Klassekamp og justismord
Av Tore Linné Eriksen
Mona R. Ringvej:
Marcus Thrane
Forbrytelse og straff
Oslo: Pax Forlag 2014, 321 s.
Åpningen på Mona Ringvejs nye bok kunne ikke ha vært mer dramatisk. Forfatteren tar oss med til Høyesteretts lokaler 22. juni 1855, der den endelige dommen skulle falle. Marcus Thrane og mer enn 120 andre medlemmer av Arbeiderforeningene sto tiltalt for intet mindre enn et forsøk på å omstyrte forfatningen med ulovlige midler. Det hadde gått fire år siden arrestasjonen. Den hovedtiltalte kjente lovverket, og visste at det ikke var noen saklige holdepunkter for en fellende dom. Det var det da heller ikke, men likevel blei de dømt. For Marcus Thrane lød dommen på fire års straffarbeid i tukthus, og da blei ikke hans fire år i varetekt en gang trukket fra.
Det betydde slutten for Arbeiderforeningene, som ikke var noen marginal bevegelse. I løpet av et par år kom det 30 000 – eller flere – medlemmer til. (Med dagens mange ganger høyere folketall har landets største parti rundt 50 000 medlemmer.) Dommen var en klar advarsel til håndverkere, husmenn, arbeidere og eiendomsløse: Deres arbeid for stemmerett og bedring av arbeider-klassens kår var ikke bare uønsket av makthaverne, det var ifølge landets juridiske elite rett og slett brudd på landets kriminallover. Stattholder Severin Løvenskiold kunne endelig trekke et lettelsens sukk. Han hadde fulgt Arbeiderforeningene nøye helt fra de så dagens lys i desember 1848. Tidligere hadde han beklaget seg over at lovverket ikke ga rett til å forby virksomheten, men nå kom Høyesterett den stokk reaksjonære Løvenskiold til unnsetning. Der satt også hans sønn, Otto.
Avslørende rettshistorie
I det innledende kapitlet gjør Ringvej det klart hva som er hennes fremste anliggende med denne boka; det er mest av rettshistorisk karakter. Her brøyter hun ny mark med sine detaljerte studier av politirapporter, voteringsprotokoller og en rekke andre kilder, og slår fast at det uten tvil var tale om et justismord. Det er ingen sammenheng mellom det som blei lagt fram for domstolen, og ordlyden i den endelige dommen. Det jurister liker å kalde for sakas «fakta» var oppdiktet eller høyst tvilsomme, og det var mer luftige spekulasjoner, rykter, påfunn og dommernes snevre klasseinteresser som forklarer utfallet.
Ut fra det rikholdige materialet trer det klart fram at flere av dommerne måtte innrømme at det ikke var tale om en «revolusjon», og at Marcus Thrane hadde gått inn for reformer og stemmerett for å sikre underklassen del i det politiske styret. Men selv det var utålelig for høyesterettsdommene og det politiske miljøet de var en del av. Derfor valgte de rett og slett å legge helheten i Arbeiderforeningens virke til grunn, ettersom det var som «Rigsfordærveligt» å regne.
Det blei også i dommen lagt vekt på at Thrane hadde oppviglet husmenn til å gi uttrykk for sin misnøye, noe slik skulle de aldri ha funnet på om han ikke var kommet på banen. Argumentene var altså politiske, som det sømmer seg i en politisk dom. En vanlig oppfatning i overklassen har alltid vært at vanlige arbeidsfolk ikke opplever at de blir utbyttet og lever i nød, i alle fall ikke før det kommer noen utenfra og forteller dem det.
Ja takk, begge deler!
Forfatteren tar oss lesere med på en spennende reise i Marcus Thranes biografi og Arbeiderforeningens historie, og både supplerer og nøster opp tråder i tidligere forskning. I tillegg til det rettshistoriske, er hun mest opptatt av de demokratiske dimensjoner og retten til ytrings- og organisasjonsfrihet. Det er da også naturlig å framheve Arbeiderforeningens kamp for stemmerett som en hovedsak, men det er kanskje mindre naturlig å se den som et slags overordnet og langsiktig mål. Ringvej skaper et inntrykk av at tidligere historikere har gitt Thranes betydning som forløper for arbeiderbevegelsen for stor plass på bekostning av bevegelsens plass i kampen for demokratiske rettigheter. Men dette henger jo uløselig sammen. Dersom man har sosiale reformer og bedring av levekår for vanlige folk som mål, er jo utvidet stemmerett et nødvendig skritt på veien. Det var da også – som Finn Olstad har vist i boka Det vanskelige demokratiet – gjennom den seinere arbeiderbevegelsen at demokratiet blei kjempet fram (se Jørn Magdahls bokmelding).
