Kristine Bonnevie og rasismen
Av
Morten Falck har jobbet i Aftenposten, først som typograf og så som journalist. Var med i kulturtidsskriftet Profil på syttitallet. Har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest av Karl Marx og Friedrich Engels, utgitt av Forlaget Rødt!.
Jeg hører til de heldige. Jeg vokste opp med Brehm. Bestefar hadde hans hovedverk, Dyrenes liv, stående i sin rikholdige bokhylle, og med nyvaskede hender fikk jeg se og bla selv. I 1955 var jeg gammel nok, jeg fikk bind tre – om pattedyrene – til jul.
Det dreide seg naturligvis ikke om den tyske originalutgaven, men om den norske, sterkt forkortede, «i fri bearbeidelse ved Kristine Bonnevie». Hvem var hun? Om det forteller boka Kristine Bonnevie – et forskerliv (Cappelen Damm, 2012), skrevet av det nærmeste vi vel i dag kan komme hennes arvtakere: botanikkprofessor Inger Nordal, biologiprofessor Dag O. Hessen og vitenskapshistoriker Thore Lie.
I 1972 åpnet det nye biologibygget på universitetet på Blindern. Det fikk navnet «Kristine Bonnevies hus», men navnevalget var omstridt.
Kristine Bonnevie var den første kvinnelige professor i Norge, og hun var professor i zoologi gjennom et langt liv. «Hun var en pioner på mange felter, ikke bare en kvinnelig pioner innen akademia, men også en faglig frontfigur,» slår forfatterne fast innledningsvis. Så hvorfor var navnevalget omstridt, så seint som i 1972?
Det kan ikke ha dreid seg om klasse. Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie (1872– 1948) var født inn i en solid embetsmannsfamilie, med de beste forbindelser. Faren var statsråd for Høyre, naturvitenskapelig utdannet og en framstående skolemann. Men kvinnenes kamp for likestilling støttet han ikke:
Man maa ikke tabe synet for den ene nødvendige ting, gjennem pigebarnets oppdragelse først og fremst at bevare den sande kvindelighets klenodie, sa han i 1880.
Det er mulig at han ville ha endret standpunkt da hans egen datter ville bli professor, det er mulig at han anså zoologi for et kvinneyrke, vi vet ikke noe om det. Men vi har heller ingen kunnskap om at Kristine gjorde noen form for opprør mot sin fars autoritet. Forholdet dem imellom virker tvert imot idyllisk og harmonisk (skjønt han døde før midten av 1890-årene, og skjønt vi vesentlig kan vurdere det ut fra hennes ytringer i etterkant.)
 |
| Bokas forside |
I 1882 ble loven endret slik at kvinnene fikk adgang til å ta eksamen artium. Først 30 år senere ble det mulig med kvinnelige embetsmenn, og altså professorer. Året etter det fikk kvinnene stemmerett, og selv om danske og svenske kvinner måtte vente i enda 20 år før de fikk lov å bli embetsmenn(!), er det lite vi har å skryte av på dette området. Bortsett fra alminnelig stemmerett for kvinner, som var et stort og viktig skritt, kan muligheten til å bli professorer neppe ha vært mer enn symbolsk for de flestes vedkommende, selv innen det øvre borgerskapet.
Men den første norske kvinne med doktorgrad var Kristine Bonnevie ikke – i et eget kapittel forteller biografien om fire andre kvinner som tok doktorgraden før henne. Veien var ikke uten motbakker, om noen skulle finne på å tro det. Bare tenk på et så bagatellmessig spørsmål som hvordan skulle hun skulle titulere seg? Det tok lang tid å komme forbi frøken-tittelen og bli bare «professor Bonnevie». De reaksjonære fordommene sto sterkt, og ga ikke etter. Folkemeningen ble brukt mot henne. Boka viser hvordan: på side 15 gjengis en karikaturtegning fra «vittighetsbladet» Vikingen fra april 1904: «General Amalie Hansen». Nå er den blitt så passé at vi ikke engang smiler av den, den er bare dum. Men i 1904 var den effektiv nok.
– Ja, tenk, hva blir det neste? Kvinnelige offiserer? Kvinnelige prester? Finnes der ingen grenser lenger?
