Lever vi i en digital kapitalisme?

Av Oscar Dybedahl

2018-02A

Vi lever i en ny kapitalisme der «immaterielt arbeid» har tatt over for det gamle fabrikkarbeidet. Dette betyr at kapitalen har utspilt sin historiske rolle og blitt en ren parasitt. Dette blir hevdet av teorien om den digitale kapitalismen, som nærmest har blitt til ortodoksi for de mest populære venstreintellektuelle i vår tid.

Her vil jeg granske den kritisk.

Oscar Dybedahl er styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.
Foto: Negativespace.co

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

En ny kapitalisme har tatt over for den gamle «fordismen» eller «industrikapitalismen». I kjernen av økonomien ligger ikke lenger store fabrikker, der hvite, mannlige proletarer produserer likeartede, standardiserte varer i et stort omfang. Den nye kapitalismen er en kapitalisme der alt flyter, der det viktigste ikke skjer innenfor, men utenfor fabrikken. Tjenestesektoren har blitt enorm. For selve produksjonen har kunnskapen fått en framtredende rolle, slik at de viktigste former for arbeid – enten det gjelder omsorg eller kunnskapsintensive varer – er «immaterielle». Samtidig utviskes skillelinjene mellom arbeid og fritid. Hvilken betydning får disse endringene for kapitalismen og, ikke minst, for håpet om en frigjøring fra kapitalismen?

Dette danner utgangspunktet for teoriene til noen av de mest prominente venstreintellektuelle i vår tid, som Antonio Negri, Michael Hardt, Slavoj Žižek, Paul Mason og en rekke andre. På ulike måter hevder de at det har funnet sted et grunnleggende paradigmeskifte i kapitalismens historie, der kapitalen har utspilt sin «historiske rolle». De hevder også at det i kapitalismens skjød har vokst fram kommunistiske lommer – allmenninger – og at kampen mot kapitalismen i vår tid handler om å forsvare og utvide allmenningene.

Disse teoriene er på mange måter en utvekst av en spesiell italiensk teoritradisjon, såkalt «arbeiderisme» eller «operaisme», som gikk ad undas, men gjenoppstod som «postoperaisme». De store navnene er Hardt og Negri, med bøker som Imperiet og Multituden. Denne nye strømningen preges av fyndord som allmenninger (commons), rente, digital kapitalisme, immaterielt arbeid, kognitivt arbeid og liknende. De har utviklet en politisk-økonomisk diagnose av kapitalismen i vår tid, som de vil bruke til å trekke radikale politiske slutninger. Det er vanskelig å ikke ha sympati med deres målsetninger, men teoriene bærer på flere grunnleggende problemer.

Innflytelsen til disse teoriene i Norge – om man eksempelvis ser på mottakelsen av Paul Masons bok PostCapitalism – begynner å bli omfattende nok til at det er verdt å se kritisk på dem.

Kunnskap og kommunisme

Hva innebærer det at kunnskap og tjenester utgjør økonomiens nye kjerne? Her siteres nesten alltid en passasje fra en av Marx’ notatbøker, Grundrisse, der han utforsker muligheten for at kunnskap («det allmenne intellekt») blir den viktigste produktivkraften. For Marx ville dette bety at arbeidstiden ikke lengre tjente som rikdommens mål, hevder disse tenkerne.1 Har dette allerede skjedd i vår «kunnskapsøkonomi»?

Sentralt i teoriene om den digitale kapitalismen står «den kognitive varen». Dette er en vare der kunnskapsarbeidet som eksempelvis går med til forskning/utvikling, er større og viktigere enn produksjonsarbeidet som skal til for lage nye eksemplarer.2 Et ofte brukt eksempel er Microsoft Windows, som brukte rundt 50 millioner dollar på å utvikle det første eksemplaret av sitt operativsystem, mens nye CD-er med det samme bare kostet et par dollar. Med internett og delingssystemer kan «marginalkostnaden» for å spre operativsystemer eller liknende produkter havne nært null.

