Sannheten om Groruddalen

Av Maren Rismyhr

Nr 4 2008

– Groruddalen har lenge blitt sett på som et problemområde, slik åpner Fafo sin presentasjon av rapporten om levekåra i Groruddalen som kom i sommer. (1)

Men trass i lavere gjennomsnittsinntekt, lavere levealder og dårligere helse enn gjennomsnittet i Oslo, trives det store flertallet av oss som bor og arbeider her riktig godt.

Hva skal vi gjøre med dette «problemområdet», som mange mener er preget av sosial nød, ensomhet og kriminalitet?

Hva er egentlig sannheta om Groruddalen?

Maren Rismyhr har jobbet som lærer i Groruddalen fra 1972 og representerer Rødt i Grorud bydelsutvalg.

 


 

Fafo-rapporten viser at Groruddalen ikke er helt ensarta. Rapporten deler dalen i 22 underområder, og tre av disse skiller seg ut med bedre utdanning, høyere inntekt, bedre helse og høyere levealder enn resten. For media framsto akkurat dette som en sensasjon. Tenk at det i Groruddalen fantes enkelte steder som minnet om vestkanten! Aftenposten (2) slo for eksempel stort opp at «… flere områder i dalen matcher levekårene på vestkanten.» Så la oss slå fast unntaket: Vi har altså tre enklaver som kan ligne på vestkantens hvite villastrøk i Groruddalen!

Noen syns problemet er at befolkningen ikke har høy nok utdanning i denne delen av hovedstaden. Andre syns Groruddalen har feil type arbeidsplasser, og kan komme med ideer om å fjerne lager- og transportarbeidsplasser for å få inn f eks flere media- og databedrifter. Enkelte mener at det er alt for mange innvandrere samlet her, mens andre igjen mener at noen flere rekkehus blant blokkene ville trekke andre typer mennesker hit.

De som bor på vestkanten i Oslo, har sjelden satt sine bein i vår del av byen. Det er mange eksempler på at ungdommer fra vestkanten tror det er direkte farlig å ta t-banen oppover dalen, og de voksne har ingen interesse av å legge turen hit.

For å bøte på problemene i Groruddalen, har vi fått «Groruddalssatsingen». Dette er et samarbeid og spleiselag mellom staten og Oslo kommune som startet i 2007, og skal vare til 2016. Bare i år er det satt av 119 millioner statlige kroner og 42 millioner kommunale kroner. Den omtalte Fafo-rapporten er lagd som en del av op%artsdokumentasjonen for Groruddalssatsinga. Målet var å finne ut hva som er særskilt for Groruddalen i forhold til resten av Oslo når det gjelder helse, arbeid, inntekt, sosiale relasjoner. Rapporten sier også noe om beboernes opplevelse av nærmiljøet og vurdering av egne levekår. Denne artikkelen skal se nærmere på hva som egentlig preger dette «problemområdet », og hva som bør gjøres.

Hvor er Groruddalen?

Groruddalen er Oslo ytre øst. Dalen ligger mellom Lillomarka i nordvest og Østmarka i sørøst. I dalbunnen renner Alnaelva. Ved denne elvas utløp ble for øvrig Oslo grunnlagt i middelalderen. Fire av Oslos 15 bydeler utgjør Groruddalen. Det er bydelene Bjerke, Grorud, Stovner og Alna.

Fra jordbruk til blokker

Fram til 1950 var Groruddalen stort sett jordbruksland iblanda noen mindre småhusområder. Gårdsnavna forteller om historie tilbake til vikingtida. Mange av dem er bevart som navn på t-banestasjoner og områder, slik som Stovner, Rommen, Tveita. Industrien i Oslo ble bygd opp langs Akerselva, som hadde mer stabil vannføring enn Alna, men Groruddalen hadde også sin industri langs elva, særlig rundt Grorud og Bryn. Grorud og Bryn er samtidig navn på to av landets eldste jernbanestasjoner ved landets første jernbane, Hovedbanen mellom Oslo og Eidsvoll.

Etter krigen var det stor bolignød i Oslo, og på jordene i de slake dalsidene vokste blokkene raskt opp, mens forskjellig typer industri ble etablert i dalbunnen, som lenge var brukt som hovedstadens søppel- og fyllplass. (3) Men nå gjaldt det å skaffe folk tak over hodet! Etter hvert kom drabantbyene. Først Veitvet midt på 50-tallet, så Ammerud og seinere Stovner på 60-tallet og på 70-tallet Romsås, Furuset og Ellingsrud. På 32 år, fra 1949 til 1981, økte folketallet i Groruddalen med nesten 100 000, tilsvarende 572 prosent! Her stanser den store utbygginga opp, og folketallet hadde en liten nedgang fram til 1990-tallet. De siste 10 åra har folketallet igjen økt, sjøl om boligbygginga har vært relativt liten. Nå er det innvandrerne (4) som har oppdaget at Groruddalen har romslige leiligheter til lavere pris enn trange leiligheter i indre by.

