Korea – Hvem truer hvem?
Av Unni Kjærnes og Per Medby
Både Nord-Korea og Sør-Korea er mye i nyhetene om dagen. USA og Nord-Korea ser ut til å hisse hverandre opp stadig mer. I nord er det familiefeider med drap. Samtidig virker det som det er dype konflikter i Sør-Korea, med en president som måtte gå av og stilles for retten for korrupsjon. Vi ønsket å vite mer om disse konfliktene, hva som er bakgrunnen og hvordan vi kan forholde oss til de reaksjoner som kommer på dem fra land i nærområdene og fra vestlige land. Hva i all verden har USA der å gjøre? Gnist-redaksjonen har derfor intervjuet Ulv Hanssen.
Ulv Hanssen tar en doktorgrad i Japan-studier ved Freie Universität Berlin. Han er også medarbeider ved Utrikespolitiska institutet i Stockholm. Hans forskningsinteresser er japansk sikkerhetspolitikk og internasjonale relasjoner i Østasia.
Per Medby og Unni Kjærnes er redaksjonsmedlemer i Gnist
Foto: Jeon Han/Korea.net og (stephan) / Flickr
Vi visste så lite om disse to landene og ønsket å få fram bakgrunnen for og rammen om dagens konflikter. Derfor startet vi med historien og beveget oss framover.– Hvilken type samfunn var Korea før krigen? Var det et utprega føydalsamfunn, slik det var i Kina og Japan?
– Ja, og hele Korea var underlagt japansk koloniherredømme i 35 år fra 1910 til 1945. Det var et veldig undertrykkende kolonistyre. Japanerne undertrykte koreansk kultur og tvang folk til å bruke japanske navn og språk. Mange koreanere ble brukt nærmest som slavearbeidere. Mange koreanske kvinner ble tvunget til prostitusjon for å betjene den japanske hæren, disse ble kalt for «trøstekvinner». Først på 1990-tallet kom denne prostitusjonen fram i offentligheten. Japan har kommet med flere unnskyldninger, men de oppfattes ikke som ekte, ettersom de ofte etterfølges av revisjonistiske utspill fra japanske toppolitikere som bagatelliserer landets rolle og at mener en snart må bli ferdig med krigen. Som følge av en bilateral avtale mellom Japan og Sør-Korea har Japan nylig utbetalt erstatning til de ytterst få gjenlevende av dem som ble utsatt for tvangsprostitusjon. Men kvinnene ble ikke konsultert, og saken er fortsatt kontroversiell, bla. fordi avtalen innebærer at Sør-Korea aldri kan ta opp spørsmålet i internasjonale fora, som FN. Japanske krigsforbrytelser er blant grunnene til at det fremdeles er en sterk anti-japansk holdning i Korea. Den tidligere presidenten, Park, forhandlet fram den kontroversielle avtalen med Japan. Den nye presidenten, Moon, har imidlertid gått hardt ut mot den.
– Hva skjedde etter annen verdenskrig? Hvorfor oppsto det to koreanske stater? Var stormaktene egentlig så interesserte i Korea?– Etter at Japan kapitulerte, måtte landet gi fra seg alle erobrede territorier. Korea ble «fritt vilt». Seiersmaktene, USA og Sovjetunionen, delte Korea i to okkupasjonssoner. De delte Korea på midten, langs den 38. breddegrad. Målet var å reetablere den koreanske nasjonen. Men forsøk på gjenforening i regi av De forente nasjoner lot seg ikke gjennomføre, og den midlertidige grensen ble permanent. I 1948 ble de to koreanske statene proklamert. I nord ble Kim Il-sung i 1946 «innsatt» av Sovjet som leder, bestefaren til dagens leder, Kim Jong-un. Stormaktene var opprinnelig ikke så veldig interesserte i Korea, men USA hadde tropper i sør, og i nord var det et betydelig sovjetisk nærvær. Etter det sørkoreanske valget i 1948 trakk både USA og Sovjet ut de fleste av troppene de hadde i Korea. Interessen for Korea økte imidlertid sterkt etter at kommunistene seira i den kinesiske borgerkrigen i 1949. Da ble Sør-Korea og Japan de siste bastionene for USA og Vesten, mens Nord-Korea ble viktigere for Sovjetunionen.
