Sosialisme uten arbeidermakt?

Av Lars Akerhaug

2005-04

Planøkonomi, statlig styring, arbeiderråd, proletarisk diktatur … Ordet sosialisme, slik ordet brukes i norsk dagligtale, kan ha mange forskjellige innhold. Kan vi snakke om sosialistiske samfunn der arbeiderklassen ikke har makten, med andre ord der det ikke eksisterer proletarisk makt, eller der andre klasser (føydale, ikke-kapitalistiske, oligarkier?) kontrollerer produksjonsmidlene? Kan stater være sosialistiske uten å være erklært marxistiske? Disse spørsmålene skal vi se på gjennom noen eksempler fra Egypt, Irak og dagens Venezuela, alle stater som aldri var erklært marxistiske, alle stater som selv hevder eller har hevdet å være sosialistiske.

Lars Akerhaug er internasjonal ansvarlig i RV og styremedlem i Komiteen for fritt Irak


I dag er det lett å kritisere metoden som ble brukt i Den store polemikken*, der land ble delt opp i sosialistiske eller revisjonistiske mest etter hvilken side de sto på i konflikten mellom Sovjet og Kina. Men vil man advare mot en politisk forenkling som erstatning for analyse, bør man og advare mot en forståelse av sosialismen som begrenser seg til en analyse av de økonomiske forholdene i samfunnet. Det finnes en fare for en økonomisk diskurs der det politiske klasseperspektivet forsvinner. Sosialisme, i den revolusjonære tradisjonen, er ikke først og fremst krav om politiske reformer og bedrede levekår, selv om dette også er viktig. Sosialisme er først og fremst et spørsmål om politisk makt, og hvem som har den politiske makten, undertrykkerne eller de undertrykte. Denne artikkelen skal ikke dreie seg om hvordan vi ser på Sovjet eller Kina, og heller ikke om forsøkene på å utdefinere disse samfunnene som sosialisme, å snakke om "en sosialisme verden aldri før har sett". Både i forhold til den "gamle" diskusjonen om "når Sovjet eller Kina skiftet farge" og den "nye" er hovedproblemet at man lett setter metoden foran empirien, man opphøyer enkelteksempler som Kina og Sovjet (riktignok verdenshistorisk viktige) til allmenngyldige. Stadig gjentakende avstandstaking som et formular for en demokratisk visjon kan bli like dogmatisk som omfavningen av klassiske retninger. Jeg tror vi har mye å vinne ved å utvide diskusjonen til land og erfaringer utenfor ortodoksien. Denne artikkelen er et bidrag til dette. Jeg skal bruke noen eksempler fra Midtøsten og forsøke å sammenlikne dem med den pågående bolivarianske prosessen i Venezuela. Målet må være å stille de riktige spørsmålene – hvilke motsigelser og hindringer står revolusjonære ovenfor i vår tid?

Arabisk sosialisme: instrument for den nye klassen

Dagens egyptiske nasserister ser tilbake på perioden fra maktovertakelsen i 1952 og fram til Nassers død som en sosialistisk epoke i landets historie. Nasser ble det fremste symbolet for den arabiske sosialismen. Sonbol har i The New Mamluks (1) beskrevet egyptisk historie gjennom å bruke klasseanalyse. Hun viser at Egypts overklasse, med unntak av den liberale perioden mellom slutten av 1800-tallet og fram til 1952, har tjent seg rike ved å kontrollere handelen, særlig import, eksport og produksjon av importsubstitutter**. Samtidig viser hun hvordan den nye klassen av "frie offiserer" under Nasser først eliminerte de gamle, liberale klassene i en konfrontasjon mellom offentlig og privat sektor. Deretter passiviserte de middelklassen gjennom et system basert på lojalitet og privilegier. Her er det sentralt at den offentlige sektoren som umiddelbart framsto som "sosialistisk", i realiteten tjente et nytt sjikt med herskere, som tok kontrollen nettopp over utenrikshandelen og vareproduksjonen. (2) Det som følger av denne beskrivelsen, er at den sosialismen som eksisterte i Egypt, ikke svarer til den leninistiske teorien om staten under sosialismen:

"Berre proletariatet – i kraft av den økonomiske rolla det spelar i storproduksjonen – er i stand til å vera leiar for alle arbeidande og utbytta menneske som borgarskapet utbytar, undertrykkjer og knuser, ofte meir og ikkje mindre enn dei gjer med proletarane, men som er ute av stand til å føra ein sjølvstendig kamp for å gjera seg frie." (3)

I Nassers Egypt hadde arbeiderklassen plikter, ikke rettigheter. De første som ble rammet etter revolusjonen, var kommunistene som blant annet forsøkte å fremme sosiale krav gjennom en streik i Alexandria samme året. Uttallige ble politisk fengslet og torturert av et regime som ønsket politisk lydighet, ikke deltakelse.

