Kan kapitalismen fortsette å være demokratisk?
Av Wolfgang Streeck
GekaufteZeit. Die Krise des demokratischen Kapitalismus,
Berlin: SuhrkampVerlag, 2013, 219 s.
Svensk utgave: Köpt tid. Den demokratiska kapitalismens uppskjutna kris
Göteborg: Bokförlaget Daidalos, 2013.
I Norge feirer vi nå 200 årsjubileet for Grunnloven, en feiring som også av mange oppfattes som en markering av demokratiets opprinnelse her i landet. Nettopp i et slikt år får Wolfgang Streecks bok Kjøpt tid – Den demokratiske kapitalismens utsatte krise en spesiell betydning. Wolfgang Streeck er sosiolog, født i 1946 og direktør for Max-Planck-Instituttet for samfunnsforskning i Köln fra 1995, der han også er professor ved fakultetet for vitenskaper om økonomi og samfunn siden 1999. Før dette var han professor i sosiologi og industrielle forhold ved University of Wisconsin-Madison. I studietiden var han medlem av Sosialdemokratisk høyskoleforbund. Boken er en utvidet fremstilling av hans Adorno-forelesninger i Frankfurt i 2012.
Bokas viktigste påstand er at vi er inne i en periode der det kapitalistiske demokratiet ikke lenger kan opprettholdes, og at vi i tiden fremover må velge mellom kapitalisme uten demokrati eller en form for demokrati uten kapitalisme. Med tanke på at dette er en stadig mer aktuell problemstilling, skal jeg i denne omtalen gi i en fyldig presentasjon av bokens viktigste tanker.
Teoretisk utgangspunkt
Forfatteren starter med å minne om at de rike demokratiene fremdeles er kapitalistiske, slik noen later til å tro, og at de derfor bare kan forstås ved hjelp av en teori om kapitalismen som tar utgangspunkt i nøkkelbegreper som vi finner hos Marx. Frankfurtskolens teorier fra 1970-tallet brukte slike begreper i et forsøk på å forstå hvordan etterkrigstidens økonomi endret seg.
Streecks oppfatning er at teoriene til frankfurterne, representert ved Adorno, Habermas og Offe, i hovedsak inneholdt mye korrekt, men at en fikk noen overraskelser. De mente at det fantes en grunnleggende spenning mellom samfunnslivet på den ene siden og en økonomi styrt av tvangen til kapitalavkastning og kapitaloppsamling på den andre siden. De samfunnsinstitusjonene som oppsto, og særlig de økonomiske og politiske, var kompromisser mellom uforenlige handlingsveier og samfunnssystem som var ustabile og som bare kunne være i balanse rent tilfeldig. Man så ikke at det ofte tar lang tid å demontere samfunnsinstitusjoner. Man må regne med mange motvirkende årsaker og en fantastisk oppfinnsomhet i krisesituasjoner, når det gjelder å bevare det grunnleggende økonomisk-politiske systemet, som f. eks. kapitalismen.
Tre uventete prosesser
Det var særlig tre prosesser som Streeck mener at det legges for lite vekt på. Den første var kapitalismens raske og fremgangsrike overgang eller tilbakegang til såkalte selvregulerende markeder som skjedde gjennom et nyliberalt forsøk på å få liv i den kapitalistiske akkumulasjonen gjennom avreguleringer, privatiseringer og markedsekspansjon av alle typer og i alle retninger. Så var det at forventningene om videre utvikling av legitimitets- og motivasjonskrisen på 1970-tallet ikke ble innfridd. Derimot fikk vi en omfattende akseptering av markedstilpasning og markedsdrevne livsformer gjennom kvinners etterspørsel etter «fremmedgjort» lønnsarbeid og utvikling av forbrukssamfunnet utover alle forventninger. Til sist fikk de økonomiske krisene, som inflasjonen på 1970-tallet og den statlige gjeldsoppbyggingen på 1980-tallet, liten plass innen teorien om en legitimitetskrise.