Bildet er selvsagt sammensatt, ikke minst for deltakerne selv. Og som forfatteren viser til, gikk Thrane ikke av veien for å tale om arbeidsfolk i motsetning til «kapitalens tyranni». At det ikke var de aller fattigste og nødstilte som strømmet til Arbeiderforeningene, er ikke noe sært unntakstilfelle. Slik var det også da den mer moderne arbeiderbevegelsene brøt gjennom seinere i århundret, kanskje er det mer oppsiktsvekkende at så mange «småfolk» organiserte. Og at Thrane ikke hadde lest Marx eller var marxist, bør heller ikke være noe oppsiktsvekkende funn. Foreningene blei stifta i samme år som Manifestet, og før det besto Marx´ skrifter mest av natur- og rettsfilosofiske studier på tysk (samt et filosofisk manus på fransk). Mer direkte politisk var nok hans Feuerbachteser fra 1847, men de blei utgitt posthumt.
Rettsstat og demokratisk kapitalisme?
Det betyr selvsagt ikke at Ringvej er uinteressert i sosialhistorie, «arbeidsklassens» opprør og Arbeiderforeningenes – iallfall indirekte – betydning som forløper for den arbeiderbevegelsen som oppsto seinere. Hun tegner et bilde av et Norge midt på 1800-tallet med store klasseskiller, og minner om at overklassens relative «fattigdom» i forhold til andre europeiske land er til liten trøst for dem som kjenner nøden på kroppen. Dessuten får hun klart fram den sprengkraften som ligger i befolkningsøkning, vekst i tallet på eiendomsløse og uår i jordbruket nettopp på den tida hvor Arbeiderforeningene blir til.
Boka om Marcus Thrane (og like mye om bevegelsen og med et fint portrett av Josephine Thrane) føyer seg altså inn i den mer kritiske litteraturen om 1800-tallet i fedrelandets sagnomsuste historie. Dessverre har denne innsikten ikke nådd til festtalerne og de fleste politikere, som er mest opptatt av å lovprise demokrati- og frihetsideene i 1814, og som løfter fram inspirasjonen fra Frankrike og USA. Men i begge disse landa blei det som kjent religionsfrihet, i motsetning til i 1814-grunnlova. Og Ringvej forteller oss om europeiske land som innførte stemmerett for alle menn mange tiår før Norge, i Frankrike nettopp som følge av 1848-våren, og hennes velskrevne arbeid gir et bilde av domstoler, embetsmenn og annen øvrighet som ikke akkurat er besjelet av demokrati og frihet. Det gjøres også klart hvor skuffet Thrane og husmennene var over de bøndene som havnet på Stortinget; det var ikke hos Ueland og Jaabæk han fikk støtte, men hos den unge sakfører Johan Sverdrup. Den idylliske fortellinga om den gradvise utvidelsen av demokratiet, opplyste og nasjonsbyggende embetsmenn, demokratisk kapitalisme og rettsstaten velsignelser – som ikke minst er forbundet med historikeren Francis Sejersted – får seg altså her enda et slag. Noe godt kommer det da ut av grunnlovsjubileet, selv om de færreste 17. mai-talere vil lese seg opp.
Et hjertesukk
Til slutt et hjertesukk (eller en kjepphest): Det er fristende å ønske seg at norske historikere i større grad retter blikket utafor landets grenser, selv om det er norske fenomener som først og fremst studeres. Det er riktignok noen henvisninger til «arven fra 1848», men det gjøres det få forsøk på å vurdere forskjeller og likheter mellom Norge og andre deler av Europa. Det er da heller ingen henvisninger til nyere standardverker om 1848 i litteraturlista. Det er synd, ofte er det nettopp gjennom sammenliknende historie at en kan finne ut hva som eventuelt er et norsk særpreg. Var det Arbeiderforeninger og thraner i andre land vi pleier å sammenlikne oss med, og hvor finner vi eventuelt en høyesterettsdom som setter en stopper for deres demokratiske og sosiale virke? For denne anmelder minner bruk av rettsapparat og tukthusstraffer mot slik virksomhet mest om kolonistyret i afrikanske land, for ikke å si om Sør-Afrika nesten fram til våre dager.
Tore Linné Eriksen