Gnist

Leksefri skole

Av Mikkel Øgrim Haugen

2011-04

Torsdag den 20. september 2011 demonstrerte over tusen elever fra hele landet for at sine skoler, sine kommuner og sine fylkeskommuner skal innføre en leksefri skole. Elever brukte denne torsdagen og uken 26–30. september på å kjempe for sin egen skolehverdag.
Jeg gjennomgår i denne artikkelen hvorfor og hvordan Rød Ungdom har jobbet med leksefri skole som politisk mål.

Mikkel Øgrim Haugen er skolepolitisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Rød Ungdom har de siste ti årene hatt forskjellige strategier med vår skolepolitikk, enten det er å jobbe for gratis læremidler, lovfestet rett til læreplass, mer praktisk undervisning eller høyere utdanning for lærere. Men strategiene har alltid hatt det samme målet, å gi elever lik rett på utdanning uavhengig av hvilken sosiale klasse man tilhører. Dette mener vi er viktig, siden det gir en rettferdig skole, en skole som skal gi likhet for hver enkelt elev.

Det er ganske ukontroversielt å ønske en skole som fremmer likhet. Det er et ønske som norsk skole er tuftet på, og som det hviler en politisk enighet rundt. Samtidig kan målet om likhet forstås annerledes fra ulike politiske leire. Eksempler på dette kan være hvordan skolen juridisk er lik for alle, som at alle har plikt til grunnopplæring eller at man har en rett på videregående opplæring. Innenfor det juridiske målet om likhet har blant annet Rød Ungdom jobbet for lovfesting av lærlingeplass, slik at læretiden likestilles med retten til videregående opplæring. Dette er et krav jeg mener har mistet mye av sin slagkraft. Dels fordi vi deler dette kravet med våre nærmeste partier, SV og AP, men også siden jeg mener det mangler en mobiliserende driv blant elevmassen for dette kravet. Jeg mener det er mange grunner til det, men den mest innlysende må være at ingen starter på yrkesfag med troen at de ikke vil få læreplass.

En annen strategi for målet om likhet i skolen er å minke de økonomiske hindringene. Her har vi begrensninger i privatskoler, retten til skolekyss for elever i grunnskolen og krav om at utflukter ikke skal finansieres privat. Innen dette segmentet har Rød Ungdom gjort seg spesielt merkbar med kravet om gratis læremidler. Dette er krav som har til hensikt å kompensere for økonomiske hindringer fra hjemmet. Slik det er i dag, er utdanningen så godt som fullfinansiert fra staten sin side, med unntak av skolemat, noe utstyrstipend som ikke dekker hele bredden, og skolekyss for videregående opplæring. Det er derfor lite hensiktsmessig å jobbe for krav vi mener elever ikke kjenner seg igjen i.

På tross av at norsk skole har som utad ønske å fremme likhet, står fortsatt ting nokså stille. Det er fortsatt avgjørende hvilken familie man kommer fra, om man «lykkes». Ifølge Anders Bakkens rapport, Prestasjonsforskjeller i Kunnskapsløftets første år (Bakken, 2010), kan det faktisk se ut som at mange av de tiltakene man de siste årene har hatt for likhet i skolen, har ført til motsatt effekt. Evalueringen av Kunnskapsløftet trekker frem at faktorer som kjønn og etnisitet har mindre å si, mens foreldres utdanning har mer å si etter implementeringen av Kunnskapsløftet. Grunnene til at Kunnskapsløftet gir motsatt effekt enn det regjeringspartiene uttalt ønsker, er komplekse, men det kan ha noe å gjøre med hva kunnskapsløftet er tuftet på. Et ønske om handling i norsk skole, etter nedslående resultater fra PISA undersøkelsene. Resultatet er at man nyttemaksimerer det som på kort sikt gir best resultater, innenfor de teoritunge fagene. Samtidig har man i samme periode jobbet for at inntektene til foreldrene skal ha mindre å si. Resultatet av denne politikken, er etter min mening to motstridende prosjekter.

