Kjærlighet og abort
Av Kelsey Woida
Radikal empati er mitt våpen! Dette er et personlig vitnesbyrd om empati og kjærlighet i en sårbar situasjon – abort. Om å møte ukjente kvinner med kjærlig omsorg, om å være kvinne og sosialarbeider, om å være feminist og aktivist.
Kelsey Woida er sosialarbeider, aktivist og frivillig på forskjellige områder innen helse og velferd.
Opprinnelig publisert på bloggen «All the Women We Have Loved».
Foto: Zhu/Flickr
Oversatt av Birger Thurn-Paulsen, Redaksjonsmedlem i Gnist
Hver tirsdag morgen er det jobben min å vise kjærlighet overfor kvinner jeg ikke kjenner. Jeg er frivillig for et abortfond hvor folk som ikke har råd til utgiftene forbundet med denne prosessen, kan komme og få økonomisk hjelp og støtte. De ringer en direktelinje og jeg svarer. For noen er dette det verste øyeblikket i livet deres, for de fleste er det en enkel oppgave som ter seg som et punktum for en lang liste av traumer og problemer.
Vi snakker om voldtekt, om at lyset kommer til å bli slått av hvis ikke denne regninga blir betalt, om å være mor, engstelse, mannlige partnere som nekter å snakke med dem, helseforsikring, matkuponger og helgeplaner. Kvinnene ringer noen ganger fra bussholdeplassen utenfor fengselet, fra naboens kjøkken, fra jobben i matvarebutikken, fra toalettet på en skole, fra sofaen med et hikstende lite barn i fanget. Noen ganger må vi kople til en oversetter på grunn av språkbarrierer. Vi støtter tenåringer mens de prøver å navigere seg gjennom rettssystemet for å finne ut av lover om foreldres råderett. Vi lærer om sex trafficking som skjer i den byen vi kaller hjem, om bruk av narkotiske stoffer og overdoser, om hjemløshet og kommunale boliger, om skytevåpen og hvor de er gjemt på soverommet. Jeg sier «Jeg hører deg.»
Abortfondet er et sted som gir tilflukt og ingen fordømmelse, men det er også et sted med makt: Vi bestemmer hvordan vi best kan støtte så mange som mulig med de pengene vi har, men det betyr at det er umulig å gi full økonomisk støtte til alle. Jeg har lært hvordan jeg kan si «nei» samtidig som jeg sier «jeg tror på deg.» Jeg har lært at mennesker og kvinner som søker om abort, er blant de mest ressurssterke, kreative og seigeste blant oss. Jeg deltar også som frivillig ved en lokal klinikk hvor oppgaven er å holde i hånden under aborten. Alle som kommer for å få gjennomført abort den dagen, får spørsmål om de ønsker noen til å holde dem i hånden under inngrepet. Det er fordi pasienter av sikkerhetsgrunner ikke lenger har lov til å ha med seg sin egen støtteperson inn på behandlingsrommet. De fleste takker ja. Jeg kommer inn på rommet hvor de sitter klare i sine papirkjoler mens de prøver å finne et sted å feste blikket, hvilke redskaper de helst vil unngå å se på. Jeg pleier å slå en spøk om at de kan klemme hånden min så hardt de bare vil, jeg lover at den ikke kommer til å knekke. Vi snakker om hva de har lyst til å spise etterpå, om de kom alene til avtalen og om demonstrantene utenfor fikk dem til å føle. Opplevelsen av smerte er forskjellig for alle, men jeg gir dem den garantien at de vil komme seg gjennom dette og bli trygt og godt tatt vare på. Jeg hjelper dem med å puste gjennom ubehaget. Jeg spør om de ønsker at jeg skal forklare dem hva som skjer. Jeg masserer skuldrene deres og minner dem på deres egen styrke. Jeg oppmuntrer dem og ber dem ta vare på seg selv når jeg forlater dem i det rommet hvor de sitter og henter seg inn og får litt juice og salte kjeks.
