Kampen om Corbyn og kampen om Labour

Av Helle Linné Eriksen

Bokomtaler Nr 3 2016

Richard Seymour:
Corbyn: The strange rebirth of radical politics
London: Verso, 2016, 248 s.
 
Richard Seymour: Corbyn:
Against all odds
London: Verso 2016 (e-bok)

Seinsommeren 2016 går Labours medlemmer til valgurnene for å velge partiets leder. Bare et snaut år etter at Jeremy Corbyn vant en overlegen seier i ledervalget blir han utfordret av nye lederkandidater fra partiets midt- og høyrefløy. For en utenforstående kan det være vanskelig å forstå hvordan han i det hele tatt var i stand til å vinne i 2015, særlig dersom man leste norske «Storbritanniaeksperters» skråsikre spådommer om det motsatte. Richard Seymour gjør et forsøk på å forklare fenomenet Corbyn i sin nye bok Corbyn: The strange rebirth of radical politics, og følger opp sommerens utvikling med en oppdatert ebok tilgjengelig gratis fra forlagets nettside (www.versobooks.com). Når den skarpskodde skribenten (og marxisten) Seymour deler sine tanker om bevegelsen rundt Corbyn erdet ut fra både et sympatiserende og nøkternt perspektiv utenfra. Seymour er ikke påtrengende optimistisk og glødende. Det er det kanskje heller ikke noen stor grunn til å være.

Etter at Michael Foot ledet partiet inn i det sviende valgnederlaget mot Thatcher i 1983, med et forholdsvis radikalt valgprogram omtalt av motstandere som verdenshistoriens lengste selvmordsbrev, har venstrefløyen vært dypt svekket i Labour. Åttitallets erfaringer med fagforeningsknusing og gjentatte valgnederlag senket også partiets venstrefløy ned i en langvarig pessimisme når det gjaldt mulighetene for dyptgripende endringer i det konservative britiske samfunnet. Valgseirene fra 1997 og framover endret ikke dette; Muligheten til makt, ikke til endring i progressiv retning, var som kjent det som kjennetegnet Blairs New Labour.

Det er ikke alltid det er seierherrene som skriver historien. 1983-valget er et eksempel på det, Brexit-folkeavstemningen ser ut til å være et annet. Behovet for en beretning om bevegelsen som førte til Corbyns seier i september 2015 er absolutt til stede, og Seymour leverer en grundig analyse. Folkemøter land og strand rundt, 300 000 nye medlemmer og sympatisører og støtte fra bl.a. to av landets mest sentrale fagforeninger. I møte med en uhemmet kritisk og kampanjedrevet journalistikk fra britiske aviser klarte man å skape en bevegelse i sosiale medier langt utover menigheten. Det er naturlig her å trekke parallellen til bevegelsen rundt Bernie Sanders på den andre siden av dammen, som revitaliserte en slumrende venstreside, og forente den med en ung og ivrig bevegelse vant med å jobbe for enkeltsaker.

For å forstå hvor ny denne typen aktivisme er for Labour i nyere tid må man gå til partiets røtter. Utgangspunktet for dannelsen av Labour var at den organiserte arbeiderklassen skulle ha et parti å stemme på, og selv om fagforeningenes makt i partiet har blitt svekket de siste tiåra er og forblir Labours hovedoppgave å vinne valg. Labour er ikke en bevegelse eller et enhetlig parti med en klar ideologi, men en valgkampmaskin. Derfor blir det viktigste for partiapparatet å sanke stemmer, og det er denne egenskapen Corbyn kritiseres for å mangle. I Labour er stillestående oppslutning på meningsmålingene tilstrekkelig grunn for parlamentsmedlemmene, som frykter for sine plasser, til å kreve Corbyns hode på et fat. Det paradoksale er at høyre-fløyen bidrar kraftig til dette, gjennom stadig uro, rykter om splittelse, og en fryktdrevet mediekampanje mot partiets øverste tillitsvalgte. Det ser ut som de heller vil ofre partiet enn å holde seg med en leder som taler flertallet i parlamentsgruppa midt imot, slik som i debatten om atomopprustning og Trident-fornying i juli.