Marx’ verdilov, som sier at varer byttes i henhold til det samfunnsmessig nødvendige arbeidet som er «legemliggjort» i dem, settes tilsynelatende ut av spill når det gjelder slike kognitive varer. Dermed kan man ikke bruke marxistiske verdibegreper for å fange den «hegemoniske» kjernen av produksjonen og arbeidet i vår tid.3 «Verdiloven, grunnlagt på et mål av den abstrakte arbeidstiden som umiddelbart vies til produksjonen, går inn i en krise»4 siden «tiden der arbeidet vies til produksjon … blir ubetydelig».5

Man betaler ikke for arbeidet som faktisk er nedlagt i sin utgave av Windows. Arbeidstiden står bare for en liten brøkdel av prisen. Dessuten blir det umulig å måle arbeidet som går inn i varen. Et operativsystem er et innviklet kunnskapsprodukt som bygger på kunnskap fra et helt samfunn – «det allmenne intellekt». Hvem kan måle det? Inn i regnestykket må ikke bare statlig finansierte universiteter, som stod for den nødvendige grunnforskningen, men også gratisarbeidet til software-entusiaster og amatører (som har kommet med noen av vår tids største digitale nyvinninger) og utallige andre kunnskapsprodusenter. Kunnskap utvikles ikke på en fabrikk, av en arbeider eller en gruppe av arbeidere. Kunnskapsarbeidet blir umulig å måle, siden det blir utført av et helt samfunn. Om arbeidstiden ikke kan måles, kan heller ikke prisen eller bytteverdien uttrykke arbeidstiden. Som Franco Berardi skriver: «Når du vil etablere gjennomsnittstiden som er nødvendig for å produsere et fysisk objekt, så trenger du bare å gjøre et enkelt regnestykke: hvor mye fysisk arbeidstid er nødvendig for å omforme den materien til det godet.» Men det er «umulig» å beregne tiden det tar å skape en ide, et prosjekt, en innovasjon. Forholdet «mellom arbeidstid og verdi oppløses», det allmenne intellekt kan ikke kvantifiseres eller standardiseres.6

Verdier som ikke kan måles

Kapitalismen får en «målbarhetskrise». Det blir umulig å måle arbeidstiden som brukes på varene. Varer byttes ikke lenger i tråd med de arbeidsmengder de legemliggjør, og selve produksjonen foregår i stor grad utenfor den kapitalistiske fabrikken, utenfor kapitalens kontroll som sådan. Hele samfunnet bærer «det allmenne intellekt». Arbeidere på alle nivåer, over hele verden, får et prekært forhold til arbeidslivet, og beskjed «ikke om å arbeide hele tiden, men å konstant være tilgjengelig for å arbeide. Det finnes ikke lengre noen «stabil arbeidsstyrke».7 Slik utviskes skillet mellom arbeidstid og fritid.

Vår felles kunnskap – som er blitt den viktigste produktivkraft – er i virkeligheten ikke noe som kan eies av et selskap, men en allmenning som vi bidrar til i felleskap, uavhengig av lønnsarbeidet. Dette betyr at vi allerede har «lært oss» å organisere produksjonen uavhengig av kapitalen, siden det viktigste området for produksjon ligger utenfor fabrikken. Dermed har kapitalen utspilt sin rolle som organisator og dirigent av samfunnets produksjon, den har overflødiggjort seg selv. Slik bereder den nye kapitalismen grunnen for et kommunistisk eller et etterkapitalistisk samfunn. «Kapitalen forblir stort sett utenfor allmenningenes produksjonsprosess».8

Der arbeidstiden som vies til produksjonen av kunnskapsintensive varer blir ubetydelig, eller, for å si det med språket til nyklassisk økonomisk teori, der reproduksjonens marginalkostnad praktisk talt er ingenting eller ekstremt lite, burde disse varene bli gitt bort gratis. Fra dette standpunktet etterstreber kapitalen en løsning om å hevde intellektuelle eiendomsrettigheter for å innkassere monopolrenter.9

På denne måten «opprettholdes bytteverdiens forrang, som er basert på produksjonens vansker, mot rikdom, som er basert på overflod og bruksverdi, og derfor på fri tilegnelse».10

