Gnist

Magnus E. Marsdal:
Frp-koden – hemmeligheten bak Fremskrittspartiets suksess
Manifest (2007)

Da Martin Kolberg begynte å snakke om å knekke FrP-koden, greide Siv Jensen umiddelbart å snu dette til Fremskrittspartiets fordel. Da forlaget Manifest, som sin aller første utgivelse, kom ut med boka om FrP-koden var det ikke til å unngå at boka i første omgang utløste en ny runde med FrP-utspill mot «elitistiske» motstandere i politikken. Dette er ikke noe argument mot boka. Det som er sant må sies, sjøl om det kortsiktig kan ha noen uønskede bivirkninger. Men pratet om «kode» og «hemmeligheten bak suksessen» har framfor alt dreid seg om å løse den viktige «salgskoden» (noe forlaget har greid, iflg. Dagbladet 30.04.2007), og må ikke få mystifisere et fenomen som er sammensatt, men mulig å analysere.

Bourdieu – og kritikk av sosialdemokratiet

Jeg mener Magnus Marsdal har gitt et viktig bidrag til å forstå FrPs suksess i deler av arbeiderklassen, eller blant «folk flest». Grepet hans består i å knytte sammen teorier fra to ulike verktøykasser. For det ene «ytre venstres» tradisjonelt skarpe kritikk av klasseinnholdet i politikken til det moderne sosialdemokratiet. For det andre Bourdieu-tilhengernes store vekt på betydningen av forskjeller i smak og kulturell identifikasjon.

Den sosialdemokratiske eliten og «middelklassevenstre» støter fra seg fra folk. Hagen og Jensen tar folks meninger og smak på alvor, omdanner til politikk – og krever dem stuereine på TV i beste sendetid.

Jeg tror også på Marsdals antydning til botemiddel: Arbeiderklassens (økonomiske) klassekamp. Han skal i tillegg krediteres for å ha gitt det teoretiske budskapet en effektiv journalistisk form. Som mange allerede har erfart gjennom egen lesning, er dette altså ei viktig bok. Tru bare ikke at det fins bare en forklaring og en resept. Marsdal forklarer for eksempel ikke hvorfor FrP har hatt framgang i høyst ulike sosiale grupper samtidig.

Eksotisk?

Når Marsdal skal finne ut hvordan «FrPeren» tenker, så må han så å si gi seg ut på reise til «fremmed land» (som for eksempel til fremskrittskolonien i Spania). Sånn sett understreker han på en litt tragisk måte sitt eget poeng: Hvor fremmed folk av hans stand er overfor den 1/4 av befolkninga som stemmer på Norges nest største parti. Det overrasker ikke meg som lever i «FrP-land» – hvor partiet har enda større oppslutning og ordførermakt. Jeg kjenner godt de aktive FrPerne i kommunestyret, de fleste av dem normalt hyggelige folk, men jeg har relativt lite personlig kjennskap til FrP-velgere. Mange av dem må nødvendigvis komme fra familier som har pleid å stemme Høyre, siden Høyre på Nøtterøy hadde over 50 % av stemmene på begynnelsen av 1980-tallet, men under 17 % (og mindre enn Felleslista RV/SV) ved det siste kommunevalget. Likevel mener jeg å vite at det er en del konkrete kampsaker i kommunen (for all del ikke bare økonomiske), der det er mulig å gjøre innhogg blant FrP-velgerne. Folk stemte ikke på FrP for at de skulle legge seg flate for bompengefinasiering av en vei kommunens innbyggere får svært liten nytte av. De forventet vel ikke at FrP skulle stemme ned en rekke forslag til styrking av eldreomsorgen, eller at partiet skulle overlate det meste av politikken til rådmannen og hans administrasjon. Arbeidervelgerne deres er ikke direkte begeistra for at partiet står for en politikk med stadig større utestenging av «folk flest» fra strandsonen.

Det gir noe fordeler å kunne angripe FrP fra opposisjon. Jeg ønsker selvfølgelig ikke FrP inn i regjering, men sjøl med oljeformuen i ryggen vil det i posisjon måtte foretas valg (og inngå kompromisser) hvor det vil måtte legge seg ut med deler av velgergrunnlaget sitt, akkurat som alle andre regjeringspartier.

Klasseinteresse og klasseallianse

Marsdal er til dels infam, men likevel på det beste når han i boka avslører uforstand og arbeiderforakt i den intellektuelle «middelklassen» generelt, og spesielt i journalist- og synsermiljøet i Oslo, der han sjøl vanker. Her er det ofte en forakt for Frp-velgerne – som dessverre korrelerer med manglende evne å foreta seg noe som helst fornuftig for å demme opp FrP-framgangen. Likevel kommer en ikke utenom at det er nødvendig med en klasseallianse mellom arbeidsfolk og intellektuelle mellomlag. Denne alliansen kan ikke komme til bare gjennom en sjølransakelse eller «sjølpisking» blant de intellektuelle. Det er nødvendig å finne fram til reelle fellesinteresser, hvilket det også har vært tendenser til i kampen mot utslag av markedsliberalismen – mellom fagforeninger i og utafor LO.

Marsdal kan muligens leses som om den kulturelle motsetningen mellom arbeidsfolk og «mellomlag» utelukkende er et spørsmål om ulik smak. Visst er det mye jåleri og kultursnobberi ute og går, men det dreier seg også om et komplekst arbeid for å løse høyst reelle «motsetninger i folket».

Hva slags parti?

På Rødts sommerleir hørte jeg: Når Magnus Marsdal innleder om FrP-koden i fagforeninger eller andre forsamlinger av arbeidere, så blir det alltid diskusjon om hva slags parti arbeiderklassen trenger. Premisset i boka er at dette må være et parti som ikke allerede fins, og det ligger implisitt at det må være et parti som kan organisere kampen for arbeidernes (umiddelbare) interesser. Jeg har inntrykk av at Marsdal m.fl. i mange år har ønsket et annet parti enn de som er, men har vært lite presise på hva slags parti det bør være, og enda mer diffuse på hvordan en skal komme dit. Det er ikke så rart. Det vil være en motsetning mellom umiddelbare klasseinteresser og en mer helhetlig analyse og strategi. Et parti som Rødt har nødvendige kimer til en slik analyse og strategi, men bærer samtidig med seg en trekk som Marsdal ser som en del av problemet, dominert som det er av «middelklassen» – det vil i hovedsak si lavere «mellomlag» i utdannings- og helsesektoren. Hvis Marsdal mener en skal sitte å vente på at arbeidsfolk lager sitt eget radikale parti, eller eventuelt bidra til å lage dette på sida av den eksisterende venstresida, er jeg uenig. Da har jeg mer tro på den strategien som er lagt opp av det Arbeiderforum som i vår blei oppretta av heismontører og andre radikale medlemmer av EL & IT Forbundet. Her er utgangspunktet at Rødt er det partiet som ligger dem nærmest (og derfor en del av medlemmene i Arbeiderforum også medlemmer av Rødt), men må utsettes for en kollektiv påvirkning for å utvikle seg til (eller eventuelt inngå i) et arbeiderparti. (1)

Jørn Magdahl

Note:

1) I siste nummer av tidsskriftet Demo har Marsdal en artikkel der han riktignok er kritisk til sider ved Rødt, men hvor han er mer positiv mht. til partiets muligheter enn i Frp-koden. Anmeldelsen her er skrevet før Demo kom ut.