Om Beevor og Grossmann

Av Lars Borgersrud

2006-02

I de siste årene har den britiske historikeren Anthony Beevor preget det internasjonale bokmarkedet om andre verdenskrig. Flere av arbeidene hans finnes på norsk, i tillegg til flere ikke-oversatte arbeider, som til sammen har solgt i millionopplag. "Svært kortfattet kan man si at en fellesnevner i forfatterskapet er å kaste lys over kommunismens bestialiteter, enten den strekker sine fangarmer inn i Stalingrads forsteder, i Berlins ruiner, ved Ebro-fronten i Spania eller i Paris gater i 1944," skriver Lars Borgersrud i denne artikkelen.

Lars Borgersrud er historiker


Anmelderne, som attesterer Beevor for å være kildenær, kritisk og etterrettelig, gir ham stor oppmerksomhet. Det er lett å forstå; bøkene er spennende og godt skrevet. Han skriver direkte og gir kunnskap i en lettfattelig form. Bøkene hans handler om viktige ting. De unngår å bli preget av forskernes ofte sære interesse for å dra helt spesielle spørsmål ut i det små. Beevor tegner med sterke farger, og viker ikke tilbake for dramatiske og gruoppvekkende effekter. Her finnes riktignok lite nye forskingsresultater eller nye problemstillinger. Han er formidler og popularisator, med strålende omtaler fra Klassekampen til Aftenposten.

Hvem er så Anthony Beevor? Han er født i 1946, utdannet ved Winchester og militærakademiet Sandhurst. Han kombinerer en rolle som offiser og historiker som har lange tradisjoner i Storbritannia. Etter publisering av nokså tradisjonelle arbeider om britisk militærhistorie, har han profilert seg med kontroversielle bøker om andre verdenskrig. Svært kortfattet kan man si at en fellesnevner i forfatterskapet er å kaste lys over kommunismens bestialiteter, enten den strekker sine fangarmer inn i Stalingrads forsteder, i Berlins ruiner, ved Ebro-fronten i Spania eller i Paris gater i 1944. Som brite har Beevor selvfølgelig også et kritisk blikk på den tyske nazismen og Wehrmacht, som han formidler viktig kunnskap om. Men med hans offisersbakgrunn er hans blikk først og fremst den militære profesjonens, ikke den kritiske intellektuelles. Anvendt på tyskernes krig blir det de rasjonelle tyske generalenes kritikk av den gale Hitler.

Fordi han i Sovjet, med ytterst få unntak, ikke finner noen egentlig militærprofesjon etter utrenskningene i 1937-38, og i alle fall ikke finner noen kontinuitet til det gamle russiske offisersmiljøet, retter hans kritikk seg mot Den røde hær i sin alminnelighet. Kritikken går over hele skalaen, som at seirene på østfronten skyldes terror mot egne soldater, at sovjetsoldatene begikk grenseløse masseovergrep mot fremmede folk – av og til også eget – med plyndringer og drap, til at sovjetiske militære ledere begikk de mest urimelige fagmilitære feilgrep på grunn av Stalins psykologi, på grunn av sin kommunistiske overbevisning eller rett og slett på grunn av mangel på elementære kunnskaper. Hans bilde av den sovjetiske militære leder er at han var primitiv, usivilisert, forfyllet og uvitende. Hans soldatbilde er mer sammensatt. Vi finner av og til en ærlig, skikkelig person, men nesten aldri en ærlig kommunist. Mest utrert er kanskje hans tese om at Den røde hær forvandlet seg til et regulært røverpakk så snart de krysset inn i Tyskland, og hans tese – servert som sannhet i flere bøker – om at praktisk talt alle tyske kvinner i tilgjengelig alder og helse ble voldtatt, og at svært mange vanlige soldater var voldtektsmenn, med Stalins velvilje, selvfølgelig.

Det kontroversielle ved Beevors synspunkter ligger ikke i påstanden om at det foregikk overgrep på østfronten også fra Den røde hær, som i all krig, men i det voldsomme omfanget han hevder at det hadde. Metodologisk kan det også innvendes at han bruker en helt annen mal i sin skildring av Den røde hær enn på andre lands hærer. Han reflekterer ikke over om det foregikk liknende overgrep fra vestallierte militære. Det er kanskje ikke tilfeldig at slikt ikke er fokusert i vestlig militærhistorie.

