Lærdommer fra Nederland og Belgia
Av Arnljot Ask
Arnljot Ask leder internasjonalt utvalg i Rødt, og sitter i arbeidsutvaiget i Rødt.
PTB har samme bakgrunn som AKP, som ett av de maoistiske kommunistpartiene i Europa som vokste fram rundt 1970. De fikk fotfeste i det belgiske politiske landskapet utover 1980-tallet, som en militant bevegelse som sloss sammen med arbeiderne mot raseringa av gruver og nedlegging av industri i to tiår. De var drivkrafta i det antiimperialistiske solidaritetsarbeidet, ikke bare rundt Vietnamkrigen men et allsidig solidaritetsarbeid med flere frigjøringsbevegelser. Som den norske ml-bevegelsen engasjerte seg i konkret solidaritetsarbeid gjennom å sende helsearbeidere til Palestina, drev PTB helsearbeid i flere land, blant annet i El Salvador og Filippinene. I Belgia bygde de opp helsesentre, spesielt i arbeider- og innvandrerstrøk. Tjenestene var billigere, da PTBlegene ikke tok den pålagte ekstraavgiften som skulle sendes inn til Legeforeningen. De gav også billig advokathjelp knytta til noen av disse sentrene. Denne satsinga gjorde at de et titalls steder fikk ekstra stor oppslutning, også parlamentarisk. Men helt fram til det siste tiåret har PTB hatt langt lavere oppslutning i nasjonale valg enn RV hadde.
Én årsak til den lave rikspolitiske oppslutninga var at de forsvarte feil og overgrep i de første forsøka på å skape sosialistiske stater. Enda de starta opp med skarpt å kritisere degenereringa av Sovjetunionen, førte sammenbruddet av Sovjetimperiet paradoksalt nok til at de lenge forsterket forsvaret av Stalin. Og de oppretta kontakter med gamle kommunistpartier i Øst- Europa. Dette skjedde mens de fortsatt var ledende i klassekampen i Belgia, i antiimperialistisk og antirasistisk solidaritetsarbeid. De hadde fordel av at de var det eneste landsdekkende partiet til venstre for det sosialdemokratiske Sosialistpartiet. Det fantes ikke noe belgisk SV. I den antikommunistiske atmosfæren på 1990-tallet forble allikevel PTB et promilleparti i nasjonale valg. Den siste tiårsperioden har de gjennomgått en kursendring både i den utadretta politiske profilen til partiet og ved at de har fått en ny og yngre partiledelse som i første rekke er forbundet med partiets innsats i den daglige klassekampen. De står fortsatt fram som et revolusjonært og kommunistisk parti, og legger ikke skjul på dette i sitt prinsipprogram. Men de har klart å knytte dette til det som de står for i dagens klassekamp i stedet for å bli assosiert med det forrige århundrets forsøk på å skape sosialistiske samfunn.
PTB og valg
Denne utviklinga gir seg også uttrykk i endringene i valgkampprofilene de har hatt det siste tiåret. Grovt sett kan vi si de har gjennomgått tre faser med hensyn til valgkampplattform: Først var det behovet for revolusjon og det å erstatte kapitalismen med sosialisme som ble kjørt i front. De hadde også med dagskampsaker som tok opp sentrale reformkrav, men de var ikke nødvendigvis konkrete eksemplifiseringer av systemkritikken. Slik framsto de ofte med mye som var proklamasjoner, ikke helt ukjent for mange andre revolusjonære småpartier. Så ble hovedvekta lagt på å utvikle konkret politikk på sektorer, som økonomi, arbeidsliv, antirasisme og antiimperialisme, helse og boligpolitikk osv, retta mot bestemte målgrupper. Gjennom kontakt med Sosialistpartiet i Nederland utvikla de også propagandaformen sin, og brukte mer folkelig språk og mye illustrasjoner i valgkampmaterialet sitt. Det nederlandske partiet starta også opp som et maoistisk parti på 1970-tallet. Men allerede på starten av 1990-tallet tona de ned det revolusjonære budskapet og la hovedvekta på de nære kampsakene, mens de holdt fast på internasjonal solidaritet og antiimperialisme.
