God morgen, Afghanistan!

Av Kristian Kårbø

2006-04

"I landsbyene har de fått avlingene ødelagt, det finnes ikke vann, ingen jobber, ingenting å gjøre. Er det ikke da naturlig at de slutter seg til Taliban? Ville ikke du ha gjort det samme?" (Fra Senlis-raporten)

 

Kristian Kårbø er student

7. september utga think-tanken Senlis en rapport der det ble fastslått at Taliban har tatt kontroll over store deler av Sør-Afghanistan og at frontlinjene flyttes daglig. Rapporten er basert på et omfattende forskningsprosjekt i de viktige provinsene Helmand, Kandahar, Herat og Nangarhar. Den dokumenterer at Talibans frontlinjer nå står halvveis inne i landet og inkluderer alle de sørlige provinsene.

Fem år etter at Taliban-regjeringen ble knust, er Afghanistan i ferd med å bli en militær og politisk katastrofe for Nato og USA. Rapporten Senlis ga ut, oppsummerer: "På tross av det sammenføyde fokuset på militæret og sikkerheten i landet, strammer Taliban grepet sitt om det sørlige Afghanistan. I tillegg til deres nåværende militære kontroll over hele byer, distrikter og nabolag har også Taliban psykologisk kontroll over nesten halve Afghanistan." Okkupasjonen blir kalt en stor feil: "Da internasjonale militærstyrker først gikk inn i Afghanistan, ble det lagt vekt på å vinne sympati, men den kampanjen er nå oppgitt. Lokalbefolkningen forteller at verken okkupantene eller den afghanske regjeringen har gjort noe forsøk på å motvirke ødeleggelsene som tørke, fattigdom og frøutryddelse har ført til i provinsene deres. De lokales frykt for internasjonale militærstyrker viser at kampanjen var feilslått. Mange mennesker i Sør-Afghanistan uttrykker sinne, og mange afghanere som tidligere støttet de internasjonale styrkene, snakker nå om dem med hatefullt raseri." (1)

Sommeroffensiven 2006

Selv om det meste av den Taliban-ledede offensiven til nå har foregått i de pashtunske provinsene sør i Afghanistan, kan vi se konturene av en massiv kampanje av motstand mot okkupantene. Ja, årets sommeroffensiv kan være begynnelsen på en samling av Afghanistan mot utenlandsk tilstedeværelse. Tusenvis av talibanere har ankommet provinsene Helmand, Ghazni, Uruzgan, Kandahar, Kunar og Zabul. Overalt er historien den samme: Taliban har kontrollen.

I de mindre befolkede Farah- og Nimroze-provinsene – hvor Taliban har en viss tilstedeværelse, har det oppstått flere angrep mot quislinghæren Afghanistan National Army (ANA). Det samme gjelder for Herat, provinsen som grenser til Iran.

Motstanden mot okkupasjonen er ikke konsentrert til bare disse områdene. I mai 2006 spredde det seg raskt et stort opprør i Kabul, etter at amerikanske soldater kjørte over en afghaner. Fire andre ble drept i demonstrasjonene som fulgte.

Under sommeroffensiven kunne vi se sporadiske tilfeller av motstand nordover i Afghanistan. Ifølge den tidligere afghanske statsministeren, Ahmad Shah Ahmadzai, har det vært tilfeller av rakettangrep mot okkupasjonstyrkene så langt nord som i Maydan i Vardak-provinsen, det har også vært tilfeller av bombeeksplosjoner nord i landet. "Når det gjelder hvem som står bak dette, har man mange ulike meninger. Noen mener Taliban, noen mistenker Hizb-i-Islami, ledet av Gulbuddin Hekmatyar og noen påstår det er ukjente grupper …" (2)

Sporadisk, men organisert

Når denne type motstand vokser fram i Afghanistan, er det historisk. Det betyr at afghanerne har fått nok. Mens vi før kunne se at Talibans motstand var konsentrert til et veldig spesifikt område, er det nå motstand i hele landet. Afghanistan har historie for å kjempe, og afghanere er et stolt folk som aldri har bøyd nakken for noen – verken Sovjet eller britene – ja, til og med Djengis Khan kjørte seg fast i de afghanske fjellene.