Baathisme: falsk sosialisme

Etter at det irakiske baathpartiet fullførte overgangen til makten i 1967, gjennomførte de en rekke sosiale reformer. Blant annet ga de bøndene sterkere rettigheter til egen jord, de svekket de store landeiernes stilling og sluttet å kompensere ekspropriert jord. De innførte også helse- og utdanningsprogram og ga bøndene adgang til å selge varer til markedspris. Viktigst var likevel nye subsidieringsordninger på blant annet brød og gjødsel, lavere avgifter for administrative tjenester, økte lønninger for statsansatte og bedre sosial sikkerhet. (4) Men brødpriser kan ikke i seg selv avgjøre hva slags regime vi har med å gjøre. Selv i den tidlige fasen av regimet lå den politiske kontrollen over staten hos et sjikt med militæroffiserer, svært mange fra området Tikrit. (5) Med andre ord kan vi, som i Egypt, allerede se konturene av et regime som bruker sosiale goder som et virkemiddel for å hindre misnøye. Det interessante er at når vi ser på Irak, kan vi observere to omvendte kurver. I 1958 tok militæroffiseren Abdel-Karim-Qassem tok over makten i et populært kupp. Da sto kommunistene og den unge arbeiderbevegelsen sterkt, underprivilegerte sjikt og folkegrupper øynet håp for en ny framtid uten den gamle elitens favntak. Men når baathpartiet tok over, var det den gamle eliten som kom tilbake i ny kappe. De knuste håpet om en stat som ikke diskriminerte sjiamuslimer og kurdere. Men samtidig gjennomførte de langt flere sosiale reformer enn noe tidligere regime i Irak. Det er et paradoks at de viktigste sosiale reformene i Egypt og Irak først ble gjennomført etter at makten hadde blitt samlet på svært få hender. Men disse sosiale reformene styrket også den nye overklassen i forhold til de gamle klassene som hadde makten i de halvkoloniale epokene. Dermed er det ikke nødvendigvis ulogisk at de dristigste reformene først ble gjennomført da de nye, autoritære regimene var stabilisert. Baathpartiets egen sosialistiske teori var basert på en "ide om sosialisme" som et "evig fenomen", knyttet til arabernes natur, "den arabiske nasjonens personlighet skiller seg ut ved et sterkt ønske om … likhet". Baathpartiets grunnlag fra 1950-tallet var at "kampen (den nasjonale) på det nåværende tidspunktet måtte være grunnlagt blant arabere generelt og disse vil ikke kunne delta hvis de blir utbyttet". "Sosialisme er en nødvendighet fra dypet av arabiske nasjonalisme, det er det ideelle systemet som vil gjøre araberne i stand til å realisere sitt potensiale og utvikle sine geni til fulle." (6) Det er verdt å legge merke til at partiet sjelden eller aldri benytter seg av klassebegreper eller en forståelse av underklasse eller overklasse. Sosial nød og deprivasjon blir anerkjent som et problem, men baathpartiets referanseramme er til syvende og sist nasjonal.

Fra røde til grønne

Sosialisme var et honnørord for myndighetene, men folk flest lot seg ikke lure av myndighetenes retorikk. Det var lett å kjenne igjen folkets nye herskere som det de var, en elite som beholdt godene for seg selv. Sosialismens diskreditt blant folk flest, sammen med undertrykkelsen av kommunistpartiet, var en av grunnene til islamismens oppsving som ideologi i Egypt på slutten av 1960-tallet og fram til i dag. Et godt eksempel på hvordan deler av venstresiden ble islamsk, er det egyptiske arbeiderpartiet (opprinnelig det Egyptiske sosialistiske arbeiderparti). Arbeiderpartiet ble opprettet av president Sadat i 1978 som en lojal opposisjon i hans nyetablerte flerpartisystem. Fram til 1984 sto det på en sosialistisk plattform, der prinsippene var statlig styring, økonomisk utvikling der den offentlige sektoren skulle spille en ledende rolle og framheving av arabisk enhet. Det er sterkt antiisraelsk. I 1984-87 gikk partiet gjennom en drastisk transformasjon basert på islamsk ideologi. Denne endringen falt sammen med en valgallianse med det muslimske brorskapet, den største egyptiske islamistorganisasjonen, i 1987. Partiet opprettholdt sine antiisraelske standpunkt og vektlegger islamsk enhet mer enn bare arabisk. Det gikk inn for å endre konstitusjonen slik at den i større grad vektlegger Egypts islamske identitet. I spissen sto ledere som tidligere var sekulære*** sosialister, men som konverterte til en islamsk ideologi. Med andre ord, "de røde ble grønne". (7) Eksemplet viser en prosess der man i stater der ordet sosialisme blir misbrukt, ser helt andre bevegelser som slåss for folkelig makt og sosiale krav.

