Sykelønn ABC (bokomtale)

Av Kari Celius

Nr 1 2010

Magnus E. Marsdal:
Sykelønn ABC
Fakta og argumenter om arbeidsliv og helse
Manifest, 2010

Manifest er ute med en «pamflett» som griper inn i den pågående og heite debatten om sykelønnsordninga. Som den tidligere «AFP på 1–2–3» bidrar den med fakta og argumenter som både tillitsvalgte og andre nå trenger og kan bruke opp mot den ideologiske offensiven fra arbeidslinjas ulike støttespillere.

Boka starter med å drøfte påstanden om at sykefraværet i Norge ved utgangen av 2009 har økt dramatisk. Som ventet kommer den ganske godt ut av dette. Det brukes statistiske data, som viser at fraværet faktisk har vært høyere flere ganger tidligere i perioden siden 2001. Dessuten har Norge en av de høyeste sysselsettingene i verden, med svært mange eldre og de fleste kvinnene i arbeid. Det betyr at en større andel av befolkningen bidrar til fellesskapet med sin arbeidsinnsats enn andre land som noen gjerne vil sammenligne oss med, men samtidig at sykefraværet nødvendigvis må være høyere også da.

Her ligger også noe av den innebygde umuligheten i IA-avtalen: Virksomheten skal legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne kan stå i arbeid samt å sette i verk tiltak for å beholde de eldste arbeidstakerne lenger, samtidig som sykefraværet skal minke med 20%. Samtidig som det ikke ligger noe reelt press på arbeidsgiverne om å legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne kan fortsette i jobben sin helt eller delvis, er riset bak speilet for fagbevegelsen at sykelønnsordninga kan stå i fare hvis ikke sykefraværet går ned de foreskrevne prosent. Dette dilemmaet kommer godt fram. Dette er også grunnen til at deler av fagbevegelsen mangler begeistring over IA-avtalen slik den er i dag.

Påstandene om sviktende og synkende arbeidsmoral i det norske arbeidslivet blir behandlet i det neste kapitlet. Boka viser tydelig at høyresida er på tynn is med påstander om at økt sykefravær er et uttrykk for at folk (les arbeidsfolk, ikke politikerne eller makteliten) mangler arbeidsmoral sammenlignet med tidligere. Slike påstander mangler belegg i fakta. Et av de gode kortene her er at kortidsfraværet ikke har øket til tross for at IA-avtalene gir anledning til flere og lengre egenmeldinger. Undersøkelser fra 2005 tyder dessuten på at lite har skjedd med folks holdning til arbeidet siden 1989, og at det faktisk er de yngste som har høyest arbeidsmotivasjon.

Hvis det ikke er slik at vi er mer syke eller latere enn før, hvor finner vi da årsaken til at langstidssykefraværet utgjør det vesentligste av fraværet og at tallet på uførepensjonister har økt siden 80-tallet? Kan det ha sammenheng med de endringene som har skjedd i arbeidslivet, når det nedbemannes, når offentlig virksomhet konkurranseutsettes, og når pleie- og omsorgssektoren lider av kronisk underbemanning? Boka viser til at i Statistisk Sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 2006 oppga 39 % av de spurte at sykefraværet deres helt eller delvis skyldtes jobben. I uførestatistikken (NAV) utgjør muskel- og skjelettsykdom og psykiske lidelser 65 % av alle tilfellene. Det er altså mye som tyder på at det er hold i påstanden om at arbeidslivet er blitt brutalisert.

Bokas gjennomgangsperson, Gørill, sier dette om situasjonen på sykehjemmet: «Hvis en er borte blir det gjerne ikke leid inn vikar, og da øker belastningen på de som er på jobb.» – «Det gjør at mange gjør sitt ytterste for å komme på jobb, også når de har syke barn eller kanskje selv burde holdt seg hjemme». Det er snakk om «sykenærvær» heller enn sykefravær, der man presser seg på jobb for å unngå ekstra belastninger på kollegaer, og av hensyn til de man har omsorg for. Undersøkelser viser at ansatte med sykenærvær har høyere risiko enn andre for å bli langtidssykemeldt og senere uføretrygdet.

Boka drøfter videre ulike tiltak for å få ned sykelønnskostnadene som har vært debattert den siste tida, slik som økt andel over på arbeidsgiverne, standardisert sykemelding i tråd med den svenske modellen og innføring av karensdager eller kutt i sykelønna. Alle vil til slutt ramme de som blir syke, og er derfor helt uakseptable.

Sluttkapitlet drøfter ulike politisk virkemidler som kan brukes hvis man skal lage en strategi for et mer inkluderende arbeidsliv. Det nevnes forsiktig noen eksempler på virksomheter som har tatt de ansatte med på å tilrettelegge arbeidet og arbeidsdagen slik at de ansatte påføres mindre slitasje. Da har også sykefraværet gått dramatisk ned, ett eksempel er Rica Hell Hotell som gikk fra 13% fravær ned til et svært lavt nivå for bransjen. Hva som er årsaken til nedgangen i sykefraværet i de enkelte tilfellene kan ikke påvises. Denne edrueligheten i forhold til de gode eksemplene liker jeg.

Boka er lettlest, og går direkte og ideologisk til verks når høyresida sine moralske argumenter i forhold til sykefraværet plukkes fra hverandre. Verktøyet som brukes er målbare fakta, noe høyresida mangler bak sine påstander.

Jeg synes ikke at bruken av eksemplet Gørill fungerer like godt som eksemplene gjorde i «AFP på 1–2–3». Det har kanskje sammenheng med at eksemplet ikke er like nødvendig for forståelsen av innholdet, som eksemplene var i «AFP på 1–2–3», hvor folkeopplysning om vanskelige skillelinjer mellom gammel og ny ordning var en av hovedhensiktene. Men det er likevel riktig og nødvendig å gi stemme og ansikt til de som vil rammes hardest av kutt i sykelønna.

Av Kari Celius