Schwestern, Genossinnen!

Av Kjersti Ericsson

Nr 1 2005

Søstre, kamerater! kom første gang ut i 1987, og er altså skrevet for snart 20 år siden. Mye har skjedd i verden i disse årene, ikke minst ideologisk: Vi har opplevd Sovjetsamveldets sammenbrudd, som utropes til sosialismens endelige nederlag. USA har inntatt posisjonen som eneste supermakt. Mens anti-imperialistiske frigjøringsbevegelser på 1960- og 70-tallet ofte var marxistisk inspirert, spiller nå religiøse strømninger en betydelig rolle i motstandskampen. 

Kjersti Ericsson er professor i kriminologi

Dette er forordet til den nye tyske oversettelsen av Søstre, kamerater!
Den tyske utgaven finnes på: Schwestern, Genossinnen!


Ideologisk er markedsliberalismen på offensiven over store deler av verden. Kapitalismen blir forsøkt framstilt som den eneste mulige og “naturlige” samfunnsorden, og alternativer blir ugyldiggjort. Vi får høre at vi lever i en “postindustriell” epoke, og at arbeiderklassen ikke lenger finnes.

Innenfor feminismen merkes skepsisen til kollektiv organisering. En frykter at dersom vi legger vekt på likhet og felles interesser mellom kvinner, sier vi underforstått at det finnes en “sann” kvinne, en “autentisk” kvinne. Men forestillingen om en “sann” kvinne er en patriarkalsk konstruksjon. Kollektiv organisering blir i et slikt perspektiv farlig – organiserer vi oss ikke da på grunnlag av patriarkatets forestilling om oss, og bidrar vi ikke dermed til å bevare det vi vil kjempe mot? Låser vi oss ikke fast i en “kvinnelighetsdiskurs”, mens det vi heller burde gjøre, var å “destabilisere” og sprenge denne diskursen gjennom å opptre på tusen merkelige, ukonvensjonelle måter?

Hvilken betydning kan ei bok om kvinnekamp og klassekamp, tuftet på et marxistisk grunnsyn, ha i ei tid da kollektiv kvinneorganisering blir sett på med mistenksomhet, da arbeiderklassen “ikke lenger finnes” og kapitalismen blir utropt til historiens endelige seierherre?

Ei slik bok kan ha betydning fordi klassekamp, kvinnekamp og alternativer til kapitalismen fortsatt står på dagsorden, uansett rådende ideologiske vinder. I samfunn “uten arbeiderklasse” er det harde klassekonflikter. Arbeiderklassen slåss mot harde angrep på sine arbeids- og levekår, sine faglige og demokratiske rettigheter. Vold og overgrep mot kvinner er utbredt. Velferdsordninger som ikke minst kvinnene er avhengige av, er under sterkt press. De lar seg ikke forsvare uten kollektiv organisering og kamp. Og sosiale bevegelser erklærer at “en annen verden er mulig”, fordi tanken på at dagens verden skulle være historiens sluttresultat er uutholdelig.

Altså er det fortsatt nødvendig med debatter om analyse og strategi. Denne boka er et bidrag i en slik debatt. Boka prøver å gi en analyse av viktige sider ved kvinneundertrykkinga under kapitalismen. Egne kapitler behandler strategier for kvinnekampen, med vekt på kvinnebevegelsens forhold til arbeiderbevegelsen. Boka drøfter også hva som skal til for å skape en “kvinnevennlig” sosialisme. Teksten er identisk med originalteksten fra 1987. En del ville jeg nok skrevet annerledes i dag. For eksempel glimrer et økologisk perspektiv med sitt fravær. Likevel inneholder boka mange analyser og standpunkter som tida på ingen måte har løpt fra, og den presenterer viktige perspektiver som kanskje er kommet litt (for mye) i bakgrunnen i dagens debatt, og fortjener å hentes fram igjen.

Det er denne bokas tese at betydningen av kampen for kvinnefrigjøring er blitt grovt undervurdert i arbeiderbevegelsens partier og organisasjoner, og i anti-imperialistiske frigjøringsbevegelser. Dermed bærer slike partier, organisasjoner og bevegelser med seg et konservativt og samfunnsbevarende element, som gjør det vanskelig å fungere virkelig frigjørende.

