Kappløpet om Afrika

Av Baruthi Amisi

Nr 2a 2014

Plyndringen av Afrika har foregått i flere århundrer, også før Berlinkonferansen i 1885 førte til det som er kalt «kappløpet om Afrika».

I dag ser vi det samme på nytt, og denne gang skjer det også i form av rovgriske angrep fra BRICS-landa, som ikke minst er interessert i Afrikas naturressurser.

Baruthi Amisi arbeider med en doktorgrad i utviklingsstudier ved KwaZulu-Natal-universitetet i Sør-Afrika. Artikkelen er hentet fra Pambazuka News 673/2014, som også har en rekke andre artikler under samletittelen «Revisiting the sub-imperialist BRICS»,(Se spalta Mist ikke lenkene på side 67).
Artikkelen er oversatt av Tore Linné Eriksen.

Det er ikke hensynet til utvikling for flertallet som de store selskapene fra Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika er opptatt av, verken i sitt eget hjemland eller i de land som nå er blitt ofre for deres framstøt. Etter hvert som BRICS-landa trenger stadig dypere inn i Afrika, er det store multinasjonale konserner og selskaper med nær statlig tilknytning som er de store vinnere. Dette inkluderer også flere storselskaper fra vestlige industriland. Slik som Walmart-imperiet, som kjøper halvfabrikata eller ferdigvarer fra BRICS-landa. Blant vinnerne er også lokale eliter som bidrar til å gjøre denne plyndringa lettere gjennom korrupsjon, talltriksing og adgang til billig energiforsyning.

Mange afrikanske land, om ikke alle, befinner seg i et slags sentrum/periferi-forhold, slik det er beskrevet av den framstående USA-sosiologen Immanuel Wallerstein for mer enn 30 år sida. Med dette menes at de rike industrilanda i sentrum gjør seg enda rikere på deres bekostning. BRICS-landa representerer på sin side en slags «sub-imperialisme», det vil si at de forsøker å forbedre sin relative posisjon innenfor det økonomiske verdenssystemet. Målet er nok å bevege seg oppover til å bli nye imperialistmakter, og deretter kanskje til å bli imperialistiske supermakter, slik Sovjetunionen en gang utvikla seg til.

Det er tale om land som i dag befinner seg på høyst forskjellig nivå av økonomisk utvikling og politisk innflytelse, og de har langt fra de samme interessene å ivareta på det afrikanske kontinentet mer generelt, eller i Den demokratiske republikken Kongo mer spesielt. Deres geopolitiske posisjon i verdenssystemet er også høyst forskjellig. Men de har også mye felles. For det første er det tale om at de er interessert i direkte utenlandsinvesteringer. Det er dette som gjør at de trekkes mot megaprosjekter, slik som det enorme dam- og kraftanlegget ved Kongo-elva, som går under navnet Inga-prosjektet. Det samme gjelder interessen for å frarøve afrikanske land deres naturressurser mot en ingen eller en høyst beskjeden kompensasjon. Ofte skjer dette på en måte hvor fordeler og ulemper ved slik virksomhet blir høyst urettferdig fordelt, samtidig som afrikanske land må betale høyere renter for låneopptak i forbindelse med prosjektene. Felles er også at det er nesten umulig å finne ut noe om virkningene.

For det andre er det slik at BRICS-landa, selv om de fortsatt befinner seg på ulike stadier på sin vei mot imperialisme, som oftest opptrer på samme måte i Afrika. Det gjelder enten de har vært aktive i Afrika i årtier (slik som Russland og Kina), er nykommere (som India) eller har tradisjoner for å spille rollen som «sub-imperialister». Resultatene er de samme, det vil si at driver det som er kalt for «akkumulasjon gjennom frarøving», ofte i nær samarbeid med lokale og nasjonale eliter, lokale krigsherrer og reine krigsøkonomier. Slik som i den østlige delen av DR Kongo. Som følge av jakten på mineralressurser i regi av både vestlige land og BRICS-land, har seks millioner mennesker måtte bøte med livet, og kanskje er tallet enda høyere.

Til grunn for det nye kappløpet ligger også en felles interesse for naturressurser, ikke minst mineralforekomster, olje og gass. Med til dette bildet hører også megaprosjekter for å tilfredsstille et stadig økende behov for billig energi. Felles er også at de jakter på nye markeder, og det er derfor de satser på å bygge ut veier, jernbaner, bruer, havner og annen infrastruktur. Dette minner ikke så lite om tilsvarende prosjekter under kolonitida, ettersom formålet er det samme, dvs. å lette utvinning av råvarer for verdens-markedet.