– Hva var bakgrunnen for og hendelsesforløpet i Koreakrigen?– Spenningen mellom nord og sør var sterk, og det fant sted mange grenseepisoder før krigen. I 1950 gikk soldater fra Nord-Korea over den 38. breddegrad, som markerte grensa mellom de to koreanske statene. De tok over nesten hele landet. På den tida da konflikten startet, boikottet Sovjetunionen møtene i Sikkerhetsrådet i protest mot at Taiwan representerte Kina i FN. De benyttet derfor ikke sin vetorett da rådet vedtok å anbefale FNs medlemsland å gripe inn militært. Vestlige land støttet Sør-Korea, og særlig USA deltok med store tropper. Norge bidro med feltsykehus. Sovjetunionen holdt seg formelt utenfor krigen, men støttet Nord-Korea med våpen. Den nye Folkerepublikken Kina støttet Nord-Korea med tropper etter at FN-styrkene drev nordkoreanerne tilbake helt inntil den kinesiske grensen. Kineserne og nordkoreanerne presset FN-styrkene tilbake til den 38. breddegraden, der krigen utviklet seg til en to år lang stillingskrig. I 1953 ble det til slutt signert en våpenhvileavtale basert på den 38. breddegrad. En fredsavtale er fortsatt ikke signert, hvilket betyr at nord og sør fortsatt teknisk sett er i krig. Begge de koreanske statene ble jevnet med jorda, og opp til tre millioner mennesker mistet livet i en krig som verken endret på grenseinndelingen eller de politiske systemene i landene.
– Michael Roberts hevder i sin blogg at Nord-Korea i starten var den mest økonomisk utvikla delen av Korea, mens Sør-Korea lå etter, prega av føydalt og lite produktivt landbruk? Er dette riktig?– Etter 2.verdenskrig var landet veldig fattig. Men Nord-Korea var mer rikt på mineraler. Det var her gruvene lå,og det meste av det som var av industri lå også i nord. Det er riktig at det i noen år etter Koreakrigen var Nord-Korea som hadde den sterkeste økonomiske veksten av de to statene. De første tjue åra ble landet brukt som eksempel på at et kommuniststyre kan fungere. Først på 60-tallet ble veksten størst i Sør-Korea, etter at staten tok opp store lån i utenlandske banker og fordelte disse pengene til koreanske bedrifter som var villige til å ta del i Park Chung-hees voldsomme eksportprogram. Det var disse selskapene som vokste fram som storkonglomeratene (chaebol) vi kjenner i dag. Det ble gjennomført jordreformer i begge land, også i sør, som fjernet mye av det føydale preget.
– Hvordan var styresettet i sør under vekstperioden? Var økonomien uregulert? Er landet i dag demokratisk?– Det var ikke noe borgerlig demokrati under vekstperioden. Det ble av og til holdt valg, men valgene var ikke frie. Autoritære statsledere styrte landet med jernhånd, med støtte fra USA. General Park Chung-Hee var den som satt lengst (1961–79). Han kom til makta ved et militærkupp. Det var under Parks ledelse den raske utviklinga av landets eksportindustri skjøt fart, også tungindustri (elektronikk, biler, skip mm.).
Utover på 1960- tallet ga storstilt satsing på de enorme familieeide industrikonglomeratene, chaebolene, økonomiske resultater. Sør-Korea hadde ikke og har fortsatt på ingen måte en helt uregulert liberalistisk økonomi. Det var en styrt kapitalisme, med eksportretta industrialisering utvikla i femårsplaner og bygd opp med statlige lån, lav skatt, subsidier og beskyttelsestoll. Økonomisk vekst gjorde også at folk fikk det bedre materielt. Folk fikk mer å rutte med og større tilgang til kjøkkenutstyr, biler, radio og tv osv. Materielt sett ble levestandarden bedre. Det er derfor mange konservative i dag tillegger Park en slags heltestatus.
