Gert Nygårdshaugs apokalypse (debatt)

Av Kurt Ben Nilsen

Nr 4 2008

«Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer.» ( Johannes Åpenbaring.)

Gert Nygårdshaug har skrevet 26 bøker, alt fra lyrikk, til noveller, eventyr og barnbøker samt krimbokserien om detektiven Fredrik Drum. Serien på 10 kriminalromaner har gjort ham til har en av Norges mest kjente krimforfattere. Han bruker elementer fra mange sjangere i sine bøker, også i de somvanligvis betegnes som rene kriminalromaner.

De tre bøkene – Mengele Zoo, Himmelblomstreet og Afrodites Basseng – har en annen innretning enn Gert Nygårdshaugs andre bøker. I de andre er det ikke kriminalromanens sirkling rundt et forbrytersk tema som er hovedsaken, selv om mye av spenningen og nerven i handlingenligger tett opp til kriminalromanen.

Boka Mengele Zoo som handler om indianergutten Minos dramatiske liv, er en drivende spennende bok som engasjer og opprører leseren, ikke minst fordi den henter mye stoff fra den brutale virkelighet som har rammet Sør-Amerikas indianere. Utryddelse av hele stammesamfunn og raseringav enorme regnskogsområder.

Nygårdshaug som selv har reist og oppholdt seg i Sør-Amerika, viser her at han har tilegnet seg en hel del kunnskap om mennesker, naturen og ikke minst om noeså spesielt som jungelens mangfoldige sommerfuglarter.

Mengele Zoo kom ut allerede i 1989. Boka solgte ikke særlig i begynnelsen, men har i motsetning til mye annet som blir skrevet, med tida bare økt i popularitet. Da en folkejury etter en heftig leserkampanje kåret Mengele Zoo til «Tidenes beste norske bok», økte tilstrømningen av nye lesereytterligere.

Om boka kanskje ikke skremmer vannet av makta, så burde den vel vekke en viss bekymring blant de som sitter i sentrale maktposisjoner. Det er tross alt en bok som onde tunger hevder har vært en lærebok for Bin Laden. En bok der hovedpersonene suksessfylt tar i bruk metoder som ikke er så veldig ulike metodene til Baader Meinhofs Rote Arme Fraksjon, er altsåkåret til tidenes beste, norske bok.

Med disse svært så elitistiske løsningene som er ganske så fjerne fra «masselinja», l ykkes ofrene for kapitalen og imperialismens herjinger – bedre i boka enn i virkeligheten– å slå tilbake mot sine fiender.

Men for all del! Man skal ikke glemme at Gert Nygårdshaug har skrevet en roman, ikke et politisk handlingsprogram. En roman, og som sagt en spenningsroman. Og selv om de dramatiske og til dels spektakulære aksjonsformene, som til tider blir vel fantasifulle, så er de utvilsomt effektivevirkemidler for å holde leseren fanget.

Uten å avsløre for mye av handlingsforløpet, kan man allikevel gjøre en vurdering av noen av bokas politiske standpunkter ved å ta utgangspunkt i for eksempel et avsnittsom dette:

«Orlando og Mino deltok etter hvert mer og mer aktivt i de politiske diskusjonene, og ble betraktet som anarkister. De hadde vanskeligheter med å skjønne viktigheten av de små nyansene som skilte CCPR, CCPR (Negro), ACS, PTC, CTF, CST (m-l), Frente Rojo og et utall andre venstregrupper. Dessuten hadde ingen av disse politiske grupperingene utviklet en analyse av det problemet som opptok særlig Mino mest: Menneskets tilsynelatende totale forakt for andre skapninger og vekster. Han tenkte at om en gang disse unge, radikale og modige studentene kom til makten, så ville de fortsette å hylle mennesket, gi det rett til å foreta seg alt som kunne tjene det selv. Han kom til at ikke bare måtte det eksisterende systemet rives ned og utslettes for alltid, men menneskebildet måtte også ødelegges. Mennesket var et usselt kryp, den verste skapningen jorden hadde fostret.»