Fra profitt til rente

Argumentet til post-operaistene Žižek, Vercellone, Negri og co. blir at vår nye kapitalisme på helt vesentlige måter strider mot kapitalismens «egentlige» logikk, slik at kapitalistene ikke lenger tjener penger ved å organisere og omorganisere produksjonen i en jakt på merverdi, men ved å tilegne seg (grunn-)renter og dikte opp kunstige juridiske redskaper, som intellektuell eiendomsrett, for å få dette til. Vi ser at tradisjonelle «kunnskaper» om eksempelvis nytteverdien til bestemte jordfrø som et naturlig sprøytemiddel, eller om de legende egenskapene til en bestemt plante, blir patentert og gjort til privateiendom av selskapet som patenterer kunnskapen».11 Denne typen rentetilkarring blir typisk for kapitalismen. «Kapitalens rolle blir fullstendig parasittisk», skriver Žižek, og «eiendom blir tyveri».12 Michael Hardt påpeker: «For industrikapitalens tilfelle og dens produksjon av profitt, spiller kapitalisten en intern rolle i produksjonsprosessen, særlig ved å utpeke samarbeidsmidlene og stå for disiplineringsformene. I produksjonen av allmenninger må kapitalisten forbli relativt ekstern.»13 Nettopp siden kapitalen ikke spilte noen rolle i å utvikle kunnskapene om jordfrøenes egenskaper, virker det som tyveri når den privatiserer og patenterer den.

Når tilkarring av renter på denne måten blir typisk, endres også forholdet mellom staten og økonomien. For å kunne privatisere kunnskaper om jordfrø må den aktuelle kapitalisten vinne gehør hos staten. Under industrikapitalismen tjente kapitalistene profitt stort sett uten statens direkte hjelp, selv om staten etablerte det allmenne rammeverket som gjorde det mulig å forøke verdi og akkumulere kapital. Nå, hevder den digitale kapitalismens teoretikere, har dette endret seg. Med verdiens sammenbrudd fungerer ikke lenger den «fredelige» innkasseringen av merarbeidet, slik at kapitalistene må tilkarre seg kunstige rettigheter ved å påvirke staten, og bruke staten på en stadig mer direkte måte, som et redskap for å sikre seg renter. Dette undergraver det kapitalistiske demokratiet og gjør statens logikk mer autoritær. Dette siste er særlig viktig for Žižek. «Utbytting i klassisk marxistisk forstand er ikke lenger mulig, som er grunnen til at det må iverksettes stadig mer av direkte juridiske tiltak, altså av ved ikke-økonomisk makt», som han skriver.14 Dette er grunnlaget for tesen Žižek stadig gjentar om at forbindelsen mellom kapitalismen og demokratiet er brutt, noe som gjør at en autoritær kapitalisme er i emning.

*

Teoriene om immaterielt arbeid, digital kapitalisme og så videre har en viss intuitiv appell, siden de knytter an til konvensjonelle teorier om vår tids «kunnskapsøkonomi». De gir en inngang til radikal politikk som tilsynelatende ikke er brennemerket av den diskrediterte arven fra Marx og «realsosialismen». At teoriene har påvirkningskraft er derfor ikke overraskende, men det er ikke dermed gitt at de har særlig mye for seg.

Lovsang over industrikapitalismen?

Hvilke antakelser skjuler seg i teoriene til Žižek, Vercellone, Negri og co. om at kapitalen i vår tid ikke egentlig «fortjener» profitten, siden de nå må tilkarre seg inntekter gjennom staten og dikte opp juridiske fiksjoner som «intellektuell opphavsrett». Dette må vel bety at kapitalen i gamle dager tjente profitt på ærlig vis? Da var det kapitalens privateie av produksjonsmidlene, dens rolle i å organisere og omorganisere denne, som ga den «rett» til å sanke profitt. Nå er den derimot parasittisk, en rentenistisk tyv. Slik blir kritikken av kapitalismen i vår tid bygget på et ukritisk bilde av den forgangne industrikapitalismen.

Guido Starosta kritiserer denne forestillingen. Žižek, Vercellone og co «forblir fullstendig fanget innenfor den borgerlige horisonten til mainstream økonomi». De låner «ukritisk fra den nyklassiske teorien om markedet og eiendomsrettigheter og nøyer seg med å gi dem en ’radikal vri’.» De tar for god fisk at verdiproduksjon, tilegnelse av merverdi og så videre er nødvendig for «vanlige varer» (som ikke er kunnskapsintensive), selv om det knapt finnes slike i vår tid.15 Dette antyder at kapitalen var nødvendig under industrikapitalismen, da varene som ble produsert og solgt var sjeldne. Kunnskapsprodukter er derimot ikke sjeldne, de kan gjøres fritt tilgjengelig for alle.

Hva skjedde med Marx’ «kritikk av den politiske økonomi», som hadde som formål å vise nettopp at det ikke fantes noe «naturlig» grunnlag for kapitalens tilegnelse av arbeidernes merverdi, at denne prosessen ikke var en virkning av evige naturomstendigheter, som at produkter er «sjeldne» eller at produksjonen er «vanskelig»? Og som prøvde å motvise at kapitalen «fortjente» merverdien fordi den spilte en rolle i å organisere og dirigere produksjonen? Når det lånes fra nyklassisk teori – som Vercellone, Moulier-Boutang og flere andre gjør – forsvinner disse poengene.

