Kampen for sekstimersdagen

Av Atle Forfang Rostad

Bokomtaler Nr 4 2015

Johan Petter Andresen:
Kampen for sekstimersdagen – Et forsøk på marxistisk analyse
Forlaget Rødt!, 2015, 142 s.
Kan kjøpes her.

Forfatteren går inn i oppgaven med kropp og sjel. Det ideologiske ståstedet forblir ikke uavklart. Forsøket som annonseres er heller stringent marxistisk. Analysen og referanserammene er visjonære innenfor en stram, antagonistisk klasseanalyse. Pamfletten tidvis også utopistisk i sitt utskue, hvor dagens politiske realiteter og begrensninger helt åpenbart er til for å overvinnes. At forfatteren er overbevist om behovet for analysen, hersker det ingen tvil om: «Men de (offisielle økonomene) har ingen modell som forklarer hvorfor denne formelle veksten er avtakende. Det er det bare marxistene som har».

Det marxistiske, revolusjonære ståstedet finnes, og rammeverket illustreres også gjennom språket. Formuleringer som:

Kort sagt: «Vi lever i imperialismens og den sosialistiske revolusjonens epoke.»

eller

»Dette er også mitt utgangspunkt. Det vil ikke si at vi ikke har yrkesstolthet og arbeidsglede, men lønnsarbeidet under kapitalismen er et nødvendig onde»

bidrar i til å etterleve tittelen.

På sitt mest utopiske deler skriftet ut fremtidsvyer som: «Felles kontroll over produksjonsmidlene vil gjøre det like fint å jobbe som å danse» og «Kampen for reformer under kapitalismen er samtidig en kamp i retning sosialismen, 6-timersdagen er et skritt i retning kommunismen.»

Likevel gjenfinnes samtidig en argumentasjon om at reformen er fullt ut gjennomførbar uten å utfordre det gjeldende, grunnleggende økonomiske og politiske rammeverket vi lever i. Da gjenstår vi i klassesammenheng med spørsmålet om hvem som skal betale for godet, dvs. hvorvidt vi skal øke timelønnen med 25 % når vi reduserer arbeidstida med 20 %. Forfatteren argumenterer tidvis langt for det, men dagens politiske og økonomiske realiteter er dessverre veldig langt unna en slik virkelighet. Her på berget gjelder frontfagsmodellen over alt, og LO ser ut til å ha som premiss at arbeidstakere må velge mellom lønnsoppgang og arbeidstidsreduksjon i tråd med rammene for produktivitetsutviklinga. Disse politiske utfordringene klargjøres etter min mening ikke tilstrekkelig i skriftet, da de er vesentlige for å kunne reise 6-timersdagen som et tariffkrav i første rekke.

Pamfletten inneholder mange viktige og interessante tilbakeblikk mot den historiske klassekampen og tidligere tiders arbeidstidsreduksjoner. Den bidrar også med en del kontraintuitiv kunnskap, for eksempel om kvinnearbeid og økning i «alderdomsbyrden». Noen «offisielle økonomers» konvensjonelle antagelser om arbeidsinnsats og deltagelse blir fort avkledd, andre igjen blir behandlet noe lettvint.

»Kapitalen» blir gjennomgående fremstilt som langt mer ensartet enn hva undertegnede mener virkeligheten ville tilsi, og det skilles ikke alltid nyansert mellom makro- og mikronivå. Systemrasjonalitet gjøres i forenklingens navn noe lettvint til individets rasjonalitet, med de omgåelser det medfører.

Kapitalistene trenger utdanna arbeidskraft, derfor utdanningsvesen. Arbeidskrafta må rehabiliteres, derfor helsevesen. Kapitalistene trenger veier, derfor trafikkvesen.

Personifiseringen av kapitalen tvinger kapitalistene inn i en monolittisk rollefigur – en ensartet gruppe som lovmessig handler ut ifra en og samme logikk.

Boka er kanskje på sitt beste i spørsmålet om familiens plass og rolle i produksjonen. Kvinneperspektivet og visjonene om en fremtidig mer likevektig familiestruktur er spennende og inspirerende lesning.

Det samme er analysene rundt dagens arbeidstidskamp i Norge. Som tidligere tillitsvalgtkollega av forfatteren har vi sammen sett fra kloss hold hvordan normal-arbeidsdagen har blitt demontert i skjæringspunktet mellom industri og olje, som følge av «arbeidskjøpernes» storoffensiv de siste 10 årene.

