Blind (bokomtale)
Av Eirik Lund, Sigrid Angen
I 2005 kom Lars Ove Seljestad sin debutroman Blind ut på det norske bokmarkedet, og ble viet en oppmerksomhet få debutanter kan vise maken til. Det er en roman med politisk brodd og språklig råhet som skildrer desperasjon, ensomhet, svik og rotløshet med en sjelden treffsikkerhet. Hovedpersonen Geir Kinsarvik er plassert inn i en samfunnshistorisk, kulturhistorisk og individualpsykologisk ramme.
Lars Ove Seljestad: Blind
Cappelen, 2005
Klassereise før og nå
Klassereise ble begrepet som av mange ble knyttet opp mot boka. Geir Kinsarvik gjør sin klassereise ved å reise til Oslo for å studere. Han bestemmer seg for aldri å vende tilbake til Odda. Romanfiguren har dermed tydelige likhetstrekk med Arne Garborgs Daniel Braut i romanen Bondestudentar fra 1883. Daniel er bondesønnen som ønsker å bli teolog, og får økonomisk støtte fra velstående sambygdinger til å dra til Kristiania for å studere. Han har mindreverdighetskomplekser på grunn av sin bakgrunn som bondesønn, og utvikler etter hvert også et anstrengt forhold til faren. Daniel tar etter hvert avstand fra bondestanden, og forsøker blant annet å legge av seg dialekten, som han selv oppfatter som en hemsko. Han skifter etternavn, først fra Sørbraut til Olsen, senere til Braut.
Både Daniel Braut og Geir Kinsarvik vil bort, opp og fram. De tar spranget fra sine røtter og hjemsteder til studentstatus i Oslo, der de begge mister og svikter seg selv. De framstilles med betydelig autoritetstro og mangel på selvtillit. Daniel Braut kunne gjøre sin klassereise ved hjelp av økonomisk bistand fra sambygdinger. For Geir Kinsarvik er det sosialdemokratiet som kommer til unnsetning, hvor en forespeiler arbeiderklassens barn utvikling og suksess gjennom utdanning. Statens lånekasse for utdanning er verktøyet som skal sørge for at alle får lik rett til utdanning, og universitetene bygges ut til masseinstitusjoner hvor alle skal kunne gå.
Sosialdemokratisk narrespill
Mens for eksempel Ingvar Ambjørnsens romanfigur Elling i sin reise gjennom livet støttet seg til Gro og hennes sosialdemokratiske prosjekt, framstilles Geir Kinsarvik som en fange av det samme prosjektet. I hans verden har det sosialdemokratiske prosjektet feilet. Kollektiv og sosialt fellesskap er erstattet med mobilitet og personlig tilpasningsevne. Samfunnsdeltakelse med felles forpliktelser er erstattet med konsum, og ansvar for egne individuelle valg.
I Blind inneholder denne individualiseringen to dimensjoner. På den ene siden skildringen av et lokalsamfunn som preges av nedleggelse av industri og fraflytting. Smelteverksovnene i Odda er stengt, og den gamle industriarbeiderkulturen er erstattet med markedsliberalismen i økonomien, politikken og kulturen. På den andre siden hvordan Geir Kinsarvik svikter kollektivet og solidaritetstanken med sin reise bort fra Odda og sin egen bakgrunn. Kinsarviks foreldre har en tradisjonell arbeiderklassebakgrunn – moren er renholder for smelteverksarbeiderne, og faren jobber ved smelteverket.
Idealet og virkeligheten i det sosialdemokratiske prosjektet skildres direkte, nærgående og til dels humoristisk i kapitlet "Fars tale". Her er det arbeideren som taler til sin kommende akademikersønn og uttrykker sin forakt mot boklig lærdom og de som forlater sin stand. Faren blir med dette det ideologiske motstykket til det Geir Kinsarvik streber mot, og sier til sin sønn at det å bryte opp og "gå ut av sin stand" uansett ikke er mulig. Faren sår tvil om den sosialdemokratiske drømmen er mulig. Uansett hvor mye Geir strever, så vil "borgerungane" alltid være ett hakk foran, og alltid ha noe å falle tilbake på, dersom drømmen om utdanning ikke går i oppfyllelse. "Fars tale" er slik sett en tydelig beskrivelse av det som kan sies å være klassereisens begrensning, og de båndene som hindrer en reell forflytning i klassestrukturen.
Oppbrudd
En reise innebærer oppbrudd. For Geir Kinsarvik blir utreisen noe han "må" gjøre. Etter vonde opplevelser i barndommens Odda gjør at han ser på det å reise bort som eneste løsning. Men samtidig er han knyttet til hjemplassen sin – noe av poenget med det å reise bort og "bli noe", er at han skal hjem og vise sine sambygdinger. Det ligger et element av hevn i hans reise. Slik sett er også boka en psykologisk roman på det individuelle planet. Geir Kinsarviks opplevelse av stygg mobbing på en klassefest på ungdomsskolen blir en skjellsettende opplevelse og kan forklare hans senere rotløshet.
Kinsarvik preges gjennom hele hans reise av at han ikke passer inn, han er rastløs, jager konstant videre. Han klarer ikke å knytte seg til de menneskene han møter, han bruker dem opp isteden. I sin ytterste konsekvens får Kinsarviks utilpasshet og rotløshet effekter også for hans forhold til kvinner. Boka inneholder et par stygge voldtektsskildringer, som synliggjør hans blindhet og vei mot nederlaget.
Er klassereise mulig?
Kan Kinsarviks rastløshet og manglende tilknytningsevne kobles til en endring fra et samfunn preget av fellesskapsverdier og likhet, til et nyliberalt samfunn med vektlegging av individuelle valg? Blind viser de individuelle valgenes begrensninger, og at de kan forstås i en ramme av samfunnsmessige strukturer. Det er både de materielle forholdene, men også de mer sosiale/kulturelle forholdene som legger begrensningene for hovedpersonen. Uansett om Geir klatrer gjennom det sosialdemokratiske utdanningssystemet, så vil han ikke nå helt opp. De kulturelle kodene og sosiale rammene fører til fremmedgjøring for Kinsarvik. Han kommer fra en industribygd og tilhører arbeiderklassen. Han har et annet språk enn de akademikerne han i stor grad vil møte på universitetet. Selv om alle formelt sett har like muligheter, vil ikke alle kunne bli like. "Du kan aldri bli som borgerungane," sier faren. Kanskje kan de kulturelle kodene være en del av den akademiske elitens måte å holde på sine posisjoner på? Kulturell og sosial kapital er dermed sentrale perspektiver i lesningen av Blind.
Både Daniel Braut og Geir Kinsarvik viser på hver sin måte at klassereisen er en reise i språk, samværsformer, fordommer og ambivalens. Bildet som tegnes av livsløpet til Kinsarvik er en sterk påminning om at sperrene Daniel Braut møtte i sin reise, enda er nærværende og aktuelle – mer enn 120 år etter.
Eirik Lund og Sigrid Angen