Kvinner, kvikksølv og teknologi

Av Leikny Øgrim

Nr 1a 2008

Dette stykket bygger på et innlegg jeg hadde på Øgrim-seminaret i desember 2007. Det er inspirert av to bøker av Tron Øgrim (heretter TØ): Hilsen til en generasjon av kvikksølv (T. Øgrim 1997 og 2000). Bøkene handler om samfunnet, datateknologi og framtida. Jeg spinner rundt og videre på ideene fra disse bøkene. Bakgrunnen for det er at jeg er revolusjonær feministisk informatiker, og at TØ var broren min.

Innledning: As we may think

Vannevar Bush skrev en artikkel med overnevnte tittel i 1945 (Bush 1945). Krigen var akkurat slutt, og produktivkreftene hadde vært gjennom en rivende utvikling. Denne utviklinga måtte kunne utnyttes til menneskehetens beste, mente Bush. I artikkelen fabulerer han om hvilken betydning den nye innsikten kunne få for blant annet fototeknologi, lyd- og språkteknologi, matematiske språk og logiske prosessorer. I denne sammenhengen er jeg mest opptatt av hans vyer om den personlige datamaskinen «memex». I min noe løse omdikting sier Bush:

«Tenk deg et mekanisert privat arkiv og bibliotek. Det trenger et navn, like gjerne «memex» som noe annet. En memex er en maskin der en person kan lagre alle bøkene, alle arkivene og alle brevene sine. Maskinen er mekanisert og innholdet indeksert, så det går an å finne fram til alt innholdet raskt og fleksibelt. Den er et slags forstørret supplement til hukommelsen.

Memex ser ut som et skrivebord, og er det viktigste møbelet i arbeidsrommet. Den har flere bevegelige skjermer, der materiale kan projiseres for behagelig lesing. Den har et tastatur, og flere sett med knapper og spaker.

Den har rikelig med lagerplass på forbedret mikrofilm. Bare en liten del av innmaten i memexen er satt av til lager, resten er mekanikk. Lagerplass er ikke noe problem, for selv om brukeren legger inn 5000 sider med materiale hver dag, vil det ta hundrevis av år å fylle opp lageret.»

Men vyene til Bush gikk videre enn en personlig datamaskin. Han så for seg muligheten av å knytte sammen flere slike memexer til en nesten uendelig, verdensomspennende encyclopedi.

TØ ble altså født på 40-tallet, og var barn på 50-tallet. Den gangen var Framtida LANGT borte. «Da ville vi få Romferder til Andre Planeter, og kanskje tilmed FJERNSYN! Men bortsett fra det, ville vi bo som før, og jobbe som før, og leve fra dag til dag som før.»

«Nå derimot, er framtida så NÆR! Hvert år hører vi om nye fantastiske oppfinnelser, som kan forandre vår store omverden og vårt lille dagligliv». Og det var denne framtida TØ ville prøve å beskrive og forstå i bøkene sine. For å bestemme over framtida, må vi forstå nåtida. For å utnytte mulighetene, må vi forstå dem. For å bryte rammene, må vi kjenne dem. Det var TØs prosjekt.

Hilsen til en generasjon av kvikksølv

het bøkene: «Kulturen forandrer seg så RASKT som aldri før i historia. Som dråper av kvikksølv som triller over et gølv!» Dette må forklares for mulige unge lesere. Kvikksølv er et metall som er flytende ved romtemperatur og vanlig trykk. Vi som var unge på 50- og 60-tallet har sett kvikksølvtermometre bli knust og innholdet renne og trille rundt på badegulvet. Dråpene var kvikke som levende sølv og nesten umulig å fange. Dråpene slo seg sammen og splittet opp igjen, utafor vår kontroll. Men de reagerte på stengsler, dytt og helling på badegulvet. Spennende. Sånn er det kanskje også med framtida: uregjerlig og uforutsigelig, men påvirkelig og avhengig av naturens lover.