Bonnevie var den første kvinne som ble valgt inn i Det Norske Vitenskapsakademi. Biografien oppsummerer:
Hun ga en hel generasjon av kvinner troen på at de hadde en plass i akademia.
Motstanden mot navnevalget for biologibygget kan heller ikke skyldes at hun var en opprører. Det var hun nemlig ikke. Kristine Bonnevie uttrykte seg ikke ved hjelp av høyrøstede erklæringer og proklamasjoner. Det var eksemplets makt som overbeviste. Om Kristine Bonnevie kan betegnes som opprører, er det i handling, ikke i ord. Men om ikke hun var opprører, så var hun tross alt kvinne. Det er ikke lett å kvitte seg med mistanken om at det var en underliggende motivasjon for motstanden.
Zoologiens posisjon
Den norske nordhavsekspedisjonen (1876– 1878) hadde samlet store mengder underlige vesener fra havets bunn. Nå, 15 år seinere, lå dette store og viktige materialet i kasser fulle av glasskrukker med sprit og ventet på at noen skulle ta fatt i det. Johan Hjort, som var zoolog med base i fiskerifag, ga Bonnevie en deltidsjobb med å gjennomgå, katalogisere og beskrive dette materialet, en deltidsjobb som skulle bestemme hennes vei fra medisiner til zoolog, og som skulle bli utvidet til en full konservatorstilling. Med støtte fra de aldrende professorene Georg Ossian Sars og Robert Collett, som fryktet større arbeidsbyrder, vokste den til en hel professorstilling, og skulle vare livet ut. Bare den som selv en gang har sortert lignende spritmateriale, kan ha en idé om hvilken kjempejobb dette må ha vært. Og ikke bare sorterte hun, hun beskrev og tegnet også.
Det var et arbeid som passet henne bra. Se på tegningene hennes! (Gjengitt på side 85, s. 119 og s. 126.) De er omhyggelige, nøyaktige i minste detalj. Det må ha krevd tålmodighet og disiplin. Det var egenskaper som skulle komme godt med, både når det gjaldt marine organismer og senere, da hun gikk over til celleforskning og arvelighet.
Boka forteller om biologifagets utvikling i åra rundt forrige århundreskifte – og det er nyttig og nødvendig, om det skal være mulig å forstå. Biologien gikk fra å være en i hovedsak deskriptiv (beskrivende) disiplin, til å bli eksperimentell, fordi instrumentene ble bedre og kunnskapen mer allsidig og mer grunnleggende. Darwinismens gjennombrudd var sentralt. Biologien fikk den sammenhengen som er nødvendig for å kunne vurdere de forskjellige kreftene som beveger den. Av de mest sentrale spørsmålene er arvelighetsforskningen – genetikken.
Den gåtefulle arven
For hundre år siden så biologien ikke ut som i dag. Dels var den belemret med ideologiske teorier om rase og arv, som vi nå vet ikke har noen rot i virkeligheten, dels manglet den sammenhengende forståelsen som syntesen mellom darwinismen og Mendels arvelover har gitt oss. Femti år før hadde Darwin snudd hele spillet, og endevendt de biologiske vitenskapene. Det var ikke lenger Gud som styrte biologien. Før var det om å gjøre å kartlegge artene for å finne den underliggende planen – nå slo det over til å forstå sammenhengene, hvordan fungerte artene seg imellom og alene, og i sammenheng med miljøet rundt dem?
Bonnevie var darwinist på sin hals, og var blant dem som ga darwinismen dens dominerende stilling innen norsk biologi. Problemet var at man ikke kjente til hvordan egenskaper ble overført fra opphav til avkom. For Darwin selv var dette et stort problem, han vred seg som en ål for å finne en forklaring på hvordan egenskaper nedarves. Ironisk nok skjedde det samtidig med at den tsjekkiske munken Gregor Mendel i Brno eksperimenterte med erteplanter og fant lovene for hvordan arven foregikk. Men Mendels resultater ble ikke kjent. Ikke før i år 1900 ble de «gjenoppdaget» – men lot de seg kombinere med darwinismen?
