens alt dette ble ledet av De forente staters innflytelse og deretter av et økende antall amerikanske tropper som kom for å hjelpe til med å få bukt med opprøret som Diems metoder hadde frembrakt. Når Diem ble styrtet, kan de nok ha vært lykkelige, men den lange rekken av militære diktatorer syntes ikke å tilby noen virkelig endring, ikke minst når det gjaldt behovet for jord og fred.
Den eneste forandringen kom fra Amerika, idet vi økte vårt troppeengasjement til støtte for regjeringer som kun var korrupte, udugelige og uten folkelig støtte. Alt dette mens folket leste våre brosjyrer og mottok de gjentatte løfter om fred og demokrati og landreformer. Nå vansmekter de under våre bomber og anser oss, ikke sine medvietnamesere, som den virkelige fienden. De flytter, sorgfulle og apatiske, ettersom vi jager dem fra deres forfedres jord, inn i konsentrasjonsleire hvor selv de minste sosiale behov knapt blir dekket. De vet at de må dra videre eller bli ødelagt av bombene våre.
Så drar de, først og fremst kvinner og barn og eldre. De ser på mens vi forgifter vannet deres, mens vi ødelegger millioner dekar av avlingene deres. De gråter sikkert når bulldoserne brøler gjennom områdene deres, rede til å rasere de dyrebare trærne. De strømmer til sykehusene. Per tilfelle Vietcong-påført skade, er det minst tjue som er såret av amerikanske våpen. Så langt kan vi ha drept en million av dem, for det meste barn. De vandrer inn i byene og ser tusenvis av barn, hjemløse, uten klær, som løper i flokker som dyr i gatene. De ser barna bli fornedret av våre soldater i det de tigger om mat. De ser barna som selger sine søstre til våre soldater, mens de ber for sine mødre.
Hva tenker bøndene mens vi forener oss med landeierne og nekter å sette i verk noen som helst handling bak våre mange ord angående landreformer? Hva tenker de mens vi utprøver våre nyeste våpen på dem, akkurat slik tyskerne utprøvde ny medisin og nye torturmetoder i konsentrasjonsleirene i Europa? Hvor er røttene til det uavhengige Vietnam vi hevder å være i ferd med å bygge? Er de blant disse stemmeløse?
Vi har ødelagt deres to kjæreste institusjoner: familien og landsbyen. Vi har ødelagt jorda og avlingene deres. Vi har medvirket til å knuse nasjonens eneste ikke-kommunistiske revolusjonære politiske kraft, Den forente buddhistkirken. Vi har understøttet fiendene til Saigons bønder. Vi har fordervet deres kvinner og barn og drept deres menn.
Nå er det lite igjen å bygge på, bortsett fra bitterhet. Snart vil de eneste gjenværende fysiske fundament bli funnet i våre militære baser og i betongen i konsentrasjonsleirene som vi kaller "forsterkede landsbyer". Bøndene må så visst undre seg på om vi planlegger å bygge vårt nye Vietnam på slike grunnvoller. Kan vi bebreide dem for slike tanker? Vi må tale for dem og stille de spørsmålene de ikke kan stille. De, også, er våre brødre.
Kanskje en vanskeligere, men ikke mindre nødvendig oppgave, er å tale for dem som er blitt utpekt som våre fiender. Hva med FNL, den merkelig anonyme gruppen vi kaller "VC" eller "kommunister"? Hva må de tenke om USA, når de forstår at vi tillot undertrykkingen og grusomheten til Diem, som avfødte deres tilblivelse som motstandsgruppe i Sør? Hva mener de om at vi tillot volden som ledet dem til å ta opp våpen? Hvordan kan de stole på vår integritet når vi snakker om "aggresjon fra Nord", som om det skulle være kjernen ved krigen? Hvordan kan de stole på oss, når vi nå anklager dem for vold etter det morderiske styret til Diem og anklager dem for vold mens vi pøser hvert nytt dødelig våpen inn over landet deres? Selvsagt må vi forstå deres følelser, selv om vi ikke tillater deres handlinger. Selvsagt må vi se at de mennene vi støttet, presset dem til voldelighet. Selvsagt må vi se at våre egne uttenkte ødeleggelsesplaner gjør deres største aksjoner til dverger.