Et fjerde fellestrekk er at BRICS-landa har et dystert rulleblad når det gjelder å ta miljøhensyn. Det er vanskelig å få øye på noen forpliktelser i retning av å redusere ødeleggende klimaskader eller å investere i fornybar energi. Heller ikke er det noen tegn til at undersøkelser av miljøvirkninger blir tatt på alvor, eller at berørte lokalsamfunn blir hørt eller tilbudt kompensasjon.

Det hører med til bildet at det i dag er mye som tyder på en økende desperasjon. Tre av BRICS-landa (Sør-Afrika, Brasil og India) har hatt økonomiske tilbakeslag i det siste året, og regnes nå med til «sårbare fem», som også inkluderer Tyrkia og Indonesia. På sin side blei Russland hardt rammet av økonomisk krise som følge av sin Ukraina-politikk og ranet av Krimhalvøya. I Kina var det også et overraskende handelsunderskudd i mars 2014 som følge av nedgang i produksjonen i ei rekke industribedrifter. En av følgene av dette er at prisene på råvarer og kopper og jern er i fritt fall. Det er derfor et felles behov i BRICS-landa for å finne nye nisjer for sin eksport, sammen med billig energi i form av olje, kull og elektrisitet, slik at det blir billigere å hente ut og transportere råvarer.

Trass i de fellestrekkene som er her skissert, må det igjen minnes om at det er klare forskjeller mellom hvert enkelt BRICS når det gjelder interesser i Afrika. Vi går derfor over til å behandle dem hver for seg, og begynner med Brasil. Disse konkrete eksemplene vil bli gitt for å underbygge den analysen som er skissert ovenfor.

Brasil

Et sentralt retorisk poeng i Brasils sub-imperialistiske jakt på afrikanske naturressurser er å vise til at landet har historiske bånd gjennom sitt store innslag av innbyggere med afrikansk opprinnelse. Dette brukes ikke minst til å oppnå særlig lukrative kontrakter. I virkeligheten er Nigeria det eneste landet i verden som har et større antall svarte innbyggere.

Brasil har særlig interesser innenfor utvinning av mineraler. For eksempel har Vale, som er verdens nest største gruveselskap, skaffet seg kull fra Mosambik sida 2004.1 Det er også rikelig med investeringer i Angola. DR Kongo og Sør-Afrika. Et annet storselskap er Odebrecht, som er Brasil største innenfor utbygging av infrastruktur, og som bygger ut damanlegg, havner, sjukehus og boliger. Det er også rakt voksende investeringer innenfor olje, biodrivstoff, diamantutvinning og supermarkeder. Brasils største energiselskap, Petrobas, sikre seg stadig flere lisenser produksjon og leteboring etter olje.

Ser vi på samhandelen mellom Brasil og Afrika, er det råolje og andre mineraler som utgjør hele 80 % av det som Brasil importerer. Afrikas import fra Brasil er derimot langt mer allsidig sammensatt, og består bl.a. av landbruksvarer (sukker, kjøtt, korn og meieriprodukter), kjøretøyer og bildeler, malmer og utstyr atomkraftverk. Brasils viktigste handelspartnere er Nigeria (32 prosent), Angola (16 prosent), Algerie (12 prosent), Sør-Afrika (10 prosent) og Libya (7 prosent). Noen få land står derfor for 77 prosent av Brasil handel med kontinentet som helhet.

Den brasilianske samfunnsforskeren Oliver Stuenkel har gjennom sine studier vist at de brasilianske interessene i Afrika blir stadig mer synlige. Oljegiganten Petrobras er tilstede i 28 land, bare på ett år blei det investert over 10 milliarder kroner bare i Nigerias oljesektor. Eletrobras er på sin side inne i planleggingen av et gigantisk kraftverk i Mosambik til over 30 milliarder kroner, som mest sannsynlig vil bli finansiert med midler fra det brasilianske utviklingsfondet BNDS, som aleine låner ut mer per penger enn Verdensbanken. Vale har på sin side milliardinvesteringer i kull, olje og gass i Mosambik, og har nylig undertegnet en kontrakt – verdt 6 milliarder kroner – for å bygge en jernbane til Malawi for å transportere mosambikisk kull.

Russland

Russland har ikke en lite klar posisjon i kappløpet om Afrikas naturressurser. Et særtrekk er at landet trekker veksler på de historiske forbindelsene gjennom sovjetisk støtte til anti-kolonialistiske frigjøringskamper når de i dag forsøker å fremme russiske økonomiske og politiske interesser. (Riktignok lyktes ikke forsøkene på å skape kommunistiske stater i Afrika). På den annen side er det mange sentrale personer i Moskva som er av den oppfatning at de henger etter i det nye kappløpet. I 2009 uttalte for eksempel daværende president Medvedev:

For å være helt ærlig, så er vi nesten for seint ute. Vi skulle ha begynt å arbeide sammen med våre afrikanske partnere langt tidligere.