Venezuela – en ny type revolusjon?

Ovenfor mener jeg å ha gitt noen argumenter for hvorfor en framstilling av baath-epokene og den arabiske sosialismen i Egypt vanskelig kan ses på som en form for sosialistisk styre. Umiddelbart kan Venezuela framstå som et lignende eksempel. En stat der militæroffiseren Chavez forsøkte å komme til makten i 1992 gjennom et kupp. Senere veltet han den gamle borgerlig-sosialdemokratiske koalisjonen gjennom valg. Selv om Chavez er demokratisk valgt, sist i en folkeavstemning om hans presidentembete, er støtten i militæret en av hans viktige maktpilarer. Den "bolivarianske staten" som Venezuela blir kalt, henter ikke først og fremst legitimitet fra den tradisjonelle venstresiden – og heller ikke klasseorganisasjoner som fagforeninger etc. Men det er imidlertid også noen vesentlige forskjeller. Der de ovennevnte arabiske statene absorberte makt rundt en ny elite, og først gjennomførte sosiale reformer etter at de hadde konsolidert seg selv, ser det ut til at Chavez ser politiske reformer og deltakelse som en garanti og ikke en trussel mot hans posisjon og den "bolivarianske prosessen". Derfor snakker Chavez også om å "politisere den bolivarianske prosessen og om å "fordype den bolivarianske revolusjonen". Sosial revolusjonen fortsatt i en begynnende fase. Det er i hovedsak de politiske posisjonene som er befestet, ikke de økonomiske. Med andre ord: "den gamle klassen", eller oligarkiet som tidligere styrte landet, lever i beste velgående, men uten den samme politiske makten de hadde tidligere. Økonomisk er de i midlertidig fortsatt sterke, og kontrollerer for eksempel alle de private tv-stasjonene. Skrittet revolusjonen nå er i ferd med å gjennomføre, er en overgang fra det tradisjonelle byråkratiet som fortsatt eksisterer og står mellom Chavez og folket, til en modell med deltakende demokrati. Viseutenriksminister William Izarra har blant annet hevdet at "den reformistiske staten fortsatt er tilstedeværende – til tross for den bolivarianske konstitusjonen fra 1999. I løp av denne nye epoken er det fortsatt den reformistiske staten som styrer det nasjonale kollektivet. Denne motsetningen fører til den nåværende overgangsfasen. Revolusjonen må transformere seg til en struktur med representativt demokrati, hvis den vil gå videre. Den må erstatte byråkratiske politiske strukturer (som lokaladministrasjonene) som styrer over folket." (8) Det er viktig ikke å overdrive resultatene i Venezuela. Chavez' revolusjon var først og fremst en antiimperialistisk revolusjon – for nasjonal uavhengighet. På den måten kan også en sammenlikning med regimet i Irak mellom 1958 og 1963 fungere. Videre var det for Qassem, slik det også ser ut til å være for Chavez, stadig mer nødvendig å alliere seg med de revolusjonære og de progressive massene, mot reaksjonen. Den viktigste forskjellen er at mens Qassem og den irakiske revolusjonen ser ut til å ha blitt styrt mer av omstendighetene, har Chavez et langt mer bevisst politisk program. Den venezuelanske presidenten har også en langt klarere politisk plattform, og går i retning en mer politisk og sosialistisk retorikk. Alle disse elementene tyder på at hvis venstresiden og de folkelige bevegelsene styrker seg, kan det være mulig både å slå tilbake den interne og eksterne (USA og allierte) reaksjonen og bevege republikken i retning sosialisme. I så fall vil den bolivarianske revolusjonen både utfordre den tradisjonelle ortodoksien, som preker at en revolusjon ikke er mulig uten et "kaderparti", men også bekrefte påstanden om at sosiale reformer uten sosial deltakelse og mobilitet ikke kan bringe fram reelle endringer i den økonomiske basisen.

