Frigjøring med hijab
Av Mariette Lobo
Vårens debatt om hijab i politiet kulminerte med Siv Jensens påstander om «snikislamisering» og Martin Kolbergs varsel om kamp mot radikal islam. Muslimers rettigheter angripes over hele Europa, pakket inn i retorikk om likestilling og forsvar for demokratiet.
Deler av venstresiden har hittil gått undertrykkernes ærend i stedet for å forsvare rettighetene til denne minoriteten.
Mariette Lobo er medlem av antirasistisk utvalg i Rødt, og jobber til daglig som seniorrådgiver.
Da debatten om politihijab raste som verst, sa lederen for Muslimsk studentsamfunn, Bushra Ishaq, at mange muslimer opplevde at venstresiden sviktet dem. Det at en regjering med Arbeiderpartiet og SV sto for hijabforbud i et yrke, var en enorm skuffelse.
Det Ishaq med flere etterlyser, er en venstreside som står opp mot muslimhets og for like rettigheter til alle. Med sosialisters utgangspunkt i solidaritet og felles kamp mot all undertrykking burde det vært en selvfølge.
Likevel har deler av venstresiden ikke klart å ta tydelig stilling for den parten som er undertrykt. Dette handler i hovedsak om uklarhet i spørsmål om rasisme, religion og staten. Denne uklarheten var fremtredende under debatten om hijab i politiet, og også da en hijab ble brent under 8. marsarrangementet i Oslo i år.
På parti med de undertrykte
«Enhver kvinne har rett til å bestemme over sin egen kropp, og det innebærer også hvordan hun ønsker å kle seg. Når en muslimsk kvinne ut fra sin egen overbevisning velger å bruke et hodeplagg som et religiøst påbud, må hun utestenges fra det norske samfunnslivet? Dette er konklusjonen fra den norske regjeringen – og dette skjer i et demokratisk samfunn i 2009, der det bare for noen tiår siden var mobilisert til en kvinnekamp som kjempet for lik rett til arbeid.»
Det er slik Keltoum Hasnaoui Missoum oppsummerte debatten som fulgte hennes søknad til politihøyskolen. Keltoum gjør helt rett i å peke på den norske kvinnekampen. Lik rett til arbeid og utdanning, offentlig barnepass, og politisk representasjon var blant flere grunnleggende krav for kvinnebevegelsen. Den kjempet fram viktige reformer, og fikk satt klassespørsmål på dagsorden. Helt sentralt sto retten til selvbestemmelse, og tanken om at kvinner selv skulle definere sine krav. Kvinners kontroll over egen kropp var kjernen i kampen for selvbestemt abort og mot vold i nære relasjoner.
Hvordan har noen av kvinnesaksforkjemperne endt opp med å innskrenke andre kvinners tilgang til arbeid og økonomisk selvstendighet – selve basisen i kvinners frigjøring?
Enkelte uttrykker bekymring for at muslimsk innvandring medfører et tilbakeskritt for rettigheter alle kvinner har oppnådd, at det kommer inn en gruppe kvinner som oppfattes å være undertrykt og som truer likestillingen i Norge. Igjen er det særlig bruken av religiøse hodeplagg som brukes som eksempel på at muslimske kvinner er undertrykt. Med det gjøres antall hijaber i offentligheten til et mål på graden av likestilling i samfunnet. Men for kvinnene som av usaklige grunner nektes studieplass eller jobb, oppleves det verken frigjørende eller integrerende, men som krenkende og ekskluderende at deres avkledning gjøres til det frigjørende elementet.
Hva er det med hijaben?
I hele Europa har debatten om minoriteters plass i samfunnet tilspisset seg til en debatt om muslimske kvinners klesplagg. Enten stemples kvinner med religiøst hodeplagg som undertrykte og derfor må reddes, eller som uttrykk for islamisering av samfunnet og dermed en trussel.
I sommer har det gått en heftig debatt i Danmark om 27-åringen Maria Mawla og hennes plass i heimevernet. Hun har båret en hijab tilpasset uniformen uten at det ble sett på som et problem. Heimevernet hadde inntil nylig en rosende artikkel om henne på nettsidene der de gjorde et poeng av at hun bar hijab til uniformen. I sommer innførte de plutselig et forbud og sa at hijab var i strid med uniformsreglementet. Det skjedde fordi ledelsen ga etter for press fra Dansk Folkeparti. Partiet kaller plagget et udemokratisk og diskriminerende symbol, og gjør med det offeret til syndebukken. Den som rammes av diskriminering, beskyldes for å være problemet. Dette er en parallell til å være for hijabforbud fordi en ser på plagget som kvinneundertrykkende i seg selv.