Kontinuerlige justeringer i arbeidets organisering (intensivering) og fleksibilisering har bidratt mye til den økonomiske veksten (ofte under navnet teknologisk utvikling eller produktivitetsvekst), selv om dette selvsagt også øker arbeidspresset og utstøtningen fra arbeidslivet. Da må det nødvendigvis kompenseres med kortere arbeidstid for å bevare folkehelsa og muligheten til å ta ut meningsfull rekreasjon. 

Boka bidrar til å avlive en del myter av typen næringslivsledere, gjerne anført av Anne-Kari Bratten, bidrar til å spre, at vi ikke klarer oss om vi ikke alle jobber mer, bedre, lengre, raskere, høyere, sterkere osv. Enkelte historiske tilbakeblikk er således veldig nyttige. 

Den internasjonale dimensjonen er vel tilstede i skriftet, både som økonomisk og politisk premiss. At Jens Ulltveit-Moe brukte tyske arbeidsgiveres seier i arbeidstidskampen rett etter 2000-tallet er ett eksempel. At 8-timersdagen ble innført rett i kjølvannet av revolusjonen i Russland er et annet eksempel. Forfatteren drar vekselvis på ulike internasjonale vekselvirkninger og former for mobilisering. Det hersker ingen tvil om at den internasjonale klassekampen er det politiske utskuet. 

Noen paradokser

Forfatteren overdriver etter min mening, på tross av finanskrisa etc., gjennomgående problemene som kapitalen har for å skaffe seg profitt. Det er paradoksalt, tatt Pikettys historisk sett nypubliserte storverk i betraktning. Kapitalistene har det veldig bra for tiden, og deres posisjoner utfordres ikke i noe vid forstand. 

På ett sted kan vi lese: «Veksten avtar som følge av systemet – og derfor må systemet endres». Da for å oppnå høyere vekst?

Hvis arbeidstidsreduksjonen skal kompenseres fullt ut i kjøpekraft, forsvinner miljøargumentet. Det betyr i så fall bare en punktvis forrykkelse i faktorfordelingen, som etter det igjen trolig vil gjenfinne sin trend. Men vi står altså igjen med like stor (konsumert) produksjon (?). Dette paradokset mellom klassekampen og miljøet ville ha fortjent en ytterligere avklaring.

Et annet paradoks er at det kapitalistiske systemet har vist seg som det historisk sett aller mest produktive, selv med sine kriser og svingninger, som illustrert ved det meste av internasjonal historisk statistikk. 

Makroøkonimiske premisser

Sosialismen kan opprettholde kapitalismens høye vekst, og stadige levestandardsforbedringer, som vist i Sovjet og Kina.

I den grad disse landene var sosialistiske av typen man bør/skal bruke i politiske referanser, var den høye veksten veldig forbigående. I likhet med en tidvis ufullstendig analyse av hvorfor veksten i Vesten avtar utover andre halvdel av 1900-tallet, er fraværet av den samme observasjonen for Kina og Sovjets del en viktig omgåelse. I en gjenoppbygningstid, hvor land i tillegg gjennomgår full moderne industrialisering, vil økningen i innsatsfaktorene skape en vekst det er umulig å opprettholde over tid. Det gjelder uavhengig av økonomisk system, og illustreres ved Sovjets stagnasjon utover 60-tallet, Vestens relative stagnasjon utover på 70-tallet, samt Kinas noe lavere vekst (og nå brems) de siste årene. Det finnes ikke ledige innsatsfaktorer igjen til å øke dem i like stor takt som tidligere. I tillegg innskrenker overgangen fra industriøkonomi til tjenesteøkonomi i seg selv potensialet i økonomiens produktivitetsvekst.

For øvrig burde en av både ideologiske og politiske grunner vokte seg for å trekke fram Kina og Sovjet som eksempler for framtiden.

Tolkning av forholdet mellom produktivitet og vekst er paradoksal, og hadde fortjent en utdypning, for eksempel:

«For når den enkelte bedrift styrker sin produktivitet, påvirker dette samfunnet slik at veksten avtar» eller «Etter hvert som produktiviteten øker i bedriftene, vil samfunnets vekstevne avta». Dette innebærer at det ikke kommer nyinvesteringer, noe som historisk sett ikke er tilfelle. 

Noen flere slike punkter finnes, uten at det er plass til å dra gjennom dem her. 

Likevel er boka spennende og tidvis lærerik lesning. Og fremfor alt er det en viktig sak. Som oljearbeider har jeg i gjennomsnitt 6 timers arbeidsdag (6,2 for å være presis – med delvislønnsreduksjon). Det unner jeg også alle andre, ikke minst i kombinasjon med enda større kontroll over egen arbeidstid enn hva B-laget i olja har klart å fremforhandle over tid.

Atle Forfang Rostad