Både de historiske forbindelsene og andre lands forsprang kan brukes retorisk i lobbyvirksomheten overfor afrikanske ledere, der målet er lukrative kontrakter både når det gjelder utvinning og bearbeiding av råvarer, infrastrukturprosjekter og våpensalg.

Høydepunktet i de russisk-afrikanske forbindelsene var på 1960-tallet, som også var perioden da de fleste afrikanske land oppnådde selvstendighet. Det store tilbakeslaget var i 1991. Et uttrykk for dette var at Boris Jeltsin – den første presidenten i den nye russiske føderasjonen – erklærte at det nå var slutt med utviklingshjelp, og at afrikanske land så snart som mulig måtte betale tilbake alle lån. Denne perioden falt sammen med oppløsninga av Sovjetunionen og landets overgang til markedsøkonomi.

Nå har tida kommet for ei kursendring i de russisk-afrikanske forbindelsene, noe som har sammenheng med behovet både for nye råvarer og markedsnisjer for russiske eksportprodukter. Russland trenger også støtte fra afrikanske stater for å styrke sin stilling innenfor FN-systemet, ikke minst i viktige spørsmål med tilknytning til Tsjetsjenia, Krimhalvøya, internasjonale konflikter, brudd på menneskerettigheter og mangel på ytringsfrihet for opposisjonelle og folk som ønsker seg et annet regime.

Det er mange elementer i den økonomiske og politiske strategien til Russland i Afrika. Blant dem er:

  1. Gruvedrift, oljeutvinning og import av olje, gass, uran og bauxitt (Angola, Sudan, Sør-Afrika, Namibia osv.)
  2. Utbygging av kraftverk (DR Kongo, Angola, Namibia, Zambia og Ekvatorial-Guinea)
  3. Bygging av et flytende atomkraftverk og sørafrikansk medvirkning i et anlegg for anriking av uran i Russland (Namibia og Sør-Afrika)
  4. Jernbanebygging (Nigeria. Guinea og Angola
  5. Oppretting av sentra for salg av ingeniørtjenester og vedlikeholde av utstyr (Nigeria og Sør-Afrika).

Høyest prioritet blir utvilsomt gitt til arbeidet med å lete etter og utvinne mineraler, ikke minst zink, mangan, kopper, nikkel og platina. Som kjent er dette råvarer som er avgjørende i en moderne industriøkonomi. Russland har tradisjonelt vært et mineralrikt land, men en god del av disse ressursene er i ferd med å bli tømt, eller de er dyre å utvinne. Med sine store reserver og lave utvinningskostnader står Afrika derfor fram som et naturlig område for det nye kappløpet. Vi skal heller ikke glemme at Russland har militærstrategiske interesser, og ønsker å selge våpen. Russland er etter USA verdens største våpeneksportør, med et salg som i 2011 passerte 400 milliarder kroner.

Dette er bare noen eksempler på den virksomheten som store selskaper er engasjert i, enten aleine eller i samarbeid med andre transnasjonale selskaper:

  • RusAl forbereder kjøp av det ennå uferdige Aluminium Smelter Company i Nigeria.
  • RusAl skal delta i privatiseringa av et smelteverk i Tema (Ghana), som i motsetning til tilsvarende prosjekter i Nigeria og Kongo sikter seg inn på leveranser av rå-aluminium til markedet i USA.
  • Alrosa eier 32,8 prosent av aksjene i Katoka Mining Society som driver et større industrikompleks i Angola, Renova har kastet seg øyne på det sørafrikanske Lonmin Company, som er den tredje største platinaprodusenten i verden,2 SUAL har sammen med det britiske investeringsselskapet Fleming Family and Partner mesteparten av sine aktiva plassert i Afrika sør for Sahara. Et eksempel på dette er utvinning i Mosambik av tantalum, som bl.a. brukes i mobiltelefoner.
  • Norilsk Nickel3, RusAl, Alrosa og Renova er alle engasjert i kampen om afrikansk naturressurser med investeringsplaner på minst 30 milliarder kroner i den neste femårsperioden.