Et fjernt ekko av Bakunins kritikk av Marx? Nei, i grunnen ikke, og selv om det er urettferdig å gjøre en vurdering av tre ganske så omfangsrike romaner basert på et enkelt avsnitt, så er dette lille utdraget ganske så interessant. For dette synet på mennesket danner bakgrunnen for mye av handlingsforløpet i bøkene. Her begynner hovedpersonen Mino å nærme seg i tankene filosofen Peter Wessels Zapffes depressive syn på mennesket. Kort fortalt: Mennesket har utviklet seg til å bli et fremmedelement i naturen. Menneskets intellekt har gitt det en fordel som det har benyttet seg av for å underlegge jorden og andre skapninger menneskets vilje. Hvorfor? Nettopp fordi mennesket uvergelig blir drevet av en ustoppelig trang til å legge mening i den meningsløse tilværelsen. Men intellektet, det som gav mennesket muligheten til å bli den dominerende art, fremmedgjør mennesket fra den øvrige naturen, og blir en hemsko som fører til menneskets egen undergang. Derfor vil den natur som vi har satt oss ut over og ikke lever i samsvar med, være best tjent med at mennesket forsvantfor godt.

Som man skjønner, står dette synet for mildets talt langt unna både den kristne troen på at verden ble til for vår skyld, – mennesket som naturens ypperste skapning. Og den tillempede varianten, – menneskets rett til ubegrenset utnytting av naturen til sin fordel. Et syn som især kapitalismen, men også sosialistiske regimer har værteksponenter for.

Nå var jo Zapffe en ganske rart sammensatt person. Han var ikke bare en depressiv filosof, men også en svært så livsbejaende humorist. Mannen som skrev Nord Norges klassikeren Vett og Uvett, kunne neppe være annet enn det. Ikke helt i samme gata riktignok, men det livsbejaende elementet gjenfinner man heldigvis i rikt mon i Nygårdshaugs romaner. (Heldigvis, forellers hadde det vel neppe blitt noen fortsettelse).

Det er interessant og ikke minst underholdene å lese Nygårdshaugs høyst spesielle «kompromissløsning» på Zapffes problem i de to neste bøkene. Himmelblomsttreets Muligheter som kom ut i 1995, og Afrodites Basseng fra 2003. For selv om handlingen i disse ikke er noen direkte fortsettelse avMengele Zoo, så står de temamessig såpass nære denne at det er naturlig å lese disse som oppfølgere. Og uten å være en triologi i ordets egentlige forstand er det flere tydelige «røde tråder» som går fra den første til den siste boka. Den tydeligste må vel være det økologiske perspektivet med vektleggingen av faunaen og især skogens betydning. Det blir mye skog her kan man trygt si etter hvert som man leser seg framover ibøkene.

Svaret blir opplagt ganske annerledes om man i stedet for å se mennesket som «utvalgt før verden ble til», heller velger å betrakte mennesket som et slags ondartet virus, en inntrenger som overtar og truer med å utslette vertsorganismen, i dettetilfelle Jorda med hele sitt spekter av livsformer.

Zappe mente i fullt alvor at det beste ville være om mennesket forsvant, at erkjennelsen av sin mislykkethet ville føre til at mennesket rett og slett lot være å reprodusere seg, men det går ikke. Nygårdshaug går inn for en like drastisk løsning. Men hans svært originale vri på hvordan bli kvitt «faenskapen» i verden og samtidig bevare menneskeheten i hvert fall litt av den, er minst like dramatisk, selv om heller ikke dette er en særlig realistisk utvei. Skjønt hva er realistisk?

Nygårdshaug benytter seg av friheten til å pendle mellom en realistisk og hva man mer må forstå som en magisk realistisk synsvinkel. For selv om Nygårdshaug neppe har erfart å se de samme syn som salige Johannes gjorde i hulen på Patmos, er hendelsesforløpet i bøkene mer enn nok til å overskride hva man kunne tro var mulig. Så kan man jo jamføre dette med utviklingen i den virkelige verden, som under de rådende omstendigheter er i ferd med å bringe oss dit hen at det er en høyst reel fare for at vi ufrivillig framprovoserer en tilstand ennå mer fryktinngytende enn den som utspiller seg i romanen.

Det som tjener disse bøkene til ære, er at de ikke blott er spenningslitteratur som er leseverdige kun for spenningens egenverdi. Men de setter fokus mot høyst reelle problemstillinger som bare har blitt mer aktuelle i tida som har gått etter at de ble skrevet.

Kurt Ben Nilsen