Hvordan dømmer de oss, når våre egne tjenestemenn vet at deres medlemmer består av mindre enn tjuefem prosent kommunister og likevel insisterer på å sette den merkelappen på dem? Hva må de tro når de vet at vi er klar over deres kontroll over store områder av Vietnam og allikevel synes villige til å tillate nasjonale valg som denne godt organiserte side-regjeringen ikke får delta i? De spør om hvordan vi kan snakke om frie valg når Saigon-pressen blir sensurert og kontrollert av militærjuntaen. Og de gjør sikkert rett i å undre seg over hva slags ny regjering vi planlegger å hjelpe til med og danne uten dem, den eneste parten som virkelig er i kontakt med bøndene. De stiller seg spørrende til våre politiske mål, og de benekter realiteten av en fredsavtale som de ekskluderes fra. Spørsmålene deres er faretruende relevante. Planlegger vår nasjon å bygge på en politisk myte igjen, for så å forankre den på makten til nye voldshandlinger?
Her er den sanne verdi av medfølelse og ikkevold, når den hjelper oss til å forstå fiendens synspunkt, å høre hans spørsmål, å vite om hans anerkjennelse av oss selv. For fra hans ståsted kan vi sannelig se den grunnleggende svakheten i vår egen stilling, og hvis vi er modne, kan vi lære og vokse og tjene på klokskapen til de brødre som blir kalt motparten.
Slik også med Hanoi. I Nord, hvor våre bomber nå gjennomhuller landet, og våre miner truer vannveiene, blir vi møtt med en dyp, men forståelig mistro. Å tale for dem, er å forklare denne mangel på tillit til Vestlige ord, og særlig deres mistro til nåværende amerikanske hensikter. I Hanoi er de mennene som ledet nasjonen til uavhengighet fra japanerne og franskmennene, mennene som søkte medlemskap i det franske samveldet og som ble forrådt av svakheten i Paris og stivsinnet til kolonihærene. Det var de som førte kamp nummer to mot fransk herredømme til enorme kostnader, og de som ble overtalt til å oppgi landområdet de kontrollerte mellom den trettende og syttende breddegrad, som et foreløpig ledd i Genève-avtalen. Etter 1954 så de oss stå i ledtog med Diem for å hindre valg som sikkert kunne ha brakt Ho Chi Minh til makten over et forent Vietnam, og de innså at de var blitt forrådt igjen. Når vi spør hvorfor de ikke løper til forhandlingsbordet, må vi huske disse tingene.
Dessuten må det være klart at lederne i Hanoi anså tilstedeværelsen av amerikanske tropper til støtte for Diem-regimet for å være det opprinnelige militære bruddet på Geneve-avtalen angående utenlandske tropper. De minner oss om at de ikke begynte å sende inn tropper i stort antall, og ikke engang utstyr til Sør, før amerikanske styrker hadde kommet inn med titalls tusener menn.
Hanoi husker hvordan våre ledere lot være å fortelle oss sannheten om de tidligere nordvietnamesiske opptakter til fred, hvordan presidenten erklærte at ingen fredsforsøk eksisterte, når de faktisk var prøvd. Ho Chi Minh har sett på, mens Amerika har snakket om fred og bygget opp sine styrker, og nå har han sikkert hørt de økende internasjonale ryktene om amerikanske planer om en invasjon i Nord. Han vet at bombingen og rakettangrepene og mineleggingen vi holder på med, er ledd i en tradisjonell før-invasjons strategi. Kanskje det bare er hans sans for humor og ironi som kan berge ham, når han hører at den mektigste nasjonen i verden snakker om aggresjon, mens den slipper tusenvis av bomber over en fattig, svak nasjon mer enn åtte hundre, nei åtte tusen miles borte fra egne bredder.
På dette punktet burde jeg gjøre det klart at mens jeg disse siste få minuttene har forsøkt å gi en stemme til de stemmeløse i Vietnam og forstå argumentene til dem som er kalt "fienden", er jeg like dypt bekymret for våre egne tropper der som for alt annet. For det forekommer meg at det vi utsetter dem for i Vietnam ikke bare er den brutaliserende prosessen som foregår i enhver krig, hvor hærer står mot hverandre og streber etter å ødelegge. Vi legger kynisme til dødsprosessen, for de må vite, etter en kort periode der, at ingen av de tingene vi erklærer at vi slåss for, virkelig er involvert. Ganske fort må de forstå at regjeringen deres har sendt dem inn i en kamp mellom vietnamesere, og de mest oppegående innser opplagt at vi tar parti for de rike og det sikre, mens vi skaper et helvete for de fattige.