Beevors tiltro til sannhetsgehalten i tyske militære kilder og litteratur er stor, mens han er konsekvent i sin skepsis til sannhetsgehalten i de sovjetiske. På disse områdene representerer ikke Beevor noe brudd med den rikholdige militære kaldkrigslitteraturen om andre verdenskrig i sitt hjemland, men snarere en fortsettelse av den.

Det er noe underlig ved Beevors forfatterskap: Siden 1998 har han utgitt de fire store bøkene Stalingrad (1998), Berlin 1945 (2002), The Mystery of Olga Chekhova (2004), redigert A Writer at War: Vasily Grossman with the Red Army 1941-1945 (2005), og bidratt i flere andre, som i The British Army, Manpower and Society into the Twenty-First Century (red. Hew Strachan, 2003). Alle hevder å basere seg på grundige arkivstudier, omfattende tekstanalyser og innsamling av intervjumateriale. Det betyr et verk på hundrevis av sider praktisk talt hvert år. For de som har vært igjennom liknende arbeid og besøkt de samme arkivene, framstår dette som på grensen av det fysisk mulige. Det tar mange år å skrive et godt historisk fundert forskningsarbeid. De fleste historikere klarer det ikke mer enn en gang i livet, de dyktigste høyst to-tre ganger. Men Beevor utgir altså slike bøker på samlebånd. Man må lure på hvordan han får det til. Har han en usynlig stab av hjelpere? Selv presenterer han seg som en vanlig solohistoriker. Ingen av våre hjemlige anmeldere har grepet fatt i dette i sine rosende omtaler. Kan forklaringen på hans produktivitet være at han i virkeligheten tar en mengde innersvinger og slett ikke tar seg tid til alle de grundige kildeundersøkelsene han hevder å gjøre? Bare en inngående kildekritikk, ikke minst fra russiske historikere, kan bringe klarhet i det.

Uansett hvordan dette forholder seg, har Beevor truffet et intellektuelt behov hos den vesteuropeiske leseren, akkurat som Dan Brown. Men i motsetning til Browns prosjekt med å konstruere en alternativ kristen mystikk for post-New-Age-ere, er Beevors prosjekt neppe intellektuelt særlig ambisiøst, annet enn å framstå som den ledende britiske og internasjonale publisist innen feltet. Og det har han lyktes med.

Boka Stalingrad

Når dette er sagt, skal vi se nærmere på Beevors hovedverk til nå, Stalingrad. Man skal ikke lese mange sidene før man blir slått av en grunnleggende teknikk hos forfatteren. Istedenfor å presentere de historiske aktørene på sovjetisk side gjennom deres funksjon, presenterer Beevor dem systematisk med personlige, lattervekkende eller usympatiske trekk. Om den sovjetiske ambassadøren i Berlin i 1941 leser vi, med henvisning til en bok av sine hjemlige kolleger, at han "har et lite nebb av en nese og noen sorte hårstrå klistret over hodet". "Han var kjent som bøddelen fra Baku", med torturkammer i ambassadekjelleren, "som et dyr i bur". Beevor vet til og med hva dyret tenkte (norsk utgave, side 18). Hvor relevant dette er i forbindelse med meldingene om det tyske angrepet i 1941, kan vi nok være skeptiske til. Men med liknende teknikker beskrives Stalin, "som var mest berømt for sine hensynsløse knep", da han mottok meldingene ut fra sine "tvangspregede feilberegninger" og "hvis bøllete vesen også omfattet et sterkt innslag av feighet" (side 20), eller, hvis "mangel på omtanke for den sultende befolkning var like kynisk som Hitlers" (side 45). Vi leser om hans "uhyggelige instinkt" (side 46) osv. side opp og ned.