Kapitalens frigjøring fra sine lenker
Siden 1970-tallet kapitalen gjort opprør mot etterkrigstidens blandingsøkonomi, og de ekspanderende arbeids- og produksjonsmarkedene oppnådde stor popularitet. De økonomiske krisene henger sammen med det. Foreløpig har de kulminert i krisen for bankene, statskassene og den økonomiske tilveksten nå (2012–13).
Den globale kapitalismens «frigjøring fra sine lenker» i siste tredjedel av 1900-tallet følger av kapitaleiernes og de kapitalavhengiges fremgangsrike motstand mot de krav som kapitalismen ble tvunget til å godta etter 1945, for å bli akseptabel igjen under de politiske betingelser som da eksisterte.
Hvordan legitimiteten ble opprettholdt
Det kapitalistiske systemet som markeds-økonomi fikk ifølge Streeck ny kraft gjennomen statlig politikk for å kjøpe tid for systemet med penger. Det sikret det nyliberale samfunnsprosjektet som forbrukssamfunn en lojalitet fra massene som teorien om seinkapitalismen ikke kunne forestille seg. Først økte en pengemengden, så sørget en for økning i den statlige gjelden, og dernest sørget en for en sjenerøs tildeling av kreditt til de private husholdningene.
Etter hvert ble disse strategiene oppbrukt ved at de begynte å underminere funksjonsevnen til den kapitalistiske økonomien, som blant annet er avhengig av de kapitalistiske forventningene om at en rimelig avkastning respekteres og blir tilgodesett. Slik oppsto legitimitetsproblemet gang på gang, ikke så mye blant massene som hos kapitalen. Det kom frem i kriser for reproduksjon og akkumulasjon, noe som igjen vekket uro for systemets legitimitet i de demokratisk styrkete befolkningene. Liberaliseringen av den politiske økonomien og immuniseringen mot demokratisk trykk nedenfra ble så drevet på for å gjenvinne «markedenes» tiltro til systemet.
Demokratiets avvikling
Krisehistorien etter 1970-tallet er en utvikling av en gammel og grunnleggende spenning mellom kapitalisme og demokrati –en gradvis oppløsning av det tvangsekteskapet mellom dem som ble arrangert etter 2. verdenskrig. Da den demokratiske kapitalismens legitimitetsproblem ble til et akkumulasjonsproblem for kapitalen, måtte den kapitalistiske økonomien stadig mer befris fra demokratisk innblanding for å løse dette problemet. Så ble plassen for å sikre en massebasis for den moderne kapitalismen forskjøvet fra politikken til markedet, som en mekanisme for å skape de kapitalistiske grunnmotivene greed and fear, samtidig som økonomien ble immunisert mot demokrati som massedemokrati.
Fra keynesianisme til hayekianisme
Dette var en omdanning fra det keynesianske politisk-økonomiske institusjonssystemet fra etter krigen til et hayekiansk økonomisk regime. Friedrich August von Hayek (1899–1992) var en østerriksk økonom som er kjent som en av liberalismens fedre og en inspirator for hele denne ideologien. Etter krisene er gjeldsstaten i ferd med å forvandles til en konsolideringsstat, og fullbyrder det europeiske statssystemets og dets politiske økonomis brudd med den keynesianske etableringsfasen.
Det er i denne forbindelse interessant at forfatteren viser til en artikkel som Hayek skrev i tidsskriftet New Commonwealth Quarterly allerede i 1939, som kan leses som en planskisse for det EU som seinere er skapt. Forvandlingen av EU til et middel for å frigjøre den europeiske kapitalen fra en spe begynnelse på 1970-tallet og videre på 1980-tallet betød rask avdemokratisering av økonomien og parallell avøkonomisering av demokratiet med det mål å få befestet markedsrettferdighetens hegemoni over den samfunnsmessige rettferdigheten – dette er en hayekianiseringen av den europeiske kapitalismen.
EU sine tiltak innskrenker stadig mer den nasjonale sjølråderetten til unionens nasjoner. Konsolidering av offentlige finanser og minsking av statlig gjeld skal forsikre finansmarkedene om at deres krav kan imøtekommes, og at de i tvilstilfeller kommer til å prioriteres fremfor medborgernes.
