Kapitalismens svanesang?

Av Pål Steigan

2011-04

Tre store forhold preger dagens verden: den største økonomiske krisa i menneskehetens historie, Kinas utvikling i retning av å bli verdens største økonomi og de store økologiske krisene. Det spørsmålet som da trenger seg på, er: Kan kapitalismen overleve dette
Dette er et spørsmål som maner en marxist til en viss forsiktighet.

Pål Steigan er med i Internasjonalt utvalg i Rødt, og er aktuell med boka Sammenbruddet.

Det finnes fortsatt dem som tenker at det kanskje hadde vært fint med litt global oppvarming, slik at vi fikk milde vintre her nord og en lang badesesong om sommeren. Og det finnes absolutt dem som tror at klimakatastrofer er noe som dommedagsprofetene snakker om.

Glem begge deler. Klimakatastrofene pågår . Den globale oppvarminga fører allerede til katastrofer som dreper massevis av mennesker, som gjør enda mange fler hjemløse, og som ødelegger for milliarder.

Monterossa rasert

25. oktober 2011 ble de vakre småbyene i Cinqueterre, som står på UNESCOs liste, rammet av et regnvær som i løpet av få timer slapp ned 580 mm nedbør, eller rundt regnet en fjerdedel av nedbørsmengden i Bergen på ett år.

Det er slik klimakatastrofene arter seg allerede i dag. FNs klimapanel skriver i en ny rapport at global oppvarming vil gi mer ekstremvær.1

Høsten 2011 har hatt mange flomkatastrofer. Mange av dem er ikke en gang registrert i norsk presse, eller kanskje bare nevnt i en notis.

I begynnelsen av oktober ble byen El-Bayadh i Algerie2 rammet av en kraftig flom som ødela hundrevis av hjem og drepte 13 mennesker.

To ulike stormsystemer gjorde store ødeleggelser i Mellom-Amerika. Minst 105 mennesker ble drept i Honduras, Costa Rica, Guatemala, El Salvador og Nicaragua. I alt en million mennesker ble rammet av stormene som førte til store flommer og jordskred.

Thailand har opplevd sin verste flom siden 19423. I alt ni millioner mennesker er rammet, og i oktober 2011 var 27 av landets 77 provinser flomrammet. Det var registrert over 600 døde. Noen områder lå under to meter vann, og 1,6 millioner hektar jord lå under vann. Mange industribedrifter er ødelagt, og Thailands eksport er hardt rammet.

I Kambodsja ble 240 mennesker drept i flommene, og i Burma ble 106 mennesker drept. De materielle skadene var meget store.

4. november 2011 ble Italia rammet av katastroferegn igjen. 530 mm nedbør ble målt i Genova på noen timer, og byen så ut som den var rammet av en tsunami.4

Og for dem som måtte tro at global oppvarming nødvendigvis vil føre til at været vil bli varmere, har vi dårlig nytt. Klimaet blir villere, voldsommere og mer ekstremt. Men vi har ingen garanti for at det ikke også kan komme ekstreme snøfall, slik som i New England-statene i USA i oktober 2011. Meteorologer omtaler den som den verste oktoberstormen i landet på 200 år.

Etter at 2010 ga India lange perioder med temperaturer opp mot og over 50 °C, fortsatte våren 2011 i samme år. I følge The Times of India ble 80 % av mangoavlingen ødelagt av ekstrem tørke. I Konkan-området fortalte bøndene om hvordan blomster og blader ble brent til støv av varmen. Der var avlingene nede i 10 % av normalen.

Russland hadde ekstremtørke og hetebølger i 2010 som førte til branner, som igjen skadet hveteproduksjonen i stor skala. Dette førte umiddelbart til en kraftig økning av kornprisene på verdensmarkedet. Mange tusen mennesker døde av hetebølgen.

Regnestykket som ikke går opp

I dag bruker Kina mer basisressurser enn USA. Av strategiske varer som korn, kjøtt, olje, kull og stål forbruker Kina mer av samtlige, med unntak av olje, der USA har et stort, men minkende forsprang. Kina bruker 25 % mer korn enn USA. Kjøttforbruket er dobbelt så stort. Landet bruker tre ganger så mye kull og fire ganger så mye stål.

Men sett at Kinas innbyggere skulle begynne å bruke like mye ressurser hver seg, som det man gjør i USA. Dersom Kina skulle klare å opprettholde en vekst på 8 % i året, vil den situasjonen inntreffe i 2035.

