Fem dagar i Libanon

Av Magne Hagesæter

2008-03

«Vi sit oss inn i ein «service», namnet på dei små drosjane som er den vanlegaste kollektivtransporten i denne delen av verda. Normalt ville denne korte turen koste oss 5000 libanesiske lire (17 kroner), men sjåføren ristar på hovudet når vi gjer han pengane: «Den høge oljeprisen gjer at det kostar å køyre bil, så de må nok betale meir.» Han er tydeleg frustrert over situasjonen.»
Forfattaren, som er leiar av Palestinakomiteen i Bergen har vært i Libanon, og har skrevet reisebrev.

Magne Hagesæter er sekretær for Raudts bystyregruppe i Bergen og sit i landstyret til Raudt.

 


 

Det er vår første dag i Libanon. Vegen i dag går sørover mot ein flyktningleir for å besøke gamle kjenningar. Første punkt på dagsorden er å skaffe oss ei løyve frå myndigheitene for å kome oss inn i leiren. Det skaffa ein seg ved det libanesiske administrasjonskontoret for flyktningleirane i Sør- Libanon, som ligg i Saida. Etter ein rimeleg komfortabel busstur kjem vi fram til det som liknar ein militærbase. Ved det rette kontoret får vi beskjed om at vi skulle hatt med oss passbilete. Engelsken deira er dårleg og arabisken vår ikkje noko særleg betre. Forvirringane er til stades. Etter ein halvtime blir vi vist til den lokale bakaren nokre steinkast ned i gata, der dei kan ta kopi av passa våre. Det heile er ganske forvirrande, men i håp om å sleppe inn i leiren i løpet av denne dagen, unngår vi å stille spørsmål til soldatane. Etter litt utspørjing går prosessen uproblematisk til vi får løyva vår; ein papirlapp på 10 cm med eit nummer og ein dato.

Flyktningleiren ved stranda

Vi viser fram løyva vår, og får passere den libanesiske kontrollposten. Nummeret vårt for dette opphaldet er 145. Alle må gjennom den strenge kontrollposten. Behandlinga er høflig, og det er få spørsmål. Likevel tek det om lag 40 minuttar å passere. Soldatane latar som dei brukar 40 minuttar på å kontrollere oss, men det er openbart mest spel for galleriet. Dei vil gjere seg sjølv viktigare enn dei i verkelegheita er. Denne leiren har vore skåna for
interne kampar og konfrontasjonar med den libanesiske hæren. Men kampane i dei nordlege leirane Nahr Al Bared og Ein el-Hilwe har gjort at tryggleiksrutinane er innskjerpa her og. Kontrollposten, soldatane og dei høge piggtrådgjerdene seier oss mykje om statusen til dei palestinske flyktningane i Libanon.

Vi kjem inn i leiren. Klemmar, helsingar og arabisk kaffi dyngjar ned over oss. Gjestfriheita er stor, som om vi har kome heim til mor etter ei ti år lang reise. Huset vi bur i, er eit simpelt betonghus, med få møblar og lite på veggane, men likevel full av kjerleik. Seinare kjem den tradisjonelle kveldsmaten. Då sit alle vi alle på golvet rundt eit teppe fylt av skålar med mat. Her er olivenolje, zaater, agurk og tomat, oliven, lebana, hummus og store mjuke brød, som vi ville kalla lefser.

Når vi har ete ei stund, går straumen og det blir mørkt i huset. Etter eit minutt kjem stearinlysa på, og stemninga er god igjen. For oss er dette litt uvant, men for dei verkar det som rutine. Om lag kvar sjette time forsvinn straumen, og kjem ikkje attende før etter ein eller to timar. Berre dei som har råd til å kjøpe av reservestraumen eller ha eit eige dieselaggregat på taket, kan sleppe unna rasjoneringa.

Ute i gatene kan ein merka leirens eigen sjarmerande atmosfære. For mange ser tida ut til å stå stille. Folk drikk kaffi, spelar backammon, røykar narghile (vasspipe med epletobakk), eller går for å besøke naboen. Borna er meir livlige og levande. Ein får ikkje gå mange meter før ein får høyre dei ropande orda «ajnabies» (utlendingar) eller «sawra» (ta bilete) før ungane kjem springande i flokkar.

