Balansekunst (bokomtale)

Av Kurt Ben Nilsen

2010-02

Rohinton Mistry:
Balansekunst
Aschehoug, 2004

Den indiskfødte forfatteren Rohinton Mistry har skrevet en roman fra sitt hjemland. Boka heter Balansekunst og har et tema som tilsynelatende syns å være hentet fra det velkjente refrenget i Bob Dylans sang Like a Rolling Stone.

How does it feel.
To be without a home.
Like a complete unknown.
Like a rolling stone?

 

Tilsynelatende! For man skal ikke lese mange sider av denne omfangsrike romanen som skildrer tilværelsen for de som lever nederst på rangstigen i det indiske samfunnet, før man skjønner at det er noen avgjørende forskjeller mellom Rohinton Mistrys bok og Dylans sangtekst. Denne sangen som handler om de som har falt på utenfor, og derfor er henvist til et liv på samfunnets skyggeside.

 

Menneskene Mistry skriver om i boka, er riktig nok også «with no direction home», og de lever etter vår målestokk i den største elendighet. Forskjellen er at dette er folk som så langt det er mulig prøver å skape seg det man gjerne forbinder med et vanlig liv preget av arbeid og faste rutiner. Med andre ord et liv vi i misforstått dagligtale gjerne betegner som uspennende.

 

For de «heldigste», de som har et sted å bo, om så i falleferdige skur i tett i tett med tusener av andre, er det spenning nok å håpe på at vannet ikke forsvinner fra kranen før man rekker fram. Det skjer ofte når man ved daggry samles i trengselen rundt en av de få vannpostene som fins i området. Og kanskje er ikke tanken på å realisere seg selv som opptar en mest på veien til «toalettet » bak jernbaneskinnene og buskaset der omkring.

 

Tidsepoken som romanen beskriver, er tida fra selvstendigheten i 1947 og åra fram mot Indira Gandhis 70-tall. Mye av handlingen foregår etter de kuppartete tiltakene som hennes regime gjennomførte i 1975. Den påfølgende rasering av slumområder, politiets inntauing av tiggere og annet fattigfolk. Og tvangssteriliseringen som ble iverksatt av myndighetene.

 

De fire hovedpersonene som Mistry lar oss bli kjent med i boka, får føle den brutale virkeligheten på kroppen. Vi følger hver-dagen til de to skredderne, opprinnelig lappe-skomakere, som har trådt ut av sin kaste og må flykte fra landsbygda inn til byen Bombay, hvor de desperat prøver å skaffe seg et utkomme ved å ta underbetalte syjobber. Arbeidsgiveren deres er ei enslig dame som befinner seg litt, men bare litt, høyere oppe på den sosiale rangstigen. Hennes rolle er å stille leiligheten til rådighet som produksjonslokale, og å være forbindelses- ledd mellom skredderne og representanten for det vestlige motehuset som skredderne syr klær for. En virksomhet som må skje i det skjulte, for oppdager eieren av leiegården hva som foregår, er betyr det utkastelse.

 

I denne leiligheten bor også bokas fjerde hovedperson, studenten fra fjellandsbyen. Han er tilsynelatende litt bedre stilt enn de andre.

 

Romanen gir levende beskrivelser av et gjennomført korrupt samfunn, der alt har sin pris. Selv ikke det å sove i et portrom eller på gata under ei markise er gratis. Noen skal alltid ha betalt, og de som krever betaling, betaler seg fri videre oppover i systemet. Til og med de som er henvist til den forsmedelige tiggertilværelsen, betaler avgift av sin ervervelse til «Tiggermesteren» for å kunne drive sin geskjeft.

 

Balansekunst er en stor bok både i omfang og innhold. Men den er en dyster bok uten mye optimisme. Ikke minst derfor er det krevende og utfordrende å lese en historie som denne.

Kurt Ben Nilsen