India

India har forbindelse til Afrika langt tilbake i historien, og båndene ble tettere gjennom den britiske koloniseringa både i India og Afrika. India har også spilt en viktig rolle i den afrikanske kampen for avkolonisering, ikke minst gjennom bidrag til frigjøringsbevegelser, og har gitt både diplomatisk støtte og solidarisk hjelp etter selvstendigheten. Trass i indisk migrasjon til Afrika, har imidlertid samhandelen vært begrenset, og det har vært episoder med anstrengte forbindelser eller liten kontakt. Utviklingssamarbeidet fra inngangen til 1970-tallet til i dag har heller ikke vært særlig omfattende.

I tråd med Indias økonomiske vekst og ekspansjon, er dette bildet nå i ferd med å endre seg. Næringslivsinteresser, handel og samarbeid er ikke lenger begrenset til land i det østlige og sørlige Afrika, men omfatter nå land over hele kontinentet. Det er i første rekke det private næringslivet som fronter denne nye interessen for Afrika. Over 1500 afrikanske studenter har dessuten fått sin utdanning ved indiske universiteter.

De indiske framstøtene er særlig knyttet til storselskaper som Tata Motors, Jindal kull, Vendata Mining (Zambias koppergruver), Dabur, Marico, Essar Group, Godrej, Bharti Airtel, Kirloskar, Karaturi Agro Products (Etiopia) og flere selskaper innenfor medisinalindustrien. India er i dag også inne i Afrika gjennom Oil and Natural Gas Company (ONGC) og stålgiganten Mittal Steel. Den indiske marinen har også engasjert seg i det nordlige Indiahavet gjennom kampen mot pirater utenfor den somaliske kysten. India har også investert over 7 milliarder kroner i diamantutvinning i Zimbabwer, og er deleier i uranforekomster i Namibia og Malawi.

Omtrent 20 prosent av Indias oljeimport kommer i dag fra Afrika. Olje står for omtrent 30 prosent av Indias samlete energi-forbruk, mens resten i hovedsak består av ull. 70 prosent av oljen blir importert. Det er anslått at energiforbruk vil øke raskt fram mot 2015, og at dette vil føre til at 90 % av all olje må importeres. Det betyr at India er nødt til å finne nye kilder for sin energiforsyning gjennom letevirksomhet og produksjon i utlandet. Dette er hovedoppgaven til Oil and Natural Gas Company (ONGC), som nå har kastet seg over afrikanske land som bl.a. Libya. Nigeria. Sudan og Elfenbeinskysten.

I sin utenrikspolitikk er India innstilt på å samarbeide med en lang rekke partnere, men uten at landet binder seg til noen få og utvalgte stater eller utvikler et avhengighetsforhold. Av denne grunn opprettholder India sine forbindelser til Russland, som bl.a. leverer store mengder våpen. For India er det også viktig å videreutvikle forbindelsene til andre asiatiske land. Dette gjelder både Japan og Sør-Korea, som India i 2006 og 2010 undertegnet omfattende samarbeidsavtaler med, i tillegg til ressursrike sentralasiatiske stater.

Kina

Helt fra 1960-tallet har Kina gitt militæropplæring og annen støtte til enkelte frigjøringsbevegelser i Afrika. Det ble også gjennomført flere store utviklingsprosjekter, slik jernbanen mellom Tanzania og Zambia (TAZARA) tidlig på 1970-tallet, som fortsatt regnes som kronjuvelen i kinesisk bistandshistorie. Med et rentefritt lån på flere milliarder kroner, ble jernbanen bygd for å gi muligheter for koppertransport fra Zambia uten å gå veien om sørafrikanske havner. Dessuten var det på denne tida en ideologisk oppgave å motvirke den innflytelsen Sovjetunionen hadde i Øst-Afrika.

I dag er det utvilsomt Kinas økende behov for Afrikas naturressurser som ligger til grunn for et fornyet engasjement, selv om det er liten tvil om at de fleste afrikanske ledere lenge har ønsket seg nærmere forbindelser med Kina. Det betyr ikke at alle er like begeistret, for eksempel viser opinionsundersøkelser i Sør-Afrika at Kina oppfattes av mange som en trussel.

Kina har interesser i Afrika på fire viktige felter: adgang til råvarer, tilgang på nye markeder, politisk innflytelse og ønsket om å isolere Taiwan på det afrikanske kontinentet. Ifølge den amerikanske samfunnsforskeren David Shinn importerer Kina rundt 90 prosent av sitt forbruk av kobolt, mens andelen er 35 prosent for mangan, 30 prosent for tantalum og 5 prosent for tømmer. Allerede for ti år sida forbrukte Kina 35 prosent av all aluminium og alt stål i verden, 32 prosent av alt jern og kull og 40 prosent av all sement, og disse andelen er utvilsomt klart høyere i dag.4 Mest kjøper Kina fra Angola, som er den neste største leverandør av olje til Kina, men det er også høy oljeimport fra Sudan og Nigeria.