1997-utgaven

Kvikksølvbøkene kom altså i to utgaver. Den første framsatte flere påstander, de fleste har vist seg riktige:

Verden blir både større og mindre på en gang. Ja. Utsynet er blitt større. Ungdommen har en kunnskap, kontakt og erfaring vi knapt kunne drømme om for en generasjon eller to sida. For et par år sida stjal jeg litt bomull fra en åker i Texas, og viste det fram til familie og (voksne, hvite) venner. Ingen visste hva det var. Så tok jeg det fram i en femteklasse på Ila skole i Oslo: en skog av hender i været. De kjenner verden! Bomullsåkre er ikke noe fremmed og fjernt. Barn kjenner flere steder i verden og flere sider av livet. Klart de blir kloke av slikt! Internett, nyheter, reiser, Facebook, U-Tube, Skype – verden er blitt utrolig mye større. Samtidig er den nær og til stede. Vi ser katastrofene, krigene, sulten og mishandlingen. Vi kjenner kanskje både soldater og journalister som er såret eller drept.

Liberalisme, kapitalistisk anarki og sammenbrudd eller et informasjonssamfunn for alle og demokratisk styring av økonomi og teknologi. Ja. Nye områder blir innlemmet i den kapitalistiske økonomien. Internettet har stadig flere betalingstjenester. Individualisme og liberalisme er dagens mantra, til tider på grensa til det kapitalistiske anarki. Men det store sammenbruddet har vi ikke sett. Ennå. Stortingsmelding nr 17 2006/2007 heter faktisk Eit informasjonssamfunn for alle. Kanskje ikke helt samme innhold som TØ la i begrepet, men likevel. Bredbånd til folket er ikke langt fra realisert – i Norge. Det er en relativt stor bevegelse for åpen kildekode. Wikipedia er fritt tilgjengelig og utvikles på dugnad. Fildeling av musikk og film gir store utslag i markedet.

Det skjer en økologisk katastrofe. Ja.
Programvare blir det viktigste produksjonsmidlet. Ja.
Arbeiderklassen endrer seg. Ja. Mer trenger jeg ikke si om disse sakene.

Sør KAN ta igjen Nord. Dette har ikke skjedd. Nord beriker seg stadig på bekostning av Sør. Stadig er Sør dumpingplass for gammel og utrangert teknologi. Men stadig er det mulig. Sør KAN hoppe over en del av de utprøvende, teknologiske mellomstadiene og gå rett på det som (i dag) er mest effektivt.

2000-utgaven

… var en oppdatert og utvidet utgave av den forrige. TØ var ingen kaster, så den nye utgaven var betydelig lengre enn den forrige. Han hadde med disse tilleggspåstandene:

– Teknologien endrer dagliglivet. Ja, det holder å tenke på betalingstjenester, handel, musikk, underholdning, informasjon og nyheter, eller mikrobølgeovn, mobiltelefon og robotstøvsuger (den har jeg bare sett på reklame, og den var utrolig fristende).

Pengene forsvinner. Opplagt. Pengene er i stor grad gjort om til noe vi ikke ser, til tall i regnskap og bankutskrifter. Mens verdiene før var representert med spesielle metall- og papirbiter, er de nå representert med magnetiske plastkort og tall på en skjerm. Som fabrikkarbeider på begynnelsen av 70tallet fikk jeg penger i lønningsposen annenhver onsdag. Familiens penger ble sortert i hauger til ulike formål for å rekke til neste lønning. Som kommunal parktante på slutten av det samme tiåret fikk jeg pengene månedlig på giro, og jeg henta dem på postkontoret sammen med barnetrygden. Det er en voldsom endring som har skjedd på få år.

TØ stilte fortsatt krav til Internett:

Fred, frihet og alt gratis! Eller sagt på en annen måte:
Åpen kildekode, tilgjengelighet og demokrati!
Ingen overvåkning på nettet! var en naturlig,
og kanskje enda vankeligere konsekvens av dette.

Bøkene er fulle av tankevekkende og kloke fabuleringer, visjoner og analyser. De er på ingen måte forelda og er vel verdt å lese. Ikke minst viktig er debatten om Hvorfor Linux ER kommunismen. 2000-utgaven av Kvikksølv har en lengre artikkel om dette. I denne omgangen vil jeg bare vise til debatten som har gått i noen numre av Rødt! (Borgersrud, Soldal Lund, Søland Jackson og Joys Andersen, Øgrim, alle 2007).