Ifølge Streeck ser vi her et langsiktig sammenfall mellom det kapitalistiske demokratiets samfunnspakt i overgangen til en konsolideringsstat og nødvendigheten av fiskal disiplin. Det krever en branngate mellom økonomi og politikk som gjør det mulig for markedet å fremme sin versjon av rettferdighet uten å bli hemmet av politiske inngrep. Da må samfunnet tåle økonomiske ulikhet. Den utkoblete overflødige befolkningen må derfor lære seg å se på politikk som underholdning for mellomsjiktene som den ikke kan forvente seg noe av. De henter sin identifisering og sine tolkninger av verden fra den globale kulturindustriens drømmefabrikker, ikke fra politikken. De gigantiske profittene her tjener også til å legitimere en hurtig økende merverdislusing til stjerner i andre bransjer, særlig pengeindustrien.
Et annet grunnlag for kapitalismens videre frigjøring fra inngrep som er demokratisk motivert, er et nyprotestantisk mellomsjikt av humankapitaleiere som vil ha «prestasjonsrettferdighet» og konkurranse, og som derfor er svært opptatt av å investere i sin egen og sine barns fremtid, med forbruksnormer som er så krevende at kollektive ikke duger.
Nyutviklet statssystem
Streeck ser tre viktige momenter i omdanning til konsolideringsstaten. Først betyr konsolidering nesten alltid nedskjæring i statlige utgifter. Skatteøkninger vil med andre ord ikke finne sted i særlig grad. Så nedskjæringene vil først og fremst ramme dem som på grunn av sine lave inntekter lever på sosiale bidrag. Sysselsettingen i offentlig sektor vil bli ytterligere redusert, og presset på lønnene der vil øke. Vi vil få nye privatiseringsbølger og fortsatt økende lønnsforskjeller. Offentlig pleie, omsorg og utdanning kommer mer og mer til å differensieres etter ulike gruppers kjøpekraft. Nedskjæringen vil ytterligere befeste markedets stilling som den viktigste mekanismen for fordelingen av muligheter i livet, og slik fortsette det nyliberale programmet for en omdanning eller avvikling av etterkrigstidens velferdsstat. Til slutt vil mer av statenes utgifter bli bundne i stedet for å kunne anvendes etter egen oppfatning og til nye programmer som reagerer på endrete problemer i samfunnet. Flere trenger hjelp under krisene og de totale utgiftene vil derfor ikke minke, selv om den enkelte stønadsmottaker kan få en smertefull nedskjæring i sine inntekter. Denne utviklingen rammer særlig hardt investeringer i fysisk infrastruktur samt politikk for familie, utdanning, forskning og aktivt arbeidsmarked.
Det finnes andre muligheter til å finansiere flere positive tiltak også innenfor kapitalismen, men det er usannsynlig at disse vil bli brukt eller at de vil løse de grunnleggende problemene på sikt.
Tiltak for tilvekst
Streeck går i detalj inn på forskjellige prosjekter i Europa for å få i gang tilveksten igjen, og påviser at de er lite virkningsfulle. Han ser på fire linjer i EUs og de ledende statenes handlingsmønster siden krisen begynte. For det første må «markedene» spares for kostnader med å «redde» stater som ikke kan betale. Bare de andre statene, dvs. deres medborgere, skal betale. For det andre må banker i krise ikke nasjonaliseres, men reddes med allmenne midler, og så ubemerket som mulig, for ikke å skape sinne hos dem som rammes av denne politikken. Det må skjules i budsjetter og regnskaper. For det tredje skal en ikke la stater som ikke kan betale, gripe til statsbankerott eller ensidig omfordeling av gjelden sin. I nødsfall må de få kassatilskudd for å betale ut sine kreditorer slik at disse i fremtiden er beredt til å gi de konsoliderte gjeldsstatene kreditter. Også dette må skjules best mulig. For det fjerde må en mulig allmenn nedskriving av statsgjeldene, for å bidra til en løsning av krisen, foregå mykt og over lang tid, blant annet for å gi de store og sanksjonssterke investorene mulighet til å beskytte sine aksjeverdier gjennom omplasseringer. Også til dette trengs eksperter som kan tenke ut hvordan regjeringer kan få ned statsgjelden på småsparernes bekostning, ved hjelp av økt inflasjon og lave renter og tiltak for å tvinge banker og forsikringsselskap til å investere i statspapirer.