På et eller annet vis må denne galskapen opphøre. Vi må stoppe nå. Jeg taler som et Guds barn og som en bror av de lidende fattige i Vietnam. Jeg taler for dem som får landet sitt lagt øde, som får hjemmene sine ødelagt, som får kulturen sin kullkastet. Jeg taler for de fattige i Amerika som betaler den doble prisen av knust håp hjemme, og død og fordervelse i Vietnam. Jeg taler som en verdensborger, for verden slik den står fælen overfor den veien vi har valgt. Jeg taler, som en som elsker Amerika, til lederne av vår nasjon: Vi var den store initiativtaker til denne krigen; initiativet til å stoppe den må være vårt.
Dette er meldingen fra de store buddhistlederne i Vietnam. Nylig skrev en av dem disse ordene, og jeg siterer: "Hver dag som krigen fortsetter, vokser hatet i vietnamesernes hjerter og i hjertene til dem som har menneskelige instinkter. Amerikanerne tvinger til og med vennene sine til å bli deres fiender. Det er merkelig at amerikanerne, som nøye regner på mulighetene for militær seier, ikke forstår at de i prosessen pådrar seg psykologiske og politisk tap. Bildet av Amerika vil aldri igjen bli bildet på revolusjon, frihet og demokrati, men bildet på vold og militarisme."
Hvis vi fortsetter, vil det ikke være noen tvil, hverken i mine eller verdens tanker, om at vi ikke har noen hederlige hensikter i Vietnam. Hvis vi ikke stopper krigen vår mot det vietnamesiske folket umiddelbart, sitter verden igjen uten noe annet valg enn å se dette som en forferdelig, klønete og dødelig lek som vi har bestemt oss for å leke. Verden krever nå en modenhet av Amerika som vi kanskje ikke er i stand til å oppnå. Den krever at vi innrømmer at vi har tatt feil fra begynnelsen av vårt tokt i Vietnam, at vi har vært skadelige for det vietnamesiske folks liv. Stillingen er den at vi må være klare til å ta skarp avstand fra våre nåværende metoder. For å kunne sone for våre synder og feiltakelser i Vietnam, bør vi ta initiativet til å få en slutt på denne tragiske krigen.
Jeg vil gjerne foreslå fem konkrete ting som vår regjering bør gjøre øyeblikkelig for å starte den lange og vanskelige prosessen med å befri oss fra denne marerittaktige konflikten:
Nummer en: Stoppe all bombing i Nord- og Sør-Vietnam.
Nummer to: Erklære en ensidig våpenhvile i håp om at en slik handling vil skape et forhandlingsklima.
Tre: Ta øyeblikkelige grep for å forhindre andre slagmarker i Sørøstasia ved å innskrenke vår militære oppbygging i Thailand og vår innblanding i Laos.
Fire: Virkelighetsnært godta at FNL har betydelig støtte i Sør-Vietnam og derved må spille en rolle i enhver meningsfylt forhandling og fremtidig regjering i Vietnam.
Fem: Sette en dato da vi vil fjerne alle fremmede tropper fra Vietnam i samsvar med Geneve-avtalen av 1954.
En del av våre videre forpliktelser kan godt gi seg utrykk i et tilbud om å innrømme politisk asyl til enhver vietnameser som frykter for sitt liv under et nytt styre som inkluderer FNL. Og så må vi utføre det vi kan av reparasjoner av de ødeleggelser vi har gjort. Vi må skaffe til veie den medisinske hjelpen som er sårt tiltrengt, om nødvendig gjøre den tilgjengelig her i dette landet. I mellomtiden har vi i kirkene og synagogene en stadig oppgave i å bønnfalle vår regjering om å løse seg fra en uverdig forpliktelse. Vi må fortsette å heve våre røster og bruke våre liv hvis nasjonen vår fortsetter sine perverse metoder i Vietnam. Vi må være forberedt på å tilpasse aksjoner med ord ved å prøve ut alle mulige kreative former for protest.
