Kurdistan – ikke bare for kurdere

Av

2013-02


Erling Folkvord er tidligere stortingsrepresentant for RV, og tok opp kurdernes sak flere ganger fra Stortingets talerstol. Han har vært i Kurdistan mange ganger, og skrevet klassikeren om kurdernes historie, Kurdistan: om fortid, folk og framtid. I 2013 topper han Rødt sin liste i stortingsvalget i Hedmark.

Statsledere som i flere tiår har prøvd å knuse PKK, kommenterte. Både Tyrkias statsminister og USAs president hadde noe å melde etter Newroztalen.

Hva hadde skjedd? Hadde den livstidsdømte på fengselsøya i Marmarahavet plutselig lansert nye standpunkter? Prøvde han å få både geriljasoldatene og den sivile kurdiske bevegelsen til å legge om kursen?

Flere aviser gjenga talen upresist. Lesere måtte tro at Öcalan erklærte en ensidig våpenhvile uten vilkår, dvs. en gjentagelse av 1999. Da trakk PKK geriljastyrkene ut av Tyrkia uten å få noe tilbake.

Atatyrk mot Atatyrks arvinger

Öcalan trekker de historiske linje drøyt 90 år bakover. General Mustafa Kemal ledet da Den store uavhengighetskrigen fram til seier. Hans brede allianse med kurdiske klanledere gjorde seieren mulig. Den nasjonale pakten beskrev alliansens felles mål. Pakten sa ikke ett ord om at kurdere er mindre verdt enn tyrkere. Men få år senere ble kurdisk språk forbudt. Selv kurdernes eksistens ble fornektet.

Newroz-talen bruker Öcalan Mustafa Kemals 1920-standpunkter mot dagens tyrkiske statsledelse. Selve den tyrkiske statsideen er i dag tuftet på arven fra Mustafa Kemal, som tok navnet Atatyrk. Det betyr alle tyrkeres far. Atatyrk brøt med Nasjonalpakten han selv utformet. Han innledet på 1920-tallet en brutal politikk for å utrydde alt som var kurdisk. Hans arvtakere har fortsatt i hans spor.

Når Öcalan framhever Atatyrks ikkediskriminerende 1920-standpunkter, utfordrer han både statsledelsen og den tyrkiske grunnloven.

Öcalan presser Tyrkia inn i et hjørne

En gruppe ungdommer ledet av Öcalan stiftet i 1978 PKK (Det kurdiske arbeiderpartiet). Seks år senere gjennomførte PKK den første væpnede aksjonen. Bevegelsen vokste raskt. Den sivile organiseringen har hele tiden hatt et helt annet og større omfang enn geriljaens aksjoner. PKK kunngjorde i 1993 en ensidig våpenhvile. Målet var å få i gang en fredelig, politisk løsning av kurdernes konflikt med Tyrkia. Tyrkia avslo forhandlinger. Senere har mange ensidige våpenhviler fått samme svar.

CIA kidnappet Abdullah Öcalan i februar 1999. Han var da i den greske ambassaden i Kenya. CIA utleverte han så til Tyrkia. Før han fikk dødsdommen brukte Öcalan forsvarstalen til å utfordre både generalene og den politiske eliten. Fra fangeburet der han stod innelåst, sa han det slik: Grunnloven må endres! Tyrkia må omdannes til en demokratisk republikk!

Kravet fant gjenklang i deler av den demokratiske opposisjonen i Tyrkia. Dr. Sami Selcuk som var president i den tyrkiske appellretten holdt 6. september 1999 en tale til hele den tyrkiske statseliten. Han sa bl.a. at «Grunnloven mangler formell legitimet og er ugyldig». Redaktør Cevik i Turkish Daily News skrev et par uker senere en større artikkel med tittelen: Öcalan presser Tyrkia inn i et hjørne.

2004: Mislykket fredstilbud?