Det elementære marxistiske poenget er at arbeidsproduktet ikke tok vareform fordi de var sjeldne, deres verdi sprang ikke ut av «produksjonens vansker». Dersom dette var tilfellet ville kapitalismen ha vært en utvekst av naturlige behov og tilstander. Arbeidsproduktet får verdiform, for Marx, på grunn av den spesielle organiseringen av det samfunnsmessige arbeidet som særpreger kapitalismen: et arbeid ved gjensidig uavhengige produsenter, som samordnes indirekte, gjennom kjøp og salg. Inntekter basert på opphavsrett og liknende er ikke et fnugg mindre naturlige eller rettferdige, enn inntekter basert på privateie over produksjonsmidlene. Det første er derimot en helt naturlig utvekst av det siste, i en «digitalisert» økonomi. Her blir opphavsrett nødvendig for å sikre at investeringer i operativsystemer og liknende skal kunne kaste av seg profitt, et krav som bare er «naturlig» i et samfunn med privat eiendomsrett.

Misforståelser av verditeorien

Tesen om en «målbarhetskrise», at verdiloven er i ferd med å forsvinne, bygger på en overfladisk tilegnelse av Marx’ verditeori. Teoretikerne våre antar at Marx’ teori i Kapitalen mye handler om industriell kapital, som forsvåvidt er riktig, men de får ikke med seg at kapitalen kan være «industriell» helt uavhengig av om den er «anlagt i industrien, i jordbruket, i gruvedrift eller hvor som helst», som Harald Minken forklarer.16

Eksempelet med Microsoft, der det skilles mellom førsteutgaven som koster mange millioner, og nye utgaver som så å si er gratis, vitner om en liknende misforståelse. Det forutsetter at verditeorien angår hver enkelt vare, der det bare gjelder å måle det samfunnsmessige arbeidet som går inn i den. Men dette blir galt. For Marx er det ikke slik at hver enkelt vares verdi bestemmes for seg, av det samfunnsmessig nødvendige arbeidet som er nedlagt i dem. Verditeorien gjelder egentlig ikke «isolerte individuelle varer som sådan», men «for den totale varemassen», om vi betrakter den som et produkt av en kapital.17 For Microsoft-eksempelet gjør det at forskjellen mellom det første eksemplaret og nye utgaver «mister den fantastiske auraen som fengsler den kognitive kapitalismens teoretikere», som Starosta riktig innvender.18

Hva menes dessuten med at arbeid ikke lenger er et tilstrekkelig rikdomsmål? Marx’ poeng er ikke så mye at det er arbeid som skaper rikdommen i et samfunn. Det finnes mange rikdomskilder kapitalen kan tjene på, uten at det koster den noe. Nedarvede kunnskaper om egenskapene til jordfrø og planter er et eksempel. I Kapitalen nevner Marx selve «det samfunnsmessige arbeidets produktivkrefter», som kommer til syne gjennom kooperasjon og arbeidsdeling, som et annet. «Heller ikke naturkrefter som damp, vann osv. som blir anvendt i produksjonen, koster noe.»

På samme måte som med naturkreftene forholder det seg med naturvitenskapen. Når en først har oppdaget loven for magnetnålas utslag i et elektriskkraftfelt eller for magnetiseringen av et stykke jern i en krets av elektrisk strøm, koster den ikke et øre.19

Tony Smith føyer til:

De ’gratis gaver’ til kapitalen som blir gitt av naturen, historien, vitenskapelig-teknisk kunnskap og omsorgsarbeid faller innenfor det brede fokuset til Marx’ verditeori i den forstand at Marx fullstendig anerkjente at verdiforøkningsprosessen ville ha stanset fullstendig dersom det ikke var for slike ’gratis gaver’.20

Det er altså ikke noe problem at det er vanskelig å måle kunnskapsarbeidet i et samfunn. I den grad kapitalen ikke må betale for dette arbeidet, bryr den seg ikke. Den ser også bort fra at eksempelvis jordbruksarbeid fullstendig avhenger av tusener av år med menneskelig historie der arbeidende mennesker har videreforedlet jorden, og utviklet kunnskaper om såkorn, gjødsel og sprøytemidler. Slike «gaver» rokker ikke ved produksjonen av verdi.