Selvfølgelig kan personkarakteristikk av og til være nødvendig som ledd i historisk forklaring også av enkeltforhold som er politiske og samfunnsmessige. Men uansett om de er treffende eller ikke – og etter mitt syn forteller Beevors vell av personkarakteristika mer om ham selv enn om de personene han forsøker å forklare – er det nødvendigvis unntak. Politiske og militære forhold og aktører krever en samfunnsmessig tilnærming for at de skal bli begripelige for oss. Men Beevor søker så ofte til det private når han møter problemer, at det framstår som en forklaringsmodell. Noen av hans poenger blir da også så tullete at de blir vanskelige å forstå. Når Beevor for eksempel beskriver kunngjøringen fra Stalin om at han ikke ville forlate Moskva under angrepet på byen høsten 1941, så forsøker han å formidle noe ved situasjonen ved å gjøre et poeng av utseendet til den som kunngjorde nyheten "med sitt uttrykksløse Buddha-ansikt, med tykke hornbriller som hvilte på den lille oppstoppernesen" (side 46), men ikke med den størst velvilje forstår vi hva.

Slik beskrives ikke bare de mange sovjetiske aktørene, men også enkelte tyske. Men også når det gjelder dem, er problemet nokså innlysende at politiske og militære beslutninger ikke kan forklares slik. Tvert imot, de fleste beskrivelsene er mytepregete og intetsigende for temaet. I tillegg kan man se av henvisningene eller mangelen på slike at Beevor sjelden kan ha grunnlag for dem. Han kjenner ikke disse menneskene og kan heller ikke kjenne dem, annet enn gjennom tilfeldige bemerkninger i litteraturen. Trolig er det noe han har pønsket ut som del av en teknikk, kanskje for å sprite opp persongalleriet, og for å føre inn ondskapen og dumskapen som drivende krefter.

Et annet gjennomgående trekk er Beevors omgang med årsaksforklaringer. Helt konsekvent gjennomført er at alle nederlag og feildisponeringer på sovjetisk side direkte tilbakeføres til Stalins beslutninger eller mangel på slike, Stalins personlighetstrekk eller mangel på slike, mens framgang forklares ut fra inngripen av de få sovjetiske generalene som faller i nåde for Beevors blikk – eller tyske feilvurderinger. Disse igjen forklares like konsekvent ut fra Hitlers tro på sin ufeilbarlighet. Her kan det gis en mengde eksempler som jeg ikke skal trette leserne med.

Det er overraskende å finne slike teknikker hos Beevor. I bunn og grunn er det ikke annerledes enn klassisk, borgerlig historieskriving, hvor all fokus legges på de store menns vilje og personlighet, mens de komplekse drivkreftene i historien forsvinner ("Cesar erobret gallerne. Hadde han ikke engang med seg en kokk?". "Djengis Kahn var så blodtørstig at han ville erobre verden".) Blant britiske militærhistorikere finnes nemlig også en annen tradisjon, representert ved Beevors lærer ved Sandhurst, John Keegan, og dennes inspirator og forgjenger, Liddel Hart, hvor ressurser, militærstrategiske og taktiske motsigelser, økonomiske og politiske forhold tillegges langt større vekt. Liddel Harts klassiker Andre verdenskrig legger langt større vekt på rasjonaliteten i Hitler beslutninger og kontinuiteten i russisk forsvarsstrategi fra Napoleonskrigenes tid.

Keegan og Hart skrev sine bøker uten tilgang på sovjetiske kilder. Annerledes med Beevor. Nå er et vell av sovjetiske kildebestander tilgjengelig, og det kan se ut som at han har utnyttet slike. Likevel er inntrykket at de store grepene og forklaringsmodellene er hentet fra et nokså lite antall vestlige historikere og ikke minst tysk memoarlitteratur. I tillegg til disse er det særlig en sovjetisk forfatter som preger hans noteapparat, krigskorrespondenten og forfatteren Vasili Grossmann. Fordi det tilsynelatende gir Beevor et preg av å også målbære den sovjetiske versjonen av krigen, skal vi se litt nøyere på hvordan han bruker Grossmann.