Og så var det damene, da

Dem hadde ikke TØ noe greie på. Men han ville så gjerne. TØ mente at den teknologiske utviklinga ville være til stor fordel for kvinnene.

For det første dreper teknologien argumentet med store muskler, mente han. Det er jo for så vidt riktig. Prosesstyring og robotarbeid gjør mange tunge løft overflødig, og åpner veien for kvinnfolk og andre sveklinger. Men argumentet holder bare dersom det bare er mannfolkjobber som inneholder tunge løft, og slik er det jo ikke. Tunge løft og harde tak har ikke holdt kvinnfolk unna verken reinhold eller helse-og omsorgsjobbene, det er åpenbart andre argumenter enn de reint logiske som skiller manns-og kvinnearbeid.

TØ pekte videre på det faktum at jentene erobrer høgere utdanning. Like-vel er det sånn at jenter og gutter velger forskjellige fag. I over 15 år har det vært jenteflertall blant studentene ved norske universiteter. Likevel er bare cirka 20 % av bachelorstudentene i tekniske studier jenter. Rundt 1990 var andelen jenter på hovedfag i informatikk ved NTNU i Trondheim omkring 10 %. I løpet av de neste 5–6 åra sank denne andelen til under 6 %. Situasjonen var omtrent like kritisk ved andre universiteter både i Norge og resten av Europa. Flere miljøer slo alarm, og det ble satt i gang flere kampanjer med formålet å få jenter til å begynne – og fortsette – å studere informatikk. Kampanjene ga resultater. Andelen kvinnelige masterstudenter steg til om lag 25 % i 2002. Men i 2003 var den allerede nede på normalnivået, rundt 10 %. Kanskje var det ingenting som gikk galt. Kanskje er historia helt «naturlig». Uten høy guard, uten kontinuerlig og langsiktig kamp, så vil jentene fortsatt være fremmede fugler i guttas teknologiske høystatusverden (Øgrim 2006). TØs argument holder bare i den grad jenter velger utdanninger som gir makt, lønn og status, og i den grad utdanning i seg sjøl fører til de nevnte goder.

På bakgrunnen av argumentene over hevda TØ at det ikke lenger blir noen grunn til å stenge damer ute fra arbeidslivet, og at kjønn blir uvesentlig. Slik taler en ekte teknologioptimist. Og det er da jeg med styrke hevder at dette hadde han ikke greie på. Det blir som å si at når alle kan snakke norsk, vil det ikke være noen grunn til å holde svarte ute, og etnisk opprinnelse blir uvesentlig. Hadde det vært så enkelt! Da hadde vi sluppet Obiora- og Ali Farah-sakene. Riktignok modifiserte han standpunktet. Han mente ikke at teknologien ville løse alle problemene for damene, han mente det forutsetter at jentene vil, at de slår seg sammen, og slåss for det.

Men det var nok ikke så lett …

Juridisk har vi det helt fint. Vi har rett til utdanning (og bruker den), vi har rett til arbeid (og bruker den). Vi har stemmerett, eiendomsrett og arverett. Men på alle områder: relativt til menn er vi underordna, ikke juridisk, men i forhold til økonomi, makt, tid, ideologi, definisjonsrett, seksualitet og innflytelse over eget liv. Odelsloven hjelper, men hvor mange odelsjenter finnes – i forhold til gutter? Hvor mange Orderud-tilfeller er unngått ved at odelsjenta har gitt seg – fordi hun er pressa eller ikke er oppdratt til å ta over gården? Kontantstøtta likestiller formelt sett mor og far, men hvor mange fedre er hjemme? Hvor mange familier har råd til å velge å bytte mannslønn med kontantstøtte? Formell og juridisk likestilling er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for frigjøring av kvinner.