Den trinitariske formel på ny?

Våre teoretikere hevdet at det immaterielle arbeidet ofte finner sted utenfor kapitalen, som ikke lengre spiller en aktiv rolle i å planlegge, organisere og overvåke produksjonen. Siden kapitalen er blitt ekstern for produksjonsprosessen har profitten blitt omdannet til en slags rente, hevder Žižek, Vercellone og Hardt. Om de med «rent» sikter til grunnrente, eller til renter som har med utlån å gjøre, gjøres ikke klart. Disse begrepene blir blandet sammen og brukt om hverandre.21

I Nasjonenes rikdom hevdet Adam Smith at det fantes tre ulike inntektskilder: arbeid, kapital og jord, som på hver sin måte bidro til vareverdien, og realiserte seg som lønn, profitt og grunnrente. Arbeideren, kapitalisten og grunneieren kunne høste sine inntekter, i tråd med sine bidrag til varens verdi. Slik ble den kapitalistiske produksjonen rettferdiggjort. Mot denne «trinitariske formel» viste Marx at Smiths teori hvilte på en sirkelslutning som skjulte at det ikke fantes noen kilde til «grunnrente, kapitalrente og industriprofitt» annet enn «det ubetalte arbeid». «Grunnrente, rente og industriell profitt … skriver seg ikke fra jorda som sådan eller kapitalen som sådan, men jord og kapital setter sine eiere i stand til å tilegne seg sine respektive andeler i den merverdien som den kapitalistiske bedriftsherren presser ut av arbeideren.»22 Kritikken gikk ut på å vise at rente og profitt ikke var helt ulike, siden begge bare var «bruddstykker» av merverdien og sprang ut av samme kilde.

Den politiske økonomien til Vercellone og co er en regress til Smiths teori, snarere enn noen videreutvikling av Marx’. De antar at kapitalisten henter profitten ved sin innsats i produksjonen, gjennom sitt bidrag til å dirigere og planlegge den. Profitten erstattes av rente, siden kapitalister stort sett ikke lengre bidrar til produksjonen.

Vercellone drøfter Marx’ skille mellom entreprenørgevinst og rente i Kapitalens tredje bind, men feiltolker dette skillet.23 Marx bemerker at renten framtrer som en del av profitten som den «fungerende kapitalist» må betale til «kapitalens lånegiver og eier», i den grad kapitalisten benytter seg av kapital han ikke eier selv.24 Renten virker som «en ren frukt av kapitaleiendommen … abstrahert fra kapitalens reproduksjonsprosess» og entreprenørgevinsten som en frukt av «hans egen virksomhet i motsetning til pengekapitalistens ikke-virksomhet i produksjonsprosessen».

Det viser seg likevel at delingen mellom rente og entreprenørprofitt også finner sted når kapitalisten utelukkende benytter sin egen kapital. Og selv om entreprenørgevinsten for kapitalisten virker som den lønn han høster for sin innsats i produksjonen, er dette også dette en mystifisering, uttrykt av Smiths «trinitariske formel». «I [kapitalistens] hjerne oppstår således nødvendigvis den forestilling at hans entreprenørgevinst – langt fra å utgjøre noen motsetning til arbeidslønnen og fra å være bare ubetalt fremmed arbeid – i seg selv er arbeidslønn, tilsynslønn», en lønn for at han «bortsett fra sin egenskap som kapitalist også arbeider».25 Står han utenfor produksjonen og dette tilsynsarbeidet, kan han bare hente ut en rente. Slik framstår det hos Vercellone, men Marx viser at dette bare er de mystifiserende former som kapitalistens egen virksomhet framtrer for ham selv. I virkeligheten henter han ikke entreprenørgevinsten som en følge av tilsynsarbeidet, resultatet ville blitt det samme om han ga jobben til en manager. «Det er derfor blitt unødvendig at dette lederarbeid utføres av kapitalen selv».26

Entreprenørgevinsten er bare gevinsten som tjenes ved at kapitalen anvendes produktivt, til å produsere merverdi, sammenliknet med gevinsten man kan tjene ved å låne den bort som pengekapital. Det har å gjøre med hvordan kapitalen brukes, og ikke innsatsen som gjøres av industrikapitalisten.