Grossmann

Hvem var så Vasili Grossmann? Grossmann (1905-64) var forfatter med jødisk bakgrunn fra Berdisjev i Ukraina. På grunn av sine arbeider på 1930-tallet ble han i krigens første år knyttet til Den røde hærs avis Krasnaja Zvezda (Røde stjerne). Under sin redaktør David Ortenberg, og med kolleger som Ilja Ehrenburg, Pavel Trojanovskij og Konstantin Simonov, ble denne avisa en av de viktigste informasjonsorganer fra østfronten, ikke bare for soldatene og sovjetborgerne, men også for vestlige korrespondenter. Sammen med Ehrenburg ble Grossmann en særlig elsket krigskorrespondent, fordi han – kanskje også i motsetning til Ehrenburg – ikke bare skrev om de store hendingene, men vinklet dem ut fra sovjetsoldatens nære liv og problemer, savn og slit. Han var til stede på alle viktige frontavsnitt, fra kampene foran Moskva i 1941, den mislykkede sovjetiske motoffensiven i 1942, han oppholdt seg fire måneder blant de innbitte forsvarerne i Stalingrad i 1942/43, var vitne til historiens største stridsvognslag ved Kursk sommeren 1943 på nært hold og fulgte med Den røde hær under den store vestoffensiven i 1944 og 1945. Grossmann var den første som brakte sannheten fra utryddelsesleirene i Polen til verdensopinionen. Hans rapport fra Treblinka ble brukt som bevismateriale under Nürnberg-prosessene. Etter krigen skrev han flere bøker med stadig sterkere innslag av kritikk av sovjetstyret. Bare to er utgitt på engelsk, Forever Flowing (1972) og hans mesterverk, romanen Life and Fate (1980). Life and Fate er aldri utgitt i Russland, åpenbart på grunn av hans inngående analyse av degenerering og byråkratisering. Det er ingen antikommunistisk eller antisovjetisk bok. Grossmann skriver med all den kunnskap om sovjetsamfunnet fra topp til bunn som et intellektuelt liv på innsida av systemet ga ham. Hans blikk er reformatørens på innsida av samfunnet, ikke dissidentens utenfor som den kristne, mystiske og nasjonalistiske Solsjenitsyn.

Life and Fate er kanskje det mest dyptpløyende skjønnlitterære arbeidet som er skrevet om andre verdenskrig. Det hører til i verdenslitteraturen. I sin klassiske, monumentale form og voldsomme bredde har det mye til felles med Leo Tolstojs Krig og fred, men i motsetning til hos Tolstoj er nøkkelhendingene til Grossmann nært knyttet til det han selv personlig opplevde. Jeg kjenner ingen skjønnlitterær forfatter som har skrevet så realistisk om moderne krig. Det er synd at han er så lite lest i Norge, ikke minst blant radikalere. Her vil de finne en annen inngang til kritikk av sovjetkommunismen enn de mange utvendige og overflatiske vestlige, som ofte har en skjult agenda.

Jeg har dessverre ikke plass her til å gå nærmere inn på Grossmanns omfattende og spennende forfatterskap, men skal begrense meg til berøringspunktene med Beevor.

A Writer at War

Poenget her er at Beevors Stalingrad er nært knyttet til Grossmann. Under arbeidet med boka kom han eller kanskje den mest sentrale av hans assistenter, Luba Vinogradova, over Grossmanns notater fra andre verdenskrig, som er arkivert i Moskva. Det viste seg at notatene var svært verdifulle fordi de ga en fortettet informasjon om krigsbegivenhetene som kunne leses sammenhengende, ja, så verdifulle at Beevor så muligheten for å utgi nok en bok. Det ble til A Writer at War. Vasily Grossman with the Red Army 1941-1945, som kom i 2005. Det fortjener Beevor i og for seg ros for, for ellers ville vi neppe fått tilgang til disse notatene.

Men under lesing av A Writer at War med sideblikk på Stalingrad, er det slående at det her foreligger nesten en oppskrift for Stalingrad. Grossmanns notater er skrevet med journalistens blikk for soldaten der og da, i øyeblikket og i situasjonen. Han griper fatt i følelsene til høy og lav, stridsvogngeneralen såvel som snikskytteren, sykepleieren såvel som liaison-offiseren, den sibirske infanteristen såvel som den moskovittiske, politiske kommissæren. Når han intervjuer høy og lav, er det ikke bare mennesket og soldaten han interesserer seg for, men sovjetmennesket og sovjetsoldaten. Han deler ut personkarakteristikker, men avdempede og slik at de gir mening i hans sammenheng. I Krasnaja Zvedza ble notatene omformet til journalistiske blinkskudd.