Medaljens bakside var jo selvfølgelig at det ble slått hardt ned på demokratiske og borgerlige rettigheter. Politisk frihet var det ikke, og fagorganisering var ekstremt strengt regulert, særlig etter at Park i 1971 erklærte unntakstilstand – en tilstand som konsoliderte all makt i Parks hender og varte fram til hans død i 1979. Arbeiderne mistet retten til å forhandle kollektivt samt å delta i kollektive handlinger. Fagforeningene ble derfor i praksis fullstendig tannløse.
Det brutale militærdiktaturet varte fram til 1987, da det ble innført demokrati med opposisjonspartier og frie valg. Kommunistpartier er imidlertid fortsatt forbudt
Etter finanskrisa i 1997 ble økonomien vanskeligere, landet gikk så å si konkurs. Sør-Korea tok opp et lån på nesten 60 milliarder USD fra Det internasjonale pengefondet (IMF) – det største lånet av alle landene i Asia. De stilte stramme krav – her som andre steder, med sterke begrensninger for fagbevegelsen og reduserte velferdsgoder. Liberaliseringskrav fikk imidlertid ikke bort konglomeratenes privilegier. Bedriftene ble rikere, men det gjorde ikke husstandene.
– Hvordan styres Sør-Korea i dag? Finnes det noen venstrebevegelse der?– Patron–klient relasjoner har hersket og hersker både innenfor bedriftene og i forholdet mellom staten og bedriftene. Det er fortsatt begrensninger i demokratiet, og korrupsjonen er svært utbredt. Men militæret er ikke involvert. Den ikke-voldelige avsettelsen av president Park på grunn av korrupsjon og den rettslige oppfølgingen var en stor demokratisk seier.
Den nyvalgte presidenten, Moon Jae-in, er på papiret kritisk, med bakgrunn som menneskerettighetsaktivist. Under Park ble han arrestert flere ganger. I det siste valget framsto han som en «rein» kandidat. Han har gått inn for reform av chaebolene som skal fratas privilegier. Han har ikke bakgrunn fra overklasse og elite. Men det gjenstår å se hva som blir gjennomført i praksis. Det er verdt å påpeke at også Park Guen-hye gikk til valg i 2012 med løfter om «chaebol-reform», men ingenting ble gjort.
Det i dag mange desillusjonerte, uten framtidsutsikter. Spesielt unge. Arbeidsløsheten blant unge er på om lag ni prosent. De unge bruker uttrykket hell chosun – «koreahelvetet». Midlertidige jobber har eksplodert og den sosiale mobiliteten er lav. Familiene har satset sterkt, ikke minst økonomisk, på å gi barna utdanning, men i dag ser forbindelser ut til å telle mer enn innsats og akademiske meritter. Så mye som tretti prosent av husstandenes budsjett går til utdanning. Sør-Korea har et av de dyreste utdanningssystemene i verden. Det skaper derfor stor frustrasjon når den kostbare utdanningen ikke gir avkastning på arbeidsmarkedet
Politisk har dette likevel ikke ført til en (høyre- eller venstre-) populistisk bølge. Det finnes en fagbevegelse, som riktignok motarbeides, og det har vært streiker. I sørkoreansk kontekst står venstrebevegelsene sterkere nå enn før ettersom høyresiden ble kraftig svekket av eks-presidentens korrupsjonsskandale. Noen sosialistisk bevegelse finnes imidlertid ikke. Tilløp i den retningen blir veldig fort stempla som pro Nord-Korea. Et godt eksempel på dette er Unified Progressive Party som faktisk kunne bli karakterisert som et sosialistisk parti. Dette partiet har vært en svært høylytt motstander av de konservative partiene, men i 2014 ble partiet tvunget til å oppløses etter tvilsomme anklager om at partilederne hadde planlagt å hjelpe Nord-Korea dersom krig skulle bryte ut. Et av partimedlemmene, Lee Seok-ki, ble dømt til tolv år i fengsel for angivelig å ha lagt disse pro-nordkoreanske opprørsplanene. Amnesty International har kritisert tvangsoppløsningen som et angrep på talefriheten og forsamlingsfriheten.