Frå hustaka er det ei fabelaktig utsikt. Men trist er det å kunne feste auga på noko ein ikkje kan nå. I vest ser ein utover det klåre Middelhavet, nordover bustadblokkane til den næraste byen Sour (Tyre), skogområde og libanesiske bustadar i aust. Sørover, dersom horisonten er klår, kan dei skimte dei nordlege grøne fjellknausane i Palestina, som ventar på dei. Som ein trøyst har dei tilgjenge til sjøen og kan kopla av i dei fredelege bølgjene. Men dei veit at denne sjøen ikkje deira.

Med bomberegnet friskt i minne

Vi køyrer sørover langs dei grøne idylliske åsane i Sør-Libanon, passerer små arabiske landsbyar, alle med ein eller to moskear som landsbyens midtpunkt. Dette ville vore ei såkalla «turistperle» hadde det ikkje vore for at området ligg i usikkert terreng, like nord for grensa med Israel. Det israelske
bomberegnet under krigen i 2006 råka for det meste dette området. Det store fleirtalet i området er sjiamuslimar, noko som vil sei at Hizbollah og Amal-rørsla er dei rådande politiske kreftene. Men den «meinige» libanesaren her er korkje politikar eller geriljasoldat; men bonde, handtverkar, butikkeigar eller kremmar.

Vi passerer den vetle landsbyen Sid’in. Her vart fleirparten av husa jamna med jorda under krigen. Etter to år er det framleis små ruinar igjen, men dei fleste har byrja å byggje opp igjen husa sine, ein tilsynelatande tidskrevjande prosess. Vi ser halvferdige grunnmurar og stablar med byggjestein som står og ventar på at det skal kome pengar, som kan løna arbeidarane som kan sette resten av bitane på plass.

Like etter Sid’in kjem vi til landsbyen Qana, kjend for massakrar og bibelske forteljingar. Her skal Jesus Kristus ha utført sine første mirakel, seinare gøymde han seg i ei lita hole her medan nokon var på jakt etter han. På same vis søkte eit par hundre libanesarar tilflukt i ein UNIFIL-base her i 1996, i von om dekning frå israelske bomber. Israelske luftangrep tok då livet av 106 av dei og skadde minst like mange i det dei kalla eit «forsøk på å ta ut Hizbollah-stillingar». I 2006 vart 27 libanesarar slegne av eit israelsk åtak og slakta medan dei låg og sov i sengene sine. Dei fleste kan hugse biletet
av den springande sjukepleiaren med det kritkvite barnet i armane, mellom ruinane til det som ein time før hadde vore eit hus. Det vart for mange eit symbol på Israels umenneskelege handlingar. Dette biletet samt portretta av dei 27 er no støypt fast i eit minnesmerke her i den sorgfulle landsbyen.

Den sørlege forstaden

Vi er tilbake i Beiruts gater, gatene som kan minne om Oslo, Paris eller New York. På somme måtar er byen meir «vestleg» enn vi sjølv er vant med heime. Kapitalismen har fått nærmast fritt spelerom. Langs bilvegane heng ein jungel av reklameplakatar, somme av dei i gigantiske storleikar. Det er mest reklame for sigarettar, parfyme, whisky og designklede. Vi passerer det som er å rekne som verdas dyraste handlegate. Innimellom dei velståande bygningane kan ein stundom sjå gamle, gråe, utskotne hus med ingenting anna enn kulehol igjen. Dei er bevart som minnesmerke, slik at folk aldri skal gløyme borgarkrigens vondaste dagar på 80-talet.

Medan vi sit i ein drosje får vi høyre at prisen har auka, ikkje på grunn av oljemarknaden, men på grunn av skotvekslingane i denne gata berre ein månad før, mellom regjeringsvenlege og opposisjonelle militsar, og at vi no ber sjåføren køyre inn i eit anna utrygt område, det sørlege Beirut. Vi må med andre ord betala eit tryggleiks-tillegg.