I så fall ville Kina for eksempel bruke 80 % av det som i dag forbrukes av papir i hele verden. Farvel til verdens skoger! Hvis Kinas kornforbruk per hode skulle nå amerikansk nivå i 2035, ville landet trenge 1,5 milliarder tonn korn, eller 70 % av dagens kornproduksjon i verden.

Hvis 3 av 4 kinesere skulle ha hver sin bil, slik man har i USA, ville landet trenge 1,1 milliarder biler, eller 10 % flere biler enn det finnes i hele verden i dag.

Et USA-liknende Kina i 2035 ville trenge 85 millioner fat olje om dagen. Verden produserer i dag ca. 86 millioner fat olje, og vil kanskje aldri klare å produsere mer enn det. Det var verdens oljeressurser!

Jeg kan lese, og jeg kan den lille gangetabellen. Folkens: Dette regnestykket går ikke opp! Den kapitalistiske vekstmodellen kan ikke holde løftene sine. Den amerikanske drømmen kan bare gjelde for et lite mindretall av menneskeheten, og selv der har drømmen nå blitt mer og mer lik et mareritt.

Kina – en koloss på leirføtter?

Kina styrker seg på svært mange områder i forhold til USA. Kina er på stø kurs mot å bli en ny supermakt. USA har enorme problemer, noe jeg har dokumentert i boka Sammenbruddet. Men Kina har også store innebygde svakheter.

Kina har en arbeidsstyrke på over 820 millioner mennesker. Over 130 millioner av dem er interne migrantarbeidere som lever som en permanent reservearbeidskraft. De har få, om noen, rettigheter, og utsettes for arbeidsforhold som under den råeste delen av den industrielle revolusjonen i Europa. I følge kinesiske myndigheter har halvparten av bybefolkninga og 90 % av folket på landsbygda ingen form for helseforsikring.

Fra 1990 til 2005 falt husholdningenes inntekter fra 50 % av BNP til 37 %, et dramatisk fall på 13 %. Det viser i hvor stor grad den kinesiske kapitalistklassen akkumulerer på arbeidernes bekostning, og viser hvor den kinesiske imperialismen henter styrken sin fra. Fra 2000 til 2006 økte investeringene fra 35 % til 43 % som andel av BNP, og eksporten fra 23 % til 37 %. Dette fører naturligvis også til økende klasseforskjeller i Kina. De fattigste 100 millionene lever på to yuan om dagen, mens de superrike er på vei inn på listene over verdens rikeste milliardærer.5

Den asiatiske utviklingsbanken har gjort en studie av 22 land i Asia, og slår fast at Kina og Nepal er de landa med størst ulikheter. Boston Consulting Group skriver at Kina i 2005 hadde 250 000 dollarmillionærer. De utgjorde bare 0,4 % av husholdningene, men sto for 70 % av eiendommen. Ifølge andre oversikter har tallet på dollarmilliardærer passert 260 (2009)6. I 2005 rapporterte Folkets Dagblad:

87 000 protester, opprør og ’masseepisoder’, en oppgang på 6 % fra 2004 og 50 % fra 2003.

I den samme artikkelen fortelles det at 40 millioner bønder har mistet jorda fra 1995 til 2005, på grunn av urbanisering, og man regnet med at ytterligere 15 millioner ville lide samme skjebne innen 2010. I en svært åpenhjertig artikkel7 sammenliknes situasjonen med lidelsene bøndene i Oklahoma opplevde på 1930-tallet, da de måtte forlate jorda og dra ut for å lete etter arbeid.

Offisielt er arbeidsløsheten i Kina under 5 %, men hvis man regner med armeen av reservearbeidskraft, migrantarbeiderne og de fattige på landsbygda, er det flere forskere som mener at tallet heller burde være 24–27 %.

Kina har bygd opp verdens største eiendomsboble. I fjor sto 64 millioner nybygde boliger tomme.8 Enkelte steder finnes reine spøkelsesbyer, der kolonner av nye skyskrapere står uten beboere.

Kinesisk gruvedrift og industri er beryktet for ekstreme arbeidsforhold. Ifølge offisiell statistikk døde 45 000 gruvearbeidere i perioden 2000–2008. (China Labour Bulletin, 2008).

Verdensbanken anslår at 750 000 kinesere dør for tidlig hvert år som følge av luftforurensing.

Andelen barn født med skader økte med 39 % fra 2000 til 2007. De fødes med deformasjoner, hjertefeil, skader i hjernen og mange andre skader. Mange mener at det skyldes forurensing.