Det er disse virkelige menneskene Grossmann senere brukte i persongalleriet i Life and Fate, hvor de er vevd sammen med en inngående analyse av sovjetsamfunnet. Mye tyder på nettopp disse notatene som har gitt Beevor mange av hans poenger, men løsrevet fra Grossmanns helhet. At dette ikke bare er påstander, men i all fall et stykke på vei realiteter, gir Beevor selv ufrivillige beviser på i komposisjonen av A Writer at War. Boken er nemlig bygget opp av Beevor på en ganske spektakulær måte. Etter en innføring har han ordnet kapitler og underkapitler sammen med egne tekster, etterfulgt av korte eller noen lengre sitater fra Grossmanns notater. Notatene er dessuten stykket opp med kommentarer av Beevor hvor han forteller leseren hva Grossmann egentlig mener. Det er gjort slik at Grossmanns tekst tilsynelatende bekrefter Beevors poenger.

Her skal vi se på noen eksempler. I en kommentar til retretten i 1941 i retning av Kiev skriver Beevor at "Grossmann oppdaget at Den røde hærs stabsoffiserer ikke tok faren alvorlig. I Kreml nektet Stalin å innse realitetene i truslene" (side 22). Hva skriver så Grossmann, som Beevor tolker slik? Sitatet viser til følgende formulering av Grossmann: "Alvorlige saker ble diskutert, ikke et unødvendig ord ble sagt … Ponomarenko – sier til en militær avdelingssjef: "Du må ikke skjelle ut et medlem av sentralkomiteen." Generalen ble redd: "Jeg forbannet ham ikke. Jeg var forbannet over hele situasjonen." Med andre ord noe helt annet.

Under motoffensiven i 1942, som Beevor gir Stalin skylden for mot Sjukovs råd, skriver Beevor at Grossmann noterte opplysninger om liknende feilvurderinger fra første verdenskrig, som kunne blitt farlige for ham, underforstått fra NKVD eller Stalins side (side 93). Men ser vi på Grossmanns ord, så handler de bare om betraktninger om nyttesløse, taktiske seire, som kunne føre til nye tilbaketog.

Når Grossmann forteller om materiellmangel og improvisasjon blant flyverne, som i en hvilestund over et glass vodka kom med sine hjertesukk til ham, skriver Beevor at "den eneste måten å få erstatninger på var å bestikke en kvartermester med vodka", som om det fantes materiell likevel og at mangelen som gikk ut over soldatene skyldes en slags sammensvergelse (side 94). Når Grossmann samme sted skriver om en pilot som ammunisjonløs fløy sitt eget fly inn i et tysk, skriver Beevor som om Grossmann mente at det var helt vanlig i første del av krigen at de sovjetiske pilotene brukte sine jagerfly til å ramme tyske jagere, i stedet for å skyte på dem.

Et annet sted skriver Grossmann om en løytnant som begikk selvmord fordi han ikke ville leve som krøpling (side 233). Beevor henger på en lang forklaring om at sovjetsoldatene var mye mer redd for å bli krøplinger enn for å bli drept. "Den grusomme sannheten om deres skjebne kom ikke for en dag før etter krigen, da krøplede soldater ble behandlet med utrolig ubarmhjertighet av sovjetmyndighetene. De som hadde mistet sine lemmer ble kalt samovarer. Etter krigen ble de samlet sammen og sendt til byer i Arktis slik at den sovjetiske hovedstaden ikke skulle bli full av veteraner uten lemmer." Selv om jeg ikke vet noe om dette, høres det for utrolig ut til å være sant. Men uansett hvor vanvittig ubarmhjertig Stalin kan ha vært, så finnes det ikke belegg i Grossmanns tekst om at sovjetsoldatene heller ville dø enn å bli såret.

I et notat om Kursk-slaget noterte Grossmann at mange avdelingssjefer ikke tok nok hensyn til sine soldaters mat og daglige tilværelse, at de ikke snakket med dem etter kamp, og ikke stilte spørsmål til dem. "Det er ofte fordi de er så unge", noen ganger til og med yngre enn sine soldater, forklarer han (side 237). Beevor utlegger hans ord slik: "Grossmann finner nok en gang at … avdelingene i Den røde hær led av (offiserenes) manglende evne til å tenke ting igjennom". Mens Grossmann altså reflekterte over en bestemt gruppe i en bestemt situasjon, vrir Beevor det til en generell vurdering av hele Den røde hær.