Kristine Bonnevie mente det lot seg gjøre, og hun fikk rett. På det faglige området lå hun i têt. Hun studerte hos et par av Europas fremste forskere i Tyskland, og det må ha preget henne. Akkurat som forbindelsene hun hadde til de framstående amerikanske forskerne ved Cold Spring Harbor.
Eugenikkdebatten – Bonnevie og Mohr mot Mjøen
Rasismen utviklet seg på slutten av det nittende århundret til et ganske omfattende ideologisk byggverk. Også i Norge fantes det folk som kalte seg «raseforskere» og som drev med såkalte «eugenikk» (av gresk: eu = sann, genikk = avstamning). Det var folk som mente at det norske folk («den nordiske rase») var i ferd med å degenerere og gå i hundene, og at det var om å gjøre å sikre «rasens renhet». Særlig to menn var ledende i dette: apotekeren Jon Alfred Mjøen, og militærlegen Halfdan Bryn. I 1915 utga Mjøen boka Racehygiene. Det var verken den første eller den siste boka som tok dette synet alvorlig og gikk inn for tvangstiltak mot folk som ikke var av «ren, nordisk race». Men den var aggressiv i sitt språk, klart rasistisk i hele sitt syn, – og den ble heldigvis hardt angrepet.
Særlig to forskere blir gitt æren av å ha tatt livet av denne norske eugenikken: medisineren Otto Lous Mohr, og Kristine Bonnevie. Om Bonnevie ikke var verken den første eller den krasseste som gikk imot apoteker Mjøens eugenikk, har vi all grunn til å prise oss lykkelige for at hun tok et klart standpunkt, og holdt en skanse. Uten det ville vi ha vært mye verre ute i debatten om disse spørsmålene. Hun var mildere i formen enn Mohr, og kritiserer boka til Mjøen først og fremst for faktafeil og unøyaktigheter. Hun skriver rett ut at hun ikke kan kritisere «de racehygieniske idéer Mjøen fremsetter», men «den kritikkløse og misvisende maate hvorpaa han fremsetter dem i sin bok, og også foreslaar dem ført ut i livet».
For oss kan dette virke som en underlig lunkenhet, en tafatt mangel på anstendighet. Men vi må være klar over at rasismen sto sterkt blant Vestens intellektuelle. De underligste teoribygninger ble tatt for god fisk. Vitenskapen var ikke kommet fram til de nødvendige kunnskapene for å avvise hele rasismen, som ideologi, ikke vitenskap.
Derfor ble Mjøen behandlet som han gjorde. Han ble kritisert fordi han ikke var utdannet medisiner, altså ikke fagmann. Men rasismen hans, som i dag ville ha vært hovedmålet for angrepet, gikk fri. Var det borgerlig «høflighet» overfor klassefeller? Var det et spørsmål om at rasetenkninga krøyp inn hos kritikerne også? Først nå, i 2012, begynner fagbøkene å si det som det er: hele rasebegrepet er uvitenskapelig, det henger ikke på greip, det kan best karakteriseres som sludder og pølsevev fra ende til annen, subjektivistisk og forvrøvlet.
Denne nye biografien er helt klar på dette punktet, og det er en av dens store fortjenester!
Mohr og Bonnevie reagerte mot Mjøen fordi han ikke var utdannet medisiner. Han var hva svenskene kaller «en katt bland hermelinerna», og måtte slaktes ut fra det. Både Mohr og Bonnevie mente – som de fleste i deres krets, (dvs. intellektuell overklasse), at rasehygienen var det ikke noe i veien med. Den var en egen vitenskap, og måtte behandles og – ikke minst – forvaltes som sådan. Altså: Med den ytterste forsiktighet, for det dreier seg jo om mennesker. Biografien slår fast at Kristine Bonnevie aldri ga uttrykk for rasistiske standpunkter, selv om hun bare kritiserte det hun hadde faglig grunnlag for. Kanskje det også styrket kritikken at hun var så tilbakeholden?
