Kampen for matsuverenitet

Av Aksel Nærstad

Bokomtaler Nr 1 2016

Rémy Herrera og Kin Chi Lau (red.)
The struggle for food sovereignty. Alternative development and the renewal of peasant societies today.
London: Pluto Press, 2015, 182 s.

Matsuverenitet er et mål og et konsept som bonde-, miljø- og utviklingsorganisasjoner over hele verden fremmer og slåss for. Det er 20 år siden den internasjonale småbonde-bevegelsen la Via Campesina brakte matsuverenitet inn på den globale politiske arenaen – under verdens mattoppmøte i Roma i 1996. Det passer derfor bra å markere jubileet med en omtale av denne boka.

Dette er ei ganske kort bok, men klarer likevel å gi både en oversikt over hva matsuverenitet er, en gjennomgang og analyse av historie og dagens situasjon i ulike verdensdeler ut fra et marxistisk perspektiv.

De ti forfatterne presenterer både mye fakta og interessante analyser. Aller best fant jeg kapittelet om Latin-Amerika skrevet av João Pedro Stedile, en de mest sentrale personene i De jordløses bevegelse i Brasil – MST. Mesteparten av det Stedile skriver, er gyldig for alle deler av verden. Han streker opp på en glitrende måte de viktigste utfordringene og et nytt program for småskala landbruk. Dette kapittelet bør bli studie- og diskusjonsmateriale for bondebevegelser og andre organisasjoner som arbeider for bærekraftig matproduksjon og fattigdomsbekjempelse, – uansett hvor i verden de holder til. Det er vel verdt å kjøpe boka bare for å lese de 20 sidene Stedile har skrevet!

Den kjente egyptiske økonomen Samir Amin har skrevet åpningskapittelet i boka om det teoretiske rammeverket for matsuverenitet. Han legger fram gode og interessante analyser, og konkluderer med at det ikke er noe alternativ til matsuverenitet – om det skal produseres nok og sunn mat til verdens befolkning på bærekraftige måter. Amin skriver at USA og Europa har forstått viktigheten av matsuverenitet og har med stort hell lagt matsuverenitet til grunn for sin økonomiske politikk, men det er en sjokkerende og grov forvrengning av hva matsuverenitet innebærer. Det Amin sikter til, er at USA og de fleste landene i Europa har støttet og beskyttet egen matproduksjon, og at bøndene har sikre eier- og bruksrettigheter til jorda. Det er vel og bra, men matsuverenitet innebærer mer enn det. Eksport av sterkt subsidierte varer fra USA og en del europeiske land ødelegger lokale markeder for fattige bønder i utviklingsland. Det har ingenting med matsuverenitet å gjøre. De fleste organisasjonene som kjemper for matsuverenitet, vil også si at matsuverenitet innebærer at matproduksjonen må være bærekraftig slik at også framtidige generasjoner kan ha den samme tilgangen til naturressurser for matproduksjon. Dessverre er det mye av landbruksproduksjonen i USA og Europa som ikke er bærekraftig.

Boka er skrevet fra et marxistisk ståsted, og flere av forfatterne tar opp at marxister og venstresida i politikken har hatt et blandet forhold til bønder og deres rolle i historia. Kollektiviseringen i Sovjetunionen som på mange måter skulle gjøre bøndene til arbeidere, får ingen støtte i boka. Erfaringene fra Folkekommunene i Kina er annerledes fordi bøndene i all hovedsak fikk beholde bruksrett til jord de dyrket. Det ville vært interessant å få mer informasjon og analyser av bøndenes situasjon under kulturrevolusjonen og situasjonen nå. Men enda viktigere er det å få mer analyse og diskusjon om hvordan småbondebevegelsen og kampen for matsuverenitet kan forenes med kampene til fagbevegelser og andre sosiale bevegelser.

En av styrkene til denne boka, er at den tar for seg de forskjellige formene for bruks- og eiendomsrettigheten til jord, og flere av forfatterne setter matsuverenitet inn i både en historisk og geografisk kontekst. Jeg skulle likevel ønske at en hadde gått djupere inn i hvordan småbønder kan være en av hoveddrivkreftene for å skape en bærekraftig og rettferdig verden. De utgjør verdens største yrkesgruppe. Rundt 40 prosent av alle «økonomisk aktive» i verden, er småbønder.

Boka har en omfattende liste med referanser til andre bøker og rapporter. Det er imidlertid overraskende at flere helt sentrale rapporter og bøker ikke er på lista. La meg bare nevne to: Nyéléni 2007, Forum for Food Sovereignty, og Jan Douwe van der Ploeg, The New Peasantries. Jeg synes også redaktørene av boka burde fått flere av forfatterne til å oppdatere fakta. Tall for eksportandelen av landbruksproduksjonen i SADC-landene er f.eks. fra 1995–2006. Det skrives at antall mennesker som sulter i verden øker, men antallet har gått ned siden 2009. Det henvises også til at de fleste bondeorganisasjonene i Europa et medlem av International Federation of Agricultural Producers (IFAP), men organisasjonen ble nedlagt i 2010. La imidlertid ikke dette stoppe deg fra å lese boka! Den inneholder mye viktig og interessant stoff.

Aksel Nærstad