Når vi gir råd til unge menn angående militærtjeneste, må vi klargjøre vår nasjons rolle i Vietnam for dem og utfordre dem med alternativet samvittighetsnekting. Jeg er glad for å si at dette er nå et valg som blir tatt av mer enn sytti av studentene ved mitt eget alma mater, Morehouse College, og jeg anbefaler det for alle som synes den amerikanske kursen i Vietnam er uverdig og urettferdig. Videre vil jeg oppmuntre alle ministre som er i innkallingsalder om å oppgi sine innkallingsordrer, og søke status som samvittighetsnektere. Dette er tiden for de sanne valg og ikke for de uekte. Vi er ved det øyeblikket at våre liv må settes til side, hvis vår nasjon skal overleve sin egen dårskap. Hvert menneske med human innstilling må bestemme seg for den protesten som passer best til egen overbevisning, men vi må alle protestere.
Nå er det noe forførerisk fristende i å stoppe der og sende oss alle av sted på noe som i enkelte kretser har blitt et populært korstog mot krigen i Vietnam. Jeg sier at vi må delta i den kampen, men jeg ønsker nå å fortsette med å si noe enda mer alarmerende.
Krigen i Vietnam er bare et symptom på en mer alvorlig sykdom innad i den amerikanske ånd, og hvis vi overser denne edruskapende virkeligheten, kommer vi til å befinne oss i ferd med å organisere "deltagende prester og lekfolk"-komiteer for neste generasjon. De vil være bekymret over Guatemala og Peru. De vil være bekymret over Thailand og Kambodia. De vil være bekymret over Moçambique og Sør-Afrika. Vi kommer til å marsjere for disse, og et dusin andre navn og delta på endeløse samlinger, hvis det ikke kommer en betydningsfull og dyptpløyende endring av amerikansk liv og politikk.
Slik tar sånne tanker oss ut forbi Vietnam, men ikke utover vårt kall som sønner av den levende Gud.
I 1957 sa en oppmerksom amerikansk utenrikstjenestemann at det virket på ham som om vår nasjon var på den gale siden av en verdensrevolusjon. I løpet av de siste ti år har vi sett fremveksten av et mønster av undertrykking, som nå har rettferdiggjort tilstedeværelsen av amerikanske militære rådgivere i Venezuela. Dette behovet for å opprettholde sosial stabilitet for våre investeringer forklarer den kontrarevolusjonære virksomheten til amerikanske styrker i Guatemala. Det forklarer hvorfor amerikanske helikoptre blir brukt mot geriljaen i Kambodia, og hvorfor amerikansk napalm og "Green Berets"-styrker allerede har vært aktive mot opprørere i Peru.
Det er med slik aktivitet i tankene at ordene til avdøde president John F. Kennedy kommer for å hjemsøke oss. For fem år siden sa han: "De som gjør en fredelig revolusjon umulig, vil gjøre en voldelig revolusjon uunngåelig." I økende grad, valgt eller tilfeldig, er dette rollen vår nasjon har inntatt, rollen til den som gjør fredelig revolusjon umulig ved å nekte å oppgi de privilegier og gleder som høstes av den enorme profitten fra utenlandsinvesteringer. Jeg er overbevist om at hvis vi skal komme oss på den rette siden av verdensrevolusjonen, så må vi som nasjon gjennomgå en radikal endring av verdinormer. Vi må straks starte skiftet fra et ting-orientert samfunn til et menneskeorientert samfunn. Når maskiner og pc-er, profitthensyn og eiendomsrettigheter blir betraktet som viktigere enn folk, blir den mektige trillingen rasisme, ekstrem materialisme og militarisme umulig å bekjempe.
En sann revolusjon av verdinormer vil raskt forårsake at vi stiller spørsmål ved rettferdet og legaliteten av mye av vår tidligere og nåværende politikk. På den ene siden blir vi utkalt til å spille den barmhjertige samaritan ved livets veikant, men det vil bare være den innledende akt. En dag må vi se at hele Jeriko-gaten må endres, slik at menn og kvinner ikke blir utsatt for konstant juling, og ranet mens de foretar sin reise på livets landevei. Ekte medfølelse er noe mer enn å slenge en mynt til en tigger. Det handler om å se at en bygning som skaper tiggere må bygges om.
En sann revolusjon av verdinormer vil raskt se urolig på den skjærende kontrasten mellom fattigdom og rikdom. Med rettvis forargelse vil den se tvers over havet og se individuelle kapitalister i Vesten som investerer enorme pengesummer i Asia, Afrika og Sør-Amerika, bare for å hente ut profitten uten omtanke for sosiale forbedringer i landene, og si: "Dette er ikke rett." Den vil se på vår allianse med landadelen i Sør-Amerika og si "dette er ikke rett". Den vestlige arrogansen som føler at den har alt å lære bort til andre og ingenting å lære av dem, er ikke rett.