Når det kommer til motstanden sørover i landet, er kildegrunnlaget sørgelig tynt, ettersom det ikke finnes vestlige journalister i denne delen av Afghanistan. Reporterne som reiser til Kabul, er der på USAs nåde og har ikke mulighet til å rapportere ærlig om hva som skjer. Det er likevel klart at motstanden er desentralisert og dras i gang av afghanere som ser at regjeringen i Kabul kun tjener amerikanske interesser.

Det vestlige media kaller "Taliban", er faktisk en voksende allianse av veteraner fra den gamle regjeringen, ledet av mulla Dadullah, andre pashtunske klaner og nasjonalistisk motstand ledet av Jalalluddin Haqqani og tidligere statsminister Gulbuddin Hekmatyar. Mange av disse ble hyllet som "frihetskjempere" av Ronald Reagan og stemplet som "terrorister" av Sovjet. (3)

I tillegg finnes det klaner og stammer som kjemper mot okkupantene i sine områder. Dette er en spesiell form for afghansk motstand, hvor grupper slåss over hele landet – under sitt eget flagg – men stammene begrenser seg til å slåss i sine områder. Alle kjemper for den samme saken, men på sin egen måte.

Paul Rogers fra Bradford University forklarer det ganske greit: "Mange av dem ville ha beskrevet seg selv som tilhengere av Taliban, men de inkluderer også folk som er alliert med lokale krigsherrer. Og de inkluderer så absolutt små landeiere som bekymrer seg over å miste muligheten til å dyrke opium på grunn av utrydningskampanjene som pågår." (4)

Taliban tar over

Rapporten jeg innledet med å referere til, "Afghanistan Five Years Later: The Return of the Taliban", er et veldig viktig dokument for å forstå hva som skjer i Afghanistan. "Angrep skjer daglig, opptil flere provinser som tidligere var trygge, opplever nå selvmordsbombere, mord, bakholdsangrep og andre trusler. USA og Natos tropper er konstant involvert i krigsoperasjoner og lider store tap, spesielt i de sørlige provinsene Helmand og Kandahar. Tallet på personer drept av ny-Taliban, eller fordi den aggressive framferden til internasjonale militære styrker øker.

Rapporten fortsetter med å hevde at det sørlige Afghanistan lider under en humanitær krise av sult og fattigdom. "USAs politikk i Afghanistan har skapt et trygt tilfluktsted for terrorismen som invasjonen i 2001 skulle utslette." (5)

Arrogant og overrasket

Hadde det ikke vært for de omfattende amerikanske luftangrepene ville ikke Karzai-regjeringen i Kabul holdt ut et sekund. I september i år skrøt kanadiske og britiske offiserer at de var i ferd med å tilintetgjøre Talibans styrker i Panjwai og Zahri, de kunne stolt proklamere at de allerede hadde drept 500 "opprørere". (6) Etter en runde med militæraksjoner innrømmet de britiske og kanadiske militærlederne at de var overrasket over at fienden allerede hadde rømt. Overrasket?

"God morgen, Afghanistan!" Har britene og kanadierne glemt Vietnamkrigens nytteløse search-and-destroy-oppdrag og enorme antall "drepte vietcongere"? Tror de virkelig at rutinerte geriljakrigere sitter i fjellene og venter på å bli drept av amerikanske bombefly? Nato sier de er overrasket over intensiteten i den afghanske motstanden, men de kan skylde på sin egen arroganse.

Afghanistan er et okkupert land, og afghanerne har rett til å gjøre motstand. Befolkningen i Afghanistan sier at det ikke er noen forskjell på den sovjetiske og amerikanske okkupasjonen. Det er ingen forskjell på Karmal og Karzai, to quislinger brakt til makta av imperialistiske okkupanter. Afghanerne kjemper i dag mot en brutal og barbarisk okkupasjon, og de henter sin legitimitet i retten til selvforsvar, frigjøring og uavhengighet for en nasjon som har vært undertrykt av imperialistiske makter alt for lenge. Det er en lovmessighet at der det finnes undertrykking og urettferdighet, vil det også finnes kamp og motstand. Den siste utviklingen i Afghanistan beviser dette.

Noter: