Hamas
Av Line Khateeb
Israel sin krigføring mot palestinerne er ikke bare militær. Det er en psykologisk krigføring og en krig om hvilken virkelighet som blir formidlet til verden rundt.
Den strategiske krigføringen pågår kontinuerlig og er en kombinasjon av et velsmurt medieapparat overfor Israels egen befolkning, overfor palestinerne og verden utenfor.
Kan Israel fortsette å vinne frem med sin brutale okkupasjon og samtidig opprettholde rollen som verdens sterkeste offer?
Line Khateeb er leder av Palestinakomiteen.
Ett eksempel på den såkalte «balanseringen av offerrollen» er hvordan reportasjer og bilder fra Gaza blir satt opp mot fortellinger om israelske familier i Sderot. Den største utfordringen for å få et godt bilde av krigen har vært fraværet av vestlige journalister inne i de palestinske områdene. Blokaden av Gazastripen har effektivt hindret venner, familie og akademikere i å kunne reise inn og ut de siste 18 månedene. Fra november 2008 ble israelske og utenlandske journalister nektet innreisetillatelse. Det samme gjaldt arbeidere for humanitære organisasjoner. I ettertid er det ikke nødvendig å spørre hva som var hensikten med å stenge ute de «internasjonale».
Palestinakomiteen mottar e-post fra nordmenn som mener NRK er ubalansert og anti-israelsk. Kåre Willoch har blitt anklaget for å være rasist og å spre jødehat. Språket som blir brukt for å beskrive israelske angrep eller motangrep, palestinske motstandsfolk eller terrorister, er ikke nøytralt. Journalister refererer til meldinger fra internasjonale nyhetsbyråer og israelske pressetalmenn uten nødvendigvis å bearbeide deres valg av språkdrakt. Vi har fått vite at Israel fører en krig mot Hamas. Dette går ut over sivile palestinere, men Hamas må bære ansvaret for de drepte.
Israeleren og fredsaktivisten Uri Avnery mener den israelske propagandaen har ført til en virkelighetsforståelse hvor løgnen er blitt sannhet. Han viser til bombingen av FN-skolen i flyktningleiren Jabaliya. Den israelske hæren uttalte at Hamas hadde avfyrt raketter fra skoleinngangen. Dette ble bevist med bilder som viste seg å være ett år gamle. FN sine ansatte avviste alle anklager om skuddvekslinger og utskytningsramper inne fra skolens område. Mer enn 40 mennesker som hadde søkt tilflukt inne på skolen ble drept, Israel måtte beklage sine feil overfor FN. Likevel stod hæren sine uttalelser om beskytning fra skolen igjen som en sannhet.
Hvilket Hamas fører Israel krig mot? De som stemte på dem i et demokratisk valg? Barnehageassistenten eller trafikkonstabelen i innenriksministeriet? Parlamentarikerne, hvorav en stor del sitter fengslet uten lov og dom? Eller den militære delen av organisasjonen som gjør motstand mot en folkerettsstridig okkupasjon? Det israelske svaret ville kanskje vært terrororganisasjonen Hamas. Men får vi vite hvem de er?
Hamas ble stiftet i 1987 under den 1. intifadaen i Palestina. De består av en militær, en sosial og en politisk del som til sammen utgjør en islamistisk massebevegelse. Først og fremst er Hamas en motstandsorganisasjon. Den politiske utviklingen av organisasjonen har gått i en stadig mer «demokratisk» retning og de har gradvis tatt mer ansvar i palestinsk politikk, både på lokalt og nasjonalt nivå. Det er blitt viktig for norske analytikere og synsere å ta avstand fra Hamas. Derfor er det nå allment akseptert at det er en ekstrem organisasjon som tyr til ekstreme midler. Det er nærmest en synd at palestinerne har gått til det ytterpunkt å stemme inn disse folkene i stedet for de moderate representantene til Fatah.
I januar 2006 stilte Hamas for første gang til parlamentsvalg i de palestinske områdene. I deres «National Unity Government Program» fra 19. mars 2006, et dokument med 39 punkter, blir det gjentatte ganger nevnt at en palestinsk regjering skal bygge på demokratiske prinsipper. Punkt 7 i programmet handler om:
«Rebuild the institutions on foundation of democracy, professionalism and nationalism – not in accordance with party affiliation.»(1)
Hamas viser her til en praksis i palestinsk politikk som en finner på lokalt og nasjonalt nivå, nemlig at stillinger blir besatt på bakgrunn av bekjentskap og partitilhørighet. Valglisten til Hamas het «Change and Reform», og i valgkampen spilte de på å være en kraft mot korrupsjon og for forandring, noe som kommer til uttrykk i punkt 6 i det samme «National Unity»-programmet:
«Comprehensively reform the domestic policies, including fighting corruption, ending unemployment, and rebuilding society and public institutions based on democratic principles, which guarantee fairness, equality, inclusion, political pluralism, the rule of law … and respect for and protection of human rights and fundamental freedoms.»(2)
Utviklingen i etterkant av valget i 2006 har verken gitt mer respekt for menneskerettigheter eller grunnleggende frihet.