Kina mangler matjord, reint vann og har store problemer med å skaffe nok energi til å holde den enorme veksten i gang.

Hvordan skal dette gå i hop?

To-graders-målet ryker

To-gradersvinduet er i ferd med å lukkes. Hva betyr det? Jo, det betyr at dersom man skal unngå at gjennomsnittstemperaturen på jorda øker mer enn to grader, så begynner tida å bli svært knapp.

I følge den siste rapporten fra IEA9, Det internasjonale energiinstituttet, som ikke er kjent for ytterliggående samfunnskritikk, øker nå sjansene daglig for at den globale oppvarminga vil overstige 2° C. Klimaforskerne mener at dersom temperaturen øker mer enn dette, kan situasjonen bli fullstendig kaotisk og uforutsigbar. Det er da en fare for at jorda kommer inn i en sjølforsterkende temperaturøkning når feed-back mekanismene begynner å slå inn. Det gjelder den magasinerte varmen i havet og redusert utstråling til verdensrommet når mer hav blir isfritt i Arktis.

For å holde oss under en økning på 2 °C, må CO2-nivået i atmosfæren ikke overstige 450 ppm. (parts per million). I 2011 ligger nivået på ca. 390 ppm.10, og det siste tiåret har nivået økt med ca. 2 ppm. per år. Mellom 1991 og 2000 økte nivået med ca. 1,5 ppm. per år. Økninga er altså rask, og den akselererer. Med det nåværende tempoet vil vi passere 450 ppm. før 2040.

Men et alvorlig problem er at dersom det ikke skjer en rask omlegging i global skala innen 2017, så vil nivået på 450 ppm. allerede være innebygd i den daværende infrastrukturen, i form av allerede bygde kraftverk, industrier og transportsystemer.

La oss se på to grafer. Den første viser problemet med innebygd CO2– økning. Grafen viser at det er knapt med tid dersom ikke to-gradersmålet skal bli uoppnåelig.

Hvor sannsynlig er det at verden vil holde seg til to-graderskurven? For å svare på det kan vi se på neste graf, på neste side.

Verdens energibehov, slik det ser ut i dag, vil sprenge to-gradersmålet i stumper og stykker. Hvis det da ikke skjer radikale endringer.

Er det i det hele tatt mulig å forene de to grafene?

John Schellnhuber, direktør ved Potsdam -Institut für Klimafolgenforschung11, informerte Barack Obama om hva USA måtte gjøre for å unngå et slikt scenario. Det gikk kort og godt ut på å redusere USAs utslipp av CO2 fra 20 tonn per innbygger i dag til null i 2020. Da ville man ha en fair sjanse til å unngå en temperaturøkning på mer enn 2 grader. Men da måtte også Kinas utslipp nå toppen i 2020 og gå ned til null i 2035.

«Politikere som er enige om to-gradersmålet på G20-møtet, lurer seg sjøl, når de ikke innser hva slags kutt det må innebære», sa Schnellnhuber.

Klokkene ringer for kapitalismen

Da jeg vokste opp på femtitallet, leste jeg science fiction-litteratur om at folk i år 2000 ville sveve rundt i storbyer i personlige raketter og bygge byer i Antarktis drevet av atomkraft. Vi skulle ta inn all næring i form av piller, og være kledd i sølvglinsende trikot. Kommersielle romferder ville være vanlig.

Det gikk ikke akkurat sånn. Vi sitter med fasiten, og den forteller oss at verden i 1950 hadde et BNP per dag på 17 004 PPP dollar (PPP = lik kjøpekraft). Fram til 2000 hadde BNP per dag steget til 107 506 PPP dollar.12 Det er en vekst på ca. 4 prosent i året. De seinere åra har industrilanda hatt problemer med å oppnå så stor vekst, mens land som Kina, India og en del andre utviklingsland har hatt vekstrater på mer enn 10 prosent. La oss gå ut fra business as usual og si at verden de neste 90 åra vil ha en vekst på 2,5 prosent. Dette er ikke så veldig mye over nullvekst i BNP per capita, siden det er antatt at jordas folketall vil øke med 1,4 prosent i året fram til 2060. Så det må betraktes som et forsiktig anslag.

