Lars Borgersrud: Vi er jo et militært parti! – Den norske militærfascismens historie 1

Av Kurt Ben Nilsen

2011-01

av Kurt Ben Nilsen

En viktig oppgave for det tyske SA – Sturm-Abteilung – var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden.
I Norge var viljen i de borgelige miljøene sterk, men de manglet redskapet. NS sin vaktstyrke, Hirden, prøvde å bli det norske SA. Manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var hindre for å bygge opp en slik «privat hær».

Lars Borgersruds bok, Vi er jo et militært parti! ble utgitt av Spartacus forlag senhøstes 2010. Den er første bind av tobindsverket: Den norske militærfacismen.

Det første bindet tar for seg en mye beskrevet periode i norsk historie. Perioden fra 1920 tallet til utbruddet av den annen verdenskrig. Og kanskje fordi litteraturen som omhandler denne tida er så rikholdig, er det nærliggende å tro at bortsett fra nærgående utdypning av helt spesielle forhold, kan det være vanskelig å bringe fram noe av nytt av vesentlig interesse fra denne perioden.

Men man skal ikke lese mange sider i Borgersruds bok før man skjønner at denne boka faktisk frambringer nye momenter og synspunkter ikke minst i den omstridte diskusjonen rundt spørsmålet om fascismen.

Det Borgersrud skriver på de nesten 450 tettskrevne sidene, handler om fremveksten av fascismen i Norge sentrert rundt personen Vidkun Quisling, og kretsen av offiserer sentralt plassert i det norske forsvaret. Dette var kjernen i det som etter hvert ble til partiet Nasjonal Samling NS.

Viten om organiseringen av den norske fascismen på 1920–30 burde ikke være ukjent, for kildemateriellet er rikholdig. Det er derfor neppe en helt grunnløs påstand å hevde at årsaken til at denne kunnskapen allikevel er lite kjent og påaktet, snarere er den at dette omhandler forhold som både før og etter krigen vekker mye ubehag i innflytelses-rike kretser. Særlig har det store antallet offiserer med tilknytning til NS vært et ømtålig tema innefor forsvaret. Men ikke bare der. Også i de øverste sjikt av samfunnet, der hvor stor politisk og økonomisk makt er samlet, har mye blitt gjort for å dysse dette ned, eller forvrenge de faktiske forhold slik at de blir ufarliggjort. Letter man på «sløret» slik Borgersrud gjør, får man en litt annen forklaring en den gjengse av det norske førkrigsforsvaret og ikke minst den rollen Vidkun Quisling spilte i tida forut for den annen verdenskrig.

Vidkun Quisling – borgerskapets redningsmann?

Mer enn noen annen står personen Vidkun Quisling som selve symbolet på landsforræderi, svik og skam. Ja, selve navnet Quisling bærer internasjonalt den tvilsomme status å være selve begrepet på forræderi. Derfor er da og litteraturen om denne vår nasjonale judasfigur svært rikholdig. Det er også forståelig at det som fenger mest, er omtaler av Quisling og partiet NS sine roller under utbruddet, og i forløpet av annen verdens-krig. Mindre rikholdig, men allikevel allment kjent, er beskrivelsene av Quislings førkrigshistorie og omstendighetene rundt dannelsen av partiet Nasjonal Samling. De fleste med litt historisk viten om norske forhold på 1920–30 tallet vet nok at Quisling samarbeidet med Fridtjof Nansen under hjelpeaksjonen for den nødstedte russiske befolkningen i årene 1924–26, og at han en tid etter hjemkomsten fra Sovjet ble medlem av Bondepartiet, samt at han i 1931 ble forsvarminister i Bondepartiets mindretallsregjering.

Kjent er også at han som forsvarsminister grep inn med militære midler i Menstadkonflikten i 1931 der soldater fra Garden og Telemark bataljon ble satt inn mot de streikende arbeiderne på Hydros anlegg.

