Kampen om regionene
Av Maria Trettvik
2008 har vært et turbulent år selv til Bolivia å være, og det virker som om det ingen ende vil ta.
Av Maria Trettvik
Det begynte med en heller tvilsom avslutning av grunnlovsforsamlingens arbeid der enkelte medlemmer av forsamlingen samla seg i hemmelighet i slutten av november 2007. Der vedtok de det nye grunnlovsforslaget basert på flertallet av de tilstedeværende representantene som hovedsaklig kom fra regjeringspartiet MAS. Opposisjonens representanter fikk ikke beskjed om møtet i tide.
Det nye forslaget fikk umiddelbar støtte fra MAS’ tilhengere, på samme måte som det umiddelbart ble avvist av opposisjonen. Et av hovedargumentene var at prosessen ikke hadde vært demokratisk.
Folkeavstemningen over det nye grunnlovsforslaget ble satt til 4. mai, men opposisjonens umiddelbare kamp for å unngå godkjennelse, og utlysningen i mars om lokal autonomiavstemning i Santa Cruz 4. mai, førte til at den nasjonale folkeavstemningen ble utsatt.
Autonomi
Spørsmålet om autonomi for regionene ble virkelig satt på dagsorden da Evo Morales overtok presidentskapet i januar 2006, og ved valget av representanter til grunnlovsforsamlingen 2. juli 2006 ble det samtidig avholdt nasjonal avstemning for eller mot autonomi som utgangspunkt for forsamlingens videre diskusjoner. Fem departementer stemte mot autonomi (Potosí, Chuquisaca, Oruro, Cochabamba og La Paz) og fire stemte for (Tarija, Santa Cruz, Beni og Pando).
De såkalte halvmånestatene (navnet refererer til deres posisjon på det bolivianske kartet) stemte for autonomi. Disse statene ligger mot grensa til Brasil, og deres interesser orienteres hovedsaklig mot dette landet. I tillegg har lavlandskulturen lite til felles med høylandskulturen.
Makteliten i halvmånestatene er hovedsaklig høyreorienterte europeiske immigranter som føler seg trua av endringene etter maktskiftet fra neoliberal styring til evoisme fra 2006.
Kampen om autonomi og makten i regionene dreier seg om hvem som har kontrollen over ressursene, over inntektene fra gass og olje, hvordan pengene skal fordeles og hvem som skal bestemme over fordelinga. Staten mener det er nasjonale ressurser og inntekter. Lokale myndigheter i Tarija og Santa Cruz (der gassen og olja befinner seg) vil ha total selvbestemmelsesrett.
Jordfordeling har vært sterkt knytta til autonomispørsmålet, men den siste tida har kampen om gassinntektene satt jordfordelingsspørsmålet til side, og det er heller regjeringen enn opposisjonen som vektlegger jordfordelingsproblematikken.
Autonomispørsmålet brukes også som virkemiddel for å svekke den sittende regjeringa. Det evige kravet om autonomi har splitta befolkningen og ført til større skiller mellom enkeltmennesker og skapt uroligheter såvel på regionalt som på nasjonalt plan.
Opposisjonen har brukt uroligheter som et virkemiddel for å svekke regjeringa og skape ustabilitet i landet, og som politisk pressmiddel.
Gjenvalg
Bare en uke etter avstemningen om autonomi i Santa Cruz (85 % for autonomi, 15 % mot), etter et kortvarig forsøk fra regjeringen om å sette ny dato for grunnlovsavstemminga, fikk opposisjonen gjennom utlysning til gjenvalg av president, visepresident og bolivias ni fylkesmenn.
Opposisjonen lyktes nok en gang å stikke kjepper i hjulene for regjeringa og innføringa av den nye grunnloven.
MAS’ sterkeste kort er sammenslutningens evne til å drive kampanje. Fra og med slutten av mai og til den nye grunnloven kommer opp til avstemning settes så godt som alt annet arbeid til side, og alle aktive medlemmer jobber for å sanke stemmer til avstemninga.
Det som begynte som et taktisk grep fra opposisjonens side, endte med splittelse innenfor de opposisjonelle sammenslutningene ettersom enkelte fylkesmenn så at prosessen ikke gikk i deres favør og andre gikk egne veier for å styrke sitt kandidatur.
10. august gikk den bolivianske befolkning til urnene og Evo kom seirende ut med 67 % av stemmene. Tre fylkesmenn blei kasta.
28. august ble det utlyst nyvalg om tre av fylkesmennene, samtidig innførte Evo valg av underfylkesmenn for landets 112 provinser. Valget ble satt til 7. desember 2008.
Politisk krise
Reaksjonene etter utlysninga om valg i desember, og særlig mot innføringa av underfylkesmenn kom bare timer etter offentliggjøringa.