Rød Ungdoms prosjekt er å utfordre utdanningspolitikken for en likere skole, men samtidig ser man at de strategiene man har valgt, ikke nødvendigvis har ført til mer likhet. En av grunnene til dette mener jeg er at skolen i seg selv er bygd som verktøy for å reprodusere sosiale forskjeller. Med det mener jeg ikke at skolesystemet er en ond plan av systemet, men at systemet vi lever i, verdsetter noen yrkers status høyere enn andre. At de yrkene innen arbeidsdelingene som gir mest makt i samfunnet, også bidrar til å holde resten nede. Sagt på en annen måte er skolen et verktøy for å produsere arbeidskraft for markedet, når markedet trenger ufaglært arbeidskraft følger skolesystemet etter. Dermed mener jeg det ikke har så mye å si om man kommer seg billig med buss til skolen, så lenge skolen har et behov for at noen fullfører, mens andre stryker. Man trenger derfor politikk som utfordrer hvordan skolen fungerer i innhold, for å minske faktoren av sosial bakgrunn. Banalt sagt, ta kunnskap fra elitenes barn for å gi det til arbeiderklassens barn. Som jeg vil gå nærmere inn på, er leksefri skole det beste enkelttiltaket for å gjøre nettopp dette.

Når det er sagt, mener jeg ikke at skolen kan være samfunnets universalnøkkel. At skolen kan løse alle integreringsutfordringer, sosialisere mennesker bort fra patriarkatet, eller kanskje mest nærliggende skape et samfunn uten økonomiske klasser. Her deler jeg den oppfattningen som Rød Ungdom har, at de materielle forholdene må endres for at de virkelige endringene i skolesystemet kan nås. Men for å komme dit mener jeg at leksefri skole er en god milepæl av to grunner jeg vil argumentere for:

1. En opplyst arbeiderklasse har større muligheter for å velte det økonomiske systemet
2. Opprør i skolen er bra. At mennesker forstår at man har muligheten til å ta konsekvenser i egne hender.

Kunnskapsskolen er leksefri

Rød Ungdom møtte naturligvis mye motstand under organiseringen av leksestreiken. Enten vi fikk høre at det var ren populisme, at det var kunnskapsløst, at det ikke lot seg gjennomføre, at vi ville rive opp forholdet mellom familie og skolen, eller som skolebyråd Filip Rygg(KrF) formulerte det i Bergens Tidene: Det er verken nytt eller overraskende at Rød ungdom lager slike aksjoner. Selv må jeg bare erkjenne at jeg i skolepolitikken og på de fleste andre områder står svært langt fra Norges eneste gjenlevende kommunistiske parti. Selv om det er godt å få konstatert at KrF har andre meninger enn oss, bygger kravet på nasjonal og internasjonal skoleforskning. Lekser, kvalitet og kunnskap Det at mengden tid brukt på skolearbeid gir bedre prestasjoner, er en utbredt oppfatning for hvorfor lekser er nødvendig (Hattie og Clinton, 2001). Det er også en oppfattning som gjør det lett å argumentere for hvorfor lekser er god investering. Man får skole som ikke koster penger, men som gir avkastning gjennom smartere elever. Skal vi tro den forskingen som er på feltet, har ikke kvantiteten på skole utenfor skoletiden mye å si for hvor smarte elever blir. Faktisk har lekser også motsatt effekt for noen elevgrupper. Det viser to rapporter som forskeren Marte Rønning fra SSB har produsert på feltet. Jeg tar mest utgangspunkt i den nyeste «Homework and pupil achievement in Norway» (HPAN) siden den også tar utgangspunkt i norske elever. Rapporten tar utgangspunkt i tall fra TIMSSundersøkelsen, hvor materialet er fra 8 000 4.- og 8. klasseelever. Marte Rønning har tatt utgangspunkt i sammenhengen mellom læringsutbytte og hvilken sosioøkonomisk klasse man kommer fra.

Ut fra mine funn kan man si at dagens leksesystem tar for lite hensyn til at barn har forskjellige oppvekstvilkår. (Rønning, 2010).

