Klokkene ringer
Av BirgerThurn-Paulsen
Klokkene ringer med foruroligende klang. Sablene slipes. Brecht skrev dette på slutten av 20-tallet. Det har ikke mistet sin gyldighet:
«Urettferdigheten går i dag trygt omkring.
Undertrykkerne planlegger de neste titusen år.
Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.
Ingen stemme overdøver maktens stemme.
Og på markedet sitter utbytterne: Nå først begynner vi.»
Birger Thurn-Paulsen
Redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Elvert Barnes
Den kalde krigens vinder blåser opp. USA har vedtatt nye sanksjoner mot Russland. Kongressen trumfer Trumpen og høster samtidig sinne i EU. Spesielt Tyskland reagerer og anklager USA for å drive solospill og vedta sanksjoner som først og fremst vil tjene deres egne økonomiske interesser – og gå ut over interessene til deres egne allierte, for eksempel avtaler om gassleveranse mellom Russland og Tyskland. Slik disse sanksjonene er innrettet, er det mye som tyder på at de først og fremst tjener interessene til det militær-industrielle komplekset. De har profitabel glede av sanksjoner og krigshissing. Kongressvedtaket kan vise seg å skjerpe motsetningene på opptil flere fronter, internt i USA og i forholdet både til venner og fiender.
Russland svarer naturligvis på sanksjonene og utviser en hærskare amerikanske diplomater og annet personell.
Det er liten tvil om at USA og NATO forsøker å ringe inn Russland, både militært og økonomisk. De to stormaktene driver samtidig et farlig spill i Ukraina og Syria. Det er et sydende kok av indre, nasjonale motsetninger og stormaktsinnblanding. I Syria er bildet komplisert. Hvem som er hvem og hvor motsetningene går kan synes forvirrende. Media gjør fint lite for å nøste opp i trådene, snarere tvert i mot. Det bør utløse skarpere analyser og breie protester.
Hykleriet har gode vilkår for tida. Stormaktene tramper over nasjoner og menneskerettigheter mens de utbasunerer velmenende og humanitære hensikter. Og Norge er ikke den uskyldsrene «fredsnasjonen» noen vil ha det til. Oljefondet, eller Statens pensjonsfond Utland som det så fint heter, satte investeringsrekord i okkupantstaten Israel i 2016. Norge er også en betydelig våpeneksportør. Det halvstatlige konsernet Nammo har filialer og partnere i 13 andre land, deriblant forsvarsindustrien i USA. Det dreier seg særlig om ammunisjon, rakettmotorer og avansert teknologi. Og dette driver de med under slagordet «Securing The Future.» Det moderne språket er forførende. La ikke den norske staten drive på uforstyrret i dette farlige farvannet. Fasadene og det tildekkende språket må rives opp.
USA, EU og Norge stenger grensene. Nazister marsjerer i Kristiansands gater uten demonstrasjonstillatelse, og politiet lar dem gå – og setter håndjern på et enslig menneske som vil ha seg frabedt marsjerende nazister i gatene.
Vi lever i en tid der motsetningene skjerpes. En forgjeldet og falmende stormakt med en særdeles uforutsigbar leder på den ene siden, og på den andre siden en stormakt med ambisjoner på vei opp er dårlig nytt for verdens folk. Forvirring og passivitet og en stor grad av avmakt rår. Det kreves motstand mot imperialistisk krig. Det kreves skarpe og avslørende analyser som driver vekk tåkepratet. Det kreves solidaritet – og opprør.