Kvinnekamp og klassekamp

Av Tore Linné Eriksen

Bokomtaler Nr 1 2014

Mari Jonassen:
Fernanda Nissen. Kjærlighet og arbeid
Oslo: Aschehoug, 2013, 296 s.

I de siste åra har det kommet flere bøker om kvinnekampens pionerer her til lands. 100-årsjubileet for stemmerett for alle blei da også innledet med Magnhild Folkvords portrett av Fredrikke Marie Qvam, som fikk sin velfortjente omtale i Rødt! nr. 1/2013. I tillegg har Elisabeth Aasen gitt en brei oversikt over kjente kvinner – ikke minst forfattere – i 1800-tallets kvinner (Pax forlag, 2013), der hun også retter blikket utover Norges grenser. Sist ut i denne rekka er biografien om Fernanda Nissen, som er ført i pennen av Mari Jonassen. Hun er framstående historiker og fagbokforfatter, og det er ikke mer enn to år sida hun var ute med boka om Ragna Ullmann Nielsen, stemmerettsforkjemper og den fremste talskvinnen for fellesskolen.

Farvel til et borgerlig miljø

De fleste av forgrunnsfigurene i den tidlige stemmeretts- og kvinnekampen sprang ut fra et borgerlig–demokratisk, liberalt og nasjonalt miljø, gjerne med forankring i partiet Venstre. Slik var det også lenge med Fernanda, født Thomesen, som vokste opp i en velstående rederfamilie i Kragerø, med en belest far som en periode også møtte på Stortinget. Bare 16 år gammel ble hun sendt til hovedstaden for å få lærer- og guvernanteutdanning fra Nissens pikeskole. Raskt kom hun inn i et kulturradikalt miljø, som også var påvirket av tidas bohemer. Bare 19 år gammel giftet hun seg med Lars Holst, en sentral venstreredaktør og radikal stridsmann i Bergen, som kort etter overtok som redaktør av Dagbladet. Slik kom hun også tidlig inn i kretsen av kunstnere og intellektuelle, noe som også inkluderte et vennskapsforhold til Bjørnstjerne Bjørnson.

Når denne biografien fortjener særlig oppmerksomhet, er det fordi den forteller om hvordan Fernanda Holst – som hun lenge var kjent som – etter hvert skilte seg ut i sitt politiske og ideologiske valg. Under møtet med det industrikapitalistiske systemet sa hun farvel til sitt borgerlig–liberale miljø. Isteden sluttet hun seg til kampen for sosialismen, meldte seg inn i Arbeiderpartiet og så frigjøring av arbeiderklassen som en forutsetning for kvinnefrigjøring. Men fortsatt beholdt hun en viss tvetydighet i sitt kvinnepolitiske syn, og hadde berørings-punkter med både forskjellsfeminisme og likhetsfeminisme, som det litt skjematisk heter. Det siste betydde at hun kjempet for likestilling og mot det bestående systemet, men samtidig la hun vekt på både særvern for kvinner i det brutale arbeidslivet, og var opptatt av kvinners rolle som omsorgsperson med forankring i det biologiske moderskapet. Det var kapitalismen – og ikke menn i seg selv – som var hovedfienden, men kvinner hadde etter hennes syn også en del felles utfordringer uavhengig av sosial klasse.

Streik og sosialisme

Et avgjørende vendepunkt var møtet med den store streiken som kvinnelige fyrstikk-arbeidere gjennomførte i 1889, og som rettet seg mot lang arbeidstid, sultelønn, manglende organisasjonsrettigheter og de store helseskadene som skyldtes fosfordamp. Som fortalt av Mari Jonassen i det utdraget av boka som er gjengitt på annen plass i dette nummeret (se side 40) deltok hun på det første streikemøtet, og blei sterkt grepet av de fortellingene hun fikk høre. Det samme gjorde for øvrig Bjørnstjerne Bjørnson, som på talerstolen lot seg rive med av stemningen, og erklærte seg som sosialist. En annen som tiltrakk seg hennes oppmerksomhet ved denne anledningen, var lege Oscar Nissen. Han var en av arbeidernes fremste støttespillere, og det vakte stor oppsikt da han viste fram forskjellige stadier av fosforskader, som tannløshet, ødelagte kjever og forvridde ansikter. Selv om hun kom utenfra, blei Fernanda (Holst) en av de kvinnelige fyrstikk-arbeidernes første formenn, som det het den gang. Hun representerte dem også på det store arbeidermøtet i Drammen året etter, der Oscar Nissen var talsperson for Tjenestepikenes Særlag, og holdt foredrag om deres arbeidsforhold.