Samme «lunkne» standpunkt ble inntatt av mange framstående folk på venstresida, som f. eks. Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Alfred Eriksen, kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller og lederen for Mot Dag, Erling Falk. Mens rasebegrepet ble angrepet og slaktet av høyremannen og veterinærdirektøren Ole Malm i en serie artikler i Morgenbladet.
Leser man kritikken av Mjøens bok i dag, vil særlig Mohrs innlegg overbevise om at her var noen ute etter å forsvare sitt eget, lille revir. (Og stort var det virkelig ikke. Det besto av en håndfull universitetstilknyttede professorer, noen leger osv.) Kritikken var høyst urimelig, men den virket. Grunnen var vel at Mohr gikk så hardt ut. Han kalte Mjøen en sjarlatan – min egen bestefar kalte ham aldri annet enn «Den store sjarlatan ». Det virket altså.
Men det kan være grunn til å gå nærmere inn på dette. For Mohrs kritikk var urettferdig. Den var personlig, ikke saklig. Den var riktig, bevares, men på feil premisser. Den tok overhodet ikke opp det som vi i dag ville kritisere boka for – nemlig rasismen. Ikke engang at denne rasismen ikke var underbygget med noe slags faktamateriale, men helt basert på løse påstander. Å rette hovedstøtet mot helt underordnete sider ved boka, var sikkert fristende, men det var og ble usaklig. Og mens Mjøen ble gjort til skyteskive, gikk Bryn helt fri, enda han publiserte mye mer enn Mjøen.
At Mjøen ikke hadde noen konkrete undersøkelser å støtte opp de rasistiske tesene sine med, at han vrøvlet, for å si det rett ut, var ikke så interessant for kritikerne som at han ikke var lege. Men resultatet av denne debatten ble, foruten at apoteker Mjøen gikk gjennom livet som sjarlatan, at den norske arvelighetsforskningen styrte klar av den verste rasismen, og forble lite aggressiv sammenlignet med tysk og amerikansk eugenikk. Og for personen Mjøen kan det ikke ha spilt all verdens rolle – han hadde mange og mektige venner i mange land! (Se Helge Pedersens hovedoppgave i historie: «Gud har skapat svarta ock vita människor, djävulen derimot halfnegeren.» Den ligger tilgjengelig på nettet.)
Mjøen stakk hodet langt fram – internasjonalt ble han sett på som Norges fremste rase- og arvelighetsforsker. Dermed ble han en trussel for dem som var utdannet, for det lille koteriet rundt Mohr og Bonnevie. Men siden de ikke hadde gjennomskuet rasismen, måtte de angripe på et lavere nivå. Det var en kamp som dreide seg om lederposisjonen innen norsk arvelighetsforskning, og om bevilgninger (som alltid!). Og om internasjonal prestisje.
Dette forklarer hvorfor de angrep Mjøen, men lot Bryn være i fred. Det forklarer også hvorfor de ikke rev Ragnar Vogts Racehygiene i stumper og stykker, men tvert imot anbefalte den, selv om den inneholder slikt som dette:
Det sømmer sig ikke for en blond, blåøyet intelligent nordbo, at fornedre sit arvestof ved ekteskap med en neger,
Vogt var utdannet medisiner. Dette er en utstøtingsmekanisme som finnes ved de fleste universiteter den dag i dag. Bare se etter!
Det litt vemmelige faktum at Bryn var bror av Bonnevies svoger, hadde naturligvis ingenting med saken å gjøre! Bryn var også utdannet lege. Han var altså faglig uangripelig, med sine store, tjukke, tyske bøker med illustrasjoner av «det nordiske øre» og «nordiske nesebor»!
En praktisk materialist
Bonnevie engasjerte seg ikke i kvinnesak – det hadde hun «ikke tid til».
Hun forsket. Hvis hun ikke fant forventede resultater, så fant hun dem ikke. Da fortalte hun det. For eksempel fortalte hun ikke om sitt livssyn før i 1939. Men mye av det hun sa den gang, står seg bra den dag i dag. Akkurat som hennes syn på biologien var framtidsrettet og dynamisk, og for det meste kan passere den dag i dag.