Den politisk-økonomiske klassen synes å tro på at det er mulig å styre Europa med fast hånd. En slik sterk sentralmakt er helt OK for demokrater som håper at de en gang skal kunne demokratisere den. Liberalerne støtter den på sin side så lenge målet er hayekiansk med frigjøring av markedene fra alle former av politiske korrigeringer og bruk av statens styrke til å avskaffe seg selv som intervensjonsstat. Ideen om å kunne styre slik er selvfølgelig en illusjon, selv om den er nødvendig.
Motstand mot konsolideringsstaten
Streeck legger med rette stor vekt på at partier, valg, parlament blir en bremse for marsjen inn i konsolideringsstaten. Konstruktiv opposisjon for reformer innenfor det kapitalistiske systemet som kommer arbeiderne og deres organisasjoner til gode og hjelper kapitalismen til å løse produksjons- og reproduksjonsproblemer, som den ikke kunne løse med sine egne institusjoner, er blitt umulig.
Hvis en ikke vil nøye seg med å betale på gjeld hele livet, gjenstår bare destruktiv motstand, innrettet på å skade og ødelegge systemet. Det kan ta lang tid før denne innsikten gjør seg gjeldende. Men det virker som om stadig flere medborgere i Europa føler at regjeringene deres ikke tar dem på alvor. Kritiske intellektuelle bør ifølge Streeck derfor prøve å forsterke denne følelsen i stedet for å bekymre seg for sin egen anseelse blant dem som har hegemoni.
De som protesterer mot denne fortellingen i Spania og Portugal, kaller seg «indignados». Vi oversetter det ofte med «de opprørte», men direkte oversatt betyr det «de som blir behandlet med forakt og krenkes i sin verdighet». En effektiv samfunnsmessig motstand mot konsolideringsstaten må uttrykke sin vrede mot den postdemokratiske kapitalismens uforskammete oppførsel. På samme måte må en motstandskraftig bevegelse mot «finansmarkedenes» angrep på demokratiet først bestride legitimiteten i pengefabrikkenes krav på å få innløst den gjelden som tar beslag i de små menneskenes liv. Suverene stater kan, i motsetning til privatpersoner, nulle ut gjelden sin eller rett og slett innstille betalingene sine.
Foretak kan under kapitalismen gå konkurs, likvidere gjelden sin og dermed starte opp igjen. Er det da noen grunn til at vanlige mennesker, i for eksempel Hellas, skal betale ned gjelden for en stat og banker som har lånt opp midler i deres navn for å fylle kassene, fordi de som virkelig er rike ikke har betalt sine skatter? Nå må grekere med lav og middels inntekt gi avkall på behandling ved sykdom og på pensjoner for å betale for en økonomisk politikk som ganske ubemerket er blitt lurt eller prakket på dem av et sammensvoret fellesskap av nasjonale politikere, regjeringer i andre land, internasjonale organisasjoner og globale finansinstitusjoner, uten at de har fått forklart risikoene på noen skikkelig måte.
Det er også verdt å merke seg at Streeck viser hvordan den profesjonelle statsvitenskapen ofte undervurderer det han kaller den moralske indignasjonens politiske produktivkraft. Den vet derfor ikke hva den skal gjøre, når den ser at konsolideringsstatens nye og gamle regenter viser stor frykt for vreden blant de som kjenner seg sviktet og lurt av den globale finanskapitalismens løsningseksperter.
