EUs farlige spill

Av Mark Weisbrot

2010-02A

Kanskje vil svingningene i finans- og aksjemarkedene i det siste gjøre at folk følger nøyere med på hva som skjer i Europa, noe som ville vært bra for verden.
Mark Weisbrot er økonom og leder for Center for Economic and Policy Research i Washington.

I følge de fleste finansjournalistene er markedene bekymret for at Hellas ikke vil greie å betale gjelda si, og at konkursen skal spre seg til flere land, som Portugal, Spania, Irland og Italia. Avtalen mellom EU og IMF om å gi inntil 960 milliarder dollar i støtte til de svakere økonomiene og finansmarkedene, ser ut til å ha dempet frykten i markedet, for denne gang.

 

Men dette løser ikke det grunnleggende problemet, selv på kort sikt. Kjernen er nemlig en irrasjonell økonomisk politikk. De greske myndighetene har blitt enige om en avtale med EU (blant annet EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken) og IMF som vil gjøre de økonomiske problemene enda verre.

 

Dette er kjent for økonomer, også de i EU og IMF som forhandlet fram avtalen med Hellas. Anslagene viser at dersom programmet deres «virker», vil gjelda til Hellas øke fra 115 % av BNP i dag til 149 % i 2013. Det betyr at om mindre enn tre år, og sannsynligvis tidligere, vil Hellas stå ovenfor en ny krise lik den vi ser i dag.

 

Det greske finansministeriet spår en nedgang i BNP på fire prosent i år, langt større enn nedgangen Hellas opplevde i fjor, på mindre enn en prosent. Sannsynligvis er disse anslagene for optimistiske. Med andre ord, folk i Hellas har mye elendighet i vente: økonomien vil krympe og gjeldsbyrden øke, før de på ny har valget mellom å be EU og IMF om lengre nedbetalingstid, restrukturering av gjelda eller å la være å betale gjelda – eller/og forlate euroen.

 

Det fins noe å lære fra denne krisa. For det første, ingen regjeringer burde underskrive avtaler som garanterer økonomisk tilbakegang, bare for å håpe at den globale økonomien vil trekke landet ut av den. Denne prosessen med «intern devaluering» – hvor arbeidsledighet med vilje drives oppover for å få ned lønninger og priser, mens den nominelle valutakursen holdes fast – er ikke bare urettferdig, den er ugjennomførbar. Spesielt for Hellas, som hadde en stor gjeldsbyrde i utgangspunktet. De titalls tusen grekerne som demonstrerte i gatene, hadde rett, mens EU-økonomene tok feil. Du kan ikke komme deg ut av en nedgang ved å krympe økonomien. Økonomien må vokse. Som den amerikanske gjør (selv om det går for sakte).

 

Hvis EU og IMF ikke vil la den greske økonomien vokse for å komme ut av krisa, er det bedre for Hellas å forlate euroen og reforhandle gjelda. Argentina prøve strategien med «intern devaluering» fra midten av 1998 til slutten av 2001, og opplevde at halve landet sank ned i fattigdom. Til slutt frikoblet de pesoen fra dollar og misligholdt gjelda. Økonomien krympet i ett kvartal, før den vokste formidabelt, med 63 prosent over de neste seks årene. (Strategien med «intern devaluering» lover i beste fall en lang lavkonjunktur – noe vi kan se av IMF sine projeksjoner for Latvia og Estland. Der anslås det at landene vil bruke åtte eller ni år på å komme opp på produksjonsnivået de hadde før krisen)

 

EU-myndighetene sendte markedene til bunns i mai da de opplyste at «kvantitativ lettelse» (å la seddelpressa gå, slik Federal Reserve i USA har gjort ved å trykke opp rundt 1,5 billioner dollar de siste årene) ikke var et alternativ for å løse situasjonen i Hellas.

 

Ekspertene er raske med å gi Hellas og de andre svake økonomiene i eurosonen (Portugal, Italia, Irland, Spania) skylda for problemene. Selv om de – i likhet med resten av verden – hadde finansbobler under oppgangen, så er de ikke skyld i den globale nedgangen som sendte underskuddene deres i været. Problemet nå er at løsningen som pålegges Hellas av EU og IMF slett ikke er noen løsning, men minner mest om den middelalderske kuren for alskens plager, nemlig årelating. Inntil dette forandrer seg er det bare å vente på at problemene skal tårne seg opp i de kommende årene.

 

(Denne artikkelen ble først publisert i New York Times/International Herald Tribune 12. mai 2010, og trykkes her under en Creative Commons lisens. Artikkelen er oversatt av Stian Bragtvedt.)