– Hvordan var utviklingen i Nord-Korea fra Koreakrigen og fram til i dag?– De første tiårene var det, som nevnt over, økonomisk vekst også i nord, om enn ikke så sterk som veksten etter hvert ble i sør. Man kan godt si at Nord-Korea var sosialistisk under Den kalde krigen. Privat eiendom fantes ikke, det var heller ingen markeder som ikke var statskontrollerte, skatter ble avskaffet på 70-tallet, utdannelse og helsetjenester var gratis, og mat ble distribuert av staten. Det var også veldig liten økonomisk ulikhet i landet. Men samtidig hadde denne «sosialismen» et umiskjennelig nordkoreansk preg. Mest iøynefallende er jo det faktum at landet var et dynasti, sentrert rundt Kim-familien. Personglorifiseringa fant man også i andre sosialistiske land styrt av kommunistpartier, men i Nord-Korea var den mye mer ekstrem enn i land som Kina og Sovjetunionen. Det var også et konfutsiansk element i den forstand at samfunnet ble delt inn i hierarkiske klasser (såkalte «songbun») som ble bestemt av hvor «rene/lojale» ens forfedre hadde vært. Familier med en god songbun fikk større matrasjoner og flere privilegier enn de med dårlig songbun. Kun de med god songbun kunne bli partimedlemmer.
Nord-Korea tok ikke stilling til striden mellom Kina og Sovjet. Landet var ekspert på å spille dem opp mot hverandre.
Etter hvert la Nord-Korea stor vekt på nasjonal og økonomisk sjølberging, noe som ble gjort til ideologi ideen om juche, som fremmet at alt skulle produseres innenfor landet.
Etter de politiske omveltningene rundt 1990, mistet landet muligheten til å kjøpe viktige produkter, særlig olje, til vennskapspriser fra Sovjetunionen. Nord-Korea ble brått en av mange russiske handelspartnere og ble ikke lenger særbehandlet. Da den sovjetiske oljen opphørte, fikk dette dramatiske konsekvenser for jordbrukssektoren. Det ble også vanskelig å transportere matprodukter fra produsentene til forbrukerne. Slutten på den sovjetiske særbehandlingen var en viktig årsak til hungersnøden og demonstrerte virkelig hvor hul og illusorisk juche-retorikken var.
Kombinasjonen med naturkatastrofer og dårlig ledelse var ødeleggende for økonomien i landet. Oversvømmelser og tørkeperioder på midten av 1990-tallet ga svært dårlige avlinger som akutt forverret den økonomiske krisen – avlingene ble ødelagt, og infrastrukturen falt sammen. Utstrakt hungersnød og sult spredte seg, uten at myndighetene var i stand til å avhjelpe situasjonen. Matdistribueringssystemet brøt sammen og har ikke hentet seg opp igjen siden. Landets befolkning har i perioder vært avhengig av internasjonal matvarehjelp for å overleve. Hungersnøden landet opplevde mot slutten av 1990-tallet, kostet mange menneskeliv. Hvor mange er omstridt, dødstallene varierer fra 500 000 til tre millioner.
– Hvordan er styresettet i Nord-Korea i dag? Er det sosialistisk? Finnes det noen opposisjon der?– Etter slutten på Den kalde krigen har Nord-Korea mistet mye av sitt sosialistiske preg. Denne utviklinga har skutt fart etter milleniumsskiftet.