Forestillingen om at «markedene» skal tilpasse seg menneskene istedenfor omvendt, sees i dag på som vanvittig, og i dagens virkelighet er den selvfølgelig det. Men den kan bli mer realistisk om den blir fremført gang på gang utenfor det institusjonaliserte demokratiets stengte kanaler. Nå kan ikke opposisjonen mot konsolideringsstaten gjøre mer enn å strø sand i maskineriet på kapitalens tilstrammingspolitikk og -diskurs. Men den kan øke de styrendes redsel for at medborgerne, like mye som investorene, kan gripes av «panikk» og reagere «irrasjonelt». Selv om de ikke har sedler som argumenter, men bare ord, eller kanskje gatesteiner.
Hva kommer nå?
Det oppfinnes stadig nye triks for at kapitalismen på krita, som havarerte i 2008, skal få oppleve en ny vår. Det er tvilsomt at dette kan utsette kapitalismens legitimitetskrise i tiår eller mer. Tilveksten i de utviklete kapitalistiske økonomiene etter krisen i 1982–83 steg fra 2,25 % til 4 % i 1988, for så å synke til 2,25 % igjen i 1993–95. Så kom en ny stigning til 3,25 % i år 2000 og etter det et fall til 2,25 % i 2005, en stigning til 2,2 % i 2007 og så et fall til 1 % i 2009 og ca 0,7 % i 2011. Det eneste alternativet vil være å gå tilbake til inflasjonsøkonomien. Den vil lett komme ut av kontroll fordi den ikke er drevet av arbeidsmarkedet, men av sentralbankene som beskytter långiverne ved å redde de som har gjeld. Det vil ikke først og fremst ramme formueseierne, som i en verden med fri flyt av kapital mye lettere kan hoppe fra valuta til valuta, men de stadig større skarene av pensjonister og bidragsmottakere. Lønnsmottakerne vil og rammes fordi de ikke lenger har sterke fagforeninger som kan sørge for at lønnene holder tritt med inflasjonen. Som massedemokratisk instrument for pasifisering vil inflasjon i dag utspille sin rolle raskere enn før. Risikoen for at den tvert imot vil lede til misnøye og politisk ustabilitet, er enorm.
Det er mot en slik bakgrunn at Streeck rett og slett stiller spørsmålet: Kanskje vi nå, til forskjell fra 1970-tallet, faktisk lever under sluttfasen for etterkrigstidens politisk-økonomiske formasjon, slik datidens kriseteorier forutså og rett ut ønsket seg, om enn i en annen form.
Kapitalisme eller demokrati?
Hvis den konsolideringsstatlige kapitalismen ikke lenger klarer å skape en illusjon om rettferdig fordelt tilvekst, kommer det øyeblikket når kapitalisme og demokrati må gå hver sin vei. Det sannsynlige resultatet i dag vil da etter forfatterens oppfatning være en fullbyrding av den hayekianske samfunnsmodellen: det kapitalistiske markedsøkonomiens diktatur beskyttet mot alle demokratiske korrigeringer. Dens legitimitet er avhengig av i hvor stor grad det som en gang var statsfolket, har lært seg selv å se på markedsrettferdighet og sosial rettferdighet som samme sak. I tillegg kreves et instrument som kan sørge for at de som ikke vil akseptere dette, blir holdt ideologisk marginalisert, politisk desorganisert og fysisk i sjakk.
Alternativet til kapitalisme uten demokrati vil da være demokrati uten kapitalisme, i det minste uten kapitalisme slik vi nå kjenner den. Det er en annen løsning enn den hayekianske, men i motsetning til sistnevnte så ligger den ikke i forlengingen av den historiske trenden, men krever tvert imot en omkasting av den. Derfor fremstår den i dag som urealistisk.
Kamp for mer demokratisk kontroll med markedene
Fordi denne løsningen er urealistisk akkurat nå, må dagens motstand, selv om den går ut fra at den demokratiske kapitalismen ikke har innfridd sitt løfte, ikke legge skylden på demokratiet, men på kapitalismen. Det handler om forbedringer for dem som er blitt utestengt fra den nyliberale veksten, eventuelt på bekostning av samfunnsfred og tilvekst. Demokratipolitisk sett må det først og fremst handle om å gjenopprette institusjonene etter fire tiår med nyliberal rasering og så bra som mulig forsvare restene av og bygge opp igjen de politiske institusjonene som er best skikket til å modifisere markedsrettferdigheten, eller rett ut erstatte den med sosial rettferdighet.