Grossmanns notat etter frigjøringen av hans hjemby Berdisjev i Ukraina omhandler hvordan jødene der var blitt myrdet av tyskerne, inkludert hans egen mor (side 256). Beevors kommentar er at en artikkel som Grossmann skrev i denne forbindelsen var blitt sensurert av myndighetene for å redusere inntrykket av jødene som ofre og for å kamuflere hvor mange ukrainere som hadde deltatt i grusomhetene. Hvordan Beevor vet det, opplyser han ikke noe om. Kanskje han har det fra andre kilder? Vi får ikke vite. Men Grossmanns interessante opplysning om at hans egen bror hadde overlevd fordi han hadde sluttet seg til partisanene, kommenterte Beevor ikke. Det er neppe tilfeldig, fordi de over 1,5 millionene partisanene stort sett ikke spiller noen rolle i Stalingrad. De var tvunget av Stalin og NKVD med trussel om likvidering til å bli partisaner.

Det er altså stadig til stede en overtolkning fra Beevors side av hva Grossmann faktisk skriver, han blir tolket som en talsmann for Beevors synspunkter. I et notat om frigjøringen av Odessa skriver Grossmann rosende om utviklingen av Den røde hærs offiserer (side 266). Beevors kommentar: "Nå ser det ut til at han har forstått at stalinismen ikke ville forandre seg." Og når Grossmann kritiserer tilfeller av overgrep i Polen og i forbindelse med at han observerte noen transportsoldater som spiste et herremåltid, bemerker at mange har sluttet å spise den militære feltmaten og erstattet den med mat de har tatt fra sivilbefolkningen, skriver Beevor at "Grossmann fant snart ut at Den røde hær endret sin oppførsel på fremmed jord (side 321). Han forsøkte fortsatt å idealisere troppene i første linje og i stedet skyldte på soldatene i bakre linjer … I virkeligheten var det stridsvogntroppene, som han så ofte idealiserte, som var de verste plyndrerne og voldtekterne."

Grossmann skriver om overgrep og voldtekter han ble vitne til med voldsom indignasjon. Men mens det for ham var brudd på reglementer og ordre, er det for Beevor nært knyttet til stalinismen og hvordan Den røde hær egentlig var. Her ser vi nok et trekk i Beevors metode. Han ikke bare overtolker Grossmann, men han polemiserer direkte mot ham i sine innskutte tekstsnutter, der han ikke synes at de er anti-stalinistiske nok. Man skal lese Grossmanns tekst nøye for å se det i selve boken.

Men i etterordet med det talende navnet "Seierens løgner", tar Beevor skrittet helt ut og polemiserer mot Grossmann. Der skriver han at anti-semitisme var uløselig knyttet til stalinismen som system, en påstand Grossmann helt sikkert ville si seg uenig i. Beevor mener at Grossmann måtte bli utsatt for Stalins mistenksomhet, fordi han hadde deltatt i Den jødiske anti-fascistiske komite. Hans syn på sammenhengen er slik: "Men Stalins anti-semitisme var ikke helt lik nazistenes. Den var mer basert på fremmedhatets mistenksomhet, enn på rasehat" (side 344). Det skal vi tro er sannsynlig om Stalin, som slett ikke var russer, men georgier. Beevor mener stalinismen og nazismen i grunn var like, og han kritiserer Grossmann for mangel på politisk dømmekraft, på tross av at hans egen jødiske bakgrunn ser ut til å ha vært en belastning for ham under Stalins siste utrenskninger i forbindelse med det såkalte lege-komplottet, rett før han døde.

Konklusjon

Verken stalinisme eller andre verdenskrig er tema her, men hvordan Beevor har konstruert sin bok Stalingrad. Såvidt jeg kan forstå ser det ut til at det er Grossmanns notater som har gjort boka mulig. Beevor kommentarer i A Writer at War viser hvordan han har gått fram, med overtolkinger, løsriving av enkeltpersoner og sammenhenger. Det betyr ikke at Stalingrad ikke står på egne bein. Men det kan forklare hvordan Beevor kunne produsere boka så raskt og framstå som en fremragende kildegransker også ut fra sovjetiske kilder og ståsted. Grossmann var trolig snarveien. Det er ikke sikkert at dette er riktig. Kanskje er det urettferdig mot Beevor. Men hvis det er det, vil vi trolig snart høre fra russiske forskere.