Uformelt har det vokst fram et stort innslag av markedsøkonomi i form av «svarte markeder», inkludert omfattende handel over grensa til Kina. Samtidig har flere fått anledning til å produsere egen mat, og kollektivbrukene har blitt mindre. Disse utviklingene er ikke nødvendigvis et resultat av en økende reformvilje i Nord-Korea. De bør heller sees på som nødløsninger i mangel på bedre alternativer. Etter at matdistribueringssystemet brøt sammen, har lederskapet i landet få andre valg enn å la innbyggerne handle på private markeder. Staten ser mellom fingrene på denne aktiviteten i mangel på bedre alternativer. Enkelte kjøpmenn og mellommenn har tjent seg styrtrike (i alle fall etter nordkoreansk standard) på denne kapitalistiske aktiviteten.
Den økonomiske ulikheten vokser fort i landet. Industrisektoren har også til en betydelig grad blitt de facto privatisert, særlig kullproduksjonen. Lokale fabrikkeiere står fritt til å ansette og si opp arbeidere, samt å bestemme lønningene. Bønder får også beholde en mye større del av avlingene selv enn hva som var vanlig bare for et par år siden. Korrupsjon er også mye mer utbredt i dag enn før. Nord-Korea har også gjort forsiktige eksperimenter med markedsøkonomi i utvalgte «økonomiske spesialsoner» som tillater en viss grad av investering fra utenlandske selskaper – selv om det fortsatt er veldig få selskaper som er villig til å ta sjansen. Pyongyang har alltid vært elitenes by, men i dag er forskjellen mellom levestandarden i hovedstaden og resten av landet større enn noen gang. Veldig få vil nok karakterisere Nord-Korea i 2017 som en sosialiststat.
Det er ingen kjent politisk opposisjon, og regimet er hardt. Det har vært mange utrenskninger, spesielt i militæret. Maktmisbruk er utbredt i alle autoritetsposisjoner. Legitimiteten til Kim-familien avtar for hvert slektsledd, men det synes ikke å være noen diskusjon av alternativer. Opposisjon ser ut til å være så godt som ikke-eksisterende.
– Hvordan har det gått med forsøkene på å få en fredsavtale?– Etter Koreakrigen var det ingen kommunikasjonskanaler eller noe samarbeid mellom sør og nord. Etter at Sør-Korea ble hardt ramma av den asiatiske krisa i 1997, ble det gjort forsøk på å bryte med den tradisjonelle konfrontasjonspolitikken. President Kim Dae-jung etablerte i 1998 det han kalte for «solskinnspolitikken» som la større vekt på forsoning og et fredelig samarbeid. Flere økonomiske og kulturelle samarbeidsprosjekter ble utvikla. Nær grensa ble det anlagt en stor industripark i den nordkoreanske byen Kaesong, som ansatte 50 000 nordkoreanske arbeidere. Over 120 sørkoreanske selskaper var involvert i denne industriparken. Kim Dae-jung og Kim Jong-il møttes i 2000. Dette fikk Kim Dae-jung senere Nobels fredspris for. Etter dette toppmøtet trodde mange på avspenning på den koreanske halvøya. Det var også et annet statsledermøte under solskinnspolitikken. I 2007 reiste Roh Moo-hyun til Pyongyang og møtte Kim Jong-il.
Solskinnspolitikken ble avsluttet da de konservative kom til makten i 2008 (Lee Myung-bak). Etter to militære angrep fra Nord-Korea i 2010 som kostet 48 sørkoreanere livet, har de politiske relasjonene mellom nord og sør vært på et lavmål. Det er derfor det er knyttet så store forhåpninger til Moon, som man antar vil føre en politikk som skiller seg stort fra de konservative og minner om solskinnspolitikken. President Park la ned industriparken i fjor. Med det var siste rest av solskinnspolitikken borte.
Men forholdet til Nord-Korea er fortsatt en av de viktigste sakene i sørkoreansk politikk. Mange håper at Moon kan få til en viss forsoning. Han har blant annet gått inn for å gjenåpne industriparken i Kaesong og ønsker å møte Kim Jong Un. Men anti-kommunismen er sterk, og de som går for mer avspenning, blir fortsatt til en viss grad stigmatisert.