Både den revolusjonære og den reformistiske arbeiderbevegelsens forhold til kvinnene og kvinnekampen har tradisjonelt vært dypt tvetydig. Dette merkes også i dag, både i arbeiderpartienes og fagbevegelsens politikk og kultur. På den ene sida har målet vært kvinnefrigjøring. På den andre sida har kvinnen som arbeider blitt betraktet som et problem for den “egentlige” (mannlige) arbeiderklassen, og som en marginal deltaker i klassekampen. Arbeiderklassens kvinner er stadig blitt formant om å kjempe mot “samfunnet”, men ikke mot “mannen”. Beskyldninger om “borgerlig feminisme” har sittet løst når arbeiderbevegelsens menn har følt sine interesser truet. Kvinnene er også blitt anklaget for å true “enheten i arbeiderklassen” dersom de har stilt krav som har gått ut over det deres mannlige klassefeller har vært villige til å akseptere. I praksis er kvinnene i mange tilfeller blitt avkrevd en klassesolidaritet – på kvinneundertrykkingas grunn. Kravet om ikke å rette kampen mot mennene har fungert som en temmelig effektiv hersketeknikk.

Men det er ikke mulig å slåss mot “samfunnet” uten også å slåss mot “mennene”, når vi snakker om et samfunn som er dypt preget i selve grunnstrukturen av maktforholdet mellom kjønnene, og der sjøl den mest avmektige mann har privilegier på grunn av kjønnet sitt. Menn har noen håndfaste grunner til å forsvare dette samfunnet, som arbeiderkvinnene ikke har. En virkelig radikal kamp mot kapitalismen, for hele arbeiderklassens interesser, er ikke mulig uten å gå til angrep på kvinneundertrykkinga.

Kvinner utgjør også en stadig større og viktigere del av den yrkesaktive arbeiderklassen. De må utvikle sine egne strategier og kampformer. Arbeiderklassens kvinner må kjempe som kvinner – ut fra en dobbel bevissthet. Dette betyr også noen utfordringer for deres mannlige klassefeller: Javisst er solidaritet arbeidere imellom nødvendig, men ikke på kvinneundertrykkingas grunn. Forholdet mellom kjønn og klasse, og mellom arbeiderbevegelse og kvinnebevegelse, er spørsmål som i dag krever både teoretiske, politiske og organisatoriske løsninger.

Kapitlene om sosialisme vil nok i dag både oppleves som mangelfullt, og inneholde påstander som egger til motsigelse. Samtidig kan de kanskje tjene som inspirasjon til en diskusjon om hvordan kvinners premisser kan prege “en annen verden”? Ett poeng fra disse kapitlene er etter mitt syn svært viktig: Kvinneperspektivet må være til stede i bevegelser som slåss for sosial endring og “en annen verden” – ellers vil gamle, kvinneundertrykkende strukturer bli videreført i det nye og bidra til å undergrave det som er nytt.

Jeg som har skrevet boka kommer fra Norge, et lite, rikt land i Europas nordligste utkant. Det er derfra jeg har min praksis, i kvinnebevegelsen, i fagbevegelsen og i et revolusjonært parti. Det er forholdene i Norge jeg har direkte, personlig erfaring med. Kan ei slik bok ha noe budskap til kvinner (og menn!) på andre kanter av verden? Ja, det tror jeg. For det første bygger ikke boka bare på egne erfaringer. Den bygger også på teori og litteratur fra mange andre samfunn enn det norske. For det andre har den engelske utgaven av boka (som kom i 1993) vist seg å være av interesse for politisk aktive kvinner (og menn!) både i Europa, USA, Asia og Afrika. Den finnes nå også i spansk språkdrakt (2001). For det tredje kan denne boka være en inspirasjon til andre kvinner om å systematisere sine egne erfaringer og lage sine egne analyser.

De samfunnene som oppsto som resultat av menneskenes kamp for å fri seg fra kapitalisme og imperialisme, har brutt sammen. Mange av dem hadde allerede for lenge siden fjernet seg fra drømmene og idealene til de som kjempet for dem. I kjølvannet av disse sammenbruddene kommer proklamasjonene om “sosialismens død”. Sosialismens dødsattest utskrives samtidig som konsekvensene av det imperialistiske verdenssystemet trer fram med skremmende tydelighet: Makthaverne i supermakta USA streber helt åpent etter verdensherredømme, og skyr knapt noen midler i denne kampen. Det stille, økonomiske folkemordet på de fattigste i Sør øker i omfang. Livsvilkåra på jorda raseres i et tempo vi knapt tør ta inn over oss. Flere og flere mennesker i Vesten frykter utviklinga i sine egne samfunn, og føler utryggheten på kroppen sterkere enn noen gang siden 2. verdenskrig.

Oppgaven er der fortsatt, sjøl om det ikke finnes noen fasit: Å fri menneskeheten fra kapitalismen og imperialismen. Om tidligere tiders svar på mange punkter har vist seg ugyldige, så er spørsmåla fortsatt gyldige. De krever nye svar. Å bringe fram svar og løsninger må nødvendigvis være en kollektiv prosess, der min stemme er ett bidrag på veien. Mitt håp er at denne boka gi andre lyst til å la sine stemmer høre!