Hva hodeplagget betyr for den enkelte kvinne, er det ikke opp til andre å definere. Det er uansett ingen tvil om at plagget ikke har en entydig betydning. Tvang er ikke frigjørende, uansett om det er å tvinge på eller tvinge av noen klær. Like mye som en tar på alvor at noen påtvinges hijab, må en ta på alvor alle de unge og eldre kvinnene som stadig gjentar at de har tatt til seg plagget av fri vilje. Noe annet er å umyndiggjøre en stor gruppe kvinner, og avskrive dem evnen til å ta selvstendige valg og handle på egne vegne.
Overtramp i likestillingens navn
En absurd sak på Universitetet i Oslo for et par år siden var et forslag fra akademiker Lars Gule om å forby det heldekkende plagget niqab i høyere utdanning. Det var til da ingen i niqab som hadde søkt seg inn, så det var et konstruert problem. Det kan være yrker der det av saklige grunner ikke er mulig å arbeide med niqab, men å nekte kvinner utdanning er reaksjonært. En må se på det enkelte tilfellet og finne en løsning tilpasset situasjonen. For eksempel har endel skoler lært seg å håndtere spørsmål om gymtimer, skolekjøkken med mer i dialog med eleven og foreldrene, der både religionsfrihet og læring blir ivaretatt.
I en debatt innrømmet Gule tilslutt at han var for et forbud fordi han følte ubehag ved at noen gikk tildekket. Det minner om en kommentarartikkel i avisen The Independent i 2006 der en kvinne ved navn Deborah Orr skriver at hun «plages mer og mer ved synet av tildekkede kvinner i svart som går omkring og utfører sine dagligdagse gjøremål i Storbritannia». Hun støtter seg til nederlandske Ayaan Hirsi Ali, og viser til uttalelser fra Ali om at det siste muslimske kvinner trenger, er vestlig toleranse overfor kulturell praksis som skiller kvinnene fra den moderne verden. Ali er en av flere muslimske kvinner som har vært sterkt kritiske til islam, og som har fått mye rom i den offentlige debatten til å snakke om kvinneundertrykking. Problemet er at de har all fokus på den interne undertrykkingen uten å ta opp undertrykkingen som samfunnet står for. Og deres løsninger er alltid å trekke inn staten som en formynder overfor de muslimske kvinnene, med tiltak som innebærer tvang eller forbud.
Sara Rasmussen som brant en hijab på 8. mars i Oslo, er en av dem som har markert seg i Norge. Hennes engasjement for kvinnefrigjøring er det ingen grunn til å trekke i tvil, men hennes metoder kan det stilles spørsmålstegn ved. I årets 8. marsarrangement deltok det en god del unge jenter med minoritetsbakgrunn, hvorav noen av dem bar hijab.
8. marstoget kunne ha vært en markering av felles kamp for viktige politiske saker på tvers av hudfarge og landbakgrunn. Men med hijabbrenningen ble fokuset et annet. Rasmussen, som selv ikke bærer hijab, brente bestemorens som en frigjørende symbolsk handling. Det er hun i sin fulle rett til. Men arrangørene av 8. marstoget innlemmet det i det offisielle programmet, og ga med det støtte til en elitistisk handling som for flertallet av de hijabkledde kvinnene på torget ble opplevd som trakassering og et hån mot dem som selvstendige individer.
Da noen kvinner på 70-tallet brant sine bh-er, var det en symbolsk frigjørende handling som ble utført av dem selv. Å brenne et religiøst plagg for å frigjøre noen på vegne av dem er feil strategi.
Viktige kampsaker
En ung muslimsk kvinne som møtte likestillingsminister Anikken Huitfeldt under den hete debatten om politihijab, sa til henne:
«Jeg føler meg ikke integrert så lenge jeg må diskutere tvangsekteskap og omskjæring. Hvordan finanskrisen berører innvandrerkvinner, er det ingen som spør meg om.»
Mange kvinner vil kjenne seg igjen i hennes hjertesukk. Minoritetskvinners kamp for likestilling og frigjøring blir definert snevert, og med et religiøst eller kulturelt fortegn. Det er hijab, tvangsekteskap og omskjæring som er stemplet i deres panner. Siv Jensen og leder av Human Rights Service Hege Storhaug har definert dette som dagens viktigste kvinnepolitiske saker. Dette er en grov tildekking av at tvang og vold også skjer i befolkningen ellers, og det er en tildekking av at det er mange viktige klassespørsmål som berører både muslimske kvinner og andre arbeiderklassekvinner.