– Hva med det spente forholdet i dag, der USA spiller en aktiv rolle? Er det sannsynlig at Nord- Korea angriper?– USA har til enhver tid plassert 28 000 soldater i Sør-Korea, en slags sikkerhetsgaranti. Men, etableringen av rakettskjoldet Thaad i 2016, som Park-regjeringen og USA ble enige om å utplassere i Sør-Korea til store protester fra Kina, er veldig provoserende for mange sørkoreanere. De konservative applauderer imidlertid utplasseringa. President Moon er kritisk, men det gjenstår å se om han faktisk vil si nei til USA. Den opprinnelige avtalen var at USA skulle betale for systemet, men Trump har ymtet frampå om at Sør-Korea må betale en vesentlig del av utgiftene, noe som har økt kritikken i den sørkoreanske opinionen. Kritikerne mener at landet må lære seg å si nei til USA og gjeninnføre solskinnspolitikken. USA har gitt blaffen i kritikken og går raskt videre med prosjektet. Systemet er allerede operativt.
Det er lite trolig at Nord-Korea ønsker å angripe. Tanken om at Nord-Korea vil angripe er overdrevet. Rex Tillerson har uttalt at Kim Jong-Un ikke er irrasjonell, og at USA ikke går inn for regimeendring, bare at de legger ned atomvåpenprogrammet. Samtidig er signalene fra president Trump veldig varierende. Nord-Koreas militære styrker er først og fremst innretta på å forsvare seg. De har ikke noen militær slagkraft som gjør at de kan vinne over USA. Spørsmålet er hva som skjer når det ikke er noen formelle kommunikasjonskanaler, og ordkrig og opprustning gjør at Nord-Korea føler seg stadig mer trengt opp i et hjørne. Det er i denne sammenhengen vi må se landets prøveutskytinger og atomvåpenprogram, som avskrekking.
Nord-Korea har siden 1960-tallet hatt et ønske om atomvåpen og forsøkte uten særlig hell å skaffe seg teknisk ekspertise fra Sovjet og Kina. Det var ikke før på 1990-tallet at Nord-Koreas atomprogram virkelig tok av. Dette førte at USA under Clinton vurderte å angripe Nord-Korea for å stanse atomutviklingen. Men etter en intens periode med trusler om krig på midten av 1990-tallet kom USA og Nord-Korea til enighet om å fryse atomprogrammet i bytte mot to lettvannsreaktorer som skulle produsere strøm. Mistro på begge sider førte til at disse reaktorene aldri ble levert og Nord-Korea gjenopptok sitt atomprogram. Nord-Korea gjennomførte sin første atomtest i 2006 og har i alt gjennomført fem atomprøvesprengninger. Disse testene har blitt gradvis kraftigere, og den siste testen i fjor var omtrent like kraftig som Nagasaki-bomben. Det er uvisst hvor mange atomvåpen Nord-Korea har, men eksperter tipper rundt 10–20. Nord-Korea er blitt hardt sanksjonert av FN siden landets første test i 2006. Grunnen til at USA har blitt mer og mer opptatt av Nord-Koreas atomprogram, er at Nord-Koreas missilprogram også viser store framskritt, og det er ventet at Nord-Korea vil klare å utvikle interkontinentale ballistiske missiler som vil kunne nå USAs fastland om et par år. Sør-Korea og Japan har vært innenfor Nord-Koreas missilrekkevidde siden 1990-tallet.