Politikken må styre økonomien

Eksemplene ovenfor er ikke ment som selvstendige drøftinger av verken egyptisk, irakisk eller venezuelansk historie. Til det er avsnittene for korte og metodikken for ufullstendig. Meningen er snarere å peke på tre stater der det finnes historiske trekk det er mulig å sammenlikne, hvor det samtidig eksisterer viktige forskjeller. Det er også tre stater jeg mener revolusjonære kan studere for å finne nye innfallsvinkler til diskusjonen om hva er sosialisme? Politisk-økonomiske endringer skjer ikke av seg selv, de vokser ikke naturlig fram. Tvert i mot er de resultater av en villet politikk. Når Kina har gått i retning av kapitalisme, er det i stor grad resultatet av en politisk prosess fra 1978. Når Venezuela går i retning av et sosialistisk styre, er det også resultatet av politiske valg. Marxister snakker om "basis og overbygning", om forholdet mellom økonomien i samfunnet og de "overliggende strukturene" som institusjoner og kultur. Vi sier at "basis" legger grunnlaget for "overbygningen". Men selv om økonomien er grunnleggende i samfunnet, er det nødvendig først å endre overbygningen for å kunne forandre basis. Hvis man satser på å endre de økonomiske grunnstrukturene uten først å snu opp ned på rettsinstitusjonene, parlamentene og hele det borgerlige maktapparatet, kommer man ikke langt. Lenin var hele tiden motstander av teorier som satte de rene økonomiske spørsmålene framfor den politiske kampen, de som "kjemper for å redusere den politiske agitasjonen og den politiske kampen eller for å redusere den til smålige aktiviteter, uten en forståelse av at om ikke sosialdemokratene tar ledelsen over den allmenne bevegelsen i sine egne hender vil de aldri kunne slå autokratiet". (9) Fra dette kan vi trekke to erfaringer: For det første at sosialisme ikke avhenger av politiske linjer eller ord alene. Elitestyret i Irak og den nye overklassen i Egypts tilraning av politisk og økonomisk monopol forblir et kapitalistisk styre i en autoritær eller despotisk form, uavhengig av den sosialistiske retorikken. Venezuela er derimot et eksempel på et samfunn som kan være på vei mot sosialisme, men uten ledelse fra en tradisjonell venstreside. I Egypt derimot, har de senere tiårenes "sosialister", altså bevegelser som stiller arbeiderklassen og de undertryktes sosiale og politiske krav, like ofte vært grønne som røde. For det andre er ikke alle flammer røde. Sosialismen i det 21. århundre trenger ikke oppstå i de formene og innenfor de rammene arbeiderbevegelsen i Vesten, Sovjetunionen og Kina har eksistert under i det 20. århundre. Kommunistiske bevegelser eksisterer og vil fortsette å være sterke og viktige i noen deler av verden, mens andre steder vil nye typer bevegelser representere den egentlige sosialistiske diskursen. Det vesentlige for revolusjonære vil være å stille spørsmålet om hvem som har makten og hva de nye bevegelsene representerer for å svare på spørsmålet om hvor vi går videre.


Ordforklaringer:

* Den store polemikken var Kinas kommunistpartis teoretiske utgangspunkt for bruddet med Sovjetunionen og "revisjonismen". [Tilbake] ** Et produkt som etterlikner en allerede eksisterende vestlig vare som nektes markedstilgang. [Tilbake] *** Ikke-religiøse. [Tilbake]

Noter:

1. Amira El-Azhary Sonbol: The New Mamluks Egyptian Society and Modern Feudalism, Syriacuse University Press, 2000. [Tilbake] 2. Ibid, side 112-150. [Tilbake] 3. Vladimir Lenin: Staten og revolusjonen, bind 8 i serien Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, Oktober forlag 1977 (1918), www.akp.no, internettutgave, 2000. [Tilbake] 4. Hanna Batatu: The Old Social Classes and the Revolutionary Movement of Iraq, Saqi Books, 1978, side 1095. [Tilbake] 5. Ibid, side 1085-86. [Tilbake] 6. Ibid, side 738. [Tilbake] 7. May Kassem: In the Guise of Democracy, Governance in Contemporary Egypt, Garnet Publishing Limited, 1999, side 187-188. [Tilbake] 8. Gernot Bodner: Venezuela – heading towards revolution? Observations on Chávez, the state and the left from within the Bolivarian process, 25. mai 2005, Campo Antiimperialista, www.antiimperialista.com. [Tilbake] 9. Lenin: Collected Works, Foreign Languages Publishing House, 1961, Moscow, Volume 5, side 313-320, via Marxists Internet Archive, www.marxists.org. [Tilbake]