En sann revolusjon av verdinormer vil peke på verdensordenen og si om krig "denne måten å avgjøre uenigheter på er ikke rett". Denne beskjeftigelsen med å brenne mennesker med napalm, eller fylle vår nasjons hjem med foreldreløse og enker, med å innpode giftige stoffer av hat inn i årene på folk som vanligvis er humane, med å sende menn hjem fra mørke og blodige slagmarker, fysisk handikappet og mentalt forstyrret, kan ikke forenes med klokskap, rettferd og kjærlighet. En nasjon som år etter år fortsetter med å bruke mer penger på militært forsvar enn på programmer for sosiale løft, nærmer seg sin åndelige død.
Amerika, verdens rikeste og mektigste nasjon, kan godt lede denne revolusjonen av verdinormer. Det er intet annet enn et tragisk dødsønske som kan hindre oss i å omorganisere våre prioriteringer slik at en søken etter fred kan overta ledelsen foran en søken etter krig. Det er intet som holder oss fra å omforme et gjenstridig status quo med forslåtte hender, og gjøre det til et brorskap.
Denne typen positive omveltning av verdinormer er vårt beste forsvar mot kommunisme. Krig er ikke svaret. Kommunismen vil aldri bli overvunnet ved bruk av atombomber eller kjernefysiske våpen. La oss ikke menge oss med disse som roper krig, og gjennom sine villedende følelser bønnfaller USA om å forlate sin deltagelse i De forente nasjoner. Dette er dager som krever klok tilbakeholdenhet og klar fornuft. Vi må ikke engasjere oss i en negativ antikommunisme, men heller i et positivt påtrykk for demokrati, idet vi innser at vårt sterkeste forsvar mot kommunismen er å utføre positive handlinger på vegne av rettferd. Vi må, med positive handlinger, søke å fjerne disse tilstander av fattigdom, usikkerhet og urettferdighet, som er den fruktbare jorda hvor frøene til kommunismen vokser og utvikler seg.
Dette er revolusjonære tider. Over hele kloden gjør menneskene opprør mot gamle utbyttingssystemer og undertrykking, og ut av sårene til en skrøpelig verden fødes nye systemer med rettferd og likeverd. Landenes skjorteløse og barbente folk reiser seg som aldri før. Menneskene som satt i mørket har sett et klart lys. Vi i Vesten må støtte disse revolusjonene.
Det er et sørgelig faktum at på grunn av behag, selvtilfredshet, en sykelig redsel for kommunisme og vår hang til å tilpasse oss urettferdighet, har de vestlige nasjoner, som satte i gang så mye av den revolusjonære ånd i den moderne verden, nå blitt erke-antirevolusjonære. Dette har drevet mange til å føle at bare marxismen har en revolusjonær ånd. Derfor er kommunismen en dom over vår fiasko med å gjøre demokratiet reelt, og vår mangel på å følge opp de revolusjoner vi igangsatte. Vårt eneste håp i dag ligger i å gjenvinne den revolusjonære ånd og gå ut, i en til tider fiendtlig verden, for å erklære evig fiendskap mot fattigdom, rasisme og militarisme. Med denne kraftfulle forpliktelsen skal vi djervt utfordre status quo og videre urettferdigheter, og derved fremskynde den dagen da "hver dal skal opphøyes, og hvert fjell og hver ås skal bli lave og det krokete skal bli rett og det ujevne skal bli slett".
En sann revolusjon av verdinormer betyr i sin ytterste konsekvens at vår lojalitet må bli økumenisk heller enn sekterisk. Hver nasjon må nå utvikle en overordnet lojalitet til menneskeheten som et hele for å kunne bevare det beste i sine individuelle samfunn.
Dette kallet på et verdensomspennende kameratskap, som løfter naboskapsfølelsen forbi egen stamme, rase, klasse og nasjon, er i virkeligheten et rop om en altomfattende og betingelsesløs kjærlighet til hele menneskeheten. Dette ofte misforståtte, ofte feiltolkede begrepet, så lettvint avskrevet av denne verdens Nietzscher som en svak og feig kraft, er nå blitt en absolutt nødvendighet for at mennesket skal overleve. Når jeg snakker om kjærlighet, snakker jeg ikke om en slags sentimental og lunken tilslutning. Jeg snakker ikke om den kraften som bare er følelsesmessig vrøvl. Jeg snakker om den kraften som alle de store religioner har betraktet som det overordnede prinsippet for liv. Kjærlighet er på et vis nøkkelen som låser opp døren som fører til den ypperste virkeligheten. Denne hindu-muslimske-kristne-jødiske-buddhistiske tro på den ypperste virkelighet blir vakkert oppsummert i apostelen Johannes' første brev: "La oss elske hverandre; for kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker; kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet … ,dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss." La oss håpe at denne ånden vil bli dagens orden.