Mindre kjent derimot er den anerkjennelse Quisling nøt innefor store deler av borgerskapet og deres presse etter denne «resolutte» handlingen. Og at Quisling og hans nærmeste ble sett som samfunnets og nasjonens redningsmenn i en svært vanskelig tid da store deler av borgerskapet i Norge følte at revolusjonen sto like for døren, og faren for en marxistisk maktover-tagelse var overhengende. Det var derfor ingen liten eller isolert gruppe, som mer eller mindre åpnenlyst hevdet at det nå var på høy tid at man grep inn og kastet Storting og regjering på dør. For så å erstatte disse demokratiske organer med et regime under ledelse av en person, som med resolutt handlekraft kunne bringe den uro og de arbeidskonflikter som skyllet over landet til opphør.

Forbildet var jo nettopp de fascistiske bevegelsenes suksess som førte til maktovertakelse i Italia og i Tyskland.

Borgersrud beskriver detaljert og med rikholdige kildehenvisninger hvordan opptakten og planleggingen av en lignende maktovertakelse foregikk her til lands.

Med Quisling sentralt plassert som forsvarsminister, lå muligheten til rette for å plassere de militære medløpere i nøkkelposisjoner innen forsvaret. I denne posisjonen samt med kontroll over paramilitære organisasjoner som Samfunnsvernet. En organisasjon som blant annet ble satt inn som streikebrytere, skulle sørge for ro og orden og for å konsolidere det nye regimet.

Frykten for revolusjonen

Det er interessant og ikke minst skremmende å lese det som bringes frem i denne boka, om hvor langt de faktiske planene for en maktovertakelse var kommet i 1932. Og ikke minst river boka i filler synet som har blitt skapt av Quisling og hans nærmeste som en samling av verdensfjerne politiske svermere med liten støtte utover et begrenset antall av politiske likesinnede. Quislings fremtredende rolle som frontfigur har for ettertiden skygget for, og dermed vært et behagelig skjul, som flere av hans mest fortrolige fra denne tida kunne gjemme seg bak. Disse menneskene i Quislings bakgrunn, slike som forretningsmannen, kapteinen og etter hvert godseier Frederik Prytz samt Ragnvald Hvoslef, sjef for Garden og Samfunnsvernet, og major Adolf Munthe med sete i Generalstaben som vel var hoved-arkitekten bak den minutiøse kupplanen og den ansvarlige for å ta hånd om detaljene i gjennomføringen av kuppet. I tillegg til de mest sentrale i miljøet nær Quisling får flere personer i en mer perifer posisjon, sin rolle belyst i denne boka. Når man ser mangfoldet og hvilke betydningsfulle poster i samfunnet personene i kretsen rundt Quisling besatte, skjønner man alvoret i kupplanene.

Det forelå en reell mulighet i 1932 til at vi i Norge ved hjelp av et militærkupp ville ha fått innført et regime ganske likt med Mussolinis Italia og etter hvert Hitlers Tyskland. Og det var heller ikke usannsynlig, snarere tvert imot, at et slikt styresett ville blitt ønsket velkommen av mektige krefter som følte at deres politiske og økonomiske makt ikke kunne reddes på annet vis.

Hvilken pris i tap av menneskeliv og lidelse de gode borgere og samfunnstøtter mente det var verdt å betale for å beholde sine «rettigheter», er kanskje ikke så vanskelig å forestilles seg.

Her sto landet i en situasjon der langt på vei flertallet av befolkningen støttet opp om de partier som ønsket et sosialistisk samfunn. Ser man for eksempel på hva som skjedde i vårt naboland Finland under borgerkrigen i 1918, som medførte flere titusentalls drepte, får man en viss anelse.

Kuppet ble som vi vet aldri gjennomført selv om utarbeidelsen av planene for dette var så godt som klare utover året 1932. En del av årsaken til at kuppet ikke kom i gang, mens omstendighetene var gunstigst for å gjennomføre dette, skyldes alt fra en for nølende og klumpsete adferd fra Quislings side, til noe så prosaisk som at sommerferien startet og med den dro borgerskapet ut til sine landsteder. Men den viktigste grunnen til at ting ikke gikk som planlagt var nok den at man her i landet i motsetning til sine italienske og tyske forbilder manglet et svært viktig element, «stormtroppene» i gatene.