En titt på oppmøtet i årets 8. marstog i Oslo og en prat med muslimske jenter og kvinner vil avdekke at det er spørsmål om utdanning, arbeid, velferd, krig og miljø som opptar også dem. Dessuten er det minoritetsorganisasjoner og enkeltkvinner og -menn som gjør en stor innsats i egne miljøer for å forebygge tvangsekteskap og omskjæring, men opplever stadig at resultatene av deres arbeid trekkes i tvil.
Nøytralitet og sekularisme
Dessverre var det mange på venstresiden som gikk seg vill i spørsmålet om hijab i politiet. Fremfor å forsvare retten til arbeid ble argumenter om nøytralitet og sekularisme trukket fram. Det ble ropt opp om at staten skulle ordne opp gjennom forbud, fremfor å støtte muslimske kvinners muligheter til jobb og økonomisk selvstendighet.
Det er helt riktig av sosialister å kreve reformer gjennom staten, men uten illusjoner om at staten skaper frigjøring eller er en nøytral part. Den norske staten kaster i dag ut afghanske flyktninger som har rømt fra en krig der Norge selv deltar. Det er ikke nøytralt. Den norske staten plasserer papirløse flyktninger på ventemottak under ulevelige forhold. Det er ikke nøytralt.
Politiet er heller ikke nøytralt. Ikke bare fordi det er statens volds- og kontrollutøver, men også fordi det fortsatt består hovedsaklig av hvite menn. Hudfarge og kjønn er ikke nøytralt. En politikvinne med hijab vil være et synlig tegn på at fordi den norske befolkningen ikke er homogen, er ulike deler av befolkningen representert også i instanser med makt. På lik linje med hennes kollegaer vil jobben hun gjør, avhenge av hvor profesjonell hun er, og ikke av hva hun har på hodet.
Et annet argument har vært at religion ikke må få større plass i det offentlige rom. I et land med statskirke viser dette at en ikke ser at religion allerede har en stor plass i Norge. Fordi Sankta Luciafeiring i barnehagen og fri til påske og pinse er så innarbeidet, tenker en kanskje ikke over det som religiøse markeringer i det offentlige.
Norge er ikke et sekulært land selv om religion for mange ikke er en viktig del av deres liv. For sosialister er det viktig å holde fast ved sekularisme som et mål. Det betyr ikke å harselere over noens tro eller å forby religiøse uttrykk. Tvert imot handler det om å sikre religionsfrihet for alle, og gjøre religion til en privatsak som staten ikke skal styre. Angrep på minoriteters tro og behovet for å forsvare seg gjør religionen enda viktigere i religiøse menneskenes liv. Det er vesensforskjell mellom den historiske kampen for sekularisering som sto mot kirkens enorme makt, og kampen mot islam og den muslimske minoriteten som pågår i Europa i dag.
Felles interesser
Hvorfor er det ikke en strøm av muslimske medlemmer på vei inn i de partiene som bygger mer eller mindre på klassestandpunkter: Ap, SV og Rødt? Hovedvekten av stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn stemmer nettopp på disse tre partiene. Men det er ikke sikkert at dørene inn til partiene alltid står åpne.
Spørsmålet er om partiene ser hvilken kraft det ligger i å bygge allianser til muslimske miljøer rundt enkeltsaker. Og om det aktivt rekrutteres muslimer til partiene. Tenker en som Ayaan Hirsi Ali at det å bære hijab er uforenlig med å være moderne, eller uforenlig med å være politisk aktiv og sosialist? Gjennom politisk aktivitet endres holdninger basert på religiøse og tradisjonelle forestillinger. Muslimer er ikke bare formet av sin tro, men også av sin livssituasjon og sitt politiske ståsted. I Norge utgjør de fleste muslimer en del av arbeiderklassen.
Lederen for Manchester Stop the War Coalition i England er en muslimsk kvinne som også er medlem i Socialist Workers Party. Hun forteller hvordan krigen mot terror forverret situasjonen for muslimer i Europa. For å legitimere krigen, ble det skapt et bilde av muslimer som annerledes, med andre verdier og som motstandere av vestlig demokrati. Grunnlaget for annerledesheten var religionen. Dermed blir muslimene også i Vesten definert som annerledes.
Hun og andre muslimer som er aktive i antikrigsbevegelsen i England, kan ikke understreke sterkt nok hvilken redning det har vært i deres tilværelse. Fra å sitte lammet i dyp fortvilelse og redsel i etterkant av 11.09.01 gjorde solidariteten og aktiviteten i antikrigsbevegelsen dem tryggere og modigere. Flere av de muslimske kvinnene har gått inn i ledende verv. Venstresidens partier har et ansvar ikke bare for å bekjempe undertrykking, men også for å gi dem som opplever det, en arena å kjempe på i fellesskap med andre.