Som adekvat for forskjellige oppvekstvilkår og hvilken sosioøkonomisk klasse man tilhører, har Marte Rønning brukt mengden bøker i hjemmet. Forskningen slår fast at de elevene som kommer fra ressurssvake hjem, gjør det dårligere dersom de har lekser, enn om de ikke har lekser. TIMSS tar for seg tall fra elevenes naturfag- og matematikkundervisning. I begge fagene gjør de 7 prosentene av elevene som kommer fra hjem uten bøker, det dårligere dersom de har lekser enn om de ikke har lekser. Flertallet gjør det bedre i matematikk dersom de har lekser, men det er ikke snakk om store forskjeller. I naturfag gjør det store flertallet det ikke nevneverdig bedre med eller uten lekser. Samtidig kan man se at det er blant de 13 prosente som kommer fra hjem med tre eller flere bokhyller, som virkelig drar opp snittet i fagene. Som vi kommer tilbake til, viser tallene fra TIMSS at det ikke er hvorvidt man har lekser eller ikke, som er avgjørende for faglige prestasjoner, men heller de forholdene man har i den faktiske skoletiden.

Motargumentet man fort møter, er at de elevene som gjør det dårligere med lekser enn uten, ikke gjør leksene i utgangspunktet, og at de derfor fortjener dårlige prestasjoner. Rapporten HPAN forteller oss at dette ikke helt stemmer. Selv om elever som kommer fra lavere sosioøkonomiske klasser er overrepresentert blant de som sier de ikke gjør lekser, utgjør den samlede gruppen av elever som sier de ikke gjør, lekser bare 4 prosent. Det kan skyldes mange ting, som mangel på mestringsfølelse, at man ikke får hjelp hjemmefra, eller man føler at skolen kommuniserer kunnskap på en måte man ikke forstår. Jeg mener at noe av grunnen til at elever fra lavere sosioøkonomiske klasser responderer dårligere på teoritung undervisning, er at man fra tidlig alder har en klassebevissthet. At siden man ikke har ambisjoner om yrker hvor teoretisk kunnskap verdsettes, er det heller ikke interessant. Det fremstår som fremmed kunnskap siden det ikke er det man skal leve av når man blir yrkesaktiv.

Tar man utgangspunkt i de elevene som kommer fra hjem uten bøker (omlag 7 prosent), vil disse elevene i gjennomsnitt bruke 27,6 minutter lenger tid på leksene per dag, enn gjennomsnittet (hjem med én bokhylle). Det er også sånn at mengden lekser som blir gitt, ikke har noe å si for hvor mye tid man bruker på lekser, men det har mye å si for hvor stort det faglige gapet blir. Lekser blir dermed en dobbelstraff for de svakeste elevene siden de både bruker mer tid på lekser, og gjør det dårligere jo mer lekser man har.

Når det kommer til den sterkeste gruppen i skolen, røper rapporten at de statistisk tilhører hjem med tre eller flere bokhyller, og at de faglig tjener på å få mye lekser. Dette kommer også frem i en annen skoleundersøkelse, «Matematikk i motvind» (Grønmo, Onstad og Pedersen, 2010). Her har skoleforskerne bland annet sett på lekser hos elever som velger det vanskeligste mattefaget innen R97, 3MX. Dette er også tall fra 2008, som er resultater fra før Kunnskapsløftet. Man kan dermed anta at disse elevene er de mest teoristerke elevene under videregående opplæring, men også blant dem er forskjellene store i tidsbruk. Blant annet ser man at prestasjonene er like mellom den gruppen som bruker fire eller flere timer, og den gruppen som ikke bruker tid på lekser.

Hjem og skole

Det at lekser er nødvendig for å skape et bindeledd mellom hjem og foreldre, er en utbrett antagelse. En av de som deler dette synspunktet, er blant annet leder av Foreldreutvalget for Grunnopplæringen, Loveleen Rihel Brenna. Det er sant at foreldre er nøkkelen for prestasjon, men det er også det Rød Ungdom prøver å unngå. Som vi har sett, er det hvilket hjem man kommer fra, som avgjør hvilke prestasjoner man har i skolen. Derfor er det nettopp her kunnskapsgapet best kan tettes. Dette vil ikke si at Rød Ungdom eller jeg mener at det er dumt at foreldre er med på å utfordre sine egne barn faglig. Men det vil si at for de foreldrene som ikke har tid, kunnskap eller ressurser til å hjelpe til, ikke burde straffes for det.

Hvorfor ikke leksehjelp?