Labour befinner seg i dyp krise, både ideologisk og når det gjelder oppslutning. Gjennom Blairs høyrevri siden midten av nittitallet har det skallet av i alle retninger. De har mistet velgere til Green Party, til UKIP, og i Skottland har de gått fra å være en viktig maktfaktor til å bare vinne én eneste valgkrets ved fjorårets parlamentsvalg, der SNP praktisk talt gjorde reint bord. Det britiske topartisystemet er dermed utfordret, og valgsystemet med flertallsvalg i enmannskretser gir merkelige resultat med tidvis lite samsvar mellom oppslutning og representasjon. Labours krise gjenspeiler det britiske demokratiets krise. Derfor handler ikke Seymours bok ikke bare om Corbyn, og heller ikke bare om Labour, men om politiske muligheter og begrensninger i et Storbritannia rammet av nedgangstider og uro.

De siste ukers motstand har kommet fra de som heller ikke støttet Corbyn for et år siden, og som aldri har vært hans allierte. Rykter om et planlagt kupp var kjent lenge før resultatet av Brexit-folkeavstemningen ble klart, og var neppe knyttet til denne. Noen ville nok også ha et raskt skifte før Chilcot-rapporten om Irak-krigen ble lagt fram. Den var da også en sviende kritikk av Blair og flertallet av partiets parlamentsmedlemmer, og viste at Corbyn hadde rett i sin krigsmotstand.

Selv om Seymor gjennom sin veldokumenterte bok viser at han ikke har noen illusjoner, må selv han ha blitt overrasket over desperasjonen hos den gamle Blairfløyen. Foreløpig har vi sett avlysning av lokale møter, endring av dagsorden etter at Corbyns tilhengere har forlatt møter, forsøk på vedtektsbrudd når det gjelder stemmerett, tvil om at en sittende leder kan opprettholde sitt kandidatur, trolling på sosiale medier osv. Å opprette et nytt Labour Party med ny ledelse har også vært varslet, og det er neppe det siste utspillet fra denne kanten.

Hadde Corbyn vært en mer tradisjonell politiker ville antakelig medieoppslagene og press fra parlamentsgruppa ha vært nok til å få ham til å trekke seg. Men når reaksjonen på lederstriden har vært 200 000 nye medlemmer i partiet, meningsmålinger som viser et flertall blant partiets velgere, og ikke minst støttedemonstrasjoner med tusenvis av frammøtte, viser det at grunnlaget for hans lederskap er lite endret. Selv har Corbyn i disse ukene stått støtt i egen politikk, og brukt oppmerksomheten til å gå hardt ut mot den nyvalgte statsminister Mays lidenskapelige forsvar for kutt i sosiale ytelser og hennes atomentusiasme.

Det store spørsmålet Seymour reiser er hva som vil skje dersom Corbyns Labour faktisk skulle vinne et parlamentsvalg. På grunn av Brexit kan det politiske landskapet og et nytt parlaments handlingsrom komme til å se veldig annerledes, men ingen vet om – eller hvordan – dette blir brukt. Skal Labour vinne neste valg, er Seymours budskap at kjernevelgerne må vinnes tilbake, fagforeningene trekkes inn i folden igjen, partiets medlemstall øke og de moderne folkebevegelsene må se at det nytter. Det er langt fra sikkert at dette er mulig eller tilstrekkelig, men Blairs elitistiske nyliberalisme var liten suksess for Labour eller det britiske klassesamfunn i nedgangstider. Derfor er kampen om Corbyn viktig også for dem som ønsker seg en langt mer radikal – eller revolusjonær – politikk, og et nederlag vil redusere håpet om en virkelig mobilisering mot kapitalkreftene og krigshaukene. Det er dette landskapet som Seymour gjør oss bedre i stand til å forstå.

Helle Linné Eriksen