Palestinernes valg av Hamas ble boikottet av det internasjonale samfunnet. Følgene har vært tragiske. Flere hundre er drept i interne kamper mellom Hamas og Fatah sine folk på Gazastripen og Vestbredden. Samtidig har Gazastripen blitt ytterligere isolert fra omverdenen. Det å leve under okkupasjon kan på mange måter oppleves som ekstremt. Israelske soldater bestemmer når og hvor du kan komme deg til jobb, skole eller sykehus. De dikterer om du eller varene dine kan reise inn eller ut av din egen by eller ditt land. Palestinere spør: «Hvordan stiller vesten seg til denne ekstremismen? »
Det er ikke unikt at både sekulære og kristne stemte på Hamas i valget 2006 med et håp om endring. Khaled Hroub er direktør for Arab Media Project ved Universitetet i Cambridge, England og regnes som den fremste eksperten på Hamas. I artikkelen «A ’New Hamas’ through its new documents» går Hroub gjennom dokumentene Hamas gikk til valg på, og forslagene til program for samarbeid som ble lagt frem etter valget. Det er overraskende få referanser til Islam i disse dokumentene. I punktet om lovgivning og reform av domstolene i valgplattformen viser det første underpunktet til at: «Islamic Shari´a law should be the principal source of legislation in Palestine.» Islam er ikke nevnt i de andre underpunktene som legger vekt på å utvikle et effektivt lovsystem basert på maktfordeling.(3)
Islamister blir hyppig brukt som et skremselsbilde. Israel gjør det de kan for å blande sammen Hamas, Hizbollah, Iran og den internasjonale krigen mot terror. Det er etablert som en sannhet i Israel og Vesten forøvrig, at Hamas er en ekstrem, islamistisk terrororganisasjon. Dette gjør det umulig for israelerne å forsone seg med dem, og gjør det akseptabelt for Vesten at Israel fortsetter å stenge palestinerne sine grenser, likvidere demokratisk valgte ledere og bombe et av verdens tettest befolkede områder.
Staten Israel må ha rett til å beskytte sine borgere. Vi kan alle forstå at israelske mødre er redde for barna sine når bombealarmen går, men er det Hamas sin ekstremisme som er årsak til denne situasjonen?
Hamas blir i stor grad karakterisert ut fra sitt 1988 Charter fra den 1. intifadaen da organisasjonen fokuserte på væpnet kamp mot okkupasjonen. De nyere dokumentene som ligger til grunn for Hamas sin valgdeltakelse og ønsker for en samlingsregjering, viser en mer forsonende og pragmatisk holdning til tidligere inngåtte avtaler med Israel og den fortsatte frigjøringskampen.
I et intervju med Hamas sin leder Khaled Meshal fra mars 2008(4) svarer han unnvikende på spørsmålet om hensikt når militære aksjoner rammer sivile israelere. Han mener det er feil å stille slike krav til et okkupert folk med dårlige våpen, mens okkupanten får gå fri for sine overgrep.
Det hadde gjort det enklere for oss som palestinere i eksil eller solidaritetsorganisasjon å forsvare den palestinske motstandskampen om den hadde vært i tråd med folkeretten. Ingen barn velger å bli født som palestiner eller israeler. Samtidig vet jeg at det meste av motstanden på Vestbredden i dag er ikke-voldelig. Men motstand mot okkupasjonen møter lite aksept hos Israel. Livni har uttalt at krigen mot Gazastripen var en krig mot Hamas og for «moderate palestinere». De enorme ødeleggelsene og terroriseringen av 1,5 millioner mennesker kan vanskelig oppfattes som en støtte til noen som bærer navnet palestiner.
Retorikken Israel bruker mot Hamas, er nærmest identisk med retorikken som ble brukt mot PLO og Fatah da de ledet den palestinske motstandskampen. Arafat satt i husarrest de siste årene av sitt liv med begrunnelse om at han var en trussel som støttet terrorister. Kanskje frykter Israel i større grad Hamas som en ledende motstandsorganisasjon enn Hamas som et islamistisk parti?
I krigen mot Gazas befolkning taler bildene og antall drepte i stor grad for seg selv. Det handler ikke om hvem som er det største offeret, men snarere om et mønster hvor okkupanten får definere fiendebildet og løsningen. Som palestiner føles denne krigen som et forsøk på å knuse all palestinsk motstand. Det har den ikke oppnådd.
En kan likevel stå igjen med en forståelse om at forholdene i Midtøsten er for kompliserte til å kunne løses. At Israel må kunne forsvare seg, endog ikke med så sterke midler. Men er dette en god beskrivelse av virkeligheten? Palestinerne er okkupert, Gazastripen fortsatt under blokade, det bygges fortsatt mur på Vestbredden, og det er den israelske hæren som setter premissene for enhver palestiner sitt dagligliv, uavhengig av hvor «moderate» eller «ekstreme» de er.
Den systematiske undertrykkelsen av fire millioner mennesker skyldes ikke Hamas sine raketter. Israelerne sitt behov for å beskytte seg og demonstrere sin makt er uløselig knyttet til den folkerettsstridige okkupasjonen.
Noter:
1 Journal of Palestine Studies, 163:2006
2 163:Ibid
3 14:Ibid
4 Journal of Palestine Studies, 2008/4