Antirasisme og kvinnefrigjøring
Rødt-leder Torstein Dahle har slått fast at en av de viktigste utfordringene i vår tid er muslimhetsen som stadig brer om seg. Rødt forsvarte retten til å bære hijab i politiet, og sto bak det brede initiativet «Stopp muslimhetsen » som laget en markering mot muslimhets 22. juni i Oslo. Blant appellantene var Islamsk Råd, Det mosaiske trossamfunn og Skeiv Ungdom. Dette er en viktig allianse å ta vare på. Videre kan det bli aktuelt å lage flere slike markeringer, men også møter og andre aktiviteter. Initiativet fungerer nå som et nettverk der en ganske raskt kan utløse aktivitet mot muslimhets.
Enkelte forskere, blant andre Frank Aarebrot, tror at innvandring og integrering ikke vil bli noe stort tema i valgkampen. Til det er å si at det allerede er et kontinuerlig tema. FrP har stadige drypp der de angriper asylsøkere, muslimer og andre minoriteter. Deres forslag om asylmottak i Afrika og kravet om å frata Islamsk Råd tilskudd er bare noe av dette. Det betyr at sosialister og antirasister ikke kan hvile, men hele tiden må være klare til å gå inn i diskusjoner med medstudenter, kollegaer, naboer og familie. Og må konfrontere FrP i debatter, i media og andre arenaer. Men også konfrontere Ap og SV med deres innstramninger i asyl- og innvandringspolitikken, hijabforbudet i politiet, forslaget om statsborgerskapstest mm. Riktignok har SV vært uenig med Ap i flere av disse sakene, men som fortsatt regjeringspartner legitimerer de den politikken som føres. Samtidig er det avgjørende viktig at en ikke blir sekterisk og samarbeider med krefter i begge partier, som ønsker at politikken tar en annen retning.
Muslimhetsen er utbredt i Europa og også i Norge. Dagens politikk og den offentlige debatten preges av det. Rasisme handler om å tillegge grupper av mennesker bestemte egenskaper basert på ytre kjennetegn som hudfarge, eller som i nyere tid basert på antatt religiøs eller kulturell bakgrunn. Slik jødene før og under andre verdenskrig ble tillagt negative egenskaper blir muslimer det i dag.
FrP påstår at innvandring er en større trussel enn både klimakrisen og finanskrisen. Det er uvitenskapelig og dumt. Men nettopp i slike tider der fremtiden er usikker og folks livsgrunnlag trues av nedgangstid, er rasisme giften som kan spore av vår felles kamp for forbedringer. Siv Jensens eksempler på «snikislamisering» handler blant annet om halalkjøtt i fengsler og egen språkundervisning i skolen. Dermed kan hun dreie fokuset til at de viktigste problemene i dagens fengsler og skoler handler om urimelige krav fra muslimer. Halalmat i fengsler handler om å ivareta religionsfriheten, og en kan heller spørre om dette ivaretas godt nok. Egen språkundervisning handler om å tilrettelegge for at alle elever har likeverdige muligheter til læring. Manglende ressurser til materiell, dårlig lærerdekning, manglende vedlikehold og de pedagogiske rammene er de store spørsmålene som må reises. Dette er klassespørsmål som forener på tvers av hudfarge og religion, hvis vi ikke lar rasismen splitte oss.
At angrepene mot muslimers rettigheter og sekularisme også har spist seg inn på venstresiden i en misforstått kamp for minoritetskvinners frigjøring og sekularisme, er alvorlig. Men initiativet Stopp Muslimhetsen, de massive reaksjonene mot behandlingen av Ali Farah høsten 2007 og de mange aksjonene til forsvar for flyktninger viser at rasisme og muslimhets ikke har tatt overhånd i Norge.
Da Arbeiderpartiets Martin Kolberg i vår varslet kamp mot radikal islam, sa han samtidig til NRK at han hadde stor forståelse for folks bekymring for islamisering. Ble hijabforbudet i politiet innført for å imøtekomme folks bekymring? Det er både feigt og frekt å påstå det. Det var regjeringens vakling og manglende evne til å forsvare religionsfrihet, representasjon av ulike grupper i offentlige etater og alle kvinners rett til arbeid som skapte usikkerhet, frykt og fordommer i opinionen. I 2007 skrev professor Per Fugelli en kommentar til boken Frp-koden der han imøtegikk at FrP målbærer meningene til folk flest. Han skrev at han opplevde at folk flest har et ønske om toleranse og velferd for alle. Det er dette sosialister må knytte an til, og ikke gi lillefingeren til angrep mot muslimers eller andre minoriteters rettigheter.