I denne sammenhengen understreker Streeck at det mer enn noen gang er meningsfullt å snakke om demokrati. I dag må demokratisering bety å bygge opp institusjoner som kan brukes til å legge markedene inn under demokratisk kontroll igjen. Arbeidsmarkeder som åpner for sosialt liv, marked for varer som ikke ødelegger naturen, markeder for lån som ikke forfører til masseproduksjon av uoppfylte løfter. Før dette kan settes på dagsordenen, trengs minst flere år med politisk mobilisering og stadige forstyrringer av den fremvoksende samfunnsordenen.
Ut av euroen – ut av EU-systemet
Et gjennomgangstema hos forfatteren er en diskusjon av EU-systemet og dets aktuelle utviklingstrekk. Her viser han ikke minst hvordan innføringen av euroen skapte et Euroland som lå nær idealet om en markedsøkonomi som gjennom politikk ble befridd for politikk: en politisk økonomi uten parlament og regjering. Et slikt Euroland består av formelt selvstendige nasjonalstater, men de har for evig frasagt seg retten til egen valuta og dermed muligheten til å forbedre sine medborgeres økonomiske situasjon gjennom devaluering. Dermed eliminerte euroen et viktig politisk handlingsrom og forpliktet de deltakende landenes regjeringer, selv om de ønsket befolkningens sysselsetting, velferd og sosiale trygghet, til bare å anvende de nyliberale instrumentene for indre devaluering: økt produktivitet og konkurransekraft gjennom mer fleksible arbeidsmarkeder, lavere lønner, lengre arbeidstider, høyere andel i arbeid og en velferdsstat innrettet på vareproduksjonssystemet. Han sier at det fører til en situasjon der tiltak som utløser problemer, fører til nye tiltak som betyr mer av det samme, frem til oppløsning av det nasjonale demokratiet. EU-systemet er helt uegnet til å løse de problemene som har oppstått. Vi må ut av EU-systemet og gjenopprette nasjonalstatene, med det økte handlingsrom for demokratisk påvirkning som ligger i dette.
På den fristilte kapitalens alter
Med diagrammer, tall og argumenter søker Streeck å vise at det er hold i hans påstander. Han viser at det er en tydelig fare for at demokratiet kan bli redusert til en kombinasjon av rettsstat og offentlig hjelp, og at denne prosessen med avdemokratisering av kapitalismen og avøkonomisering av demokratiet har gått langt selv i Europa, ja, kanskje nettopp her.
Om vår tid også er en sluttfase for kapitalismen, må likevel forbli et åpent spørsmål. Det avhenger av om kapitalen klarer å kontrollere befolkningen gjennom en varig periode med kriser og elendighet, eller om det kan oppstå en motstand som kan oppheve hele systemet.
Gjennom kamp mot EU for nasjonal sjølråderett er det kanskje mulig å vinne tid slik at massebevegelser kan vokse frem som kan sikre en utvikling fra kapitalisme uten demokrati til demokrati uten kapitalisme. Og i denne tid er det selvsagt ikke noe uoverkommelig paradoks at partier som vil ha Norge helt inn i EU, eller som støtter EØS-avtalen, feirer det kapitalistiske demokratiet i Norge som de nettopp er i ferd med å ofre på den fristilte kapitalens alter.
Som det forhåpentlig har gått fram av denne bokomtalen, er Wolfgang Streecks bok et meget viktig bidrag til å forstå den økonomiske krisen og dens politiske virkninger. Særlig interessant er det europeiske perspektivet. Forslagene til handlingsvalg kan alltids diskuteres, men ellers synes hans påstander å være godt underbygget. Det finnes mange bøker på fremmede språk med marxistisk inspirerte analyser av den krisetiden vi er inne i, men få er oversatt til norsk. En bok om emnet oversatt til svensk, som ligger så nært vårt eget språk, gjør den særlig velkommen.