Jeg har sett de som kaster opp av lettelse over at det er over. Kvinner gråter over svangerskap som var meningsfulle for dem. Noen forteller meg at de ikke tror på dette, men at de vet at det er det beste valget for dem og familien akkurat nå. Noen kvinner ber. Noen tar på seg hodetelefoner og hører på Nicki Minaj, en stund med meditasjon og avledning. Det kan dryppe blod på gulvet mens jeg forsiktig holder klar undertøyet så de kan tre det på seg. Noen pasienter kan bli sinte og uforskammet overfor folk rundt seg, noe som er forståelig etter at de har gått gjennom ild for å komme hit. Folk spør meg hva jeg tenker, hvorfor jeg gjør dette, hvem er jeg. Jeg svarer ganske enkelt at jeg ikke synes noen skal gå gjennom en abort alene hvis de ikke selv ønsker det. Men det jeg egentlig snakker om, er kjærlighet. Å tilby følelsesmessig støtte til en ukjent i fra ti minutter til en halvtime er en form for intimitet som er gjennomgripende. Det betyr å være et slags vitne, og mange pasienter forteller at det kjentes viktig å ha en annen kvinne der sammen med dem. I det øyeblikket betyr «kvinneligheten» min noe. Uavhengig av vår posisjon i universet møtes vi midt i en erfaring som er dypt rotfestet i kvinners arv og historie.
Som sosialarbeider er jeg hele tiden frustrert over at karrierefeltet mitt er feminisert og dermed ikke regnet som truende. Når jeg forteller folk at jeg er sosialarbeider, blir jeg ofte møtt med antakelser om at det betyr at jeg jobber med barn. Rollen min reduseres til noe tolerabelt, nøytralt og mykt i den store moralske sammenhengen. Det er utmattende å befinne seg i yrkeslivet og om og om igjen å bli minnet om at det i denne verden ikke er meningen at jeg, som en mangesidig kvinne, skal vokse. Sosialt arbeid blir på samme tid framhevet og diskvalifisert, fordi arbeid som har med følelser å gjøre, ikke har noen verdi i dette hvite, kapitalistiske heteropatriarkatet. Å gi følelsesmessig støtte regnes som kvinners «naturlige» impuls, framfor at det er et kraftsentrum av besluttsomhet og energi. Men den begrepsverdenen som forstår sosialt arbeid som feminint, kaster også lys over en kilde av magi og inspirasjon. Å se forskjellige mennesker, om de er kvinner, femmes, queer eller trans stå i mot urettferdighet gjør meg stolt og i stand til å bidra til å snu opp-ned på vår forståelse av å være enda en kvinne på dette området. Å holde hender og vise kjærlighet overfor kvinner gjennom stigmatisering, skam og vold er en politisk handling. Radikal empati er mitt våpen, det er intenst og klar til å bite.
Til alle kvinner jeg har elsket men kanskje ikke har kjent: Takk. Det spesielle med å holde noens hånd er at de også må holde din.
Kommentar om kjønn: Ikke alle som henvender seg til tjenester som gjelder abort, identifiserer seg som kvinne eller er kvinne. Men når vi er på klinikken, er vi alle redusert til et kjønn som gjør det mer komfortabelt for staten å regulere og kontrollere kroppene våre. Det er lett å gå ut fra at alle pasienter er «kvinner» for abort er plassert inn i et system hvor kvinner har verdi for deres reproduktive egenskaper. Det er fristende å tenke på abort som en fundamentalt kvinnelig erfaring, men det er også nyttig å tenke på hvordan det å gjennomføre abort kan utfordre, forstyrre og vri på vår forståelse av hva det vil si å være kvinne, sett med øynene til den undertrykkende staten. Jeg bruker «kvinne» her fordi det er som kvinne alle jeg har jobbet med, har valgt å framstille seg – kanskje noen av dem bruker det strategisk eller av bekvemmelighetshensyn etter omstendighetene. En av tre kvinner gjennomfører en abort i løpet av livet. Jeg er imidlertid klar over at dette ikke er fullt ut representativt for alle som tar abort.
Ytterligere informasjon om abortfond: Abortfond jobber på en rekke måter for å fjerne økonomiske og andre barrierer som kan hindre adgangen til abort. Noen fond betaler utgiftene for behandlingen, mens andre tilbyr forskjellige former for støtte, som barnepass, transport, støttepersoner, bolig, etc. Å støtte et lokalt fond er en måte å bidra til at de mest marginaliserte kan få tilgang til den behandlingen og omsorgen de trenger. «National Network of Abortion Funds» (NNAF) kan hjelpe til med å finne et fond i ditt område, hvor du enten kan gi økonomiske bidrag eller delta som frivillig.