Hirden og SA

Det tyske SA – Sturm-Abteilungen – var en organisert uniformert «bøllekommando» som skapte uro og fikk i stand gatekamper rettet især mot kommunister og sosialister. Deres adferd var åpen rasisme overfor landets jødiske befolkning. En viktig oppgave for denne gruppen som på sitt meste talte opp fire hundre tusen medlemmer i Tyskland, var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden.

Her i landet var forholdene annerledes. For selv om viljen i de borgelige miljøene nok var sterkt til stede, hadde de ikke det nødvendige redskapet som kunne slå til mot sosialister og kommunister med samme «kraft og styrke» som det tyske SA. Hirden, partiet NS sin vaktstyrke prøvde å bli lik sitt tyske forbilde. Men manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var et hinder for å bygge opp en slik «privat hær».

Hva var så årsaken til denne engstelsen i borgerskapet? Svaret er enkelt: redselen for kommunismen! Denne redselen var, særlig etter opprettelsen av Sovjetunionen, mildt sagt stor. Den ble i Norge symbolisert ved Norges Kommunistiske Parti. Men først og fremst var frykten drevet fram av at den stadig økende oppslutningen om Det Norske Arbeiderparti snart ville gi dette partiet regjeringsmakt. Det var derfor ingen grenser for hvilke skrekkscenario borgerpressen så for seg i den forbindelse. At Norge ville bli en del av Sovjetunionen var bare ett av disse. Videre prøvde man frenetisk ved hjelp av provokasjoner og andre tvilsomme påfunn å finne belegg for at sosialister og kommunister drev militær trening og oppbygging av skjulte våpenlagre. Den intense jakten på denne «Indre Fiende» var forsvarets hovedoppgave fram mot krigsutbruddet.

Påstanden om at historien aldri gjentar seg, er nok riktig. Men bare for å påpeke en litt besnærende digresjon i forbindelse med hva man kan lese i denne boka. Folk med politisk hukommelse som strekker seg over noen år, vil straks kjenne igjen den samme retorikk fra 1970 tallets opphetete debatt om væpna revolusjon. Et tema som forøvrig pleier å dukke opp med jevne mellomrom. Gjerne i forbindelse med diverse bots og angerdebatter.

Uten å videreføre denne sammenligningen, og heller vende tilbake til hva boka inneholder, så er det ut fra dens innhold enklere blant annet å forstå hvorfor landssvikoppgjøret etter krigen også innebar en kjærkommen anledning for mange til å få renset sin egen forhistorie for «sorte pletter».

Avstandstaken til Quisling og partiet NS på grunn av forræderiet og samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten var derfor en selvfølge, og helt påkrevd for «gode nordmenn». Men rettsoppgjøret ga og en mulighet til å gjemme unna sporene etter egen adferd i førkrigsårene. Som Borgersrud anfører fikk Quisling under landssvikoppgjøret rollen som en slags «Jesusfigur» som all skyld kunne lesses over på.

Flere så alt ved krigsutbruddet hvor galt det bar, som for eksempel etterkrigstidens profilerte høyrepolitiker Håkon Kyllingmark. Han var en av dem som rakk å hoppe av NS-skuta, for så å delta i motstandskampen ved krigsutbruddet og under av okkupasjonen.

Manglende oppslutning omkring partiet NS, særlig i forbindelse med det såkalte «katastrofevalget» i 1936, har blitt brukt som bevis for at dette facistpartiet ikke hadde støtte verken allment eller av borger-skapet i Norge. Denne mangelen på støtte til en slik ekstrem politisk retning er på samme måte blitt anført som bevis på at det norske borgerskapets demokratiske sinnelag.