Hvem bor i Groruddalen?

Hit flyttet fra 1950- til 80-tallet arbeiderfamilier fra trangboddhet i sentrum. De kunne flytte fra ett rom hos svigerfamilien, fra nedrivningsgårder, fra hybelleiligheter og etter hvert fra byfornyelsesgårder. Fra klaskedo i oppgangen eller do i gården til ny leilighet med bad og wc, eget kjøkken og eget rom til barna! Fra mørke bygårder til lys og friskere luft! Å få leilighet i Groruddalen var et stort framskritt, særlig for barnefamiliene. Nylig snakka jeg med en pensjonist på Romsås. Han og kona har fem barn, og da ungene var små, bodde de i to hybelleiligheter i byen. Han fortalte om den dagen han var på leiegårdskontoret og fikk vite at han hadde fått femroms leilighet på Romsås, dit han flytta i 1973. Hvilken lykke å få komme til Groruddalen!

Fra 1990-tallet blir dalens arbeiderklasse mer fargerik. Vårt område har en større innvandrerandel enn Oslo ellers. 35 prosent av befolkningen har enten innvandret til Norge eller har foreldre som har innvandret. De har røtter i 170 land. Fafo-rapporten (5) forteller at fra 2000 til 2005 flyttet over 10 000 ut av Groruddalen, mens over 40 000 flyttet inn. Det var langt færre barn blant dem som flyttet ut, enn blant dem som flyttet inn. Av de voksne innflytterne hadde 45 prosent innvandrerbakgrunn. Av dette kan en slutte at det er mange innvandrerfamilier med barn blant innflytterne. Mange av dem har antakelig flyttet fra trange leiligheter i Oslo indre øst, som har vært høyt priset de siste åra, til relativt rimelige, større familieleiligheter i Groruddalen. Utviklingsog kompetanseetaten i Oslo kommune har nylig utgitt et ferskt statistikkgrunnlag for Groruddalssatsinga. (6) Her sies følgende om flytting på side18: For 2006 er hovedinntrykket «en sterk netto utflytting av personer med norsk bakgrunn fra Groruddalen og en tilsvarende sterk netto innflytting av personer med ikke-vestlig bakgrunn. Videre oppsummeres det på side 22: «Tallet på innvandrere fra ikkevestlige land økte mer enn i noen av de øvrige byområdene 1997–2007, og Groruddalen er eneste byområde med vesentlig nedgang i befolkningen med norsk bakgrunn i denne perioden.»

Trafikken – et stort problem

Det er slutt på den tida da man flyttet til Groruddalen for å få frisk luft! Dette er Norges eneste dal med fire langsgående sterkt trafikkerte veier, hvorav tre kan kalles motorveier. Her går trafikken inn og ut av byen hver dag. I dalbunnen ligger en rekke store bilbaserte kjøpesenter og møbelhus. Dette fører til mye lokaltrafikk. Gjennom dalen går også trafikken til og fra Gardermoen. Og ikke minst går en enorm mengde gods på veiene. Sentralt i dalen ligger landets største logistikksenter, også omtalt som navet i Norges godstrafikk. Hit kommer en strøm av lastebiler med containere fra havna fulle av varer fra Kina og Sørøst-Asia. På de store godsterminalene blir de omlasta og sendt ut til resten av landet på vei og jernbane, garantert også til et sted nær deg. Alt dette fører til stor biltrafikk, og bunnen av Groruddalen påstås å ha Oslos høyeste luftforurensing.

Arbeid og inntekt

Fafo-rapporten forteller oss at folk i Groruddalen har lavest yrkesinntekt i Oslo, mens Oslo ytre vest ikke overraskende har den høyeste. Hvis vi ser på inntekt etter skatt, har folk i ytre vest gjennomsnittlig over dobbelt så høy inntekt. Rapporten slår fast at denne voldsomme forskjellen i inntekt etter skatt i stor grad skyldes forskjellen i kapitalinntekt.

Statistikken viser også at folk i Groruddalen samla sett har svakere tilknytning til arbeidsmarkedet enn i Oslo for øvrig. En lavere andel er i lønna arbeid, og en høyere andel har stått utafor arbeidslivet i en lengre periode i åra 2000–2005. Det betyr at mange er avhengig av offentlige velferdsordninger. Når det gjelder andel av befolkningen som er i lønna arbeid, skiller innvandrerne i Groruddalen seg positivt ut. Sammenlignet med resten av Oslo er en høyere andel av dalens innvandrere i jobb. Likevel vokser mer enn ett av fire innvandrerbarn i Groruddalen opp i familier som er under fattidomsgrensa.