Dødsdommen ble omgjort til livsvarig. I drøyt 14 år har Öcalan nå sittet isolert på fengselsøya Imrali. Den PKK-inspirerte bevegelsen har i disse årene vokst i styrke i alle deler av Kurdistan. Freds- og demokratipartiet (BDP) har nå mer enn 30 representanter i den tyrkiske nasjonalforsamlingen. Initiativer for å splitte PKK har mislyktes. Bare én i toppledelsen og et lite antall geriljasoldater godtok våren 2004 dette «fredstilbudet»: Viss alle gir fra seg våpnene uten vilkår, skal geriljasoldatene få vende tilbake til sivile liv. Lederne skal få politisk asyl i Norge og Sverige. (Det er vanskelig å tro at dette ikke var klarert med den norske regjeringa.)

Høsten 2009 tok den tyrkiske statsledelsen kontakt med Öcalan. De ba han skrive hva han mente måtte til for en fredelig løsning. Forhandlinger kom i gang, selv om statsminister Erdogan neppe likte dokumentet han fikk fra Öcalan. Kurdiske politikere forteller at det første forhandlingsmøtet foregikk i Oslo. Våren 2011 satte forhandlerne opp en protokoll som den kurdiske siden godtok. Statsminister Erdogan nølte. Etter valget i juni 2011 sa han nei. Han valgte å trappe opp krigen. Fra 27. juli 2011 ble Öcalan fullstendig isolert. Han fikk ikke møte sine egne advokater. Selv familiemedlemmer fikk ikke besøke han. Slik var det fram til 23. desember 2012. Da kom en representant for MIT, den tyrkiske etterretningstjenesten, på besøk. Dette innledet det som kan bli en ny historisk etappe.

Tyrkia fortsetter krigen

Tyrkia har til nå fortsatt krigen med full styrke både i Tyrkia og utenfor. Tyrkiske fly slipper hver uke sine bombelaster over Kandil, den delen av nordlige Irak som geriljaen kontroller. Tyrkia hjelper Den frie syriske hæren og andre som fører krig for å knuse de nyopprettede styringsorganene i den kurdiske delen av Syria.

PKK har endret seg kraftig siden stiftelsen i 1978. På 1990-tallet forlot de ideen om en kurdisk stat. De hevder nasjonalstater ikke har noen plass i framtidas Midtøsten. PKK har i flere år gjentatt at målet er et samfunn der kurdere, armenere, tyrkere, laz, arabere, tsjerkessere og de andre folkene har like rettigheter. De argumenterer for en samfunnsordning der store kommuner (større enn norske fylker) skal ha stor rett til å styre seg selv. I disse kommunene skal alle folkegrupper være representert i folkevalgt ledelse på ulike nivåer. PKK er altså ikke en nasjonal frigjøringsbevegelse i snever betydning. De slåss for frigjøring for alle folkene i det kurdiske området.

Ingen fredsprosess uten gjensidighet

Öcalans Newroz-tale stiller kapitalistisk modernitet opp mot framtidas demokratiske modernitet. Det siste begrepet omfatter forannevnte syn på styringa av samfunnet. Fullstendig likestilling mellom religionene hører også med. Samtidig vil Öcalan ta vare på og videreutvikle det som er bra i vestlig politisk styresett.

Han velger sine ord med omhu. I 2013 sier Öcalan ikke ett ord om ensidig våpenhvile. Leser du teksten nøye, ser du at han tvert i mot forutsetter gjensidighet. Dagen etter Newroz kom Karayilan, geriljaens øverstkommanderende, med sitt svar. Han støttet Öcalans initiativ. Men en ensidig og betingelsesløs våpenhvile blir det ikke. Karayilan krevde gjensidighet og fastslo geriljaens rett til å forsvare seg militært dersom Tyrkia fortsetter krigen.

Statsminister Erdogan svarte med vagt imøtekommende ord. Tyrkias generaler markerte sitt syn med handling. Natta etter Newroz sendte de på nytt fly inn over det geriljakontrollerte området i nordlige Irak. Men generalene er ikke treffsikre. Bombene traff bare fjellene.