Maoismen slo først og fremst ut i det vi kan kalle en målbevisst prioritering av direkte kontakt med folk flest. Sosialistpartiet har over 30 tusen medlemmer. Partiet har ingen dagsavis, men sprer fire ganger i året en partiavis i et opplag på rundt en halv million, gjennom utdelinger i boområder, en svært aktiv standsvirksomhet og person til person kontakt. SP bruker nettsider svært aktivt, både sentralt og lokalt. Alle partilaga er pålagt å ha egne nettsider, og de får hjelp til å utvikle dem. På grunn av en ekstremt demokratisk valgordning i Nederland, som gir mandater proporsjonalt etter stemmetallet nasjonalt, fikk SP raskt medlemmer av nasjonalforsamlinga. Det kreves 0,7 % for ett mandat og de fikk raskt 2 mandater, som seinere ble doblet. Nå har de 15 av totalt 150 plasser. Men PTB sin bruk av de nederlandske kameratenes erfaringer ga ikke umiddelbare store sprang framover i valgoppslutning. Det hadde nok en del å gjøre med at SP kunne trekke veksler på at de allerede var inne i nasjonalforsamlinga og måtte utvikle en nasjonal profil som identifiserte partiet. Samtidig hadde SP utvikla seg til et mindre åpent systemkritisk parti, sjøl om de har sosialisme som mål i programmet sitt. Før valgene i fjor lå de en stund an til å kunne bli det største partiet i Nederland, og da med et mulig regjeringsansvar.
I den tredje fasen foran lokalvalgene i fjor (2012) utvikla belgierne sin valgprofil ved å prøve å kombinere de to tidligere strategiene. De holdt fast på å utvikle konkrete, klare paroler for den daglige klassekampen, men samtidig knytte disse til systemkritisk propaganda for en annen verden, et annet Belgia, et annet Antwerpen osv. Dagskampparolene skulle konkretisere hvordan en skulle slåss for å få en annen samfunnsutvikling, og ble knytta opp mot kampen mot den rådende markedsliberalismen. De gikk ut til folk med profesjonelle spørreundersøkelser om hva som var viktigst for å snu utviklingen i bydelen, byen og landet. De mobiliserte medlemmer og sympatisører til å ta direkte kontakt med folk gjennom stands, boligbesøk og telefon for å samle sammen råmateriale. Så oppsummerte de svara og tok dette inn i utforminga av valgkampmaterialet. Et eget spørsmål i undersøkelsen var om de hadde tenkte på å stemme på PTB. I en av arbeidervalgkretsene i Brussel, hvor de fikk sitt første medlem av bydelsutvalget, visste de derfor på forhånd at de hadde 1600 av vel 1700 nødvendige stemmer for å få et mandat. PTB nærmest tredobla stemmetallet sitt ved fjorårets valg. I Antwerpen by, som er på Oslos størrelse, fikk de over 8 % av stemmene. Sperregrensa er på 5 % i Belgia. I parlamentsvalgene til neste år (2014) håper de å komme inn i Antwerpen provins. (De hadde i fjor ikke 5 % der, da provinsen er større enn byen. Jfr Bergen og Hordaland.) Men sjansene er størst i Liege, hvor de nesten hadde nok stemmer.
Gjennombruddet i fjor har ført til at de nå får mye større oppmerksomhet også på riksplan. Pluss at de har økt medlemstallet fra ca 5000 til over 7000. Riksvalget bygger også opp under at valgkampprofilen må klare å kombinere sektorpolitikk med helhetlig politikk for hva slags Belgia de vil ha.
Hellas
For å trekke inn Hellas og Syriza helt til slutt her. Taxisjåføren som brakte Peter M. Johansen og undertegnede fra flyplassen og inn til Athen i sommer, da vi besøkte våre greske kamerater, formulerte seg også i tråd med belgiernes valgkampprofil. Han sa at han gjerne skulle sett at Tsipras (Syrizas leder) fikk begge hender på rattet. Men han kunne også støtte kommunistene (KKE) dersom de fortalte hva de ville gjøre. Han ville ha systemskifte, men han ville vite mer om hva det konkret gikk ut på. Syriza prøvde å gi svar på dette gjennom sitt 40 punkts program (Se Rødt! nr 3/2012), mens KKE la all tyngde i å proklamere at det måtte en sosialistisk revolusjon til.
Rødt
Anvender vi dette for eksempel på Rødts miljøprofil, hvor jeg mener reformkravene er gode men systemkritikken svak, så nytter det ikke å reparere dette bare med å si at kapitalismen må avskaffes, som den jo sjølsagt må. Det må blant annet fokuseres skarpere på at kapitalens press på stadig høyere privat forbruk og sløseri må bekjempes, og så utvikle konkret politikk for å få den prosessen i gang. Elin Volder Rutle skriver noe om dette i kronikken i Klassekampen 27.september. Der løfter hun løfter fram krav om å øke brukstida på produktene. Vi må gå videre og vise hvordan det private forbrukerpresset fra den store hopen av forbrukere også skal bremses, for å bli troverdige. Det er en stor prosess, som involverer en videreutvikling av Rødts politikk for skatt, arbeidstid og lønn, og hvordan den offentlige sektoren skal utvides på bekostning av den private.