Krise i kapitalismen eller kapitalismens krise?

Av Torstein Dahle

2016-02 Bokomtaler

Mark Weisbrot:
Failed. What the «experts» got wrong about the global economy
New York: Oxford University Press, 2015, 312 s.
Jim Stanford:
Economics for everyone, A short guide to the economics of capitalism
London: Pluto Press, 2015, 430 s. (2. utg.)

Begge disse bøkene er leseverdige. De leverer knusende og veldokumentert kritikk av nyliberalismens idéer og den nyliberalistiske politikken fra slutten av 1970-tallet og helt fram til dags dato. Begge peker på at «løsningene» til det internasjonale pengefondet IMF og den europeiske sentralbanken ECB og nyliberalistiske regjeringer har vært fiaskoer og gjort varig skade. De har ikke gjenreist vekstkraften, men bare sørget for at gapet mellom noen få rike og folk flest er økt kraftig.

Begge legger stor vekt på at det innenfor kapitalismen finnes bedre alternativer enn den politikken som nyliberalistene har ført. Begge tar sterkt til orde for at man må bruke de mulighetene kapitalismen rommer for å gjennomføre disse bedre alternativene, og de prøver å løfte fram eksempler på at dette er gjort i praksis enkelte steder, dels i latinamerikanske land og dels i nordiske land.

Er en bedre kapitalisme mulig?

Mark Weisbrot (61) er samfunnsøkonom med doktorgrad fra University of Michigan. Han har bl.a. arbeidet mye med latinamerikanske lands økonomi og politikk, og han er en mye brukt skribent og kommentator. I Failed konsentrerer han seg fullt og helt om å presentere mye og overbevisende materiale om IMFs og ECBs totale fiasko, og han argumenterer for at alternativ politikk innenfor kapitalismens rammer gir store, ubrukte muligheter. Boken har et globalt perspektiv. Han peker på de såkalte BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika), med særlig vekt på at Kinas økende betydning skaper nye muligheter, og at flere latinamerikanske land har prøvd å iverksette en alternativ politikk i praksis.

Failed er ikke en antikapitalistisk bok. Dens budskap er at en annen politikk innenfor kapitalismen kunne ha gitt mye bedre resultater – i motsetning til nyliberalismen, som har feilet fullstendig. Mye av dette er for så vidt riktig, men Weisbrot befinner seg omtrent utelukkende på det storpolitiske planet og på regjeringsnivå – de styrendes nivå. Han er ikke inne på muligheten av at det finnes grunnleggende drivkrefter i kapitalismen som med nødvendighet fører til angrep mot folks interesser. Han skriver ikke om hvilken voldsom mobilisering av makt fra arbeiderklassens side, fra folk flest sin side, som er nødvendig for å presse gjennom bedre alternativer. Og han sier selvsagt ikke noe om hvorfor denne voldsomme mobiliseringen bare skal begrense seg til å forbedre kapitalismen og ikke oppfordres til å gå videre – til å erstatte kapitalismen med et samfunn der flertallet faktisk styrer og der flertallets interesser er avgjørende.

Inspirerende fagkritikk

Jim Stanford (54) er utdannet samfunns-økonom med en mastergrad fra University of Cambridge og en doktorgrad fra New School for Social Research i New York.

I Economics for everyone har han satt seg fore å gi en innføring i samfunnsøkonomi som skiller seg kraftig fra den versjonen som i all hovedsak foreleses på universiteter og høgskoler. Den får skikkelig juling. Særlig går det ut over nyklassikerne, men fagkritikken hans rammer også videre enn det, og den bør være til stor inspirasjon for studenter. Både pedagogisk og politisk preges boken av at han har holdt utallige kurs i samfunnsøkonomi for fagorganiserte. Han har i en årrekke vært tilknyttet det kanadiske bilarbeiderforbundet. Han prøver å se saken fra arbeiderklassens side. Pedagogikken i boken er noe av det beste jeg har sett, framstillingen er klargjørende og ofte direkte underholdende.

I bokens del 2, 3 og 4 setter han seg fore å presentere kapitalismens grunnleggende trekk, kapitalismen som system og kompleksiteten i kapitalismen. Her er mange viktige fakta. Bl.a. er framstillingen av kredittsystemet og bankenes rolle pedagogisk god, og den gjør kompliserte forhold begripelige. Den går utenpå det aller meste av det jeg ellers har sett. Og ikke minst tar Stanford livet av en rekke myter som nyklassiske teoretikere og nyliberalistiske politikere presenterer som opplagte sannheter.

Men så skjer det noe pussig. Midt i del 3 om kapitalismen som system kræsjer han.

På sidene 155–157 er Stanfords tema bedriftenes investeringer under nyliberalistisk politikk fra 1970-tallet og til i dag. Her presenterer han en graf som viser at OECD-landenes bedrifter helt siden midten av 1970-tallet har hatt en kraftig reduksjon i den andelen av bruttonasjonalproduktet som brukes til nettoinvesteringer i fast kapital. Dette er helt korrekt og egentlig veldig oppsiktsvekkende, fordi nyliberalistisk politikk med skatteletter og større frihet for kapitalistene til å gjøre som de vil, jo nettopp markedsføres med at den øker motivasjonen til å investere og skape økonomisk vekst. Her stiller han også det betimelige spørsmålet: Hvorfor har den kraftige politikkendringen som nyliberalistene gjennomførte, gitt en slik dårlig respons fra verdens kapitalister? Og så kommer Stanfords merkelige svar: «Det er en ubesvart gåte»!