Årsaken til at Nord-Korea satser så hardt på atomvåpen, er enkel: Det er mye billigere å gå til anskaffelse av atomvåpen enn å modernisere det store, men ekstremt utdaterte, militæret. Nord-Korea ser på atomvåpen som en sikkerhetsgaranti. Slik jeg ser det, er det nesten utenkelig at Nord-Korea skulle bruke disse våpnene i angrep mot andre land dersom landet ikke blir angrepet først. Dersom Nord-Korea bruker disse våpnene, vil USAs respons være nådeløs og landet vil utslettes. Atomvåpnene er derfor ment som et avskrekkingsmiddel snarere enn et ledd i landets gjenforeningsstrategi. Militære løsninger er uakseptable ettersom 1) Man vet ikke hvor atomvåpnene befinner seg så det vil være umulig å ta ut alle våpnene i eventuelle forkjøpsangrep, 2) Angrep mot Nord-Korea vil nesten garantert resultere i at Nord-Korea angriper Seoul med artilleri. Seoul er bare fem mil fra grensen og derfor innenfor Nord-Koreas artillerirekkevidde. I området rundt Seoul bor det 25 millioner mennesker, så man kan jo tenke seg hvilket blodbad et nordkoreansk angrep ville kunne forårsake.
Nord-Korea har sett hvordan det går med diktaturer som har bortforhandlet sine kjernevåpen (Libya), så med mindre et mer tillitsbasert forhold mellom Nord-Korea og USA vokser fram framstår det nesten utenkelig at Nord-Korea vil oppgi sine atomvåpen gjennom forhandling. Atomnedrustning må derfor være et langtidsmål, og på veien dit må tillit bygges opp gjennom dialog, handel og samarbeid.
– Hva med de andre landene i regionen, hvilken rolle spiller de i dag? Er det noen som kan mekle?– Trump knytter store forventninger til at Kina skal løse Nord-Korea-problemet gjennom å legge sterkere press på Pyongyang. Kina er kraftig lei av å måtte beskytte Nord-Korea diplomatisk og handelsmessig når Pyongyang fullstendig ignorerer kinesernes anmodninger om å stanse missil- og atomtestene. Dette har ført til at kineserne har lagt seg på en langt tøffere linje overfor Nord-Korea enn før, ikke minst gjennom strengere implementering av FN-sanksjonene. Samtidig ønsker ikke Kina å presse landet så hardt at det kollapser, ettersom det vil føre til store nordkoreanske flykningstrømmer inn i Kina, samt at USA vil kunne plassere sine tropper helt inntil den kinesiske grensen i et gjenforent Korea. Kina ønsker å beholde Nord-Korea som en bufferstat, og det er derfor grenser for hvor langt Kina vil være villig til å presse Pyongyang økonomisk.
Samtidig har også Kinas forhold til Sør-Korea forverret seg kraftig etter utplasseringen av Thaad-missilskjoldet. Kina frykter at dette våpensystemet vil vippe den regionale maktbalansen i USAs favør, og har derfor innført en rekke uoffisielle sanksjoner mot Sør-Korea, for eksempel innstilte flyruter, konserter og svartelisting av produkter. Dette har allerede fått negative økonomiske konsekvenser i Sør-Korea. Under de rådende omstendighetene er det derfor tvilsomt at Sør-Korea vil akseptere Kina som en mekler i konflikten mellom nord og sør. Det samme gjelder for Nord-Korea, da Kinas tøffere linje mot Pyongyang har gjort landet veldig upopulært i nordkoreanernes øyne.
Russland og Japan sitter på sidelinjen og viser liten vilje til å engasjere seg. I Japan er Nord-Korea forhatt, og forsøk på diplomatisk tilnærming med Nord-Korea er så godt som politisk selvmord.
En positiv utvikling er det halvformelle møtet som fant sted i Oslo i mai mellom amerikanske eksdiplomater og representanter fra det nordkoreanske utenriksdepartementet. Etter dette møtet uttalte den nordkoreanske delegasjonslederen at Nord-Korea var villig til å innlede bilaterale samtaler med USA om omstendighetene lå til rette for dette. Trump har tidligere også vist en viss interesse for bilaterale samtaler. Men så lenge USA insisterer på at umiddelbar nordkoreansk atomnedrustning er en forutsetning for ikke-angrepsavtaler, er det likevel vanskelig å se å se at disse samtalene vil lede noe sted. Det er jo frykten for amerikanske angrep som ligger til grunn for Nord-Koreas atomvåpenutvikling i første omgang.