Det er også «selvfølgelig nonsens» å se for seg at all kapital kunne ta form av pengekapital som jaktet etter renter, påpeker Marx. Nettopp dette er kjernen i Vercellones teori om at renten erstatter profitten. Rente og entreprenørgevinst «eksisterer bare som motsetninger». «Om en uforholdsmessig stor del av kapitalistene ville forandre sin kapital til pengekapital, ville følgen bli en voldsom devaluering av pengekapitalen og et voldsomt fall av rentefoten; mange ville øyeblikkelig bli ute av stand til å leve av rentene sine, de ville altså bli nødt til å gå over til å bli industrielle kapitalister igjen.»27 Teorien om at renten erstatter profitten er bare en stor selvmotsigelse.

*

Jeg har utfordret teoriene til slike som Hardt, Negri og Vercellone, forfektet av Žižek og Mason og flere andre. De venstreintellektuelle trekker politiske slutninger av disse teoriene, for å lansere paroler om behovet for et kommunistisk eller postkapitalistisk brudd med kapitalismen. Selv om jeg har sympati med dette, så er det også klart at mange av forslagene deres bygger på en sviktende analyse av det eksisterende samfunnet, slik at de ofte ikke har så mye for seg. Det gjør det desto viktigere å opprettholde og fornye Marx’ kritikk av den politiske økonomi, for bare en kritisk og velutviklet analyse av kapitalen kan gi brodd til den praktiske kampen mot det kapitalistiske samfunnet.

Sluttnoter

1. «Så snart arbeidet i umiddelbar form er ophørt med at være rigdommens store kilde, ophører arbejdstiden og må ophøre med at være dens mål», Marx i Grundrids til kritikken av den politiske økonomi, bind 2 (Modtryk, Århus 1975), s. 547. For kritikk av denne lesingen av «maskinfragmentet», se Tony Smith og Michael Heinrich i In Marx’s laboratory : critical interpretations of the Grundrisse (Brill, Leiden 2013).
2. I framstillingen av kunnskapsvarer bygger jeg på Guido Starosta, «Cognitive Commodities and the Value-Form». Science & Society, 76:3, s. 365-392.
3. Michael Hardt, «The common in communism» i The Idea of Communism (Verso, London 2010), s. 134.
4. Carlo Vercellone, «From Formal Subsumption to General Intellect: Elements for a Marxist Reading of the Thesis of Cognitive Capitalism.» Historical Materialism, 15:1, s. 13–36.
5. Ibid., s. 33.
6. Franco Berardi, The Uprising: On Poetry and Finance (Semiotext(e), Los Angeles 2013), s. 75.
7. Hardt og Negri, Commonwealth (Cambridge, Mass. 2009), s. 146-147.
8. Hardt, opcit., s. 137.
9. Vercellone, opcit., s. 34.
10. Ibid.
11. Ibid.
12. Slavoj Žižek, Living in the End Times (London, Verso 2010), 222.
13. Hardt, opcit., s. 137-138.
14. Slavoj Žižek, The Courage of Hopelessness: Chronicles of a Year of Acting Dangerously, (Allen Lane 2017), s. 41
15. Starosta, opcit., s. 379.
16. Harald Minken, Hjelp til å lese Kapitalen bok 2 (Rødt forlag, Oslo 2010), s. 32.
17. Starosta, opcit., s. 370.
18. Ibid., s. 375.
19. Karl Marx, Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien (Bokklubben, Oslo 2008), s. 483-484.
20. Tony Smith, Beyond Liberal Egalitarianism – Marx and Normative Social Theory in the Twenty-first Century (Brill, Leiden 2017), s. 296.
21. De trekker en parallell til kapitalismens historiske utvikling, der jordeiendom og «rent» (grunnrente) spilte en sentral rolle, for å bli erstattet av profitt. Nå finner det sted «en motsatt bevegelse fra profitt til rente». Dette bevises både med eksempler på grunnrente og med rente som utlån av pengekapital. jf. Hardt, opcit., s. 137.
22. Karl Marx, «Lønn, pris og profitt» i Arbeid og kapital (Ny Dag, Oslo 1970), s. 101-102.
23. Carlo Vercellone, «The Crisis of the Law of Value and the Becoming-Rent of Profit» i The Crisis of the Global Economy (Semiotext(e), Los Angeles 2010).
24. Karl Marx, Kapitalen bind 3 (Pax, Oslo 1971), s. 135.
25. Ibid., s. 146.
26. Ibid., s. 154.
27. Ibid., s. 144.