4. juni 2010 vedtok Stortinget en ordning som skulle sikre elever fra 1. til 4. klasse retten til leksehjelp. Etter min mening er intensjonen god, men resultatet er en u-sving, utenom selve problemet: at lekser ikke er god undervisning. Leksehjelpen er blant annet en dårlig løsning siden det ikke settes noen krav til hjelpelærerne. Dermed får man en ordning med ufaglærte SFOlærere som skal hjelpe de som muligens trenger ordningen mest. Siden ordningen også er frivillig, vil jeg anta at det avhenger av foreldrene hvem som benytter seg av ordningen. Noe av grunnlaget for vedtaket om leksehjelpordningen kommer fra SINTEFF sin sluttrapport Leksehjelp – Ingen tryllestav (Haugsbakken og Buland: 2009). Evalueringen forteller oss at «det viktigste arbeidet mot reproduksjon av sosial ulikhet i skolen skjer innenfor rammene av den ordinære opplæringen». Regjeringen har med prosjektet prøvd å lage SFO til en del av den ordinære opplæringen, men selv om leksehjelpen er gratis, er SFO fortsatt et tilbud som koster penger, dernest noe som faller utenfor skolen. Den sier også at det er avgjørende om foreldre oppmuntrer elever til å delta på opplegget.

John Hattie er en skoleforsker som har sett på hvilke tiltak som gir best resultat i skolen. Hattie har samlet over åtte hundre resultater rundt skoleforsking, hvor han blant annet konkluderer med at tillit mellom lærer og elev er avgjørende. Tilbudet om å få en «hjelpelærer» som ikke kjenner elevens utfordringer eller prestasjoner på forhånd, mener jeg ikke skaper et tillitsfullt opplæringsmiljø. Dette vil jeg komme tilbake til mot våre løsninger.

Retten til fritid

Det at man skal ha rett på fritid, er en fundamental rett, enten man er arbeidende eller elev. Dette er en rett man har jobbet frem i arbeidslivet gjennom flere tiår, men som elever fortsatt ikke har. Når den nye kunnskapsøkonomien alltid har som mål å øke kunnskapsnivået til elever samtidig som man bruker lettvinte metoder som lekser for å nå det, vil dette gå ut over elevers fritid. Rønningens artikkel forteller oss at elever ikke bruker nevneverdig mer tid, selv om de får tildelt mer lekser. Man kan dermed anta at mange elever går rundt med konstant dårlig samvittighet over lekser man ikke har tid til. Ifølge psykologen Thore Langfeldt kan denne konstante stressfølelsen være direkte skadelig for elever. Det mener også lege Ståle Fredriksen, som kaller lekser et overgrep mot barn. Det kan virke som at aktiviteter som bandøving, fotball, korps eller dans ikke er verdsatt som læring av utdanningspolitikere. Dette er utvilsomt læring hvor barn og ungdom selv får lov til å definere hva som er deres egen kultur.

TIMSS, PISA og det nye testregimet

Paradoksalt nok kan det være verdt å kritisere de samme testene som underbygger mye av vår skepsis til hjemmearbeid i skolen. Uten å gå for dypt inn i dette mener jeg det er to grunner til hvorfor det er verdt å være kritiske til mange av undersøkelsene, som har fått oppmerksomhet de siste ti årene. Den første grunnen er at testene ikke tar utgangspunkt i forskjellige læreplaner. TIMSS sammenligner tall fra over femti forskjellige land, mens PISA sammenligner fra sekstisyv forskjellige land. Det ville vært praktisk talt umulig å få med bredde i undersøkelsene i alle land, derfor må man ta utgangspunkt i gjennomsnittet av fagplanene. Dette fører til at kunnskap man får av praktisk læring, som laboratorieundervisning, muntlig forståelse eller kognitive ferdigheter, ikke blir målt. Det man sitter igjen med, er teoretisk kunnskap man kan pugge seg frem til. Dett mener jeg er et klart fortrinn for elever som kommer fra et visst sjikt i samfunnet. Den andre grunnen er at de har hatt utrolig mye å si for hvordan skolen de siste ti årene har blitt lagt opp. Ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden. Siden disse testene ofte bare kan teste én type kunnskap, blir det ansett som referansepunkt for hele verdens kunnskap. Med andre ord får OECD, som arrangerer PISA, mye av definisjonsretten på hva som er verdifull kunnskap. Dette mener jeg blant annet Kunnskapsløftet er et resultat av. Kunnskapsløftet kom etter sjokkresultater som viste at norske elever presterte under gjennomsnittet i forhold til PISA. Vi fikk dermed en reform som skulle styrke teoribasert kunnskap, samtidig som store deler av bredden i læreplanen ble sløyfet.