Verken Fafo-rapporten og Notatserien 3/2008 sier noe om hva slags arbeid befolkningen i Groruddalen har. Sannsynligheten for å møte børsmeklere og direktører her er imidlertid liten. Vi vet fra før at dalen preges av arbeidsplasser innen transport, lager og varehandel, og sjølsagt trengs det folk innen renhold, helse og omsorg. Det er ikke vanskelig å slutte seg til at mange har tunge og slitsomme yrker, som går på helsa løs. Vi vet at sjansen for å ende som uføretrygdet har vært stor på mange av de nevnte yrkesområdene, men dette drøftes ikke spesielt i rapporten.

Helse

Fafo-rapporten slår fast at folk i Groruddalen har markert dårligere helse enn befolkningen ellers i Oslo. Rapporten definerer helse ut fra offentlig statistikk over antall uføretrygda, langtidssjukemeldte, antall under rehabilitering eller yrkeshemma. Det betyr kort sagt at en teller opp hvor mange som ikke kan jobbe i det hele tatt, eller ikke kan jobbe full tid på grunn av «sykdom, skade eller lyte». I tillegg kommer de som defineres som yrkeshemma på grunn av «fysisk, psykisk eller sosial funksjonshemming». Alle 22 delbydelene har høyere andel innbyggere med redusert funksjonsevne enn snittet for Oslo.

Samtidig ser det ut til at vi har friskere innvandrere i Groruddalen enn i resten av byen. Groruddalen er det eneste området i Oslo hvor folk med norsk bakgrunn har dårligere helse enn innvandrerne. Dette forklares delvis med at innvandrerbefolkningen i Groruddalen er yngre enn resten av befolkningen, og dårlig helse øker som kjent med økt alder.

Når folk i Groruddalen blir spurt om egen helse, er det smerter i muskler og ledd som først og fremst oppgis som plager. Så følger ryggsmerter og smerter i nakke/skuldre. (7) De vurderer helsa si markert dårligere enn folk i resten av Oslo. Offentlig statistikk viser det samme. Sjøl om det også her er til dels store variasjoner innen Groruddalen, er det overalt en høyere andel innbyggere med redusert funksjonsevne enn Oslo-gjennomsnittet. Dette gjelder uavhengig av alder, kjønn og utdanning, og særlig er kvinnene rammet. 20 prosent av kvinnene i Groruddalen er registrert med redusert funksjonsevne, mot ti prosent i indre vest.

Hva nå, Groruddalen?

Sjøl om den ovenfor nevnte undersøkelsen viser at folk i Groruddalen trives, at de har venner, føler seg trygge og mener at barna har gode oppvekstvilkår, bygger svarene også opp under den offentlige statistikken som sier dårlig helse og lave inntekter. Så, hva nå, Groruddalen? Vil statlige og kommunale millioner til Groruddalssatsinga føre til endringer av betydning? At det offentlige har forsømt seg i mange år, er ikke til å komme bort fra. Alle Groruddalens nedgravde fyllinger er klare eksempler på det. Forurensinga fra trafikken er stor, og at lufta kan være helsefarlig, er det liten tvil om. Dette er oppgaver for kommune og stat, og her bør Groruddalssatsinga komme inn. Den er delt inn i fire programområder, og programområde 1 handler om trafikk. Men Groruddalssatsingas årsmelding for 2007 (8) viser ingen større grep. Det gjør heller ikke lista over tiltak for 2008 (9)

Det kan være viktig nok å sette ned farten fra 80 til 60 km/t om vinteren langs Trondheimsveien, men noe større grep kan det ikke kalles. Det er foreløpig ingen planer om lokk over E6. Dette er et krav med støtte i befolkningen. Lokk over E6 ville være en reell satsing! Satsing på miljøet ville det også være å få jernbane fra havna og opp til godsterminalene. Forlenging av tbanen til de folkerike nabokommunene ville bety mindre biltrafikk. Men nei, ikke noe av dette er på planleggingstadiet en gang.

Helsetiltak

Groruddalsbefolkningen har markert dårligere helse enn resten av Oslo, målt ut fra grad av utstøtning fra arbeidslivet, men også støttet av innbyggernes oppfatning av egen helse. Groruddalssatsingas bøtemidler så langt er holdningskampanjer om kosthold og mer fysisk aktivitet, altså tiltak rettet mot den enkelte, ikke mot arbeidslivet.