Klassisk marxisme

Etter klassisk marxisme henger kvinneundertrykking uløselig sammen med klasser. Kvinnene led et verdenshistorisk nederlag i forbindelse med overgangen fra det klasseløse ursamfunnet til det første klassedelte samfunnet. I det menneskene hadde teknologi til å produsere overskudd, oppsto klasser, og disse første klassene falt sammen med kjønn. Nøkkelen ligger i den kjønnsmessig arbeidsdelinga, der mannen har ansvaret for arbeidet utafor heimen, til erobring og utforskende teknologi, mens kvinnen er ansvarlig for de hjemlige og reproduktive sysler (Det gjør ingenting om du leser Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse av Engels, da får du dette bedre og mer nyansert forkart). Disse ideene er ikke langt unna de Beauvoirs teorier om transendens og immanens, idet hun hevder at kvinnene er lenket til sin biologiske reproduktive rolle, og dermed er frarøvet evnene til transendens. (Det gjør heller ingenting om du leser Det annet kjønn av Simone de Beauvoir, som forklarer disse begrepene både mer nyansert og omfattende). Den tradisjonelle marxistiske løsningen er:

tøm familien for oppgaver, dvs sosialisering av husarbeid og omsorgsarbeid, og få kvinner ut i produktivt, betalt arbeid. Dermed faller grunnlaget for kvinneundertrykking bort, og alt er fint.

Men i praksis da? Kvinner i Norge har mer betalt arbeid enn i de fleste andre land i verden. Samtidig har vi et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Og det blir ikke bedre. Hvordan ligger det an med hus- og omsorgsarbeidet?

Matlaging: I løpet av de siste 50 åra har Norge gått fra naturalhusholdnig via halvfabrikata til ferdigvarer. Fryseboksens inntog i de 100 hjem på 60- og 70-tallet hadde enorm betydning. Safting og sylting er gått fra nødvendighet til hobby, det samme med annen konservering og brødbaking. Fjordlands ferdigmat er til stor hjelp særlig for enslige og eldre. Og bare for 30 år sida var det på ingen måte hvert år en familie var ute og spiste middag. Matlaging er i stor grad sosialisert

Klær: Den samme utviklinga. I min barndom var det ikke uvanlig med hjemmesydde klær. Sy- og strikkemaskiner og billige stoffer gjorde arbeidet enklere, i dag er hjemmeproduserte klær redusert til en hobby, og reparasjon er nærmest utenkelig. Klesproduksjon er fullstendig sosialisert.

Reinhold: Innlagt vann og strøm har forenkla reinholdet. Mye er mekanisert med vaskemaskin, oppvaskmaskin og (sentral-)støvsuger. Annet er forenkla pga lettstelte materialer og effektive vaskemidler. Noe er sosialisert med vaskebyråer og betalte reingjørere. Det meste er fremdeles privat, men effektivisert og mekanisert.

Omsorg: I omsorgsarbeidet har det skjedd mye siden Engels sin tid. Barnehager og skoler har ansvar for opplæring og mye av oppdragelsen av barna. Sjukehjem, omsorgsboliger og hjemmetjenester representerer sosialisering av omsorgen for sjuke og gamle. Det er mye, men ikke godt nok.

Konklusjon: Omtrent 80 % av voksne kvinner er i betalt arbeid, og store deler av hus- og omsorgsarbeidet er sosialisert. Likevel er kvinner fortsatt underordna menn. Kvinner får lavere lønn, mindre makt, dårligere arbeidsforhold, kvinner gjør storparten av hus- og omsorgsarbeidet, blir trakassert, banka og voldtatt.

Patriarkatet

Forklaringen ligger i ideologien, i den samfunnsmessige måten å tenke på, i patriarkatet. Patriarkatet beskriver et samfunn som vedlikeholder og forsterker kjønnsforskjeller. Opprinnelig var patriarkatet en familiestruktur hvor den eldste mannen hadde makta over yngre menn, kvinner og barn. På 70-tallet, begynte feminister å bruke begrepet for å beskrive menns generelle overmakt over kvinner og barn både i familien og i samfunnet. Menn dominerer, ikke først og fremst gjennom fysisk makt, men gjennom usynlige strukturer.

Patriarkatet har utvikla seg fra familie til samfunn. Systemet gjennomsyrer alle deler av samfunnet: økonomi, fordeling av makt og arbeid, familieliv, seksualitet, utdanning, religion og ideologi.