Likevel vil 2,5 prosent i årlig vekst bety en dobling hvert 28. år, og det vil si at verdens økonomi skulle være 9 ganger så stor i 2100 som i 2010. La oss være så dristige å anta at det vil være mulig å effektivisere energibruken, slik at veksten i energiforbruket blir på det halve av veksten i BNP. Da vil verdens energiforbruk være tre ganger så stort i 2100 som i 2010.14 Jeg understreker at her har jeg gjort en uhyre optimistisk antakelse. En så stor frikopling av energibruken fra økonomisk vekst har man hittil aldri sett.

En produksjon som er ni ganger så stor, vil derimot kreve omtrent ni ganger så mye råstoffer, vann og så videre. Bruken av stål, sement, plast og ulike typer sjeldne råstoffer vil måtte øke omtrent i takt med produksjonsveksten. I noen tilfeller vil forbruket øke mye mer, slik som når en ny teknologi krever helt nye mengder litium eller coltan, slik batteriteknologien og mobiltelefonproduksjonen har vist, eller for den del kopper, som strømnettet og jernbanene vil trenge.

Vi må også forutsette at den fattigste tredelen av menneskeheten minimum skal bringes opp mot dagens gjennomsnitt, og den økende folkemengden skal ha noe å leve av.

Alt dette skal skje samtidig som utslippet av klimagasser i den rike verden angivelig skal reduseres med 80 prosent innen 2050.

Tre store forhold preger dagens verden: den største økonomiske krisa i menneskehetens historie, Kinas utvikling i retning av å bli verdens største økonomi og de store økologiske krisene. Det spørsmålet som da trenger seg på, er: Kan kapitalismen overleve dette? Er det mulig for kapitalismen å løse disse problemene og fortsette å beherske verden ved utgangen av dette århundret?

Dette er et spørsmål som maner en marxist til en viss forsiktighet. Både Marx og Lenin trodde at de levde i kapitalismens siste tider, og mang en marxist, også undertegnede, har uttalt seg skråsikkert om kapitalismens undergang.

Men spørsmålet må likevel stilles. Det presser seg på, ikke ut fra marxistisk ortodoksi, men ut fra hva som skjer i den virkelige verden. Det er en del store regnestykker som ikke går opp, og man trenger ikke å være rakettforsker for å se at de ikke går opp. Dette blir særlig klart når man ser de ulike problemene i sammenheng og i et langsiktig perspektiv.

Først av alt: Kapitalismen må ha vekst. Grunnloven for all kapitalisme er: Akkumuler eller dø. Eller som Marx sa: Akkumulere, akkumulere det er Moses og profetene.

La oss se bort fra de økologiske hindrene og forutsette at det er mulig for den globale kapitalismen å reinvestere profitabelt med en vekstrate på for eksempel 3 prosent i året. Det innebærer at det måtte finnes nye, profitable ekstra investeringsobjekter for 3000 milliarder dollar i 2030, mot 1600 milliarder i 2010 (i tillegg, sjølsagt, til de ca. 56 000 milliardene som utgjorde globalt BNP i 2009), sammenliknet med 430 milliarder i 1973 og 150 milliarder i 1950.

Når vi så tar de økologiske begrensningene med i regnestykket, blir oppgaven totalt umulig.

(Les mer om dette i boka, Sammenbruddet, Spartacus forlag 2011, og på bloggen min: http://psteigan.wordpress.com/)

Noter:

  1. http://www.guardian.co.uk/environment/2011/nov/01/climate-change-weather-ipcc
  2. http://www.emergencyresponse.eu/gmes/en/event/ Floods-in-Algeria_114.html
  3. http://www.emergencyresponse.eu/gmes/en/event/ Floods-in-Algeria_114.html
  4. http://www.youreporter.it/video_disastro_in_corso_ sardegna
  5. http://www.forbes.com/sites/ russellflannery/2011/03/10/its-chinas-year-on-the- 2011-forbes-billionaires-list/
  6. http://monthlyreview.org/2010/02/01/the-u-seconomy- and-china-capitalism-class-and-crisis
  7. http://english.peopledaily.com.cn/200609/01/ eng20060901_298824.html
  8. http://www.asianews.it/news-en/Crisis-in-China:-64- million-empty-apartments-19459.html
  9. ttp://www.worldenergyoutlook.org/
  10. http://co2now.org/Current-CO 2/CO 2-Trend/
  11. http://www.pik-potsdam.de/
  12. Kilde: Verdensbanken: World Development Indicators
  13. Exxon har prognoser om en vekst i energiforbruket på 1,2 prosent. Exxon Outlook for Energy, 2009
  14. Se David Harvey, The Enigma of Capital, and the Crises of Capitalism, Oxford University Press.