Ved hjelp av gode vener kjem vi i kontakt med «motstandstasjonen», Hizbollahs tv-kanal Al-Manar. Etter utfylling av skjema og nøye undersøkingar, seier dei seg villige til å gje oss ei omvisning i det som er Beiruts fattige sjia-dominerte forstad, Dahieh al-Janubiya (den sørlege forstaden). Dahieh er Hizbollahs kanskje viktigaste baseområde i Libanon og leiaren Nasrallah skjular seg vanlegvis i eit av husa i dette området. Under krigen i 2006 vart også dette området hardt råka av dei israelske jagarflya. Ved å samanlikne satellittbilete av Sør-Beirut før og etter krigen syner dei at delar av denne bydelen i praksis har vorte utsletta. Ved innleiinga til krigen slapp israelarane flygeblad i desse gatene om at folk måtte evakuerast frå området, men få hadde reelle mogleikar til å komme seg vekk før bombene byrja å regne. Dei to mennene frå tv-kanalen tar oss rundt i det som framleis kan minne om ei slagmark. Svære krater i bakken, bitar av armeringsmetall som stikk fram med restar etter sprengt betong. Det to år gamle støvet ligg framleis på bakken.

Men omkring ruinane går det og føre seg eit storstilt oppbyggingsarbeid. Folk står i, hamrar stein, køyrer lass med grus og målar opp koordinatane for dei nye bustadane. Eit par av dei er allereie blitt reist blant dei skadeskotne bygningane.

«Der låg hovudkontoret vårt,» seier dei to, og peikar ned på eit enormt hol i bakken. «Vi visste at dette var eit av dei første stadane som kom til å bli åtaka, så vi hadde allereie byrja å flytte tv-utstyret vårt til eit nytt kontor, og byrje like etter å flytte noko av det til eit tredje kontor i tilfelle vi skulle bli råka igjen.» Delar av skiltet til tv-kanalens inngangsparti står igjen som eit slags minnesmerke.

Bustadblokkene i dette området ser alle like ut: gråfarga, med nokre kulehol på eine sida og kanskje eit par graffitiar på andre sida. Slitne bygningar. Kleda som heng til tørk, er fargesprakande i samanlikning og lysar på ein måte opp dei gråe blokkene. På innsida er truleg somme hus meir velståande enn andre, men på utsida ser alle like kummerlege ut.

«890 bustadar oppbygde igjen!,» står det med stolte bokstavar på eit skilt laga av Hizbollahs byggingskomité. Å skaffe tak over hovudet til krigens ofre vart høgaste prioritet for den islamske motstandsrørsla. Vi spør dei kor lang tid dei reknar det vil ta før alle dei huslause frå krigen har fått tak over hovudet. «Det vil ta om lag to år til i dette tempoet,» svarar han, og legg til at problemet er dei libanesiske myndigheitene. «Betongmassane du ser framfor deg er kjøpt
med iranske midlar, ikkje libanesiske.» «Libanon har fått store summar i bistandsmidlar frå vestlege land til dette formålet, men pengane har gått til andre formål.»

Dei to kjentfolka våre får mange helsingar og handtrykk langs etter vegen, og er etter alt å dømma folk som nyt stor respekt i området. Vi passerar Hizbollahs eigen trafikkpoliti, som vi ikkje får lov til å fotografera. Så passerar vi nokre tryggleiksvaktar med maskingevær som tilsynelatande har viktige folk dei passar på. Litt etter litt byrjar vi å forstå at for mange libanesarar fyllar «Guds Parti» grunnleggjande funksjonar som myndigheitene her har forsømt. Rørsla har ikkje berre blitt populære i heimlandet. Ei nyleg meiningsmåling gjort i april dette året visar at Hizbollahs leiar, Hassan Nasrallah, er den mest populære leiaren i den arabiske verda. Det er ein statistikk som er vanskeleg å svelgje for den USA-venlege statsministeren, Faoud Seniora.