Hvor ble det av profittraten?

Ett av de svarene som antydes på denne «gåten» er at kanskje har det noe å gjøre med den formålsløse hyperaktiviteten i finansmarkedene. Eller kanskje har investorene forstått at sentralbankenes stramme politikk begrenser den globale veksten. Men så blir han igjen spørrende: Konkurransehensyn skulle jo likevel tilsi at det enkelte selskap skulle satse på å prøve å vokse på bekostning av konkurrentene? Han mener at nyliberalismen har lyktes med å gjenreise kapitalistenes profitt og makt, og dermed må altså båndet mellom løpende profitt og framtidige investeringer ha blitt kraftig svekket. Som forklaring på det peker han (helt korrekt) på at mange av de store selskapene har lagt seg opp kolossale berg av kontanter og likvide plasseringer – i stedet for å investere. Så avslutter han høyttenkningen sin med en hypotese om at kanskje har kapitalistene mistet den sterke lysten til å øke rikdommen sin, og at de i stedet vil øke sitt eget luksusforbruk.

Snakk om mageplask! Kjære Stanford, hvor er drøftingen av profittratens utvikling? Hvor har du gjort av Marx sin omdiskuterte og viktige lov om profittratens fallende tendens? Forfatteren nevner ikke dette temaet i det hele tatt i boken sin. Han berører riktignok de enkelte bedriftenes profittrate, men den generelle profittraten er borte vekk. Enkelte steder nevnes profittmengden, men den må jo sees i forhold til den investerte kapitalens størrelse for at det skal være mulig å si noe om lønnsomheten – altså profittraten. I virkelighetens verden er det en nær sammenheng mellom utviklingen av profittraten og utviklingen av de produktive investeringene. Fram til ca 1982 falt den generelle profittraten i de viktigste kapitalistiske landene. Så er det helt riktig at den nyliberalistiske offensiven med Thatcher og Reagan stoppet det fallet og fikk profittraten til å stige noe fram til ca 1997. Men dette skyldes i stor grad påvirkning fra den stadig villere finanskarusellen, og det er vanskelig å si hva den «egentlige» profittraten var. Etter 1997 har den sannsynligvis gått noe ned, og i hvert fall er den på kraftig nedtur nå. Michael Roberts behandler dette grundig på sin blogg, f.eks. denne fra juli 2011.

Stanford nevner faktisk selv at pengene gjerne går inn i finansmarkedene hvis investorer kan tjene mer på investeringer i finanspapirer enn på reell næringsvirksomhet med sin langvarige kapitalbinding og tilhørende risiko. Dette er blitt særlig viktig de siste tiårene: Kapitalen øker og øker, men produktive investeringer framtrer i stadig større grad som lite lønnsomme, særlig i forhold til forhåpninger om stigende aksje- og eiendomsmarkeder. Uansett hva man måtte mene om forløp og effekter: Dette er et helt sentralt tema å drøfte i en framstilling av kapitalismens utvikling. Her er det vekk.

Et alternativ må peke ut over kapitalismen

Denne svikten setter også sitt sterke preg på bokens del 5, som omhandler utfordringene og alternativene. Et sentralt poeng for Stanford er dette: Nyliberalistene hadde sitt politikkalternativ klart da situasjonen ble kritisk på tampen av 1970-tallet. Det burde også progressive krefter ha hatt. Derfor må vi nå utvikle alternativ politikk og alternative visjoner, slik at vi er klare til å sette makt bak disse kravene ved neste korsvei. Men med en så overflatisk forståelse av hva det er som driver fram kapitalistenes og regjeringenes beslutninger, og så uklare forestillinger om drivkreftene bak kriseutviklingen, havner Stanford rett og slett opp i ganske perspektivløs politikk à la Keynes.

Punktet «En progressiv agenda, og hvordan vinne fram med den» er det han selv kaller en ønskeliste, med høyere lønn, bedre arbeidsforhold, gi alle en jobb, regulere og stabilisere finansaktiviteter, redusere ulikheten mellom rik og fattig – og mye annet bra. Men blir ikke dette illusjonsmakeri, og blir ikke ønskelisten hans akkurat det: En liste med fromme ønsker? Han skriver riktig nok litt (men lite) om at det er nødvendig å satse på aktivisme og organisering. Men når profittraten er lav, er rommet for en alternativ politikk innenfor kapitalismen lite. Det betyr at det stilles særlig store krav til slagkraftig mobilisering for å kunne oppnå noe. Det burde ha fått større plass i boken.

Klimakrisen, miljøkrisen, krigene som driver millioner på flukt, den fullstendig unødvendige fattigdommen, det manglende framtidshåpet for milliarder av mennesker – dette er utfordringer som krever et perspektiv som også går utover kapitalismen. Stanfords alternativ sammenfaller i stor grad med den såkalte nordiske modellen, før den ble utsatt for nyliberalistisk angrep, som i Norge har kommet vekselvis fra AP og H/FrP. En alternativ politikk som ikke har med seg nødvendigheten av å gå utover kapitalismen, blir ganske flat. Det svinger av bokens første del. Det er ikke så mye sving igjen i den siste delen.

Torstein Dahle