Arbeiderpartiet

Den viktigste årsaken til at fascismen ikke fikk særlig fotfeste her til lands, er nok det faktum at da Arbeiderpartiet fikk den forventede regjeringsmakten i 1935, viste de seg å ikke være en så farlig trussel mot eiendomsbesitterne som de lenge hadde fryktet. Disse fikk fortsatt beholde sin økonomiske makt under Arbeiderpartiets ledelse, og partiet overtok kampanjehetsen mot Sovjet. Utbruddet av Finnlandskrigen førte til at engstelsen for en sovjetisk invasjon av Norge antok ekstreme proporsjoner. Krav om mobilisering og utplassering av norske styrker i Finnmark samt internering av kommunister var sterkt framme. I månedene forut for den tyske okkupasjonen var store deler av det norske forsvaret «kampklare» i Nord Norge. Og det verserte ville rykter om at det var dannet en «folkeregjering» med senter i Finnmark. Ja, det var kun var dager om å gjøre ble det sagt, før denne «regjering» ville få støtte av sovjetiske invasjonstyrker. Dette var rykter uten rot i virkeligheten iscenesatt av NS-folk både i og utenfor den militære ledelsen. Men disse ble regnet som troverdige også innenfor Arbeiderpartiregjeringen, som rettet kanonene østover. Noe som selvsagt fikk følger for landets evne til å øve motstand mot invasjonen da den kom fra helt motsatt kant. For samtidig som dette narrespillet forgikk, drev Quisling direkte forhandlinger med Hitler om tysk støtte til å gjennomføre sitt neste forsøk på statskupp.

Selvsagt skal man være forsiktig når man sammenligner Arbeiderpartiets enorme suksess med fascismens tilsvarende tilbakegang i Norge. Men det er allikevel mulig å tenke seg at en av årsakene ligger i at sosialdemokratiet på sitt vis klarte å «punktere» et av kjernespørsmålene i fascismen som også var inkorporert i NS ideologien: avviklingen av klassekampen.

Hovedavtalen

Hovedavtalen av 1935 er således det mest synlige beviset på at det sosialdemokratiske prosjekt, om man kan bruke en slik betegnelse, hadde bilagt den evige konflikt mellom arbeid og kapital og lagt denne «reguleringen » av klassekampen inn under sitt domene. Den sosialdemokratiske løsning er et stykke på vei også en korporativ løsning. Dog ikke av sammen omfang som fascismens tenkte opprettelse av næringsråd, hvis hensikt var et overordnet samfunnsmessig organ som for alltid skulle fjerne interessekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap.

Vel dette er kanskje et sidesprang fra Borgersruds tekst. Men for å forstå intensjonen bak fascismen, også den norske utgaven av denne, må man ikke unnlate å ta i betraktning de samfunnsmessige forhold som lå til grunne for dens framvekst.

De fleste europeiske samfunn var på 1920–30-tallet sterkt preget av krise og klassekamp. Og opprettelsen av Sovjetunionen var en viktig drivkraft for alle som ønsket å endre de nåværende samfunnsforholdene. Det var derfor ikke uten grunn at borgerskapet i Europa fryktet for BØKERsannheten i Marx ord om at «klokken er slagen og ekspropriatørene vil bli ekspropriert ». Den samme frykt ser vi gjenspeile seg hos grunnleggerne av den fascistiske bevegelsen i Norge når man leser de utdrag Borgersrud har tatt fra brev og referater som disse hadde seg i mellom. Disse utsagnene ble gjerne koplet sammen med et unisont rop om et handlekraftig, gjerne militært styre til å rette opp de samfunnsmessige missforholdene. Problemene som den store arbeidsledigheten skapte sees og løst på sammen vis. Pliktig samfunnstjeneste for de arbeidsledige (lenge før Bjarne Håkon Hansen gjenopptok ideen, riktignok uten at denne skulle være i militær regi, slik som i de opprinnelige forslagene) var bare et av løsningsforslagene.

Boka til Lars Borgersrud er et viktig innlegg i debatten om den norske fascismen og derfor et svært nyttig element i den historiske forståelsen av denne politiske retningen i Norge. Mer enn det! For selv om man alltid skal være forsiktig med å trekke linjer ut fra forgagne samfunnsforhold, er denne boka også viktig for å gi en generell kunnskap i forståelsen av hva som ligger til grunn for at nettopp fascismens løsninger under gitte omstendigheter blir nærliggende å ty til.

I dag ser vi en ny krise av ukjent omfang seile opp i mange av de store europeiske land. Og selv om mye har endret seg siden 1930-tallet, ligger den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital fortsatt uløst. Det er derfor all grunn til å være forberedt på at politiske retninger lik de mange trodde hadde fått sitt nådestøt ved enden av den annen verdenskrig, på nytt kan få en renessanse.