Og hun var et typisk Organisasjonsmenneske. Biografien gjør det uomtvistelig klart: Hun var, i hele sitt virke, utenkelig uten organisasjonene. Hun hadde et utall verv – den som synes det er spennende, kan gå til biografien og begynne å notere. Det blir en imponerende liste! Faktisk er det slikt som må til hvis vi skal greie å kaste av oss fortidas lenker og bånd, og komme fram til et bedre samfunn. Vi trenger den organisasjonserfaringen vi kan få! Det sies at Kristine Bonnevie aldri sa nei til et verv eller et foredrag. I alle fall kan det se slik ut.
Men hun gjorde mer enn det. Hun engasjerte seg for studentens velferd og satte i gang tiltak for å skaffe mat, både under første og annen verdenskrig. Det finnes ikke lenger noen som vet konkret hva hun gjorde i motstandsarbeidet under okkupasjonen, men vi kan jo gjette på at en ikke ubetydelig del av forsyningene hun skaffet, havnet hos folk som lå i dekning for nazistene. Da var hun også blitt så gammel, at tyskerne ikke våget å røre henne!
Hun hadde også et imponerende internasjonalt kontaktnett. Basert på gjensidig respekt. Kristine Bonnevie var ingen hvem som helst!
Hun engasjerte seg over alt. Hvor skulle universitetet ligge i framtida? På Tøyen, hvor det eide store arealer? Nei, Bonnevie gikk inn for en plassering i nærheten av observatoriet, bak Universitetsbiblioteket. Da forslaget om Blindern kom, var hun imidlertid rask til å snu.
Hun engasjerte seg for Frisinnede Venstre, og ble valgt som varamann til Stortinget. Og hun satt i Folkeforbundets komité for intellektuelt samarbeid i en rekke perioder. Hun var aktiv i Kvinnelige studenters sangforening, og i styret for flere studenthjem.
Popularisatoren
Ikke bare var hun langt fremme, og fulgte med på den internasjonale debatten. Talløse radioforedrag viste at hun mente kunnskap var av verdi for alle mennesker. Hun var en utrettelig popularisator. Så da Gyldendals direktør, Harald Grieg, (broren til Nordahl), spurte om hun kunne besørge en norsk utgave av Alfred Brehms enorme verk Tierleben, var det klart hun sa ja. Det tok flere år og ble tre svære bind, men hun oppdaterte beskrivelsen av den norske faunaen. Der var hun helt på linje med gamle Brehm, som hentet inspirasjon fra opprørerne i 1848, og tok sikte på å skape et bokverk som kunne gi alle, hvert hjem i Tyskland, kunnskap om verdens dyr. Det ble – trass i de nødvendige og drastiske forkortelsene – over 1500 sider, som hun skrev selv. Og hun redigerte et bind om biologi i serien De tusen hjems bibliotek, Livet og dets krefter. Talløse foredrag og småskrifter ga hun også ut, og dessuten: Lærebok for gymnaset, i zoologi. Den kom i ti opplag, som altså stadig måtte revideres.
Mye av dette arbeidet gjorde hun på hytta Snefugl på Mysusæter i Rondane, hvor hun installerte seg hver påske og sommer. Her mottok hun også besøk fra alle kanter av verden, og gikk lange turer på ski eller til fots. «Rondane universitet» kalte hun stedet.
En uvanlig form
De fleste biografier er skrevet av en forfatter, og er fortalt fortløpende. Det er ikke denne. Den er skrevet av botanikeren Inger Nordal, som også kan mye om kvinnesak, av zoologen Dag O. Hessen, som kan mye om biologien og om filosofi, og av Thore Lie, som er vitenskapshistoriker. Det har gjort at boka gir korte riss av mange forskningsfelter innen biologien, fra tyske forskere til amerikanske, og fra Lamarck til Bjerknes (som var Bonnevies svoger). Den er skrevet med en underfundig og ganske tilbakeholdt humor, som i alle fall har fått meg til å le høyt ved adskillige anledninger, og er meget nøktern i stilen. Hvis forlaget hadde tatt seg råd til en språkvask, så alle småordene hadde kommet med, ville det vært fint. Det er i alle fall noe å tenke på til neste opplag. For dette er en bok alle – og jeg mener ALLE, bør ha! Og lese.