Vår medisin

Jeg mener at en leksefri skole er det mest effektive enkelttiltaket for å oppnå likhet i skolen i dag, men også den beste måten å sikre den beste undervisningen for alle. Svarene ligger igjen i HPAN, Rønning sin rapport. Lærere som ikke har tatt praktiskpedagogisk undervisning, eller på andre måter ikke har en fullverdig lærerutdanning, gir mer lekser, og har lavere prestasjoner blant elever. De lærerne som har tatt universitetsutdanning, gir mindre lekser og har høyere prestasjoner, mens de som har en fullverdig lærerutdanning, gir minst lekser, og har best prestasjoner blant elevene. Det kan dermed virke som det ikke har så mye å si hvor mye man har sittet på lesesalen på Blindern, så lenge man ikke kan formidle kunnskapen. Det kan også tyde på at lekser blir en hvilepute for lærere som mangler kompetanse.

Man ser også at desto flere elever det er per lærer jo mer lekser vil læreren gi. Dette kan indikere at lekser gis når lærere ikke har tid til å gjennomgå pensum, som utvilsom straffer noen elever mer enn andre. Dette er kanskje ikke veldig oppsiktsvekkende resultater, men det sier noe om hva som burde være medisinen.

Rød Ungdom mener at et av de viktigste tiltakene man må gjøre sammen med en leksefri skole, er å få opp lærertettheten ved å gjeninnføre og styrke klassedelingstallet. Med det ønsker vi et tak på femten elever per lærer i hele grunnskolen, og på yrkesfaglig studieprogram. Samt et tak på tyve elever per lærer på studiespesialiserende program. Dette ønsker vi av to grunner, for å sørge for at elever igjen har en rettighet på en lærer, og for at man igjen får en klasseromsstruktur i norsk skole. Gruppeinndelinger gjør det lettere å ha mindre grupper i undervisning, men det gjør det også lettere å ha auditorieundervisning. Som jeg har nevn tidligere, er en av de beste forutsetningene for god undervisning ifølge John Hattie, at man har tillit mellom elev og lærer. Vi tror at dette skapes når elever har en fast lærer i ett klasserom istedenfor mange forskjellige lærere, oppløst i grupper.

Kidsa har alltid rett

Når man opererer med tall, statistikk og forskjellige variabler, kan man fort glemme at lekser faktisk berører virkelige mennesker. Det vi har sett med organiseringen av leksestreik, er at det ikke bare berører, men engasjerer voldsomt. Den kraften man har sett blant elever som kjenner seg igjen i vår politikk, mener jeg er et bevis på at elever er genuint frustrert over hvordan lekser fungerer.

Resultatet fikk vi gjennom over ca. 3000 registrerte aktivister som sa de ville jobbe med streik på sin skole, over femti tusen på aksjonssiden på Facebook og pressedekning over hele landet. Av hva vi har erfart, var leksestreiken et tema i alle klasserom i hele Norge. Noe som alle elever, enten de var for eller imot viste om.

Kilder:

• Marte Rønning: Homework and pupil achievement in Norway, SSB 2010. http://www.ssb.no/ emner/04/02/20/rapp_201001/rapp_201001.pdf
• Anders Bakken: Prestasjonsforskjeller i Kunnskapsløftets første år, NO VA 2010. http://www.nova.no/asset/4069//4069_1.pdf
• Liv Sissel Grønmo, Torgeir Onstad & Ida Friestad Pedersen: Matematikk i Motvind, Unipub 2010. http://www.timss.no/rapporter%202008/ Matematikk%20i%20motvind.pdf
• Halvdan Haugsbakken og Trond Buland: Leksehjelp – Ingen tryllestav?, SINTEF 2009. http://www.sintef.no/upload/Teknologi_samfunn/5075/ Leksehjelp-ferdig%20rapport.pdf
• Hattie, J. and Clinton, J. (2001): The assessment of teachers. Teaching Education, 12, 279–300.
• Hattie John: Visible Learning, Routledge 2009.