Patriarkatet beskriver ikke en bestemt produksjonsmåte, sånn som kapitalismen. Men det beskriver og karakteriserer de fleste, hvis ikke alle eksisterende samfunn. Patriarkatet eksisterte lenge før kapitalismen, og kapitalismen har utviklet seg gjennom patriarkatet. Det kan hende kapitalismen er avhengig av patriarkatet, men patriarkatet er på ingen måte avhengig av kapitalismen.

Noen feministiske teoretikere misliker begrepet patriarkat. Det kan være fordi de synes begrepet er vagt eller fordi de oppfatter at det forklarer kjønn og kjønnsforhold som uforanderlig (essensialisme). En annen grunn kan være at de mener det legger for stor vekt på det ideologiske – eller overbygningen – i forhold til den fysiske og strukturelle basisen.

I kortform er patriarkatet et system som sier at kvinner skal ta seg ut og ta seg av. Jenter skal være seksuelt tilgjengelige. Jenter trakasseres, latterliggjøres og objektifiseres. Jenter overses og blir ikke tatt på alvor. Og i radikale organisasjoner er feminisme synonymt med kvinnesak.

Kvinner gjør storparten av husarbeidet. Unge enslige menn og kvinner bruker omtrent like mye (eller lite) tid på husarbeid. Den store endringen skjer ikke når barna kommer. Den skjer når et heteropar flytter sammen. Da begynner den unge kvinnen å gjøre dramatisk mye mer husarbeid, og den unge mannen dramatisk mye mindre. Den unge kvinnen blir opptatt av å stelle frisk mann i heimen. Hun viser han kjærlighet ved å plukke opp skitne underbukser og sure sokker. Han viser henne kjærlighet ved å kjøpe tulipaner. Når barna kommer til verden, er mønsteret allerede godt innarbeida. Dessuten vil hun gjerne være en god mor. Hun steller. Han jobber. De får ikke barnehageplass. Hvem skal være hjemme? Han er veldig opptatt av jobben sin, og tjener dessuten mer enn henne. Hun blir hjemme, kanskje på full tid en periode, kanskje deltid. Hun har mer tid til husarbeid, han har mindre. Ungene blir mer knytta til henne. Han får lønnsøkning. Hun tar mer husarbeid. Dette er den onde kvinnesirkelen, definert av patriarkatet.

Derfor fører ikke teknologien lukt inn i kvinnefrigjøring.

Kan teknologien redde verden?

Naturligvis kan den det, og naturligvis kan den ikke det. Menneskene kan bruke teknologien til å redde verden. Men makta kan også bruke teknologien til ytterligere ødeleggelse.

Datamaskinene kan brukes til å regne ut hvor vi må sette inn støtet mot global oppvarming og til å finne den beste ikke-forurensende teknologien til erstatning for den som brukes i dag. Jorda har nok mat. Og nok ressurser til alle. Og vi har kunnskap og teknologi til å lage bedre og sunnere mat til alle.

World Community Grid er et forsøk på å skape verdens største «distribuerte datamaskin». Når en datamaskin som er knyttet til griden – eller altså nettverket – ikke brukes til noe annet, brukes datakraften i det felles prosjektet. Griden har tre store prosjekter: å forutsi strukturen til menneskelige proteiner, å finne motgift til HIV og å forbedre behandling for kreft i bryst, hode og nakke. De store helseutfordringene kan løses – prevensjon, barsel, barnevaksine, hiv og aids.

Mulighetene for utdanning er bare så vidt begynt å bli prøvd ut. Nettbasert fjernundervisning på virkelig global basis krever et godt utbygd nett av datamaskiner, trolig bedre språkteknologi og lokale tilpasninger. Klart det er mulig, det er ikke en gang særlig vanskelig.

Det er klart teknologien kan redde verden! Det eneste som trengs er en verdensomspennende dugnad av kloke huer og maskinkraft. Det eneste som trengs er en ny økonomisk verdensordning, en revolusjonær omveltning av samfunnet så det ikke lenger er pengene, men menneskehetens beste som rår. Akkurat så enkelt, og akkurat så vanskelig.


Referanser