Ut fra tankegangen om at arbeid gir helse, satses det på å få flere i arbeid i framtida. I hovedsak går pengene til gratis kjernetid for 4–5-åringer i barnehagen, samt språkopplæring for innvandrerkvinner og utvidet skoledag med leksehjelp. En skole i hver bydel skal utvikles som såkalt kunnskapssenter. Dette skal etter planen fungere som inkluderende møteplass for elever og familiene deres utover skoletida. Vi er sjølsagt glade for at staten bruker 38,5 millioner på gratis kjernetid i barnehagen dette året. Alt dette er i seg sjøl gode og nyttige tiltak, men igjen er det hvert enkelt individ som skal forandre seg, ikke arbeidslivet som stenger folk ute: Hvis du ikke lærer deg norsk, er det din skyld om du står uten arbeid. Om barna dine ikke blir flinke på skolen, slik at de kan få seg en skikkelig jobb, er det fordi du ikke følger opp skolen godt nok. En nærliggende tankegang er at det går an å utdanne seg bort fra arbeiderklassen. En av de videregående skolene skal for eksempel bli realfagssenter i samarbeid med universiteter, forskningsmiljøer og bedrifter. Her skal elever med særskilte evner og interesser få spesielle tilbud, som det står i «Groruddalssatsingen – Tiltak for 2008». (10)

Er det noe galt med folka i Groruddalen?

Avsnittet under er fra sluttkapittelet i Fafo-rapporten: Visjoner og virkelighet i Groruddalen (11):

«Det kan se ut til at levekårsproblemene vi finner i Groruddalen ikke er relatert til forhold knyttet til området som sådan, men til hvem som bor der. Det er dermed grunn til å tro at mange av de utfordringene Groruddalen står overfor er en konsekvens av mer allmenne prosesser knyttet til sosial og økonomisk bosegregering. Boligprisene i et område avgjør hvem som har råd til å flytte dit, og prisene blir igjen påvirket av den sosiale statusen ved å bo i et område.»

På litt mer hverdagslig språk betyr dette at problemene i Groruddalen (lave inntekter og dårlig helse) henger sammen med at Oslo er en klassedelt by. Folk fra arbeiderklassen (lav sosial status) flytter dit de har råd til å bo.

Mens store deler av byens arbeiderklasse er bosatt i Groruddalen, finner du ikke ordet arbeiderklasse noe sted i Fafo-rapporten. Samtidig sikter Groruddalssatsinga mot å styrke Groruddalens identitet og stolthet. Etter min mening burde en da satse på å styrke arbeiderklassestoltheten framfor å usynliggjøre den.

Folk i Groruddalen er ikke pengeflyttere. De er verdiskapende eller de utfører viktige tjenester som er en forutsetning for verdiskapinga og helt nødvendige for samfunnet. De jobber samtidig i yrker som går på helsa løs, slik at kroppen ikke holder fram til pensjonsalder.

Men barna blir sendt inn i et skolesystem som forteller dem dersom de blir bedre lesere og lærer seg norsk, dersom de gjør leksene og får gode karakterer, og dersom foreldrene følger dem bedre opp, så vil det gå dem vel. Kanskje de vil komme inn på en gjev videregående skole utafor dalen og seinere bli studenter ved universitetet? Dette kan ikke være veien å gå for å styrke Groruddalens identitet og stolthet!

 

Skal helsa bedres, må arbeidsmiljøet bedres. Kamp for bedre arbeidsforhold er kamp for bedre helse. Pensjonsreformen vil opplagt skape større helseproblemer for folk i Groruddalen. Angrep på uføretrygda vil skape større helseproblemer. Lønnskamp er nødvendig for bedre inntekt. Ikke noe av dette er nevnt i Fafo-rapporten. Så lenge arbeidsfolk blir tråkka på, vil Groruddalen framstå som et «problemområde».

 

Noter: 1      Fafo-rapport 2008:27 Levekår i Groruddalen http://www.fafo.no/pub/rapp/20069 /20069 .pdf 2      Aftenposten 20.06.08 3     Jeg kan huske avisene på 70(?)-tallet skrev om en gutt på Stovner som fikk brannskader av antent gass som kom opp av fotballbanen som var anlagt oppå ei gammel søppelfylling. MR 4     Personer som sjøl har innvandret til Norge eller er født i Norge av foreldre som har innvandret 5     Fafo-rapport 2008:27 Levekår i Groruddalen, side 22-23 6     Oslo kommune Utviklings- og kompetanseetaten: Notatserien nr. 3/2008: Statistikkgrunnlag for Groruddalssatsningen og Handlingsprogrammet for Oslo Sør 7     Levekårskartlegginga i Oslo: spørreundersøkelse gjennomført av Synnovate MMI 2006 på oppdrag av Fafo 8     Oslo kommune, Byrådsavdeling for byutvikling, Plankontoret for Groruddalen: Årsmelding 2007 Groruddalssatsingen, s. 12-13 9     Plankontoret for Groruddalen: Groruddalssatsingen, Tiltak for 2008, s.10 10   Plankontoret for Groruddalen: Groruddalssatsingen, Tiltak for 2008, s.28 11   Fafo-rapport 2008:27 Levekår i Groruddalen, side 67