Møtet med Oscar Nissen utviklet seg raskt til en dramatisk kjærlighetshistorie som kostet dem begge mye, de var jo gift på hver sin kant. Dette var en offentlig skandale, selv før tabloidpressas dager. Mange familiemedlemmer og venner slo handa av henne, og hun blei fratatt omsorgen for sine to barn. Etter flere år og mye motgang inngikk de ekteskap i 1895. De måtte til Sverige for å finne noen som var villig til å vie dem, ved Kongelig bevilgning hadde de nemlig fått lov til å oppløse sine tidligere ekteskap, men i det samme vedtaket het det at det var forbudt for dem å gifte seg med hverandre (!) Før vielsen hadde de i lengre tid vært samboere, det var som en kriminell handling å regne under konkubinatloven. Underveis får vi vite hvordan to sterke personlighetene påvirket hverandre, hun blei mer sosialistisk, og han forsto mer av feminismen. Det siste var det utvilsomt behov for, ettersom Nissen tidligere hadde deltatt i sedelighetsdebatten med advarsel mot å stille samme krav om «reinhet» til menn og kvinner. Hans argument – som lege – gikk ut på at ikke mer enn ti prosent av kvinnene hadde kjønnsdrift. Sammen utviklet de også ei radikal og kompromisslinje i unionsspørsmålet og i kampen for republikk, og de tilhørte det mindretallet som kritiserte Karlstadforliket i 1905 og ettergivenheten overfor svenske krav for å unngå krig.

Lokalpolitiker i arbeiderkvinnenes tjeneste

Oscar Nissen blei snart sentral i Arbeiderpartiet, blant annet som redaktør av Social-Demokraten (i dag: Dagsavisen) i en periode og partileder fra 1906. Fernanda Nissen fikk på sin side en lang karriere som journalist og skribent både i samme avis og magasinet til Arbeiderpartiets kvinneforbund (Kvinden). Hun var en av landets første kvinnelige journalister, på samme måte som hun var den første kvinne som blei styremedlem i Arbeidersamfunnet.

Ikke minst blei Fernanda Nissen kjent og aktet som bok- og teateranmelder, samtidig som hun kjempet for litteratur og teaterkunst som kom alle samfunnsgrupper til gode. Hun behøvde ikke å bli minnet på at mange arbeidere ikke hadde råd til å se de forestillingene hun anmeldte. Deretter var det lokalpolitikken som kalte på hennes innsats, og i flere perioder var hun medlem av Oslo bystyre. Ved valget i 1916 fikk hun flest stemmer av alle, det var et tegn på hennes popularitet. Men selv om hun fikk flere stemmer enn Carl Jeppesen, var det han som blei ordfører. Som folkevalgt var det alltid kampen for arbeidsfolks kår – og da særlig arbeiderkvinnene – som opptok henne. Ikke minst handlet det om boliger, utdanning, arbeidervern og åttetimersdag.

En egen kampsak var utbygging av et offentlig bibliotek, med filialer på østkanten, og som medlem av bibliotekstyret arbeidet hun også for å få inn flere bøker om sosialisme og marxisme. Få kunne måle seg med henne når det gjaldt allsidighet, arbeidskapasitet og kampglød. Mye av virksomheten blei gjort på fritida etter at hun i 1913 blei en av landets to første offentlige filmsensorer.

Internasjonalismens sammenbrudd

Allerede i 1911 døde Oscar Nissen, og det blei noen tunge år framover. Det skyldtes også mørke tider under verdenskrigen, som gikk hardt inn på en internasjonalt orientert sosialist. Som særdeles språkmektig var Fernanda Nissen med i ledelsen i den andre internasjonalens kvinneforbund, der Clara Zetkin var en revolusjonær drivkraft. Den planlagte kongressen i august 1914 måtte avlyses, og Nissen skreiv mange oppgitte artikler om hvordan de tyske sosialdemo-kratene – med Karl Liebknecht som hederlig unntak – hadde stemt i Riksdagen for krigsbudsjetter og sendt landets ungdom ut i krig for keiser, fedreland og storkapital. Samtidig fulgte hun utviklinga i Russland nøye, og overfor en hetskampanje i borgerlige aviser svarte hun med å minne om hvordan forholdene var under tsarens tyranni og slaveri:

Ingen revolution kommer mild, balansert og ordnet; men i Russland maa den komme voldsommere, mere vekslende, mere uordnet enn andre steder.

Samtidig mente hun at forholdene i Norge var annerledes, og det ikke var en riktig vei å følge eksemplene med arbeider- og soldatråd. Ettersom hun også advarte mot den mer eller mindre syndikalistiske retninga som Martin Tranmæl vant fram med, følte hun i 1919 at partimedlemskap ikke lenger var mulig.

Bare ett år seinere, i 1920, døde Fernanda Nissen etter mange år med utmattelse og dårlig helse. Dødsfallet fant sted i Paris, men den nære vennen Hulda Garborg brakte hennes urne med seg hjem. Det var store sørgehøytideligheter og mange minnemøter for en folkekjær politiker, der også den nye ledelsen for Arbeiderpartiet – med Kyrre Grepp i spissen – deltok med taler og kranser. Bruddet med partiet i det siste leveåret skulle ikke skygge for hennes sentrale plass i arbeiderbevegelsens gjennombruddsår.

Et så rikt og mangfoldig liv, med mange nedturer og kamper på det personlige plan, har nå fått et verdig minnesmerke i bokform. Mari Jonassen har gravd i store mengder kilder, deriblant en lang brevveksling med den svenske dikteren Gustaf Fröding, og utmerker seg med et solid faghistorisk håndverk. Språket er nøkternt, og uten fakter. I tråd med de beste biografier, er det også en god balanse mellom de store linjer, historisk kontekst og innsikt i de personlige dramaer som også kjennetegnet Fernanda Nissens liv. Det fanges godt opp i undertittelen: Kjærlighet og arbeid. På denne måten forstår vi mer både av kvinnekampens og den tidlige sosialismens historie i vårt land.

Tore Linné Eriksen