Vi traskar vidare, med hovudet fullt av nye inntrykk. Så spør den yngste av dei to om vi følgde med på EM-fotballkampen i går. Eit uventa spørsmål, tykkjer eg, som lærer at til og med folk i Hizbollah kan vere interessert i europeisk fotball. Denne karen er stor fan av det spanske landslaget, som han meiner kjem til å vinne. Sjølv har eg tru på Russland og slik startar ein lengre samtale, på vekselvis arabisk-engelsk, om hyggelegare ting enn krig og øydelegging.

På vent i Burj

Eit par steinkast bortafor Dahiet ligg Burj Al Barajneh, eit nabolag der det i 1948 vart oppretta ein palestinsk flyktningleir som fekk same namn. Nabolaget har dei siste åra blitt meir og meir kummerlig og fått status som eit av Beiruts slumområde. Likevel er det kontrastfylt å kome inn i sjølve leiren frå ei gate i Beirut. Det er truleg ei verd som få libanesarar har sett, sjølv om den ligg i bakgarden deira. Inni leiren får vi ei omvisning av ein representant frå velferdskomiteen eit Atfal Assumoud (Bornas urokkelege hus).

Om vi samanliknar med det vi har sett i andre flyktningleirar, er forholda vondare her; husa er tettare, gatene trongare, meir støv og søppel i gatene og tilsynelatande lågare levekår. Det som raskt fangar merksemda vår, er dei mange tusen tynne leidningane som henger imellom husa. Ved første augekast kan det virke som gammal festdekorasjon, men det visar seg å vere straumnettet til leiren. Vi vert forklart at dei vetle sikringsboksane ofte vert overbelasta og sprengt slik at straumen forsvinn. Fleire liv har visst nok gått tapt ved uforsiktig kontakt med straumleidningane. Vi finn knapt ein vegg utan kulehol i. Dei er blitt ein del av eksteriøret til betongbygningane. Dei fleste av dei vart laga i 1982, under den vonde omleiringa av den israelske hæren og deira libanesiske allierte, falangistane.

Mellom dei tette, høge betonghusa, glimtar sollyset fram i nokre sekund medan vi går bortover i leiren. Dei mellom 10 og 20 tusen flyktningane (det fins ikkje nøyaktige tal) har om lag ein kvadratkilometer å bu på. Leirane kan som kjent ikkje utvidast i areal, så dei nye generasjonane må forsøke så godt dei kan å byggje i høgda. Medan vi går vidare innover, ser vi brått eit svært bilete av geriljaleiaren Ahmad Jibril hengane framfor oss mellom to bygningar. Eg som har eit fotoapparat i hendene får ei åtvaring hjå omvisaren: «Eg kan hamne i trøbbel om du fotograferar i dette området». «Vi er i eit politisk område,» som han kallar det. Med andre ord i området der dei militante gruppene held til. Dei er «paranoide» med gode grunnar: israelsk og amerikansk etterretning er tungt inne i Libanon, også i leirane. Når dei får henta inn nok informasjon, går ei ny bombe av. Ute i Beiruts gater heng store minneplakatar med bilete av Hizbollahs tidlegare militære leiar, Imad Mughaniyah, som ei påminning om dette. Han vart likvidert med ei bilbombe i Damaskus denne
vinteren, av det israelske Mossad.

Alvoret frå dei triste tilhøva i leiren festa seg i medvitet vårt. Men ute i Libanons gater er det nok av ting som stel merksemda vår. Ein stor plakat – eit vegkryss med bilete av Bush, Rice, Olmert og Sarkozy med tittel «Blodsugarane» – gjer oss eit godt smil om munnen som varar ut dagen.

Vi køyrer så på veg ut av Beirut og det stormfulle landet, austover mot Syria. Vi får då auge på den gigantiske Mdairej-brua, ei av dei høgaste bruene i denne regionen, verkeleg ein av stoltheitene til det libanesiske folket. Dessverre knust og øydelagt under krigen. Men i den augeblinken vi passerar, arbeidar svære kranar med å løfte dei siste betongbetane på plass for å reparere skadane. Det er eit vakkert åsyn, som gjer eit aldri så lite von om betre dagar i Libanon.