I hele den østlige delen av landet oppstod det voldsomme demonstrasjoner, veiblokkader og okkupasjon av offentlige institusjoner. Særlig i Santa Cruz og Tarija var det massive opptøyer, og hele den første halvdelen av september var preget av blokkerte hovedfartsårer og stopp i gasseksporten til Brasil og Argentina.
Urolighetene som starta i Santa Cruz og Tarija spredte seg raskt over store deler av landet. Lenge var det uvisst hvor langt de voldelige handlingene ville gå, og de fleste venta i frykt og spenning på meldinga om de første døde som følge av voldelige sammenstøt.
Meldinga kom fra landets nordligste departement, Pando, der minst 17 mennesker blei drept og 45 såra den 11. september. Av de drepte var to representanter fra fylkesmannens kontor, resten var bønder. I tillegg blei flere mennesker drept under unntakstilstanden som blei innført den påfølgende uka, og mange er flere uker seinere fortsatt oppført som savna.
Det er fortsatt uvisst hva som virkelig skjedde, men både offentlig informasjon og tidligere hendelser i regionen tilsier at fylkesmann Leopoldo Fernández utnytta den eksisterende ustabiliteten i regionen til å demonstrere makt.
Det har lenge vært kjent at Fernández har hatt autoritær makt i Pando som en av de store jordeierne i fylket, og at MAS’ vekst i regionen har blitt oppfatta som en trussel mot hans eksisterende makt.
De døde i Pando satte en støkk i resten av landet, og fylkesmennene, særlig Mario Cossío fra Tarija, var fort ute med ønske om forhandlinger. Cossío har siden 12. september representert opposisjonens fylkesmenn i forhandlinger med regjeringa, først en uke seinere deltok de resterende under åpningen av offisielle forhandlinger i Cochabamba.
MAS framover
Resultatet i gjenvalget ga Evo enorm støtte. Allikevel har regjeringa stått svært svakt gjennom hele 2008.
Urolighetene i begynnelsen av september brakte fram spørsmålet om et mulig statskupp, særlig med vissheten om at opposisjonen har mottatt store økoniomiske midler utenfra og forsvarets udefinerte rolle.
Utvisningen av USAs ambassadør Philip Goldberg for å «konspirere mot demokratiet og fremme delingen av Bolivia»10. september økte usikkerheten nasjonalt, og få visste hva de kunne forvente.
Drapene i Pando satte Bolivia på den internasjonale dagsorden og det bolivianske forsvaret gikk ut med full støtte til grunnlovens bestemmelser, det vil si til MAS’ regjering.
Forsvarets støtteerklæring, samt enstemmig støtte fra presidentene i UNASUR, har styrka regjeringen nasjonalt og det er lite som tilsier noen trussel mot regjeringa nå.
Forhandlingene med regionene har roa ned situasjonen midlertidig, men opposisjonen har ikke gitt opp hverken kampen mot MAS’ grunnlovsforslag, eller kampen mot underfylkesmenn.
Avstemninga over disse 7. desember er midlertidig utsatt, og det er fortsatt uvisst når valget skal gjennomføres.
De viktigste punktene i forhandlingene mellom myndighetene og fylkesmennene er fordelingen av de direkte skattene på landets oljeintekter (IDH) og autonomi- og grunnlovsspørsmålet.
For regjeringa er det vesentlig at de offisielle institusjonene som blei okkupert rundt 10. September, leveres tilbake, og for opposisjonen at blokkadene rundt Santa Cruz oppheves.
De viktigste institusjonene som ligningskontoret og telefonselskapet er tilbakelevert, men ødeleggelsene er så store at det fortsatt er uvisst når kontorene kan gjenåpnes. Andre institusjoner er fortsatt okkupert av representanter fra borgerkomitéen eller andre høyreekstreme bevegelser.
Blokkadene som i nesten en måned omringa Santa Cruz ble midlertidig oppløst siste uka i september som en støtte til forhandlingsprosessen med fare for gjenopptagelse dersom det ikke oppnås betydelig framgang i forhandlingene mellom opposisjonen og regjeringa.
Bruddet i forhandlingene i begynnelsen av oktober øker sannsynligheten for at blokkadene gjenopprettes og de interne konfliktene vedvarer.
Bolivia har mange uenigheter og protester foran seg, men for øyeblikket er MAS det sterkeste, om ikke det eneste, alternativet til å sitte i regjering.
Denne artikkelen er basert på informasjon publisert av offentlige myndigheter og/eller boliviansk presse. Utvida informasjon finnes blant annet på www.nacioncamba.net/ (opposisjonen), www.abi.bo (bolivianske myndigheter), www.la-razon.com (privat presse) og http://bolivia.indymedia.org (sivileorganisasjoner).