Vi har ikke lenger råd til å dyrke hatets gud eller knele foran hevnens alter. Historiens hav er blitt forstyrret av den evige flodbølge av hat. Og historien er rotet til av vrak av nasjoner og individer som fulgte den selvødeleggende hatets vei. Som Arnold Toynbee sier: "Kjærligheten er den ytterste kraft som gir det frelsende valg av liv og godhet mot det fortapende valg av død og ondskap. Derfor må vårt fremste håp være håpet om at kjærligheten får det siste ordet."
Vi står ansikt til ansikt med, mine venner, det faktum at i morgen er i dag. Vi blir stilt overfor den påtrengende viktighet av nå. I dette livets og historiens spill som bretter seg ut, finnes det ikke noe slikt som å komme for sent. Somling er fremdeles tidstyven. Livet etterlater oss ofte ribbet, naken og vraket etter en tapt sjanse. Tidevannet i menneskenes handlinger forblir ikke flo, det ebber ut. Vi kan rope fortvilte om at tiden må ta en pause i sitt løp, men tiden er nådeløs mot enhver bønn og iler av sted. Over de bleke knoklene og kullkastede rester av utallige sivilisasjoner står det skrevet de patetisk ordene, "for sent". Det finnes en usynlig livets bok hvor det nøye rapporteres om vår årvåkenhet og vår forsømmelse. Omar Khayyam har rett: "Fingeren som beveger seg skriver, og når den har skrevet, beveger den seg videre."
Vi har fremdeles et valg i dag: ikkevoldelig sameksistens eller voldelig tilintetgjøring. Vi må gå fra tidligere ubesluttsomhet til handling. Vi må finne nye måter å tale for fred i Vietnam, og rettferd over hele den verden som er under utvikling, en verden som grenser opp til vår dørterskel. Hvis vi ikke handler, vil vi sikkert og visst bli dratt ned i de lange, mørke og skammelige tidens korridorer som er reservert for dem som innehar makt uten forpliktelser, makt uten medfølelse, makt uten moral og styrke uten gangsyn.
La oss begynne nå. La oss på ny forplikte oss til å føre den lange og bitre, men vakre kampen for en ny verden. Dette er ropet til Guds sønner, og våre brødre venter utålmodige på vårt svar. Skal vi si at risikoen er for stor? Skal vi fortelle dem at kampen er for hard? Vil vårt budskap være at kreftene i det amerikanske liv strider i mot deres komme som fullverdige menn, og vi sender våre dypeste beklagelser? Eller vil det bli et annet budskap – om lengsel, om håp, om solidaritet med deres ønsker, om forpliktelser overfor deres sak, uansett kostnader? Valget er vårt, og selv om vi kanskje foretrekker det annerledes, så må vi velge i dette avgjørende øyeblikket i menneskets historie.
Som den edle gårsdagens skald, James Russell Lowell, så veltalende slo fast:
En gang kommer det til hver mann og hver nasjon
øyeblikket for å velge,
i striden mellom sannhet og løgn, mellom
den gode og onde side;
en stor sak, Guds nye Messias som byr hver enkelt
blomstring eller mørke,
Og alltid vil valget stå mellom
mørket og lyset.
Om det ondes sak trives, er denne sannhet
alene sterk
Om dens lodd blir skafottet, og på
tronen trår feil
vil dog skafottet riste fremtiden, og bak
det ukjentes slør
Står Gud i skyggen, og holder
over sine egne vakt.
Og hvis vi bare vil foreta det rette valget, så vil vi være i stand til å endre denne truende kosmiske klagesangen til en kreativ fredssalme.
Hvis vi vil foreta det rette valget, vil vi være i stand til å endre den skurrende mislyden i vår verden til en vakker brorskapets symfoni.
Hvis vi bare vil foreta det rette valget, vil vi være i stand til å fremskynde den dagen, i hele Amerika og i hele verden, da rettferd vil strømme som vann og rettferdighet som en mektig elv.