På samme måte som vestlige land, går Kinas vekst hand i hand med et voksende behov for å finne markeder for en voksende industriproduksjon. Afrikas industri-eksport til Afrika har nesten blitt tidobla i løpet av det siste tiåret. Men denne eksporten er konsentrert om noen få land, f.eks. står seks land for 60 prosent av all eksport: Sør-Afrika, Egypt, Nigeria. Algerie. Marokko og Benin. Det er ikke minst maskiner, biler og elektronikk som står for den raske veksten, og som nå utgjør omtrent halvparten av Kinas eksport til Afrika.

En av forutsetningene for denne handelen er at afrikanske land holder seg til «Ett-Kina»-politikken, dvs. at de bare må godkjenne Kina og godta at Taiwan er en del av fastlandet. Dette viser at Taiwan fortsatt er et viktig stridsspørsmål. Kina tar derfor i bruk sin geopolitiske og økonomiske makt – samt sin vetorett – til å straffe afrikanske land – som har forbindelser med Taiwan. Dette gjelder selv om det kinesiske kommunistpartiet selv tolererer handel med Taiwan.

Ikke overraskende er Kina også opptatt av å styrke sin politiske posisjon i verden. Det er en av grunnene til at landet må bruke sin økonomiske makt til å skaffe seg støtte fra 54 afrikanske land, som nå utgjør mer enn en firedel av FNs 193 medlemsland. Dette kan komme godt med i institusjoner som FNs Sikkerhetsråd, FNs menneskerettighetsråd, for ikke å snakke om i de forhandlinger og konflikter i Verdens Handelsorganisasjon WTO) som ikke ser ut til å ta noen ende.

Sør-Afrika

Til slutt skal vi kort se på Sør-Afrika, som særlig er opptatt av to mål på det afrikanske kontinentet.

For det første er det tale om landets egen innflytelse som en regional hegemon, inkludert kampen for politisk og økonomisk ekspansjon. Dette skjer bl.a. gjennom humanitær bistand og deltaking i fredsbevarende aksjoner i stater som er rammet av krig. Dette er aktiviteter som Sør-Afrika bruker som et steg på veien mot økonomisk herredømme i områder som direkte har vært underlagt vestlige lands direkte utbytting. Sørafrikanske kapitalinteresser gjør seg i dag særlig gjeldende innenfor gruvedrift, finanssektoren, militærindustri, turisme og varehandel, dvs. virksomheter som ofte er avhengig av billig energi.

For det andre inntar Sør-Afrika en mellomposisjon – eller en sub-imperialistisk posisjon – mellom de ledende imperialistmaktene (bl.a. Storbritannia og USA) på den ene sida og fattige og underutviklete land med rikelige naturressurser på den andre. Blant slike land i periferien er DR Kongo, Mosambik og Zambia, men de er langt fra aleine.

En slik form for sub-imperialistiske framstøt i Afrika skjer både gjennom egne storselskaper og utenlandskeide flernasjonale storselskaper med tett og langvarig tilknytting til Sør-Afrika. Blant dem er også selskaper som tidligere hadde sitt hovedkontor i Sør-Afrika, slik som Anglo-American, De Beers and BHP Billiton. Det er nå også nye storselskaper som er eid og kontrollert av svarte, slik som African Rainbow Minerals, i tillegg til flere mindre selskaper med tilknytning til ANC eller presidenten personlig.

Noter:

  1. Norsk Hydro kjøpte i 2011 Vales bauxittgruver og aluminiumsverk i Brasil for mer enn 30 milliarder kroner, som er den største norske utenlandsinvesteringen noen sinne. Mesteparten av betalingen skjedde ved at Vale fikk en eierandel på 22 % i Hydro, og blei konsernets største eier ved sida av Staten. I 2014 solgte Vale sine Hydroaksjer. O.a.
  2. Selskapet er eier av Marikana-gruvene, der det sørafrikanske politiet drepte 100 streikende arbeidere i 2012. Det norske «oljefondet» eier 2,36 prosent av aksjene i Lonmin gjennom en investering på 434 millioner kroner. O.a.
  3. Norilsk er verdens ledende produsent av nikkel og palladium, og er i Norge mest kjent for sitt ekstremt forurensende smelteverk i Nikel på Kolahalvøya. O.a.
  4. Vanlige anslag går ut på mer enn halvparten av all sement og all jernmalm i 2012. O.a.