Den nye imperialismen (bokomtale)

Av Jørn Magdahl

2008-03

David Harvey: The new Imperialism Oxford University Press (2003)
På norsk: Den nye imperialismen, Forlaget Oktober (2005) oversatt av Alexander Leborg

Den nye imperialismen bygger på forelesninger David Harvey holdt ved School of Geography and the Environment på Oxford University i februar 2003. Innholdet bærer preg av å være skrevet rett i forkant av den forventede invasjonen i Irak, og dreier seg mye om drivkreftene i den amerikanske imperialismen og om USAs problemer med å opprettholde hegemoniet sitt. Mest interessant er den etter min mening likevel pga den marxistisk inspirerte teoretiske analysen av noen mer grunnleggende og generelle trekk ved utviklinga av den kapitalistiske imperialismen.

Harvey sier sjøl at perspektivet hans bygger på en historisk-geografisk materialisme, og han er opptatt av dialektikken mellom det kapitallogiske og det territorielle/geopolitiske aspektet ved imperialismen. Imperialisme dreier seg både om kapitalistisk akkumulasjon og om å kontrollere land, og dermed også om forholdet mellom kapitalistene og de imperialistiske statene. I følge Harvey er det snakk om både enhet og kamp mellom de to sidene:

«Det er viktig å betrakte de territoriale og de kapitalistiske maktlogikkene hver for seg. Likevel er det unektelig også slik at de to logikkene snor seg om hverandre på komplekse og motstridende måter. I litteraturen om imperialismen og imperiene forutsettes det altfor ofte at logikkene kommer til enighet, … .men i praksis gnisser de to logikkene ofte mot hverandre …» (s. 35/36). «De to logikkene … kan på ingen måte reduseres til hverandre, men de er nært sammenflettet.» (s. 178). Harvey belegger dette med eksempler som jeg ikke skal gå nærmere inn på her.

Harvey er samfunnsgeograf – og sentralt i bidraget til imperialismeanalysen står det han kaller analyse av den romlige-tidsmessige «løsningen» på de indre motsetningene i kapitalismen – og teorien om «akkumulasjon gjennom frarøving» («accumulation by dispossession»). Det siste er for øvrig en reformulering av Marx’ teori om «kapitalens opprinnelige akkumulasjon», som Harvey mener er en fortsatt pågående prosess. Han mener altså at «opprinnelig», eller «forut-gående» akkumulasjon (av «previous») er blitt en misvisende betegnelse på denne prosessen.

En kan sikkert diskutere hvor original og nyskapende boka til Harvey er. De fleste «geografiske» elementene i analysen hans er kjent fra annen marxistisk litteratur om temaet – for eksempel Lenins analyse om at kapitalakkumulasjonen på et visst stadium betinger imperialistisk ekspansjon og krig mellom imperialistiske stater, assymetrien i handelsreasjonene mellom Nord/Sør eller sentrum og periferi, som står sentralt hos avhengighetsteoretikerne – og den betydningen flere marxistiske teoretikere fra Rosa Luxemburg til Paul Baran og Samir Amin, har tillagt det faktum at kapitalistisk produksjon ikke bare trenger til side tidligere produksjonsmåter, men også nyttiggjør seg disse indirekte. Profitten kan for eksempel økes ved at billige arbeidere i 3. verdenland
har en jordlapp på si, ved represjon fra regimer med sterke føydale trekk – eller ved å utnytte for eksempel sterkt kvinneundertrykkende strukturer og holdninger.

Til tross for gjenkjennelsen av klassisk marxistisk teori, kan det være fruktbart og oppklarende når Harvey systematiserer den betydningen «geografien» («det romlige elementet») har i akkumulasjonsstrategiene. Kapitalismens ujevne utvikling vil hele tida føre til geografiske og geopolitiske motsetninger (og omvendt) – og i mange sammenhenger være et helt nødvendig utgangspunkt for analysen.

Når det er problemer med å opprettholde profittraten (og unngå kriser) gjennom å reinvestere overskuddskapitalen i eksisterende næringsliv, så kan overskuddet i følge Harvey absorberes enten (kortsiktig) ved «forflytning i tid» ved at en del av overskuddet investeres i varig infrastruktur eller i utvikling av
velferdsstaten – eller ved «romlig forflytning» blant annet gjennom åpning av nye markeder og forflytning av produksjon. Mens klassekompromissene etter 2. verdenskrig er preget av den førstnevnte måten, så er nyliberalismen et uttrykk for at klassekompromissene er i oppløsning – og at borgerskapet forsøker å gjenopprette (absolutt) klassemakt. Det var dermed ingen tilfeldighet at Harvey brukte tittelen «Neoliberalism and the Restoration of Class
Power», på ett foredrag han holdt da han besøkte Norge i 2006. Det er i denne nyliberalistiske epoken «akkumulasjon gjennom frarøving» i følge Harvey går fra å spille en beskjeden rolle – til å bli svært betydningsfull.

Marx’ teori om «kapitalens opprinnelige akkumulasjon», i kapittel 24 i første bind av Kapitalen, handler om kapitalismens historiske framvekst – fram til etableringen av det kapitalistiske kretsløpet, der det blir «en naturlig automatikk» i å reinvestere betydelige deler av overskuddet, og hvor borgerskap og arbeiderklasse er etablert som hovedklasser. Dette var en historisk progressiv, men svært brutal prosess. Sentralt i England, som Marx studerte mest inngående, sto ekspropriasjonen av allmenningene og annen bondejord (til fordel for borgerskapet og ved hjelp av statlig vold), og fordrivelsen av store deler av landbruksbefolkningen til byene og en tilværelse som lønnsarbeidere. Harvey ser altså paralleller mellom denne historiske prosessen – og det
som nå pågår, men understreker for øvrig at både den opprinnelige akkumulasjonen hos Marx og «akkumulasjon gjennom frarøving» har mange former. Privatisering av offentlig oppgaver, kommersialisering av fellesgoder, som for eksempel vann, åpning av markeder i den 3. verden gjennom «frivillig tvang», undergraving av opptjente pensjonsrettigheter – og finanskapitalistiske ran av typen Terra – er alle aktuelle uttrykksformer. Resonnementet er at den daglige utbyttinga av arbeiderne (utvidet reproduksjon) ikke er nok, men at kapitalen hele tida må søke økt profitt utafor det kapitalistiske kretsløpet. Dette er en veldig viktig erkjennelse, sjøl om en kan diskutere om poenget belyses best gjennom å trekke paralleller til den historiske «opprinnelige
akkumulasjonen.» Et annet poeng er at «akkumulasjon gjennom frarøving» er mest utbredt i og overfor den 3. verden, men i høyeste grad altså også er virksom i de utvikla kapitalistiske landa. Sjokkterapien i Russland og Øst-Europa etter oppløsningen av Sovjet har også spilt en viktig rolle her – og den pågående brutale akkumulasjonsprosessen i Kina – har bidratt sterkt til å forlenge høykonjunkturen, samtidig som den utgjør en trussel mot USA-imperialismens hegemoni.

Til slutt noen ord om språklig klarhet. Tore Linnè Eriksen sier (i en anmeldelse i attac.no/nr5/utveier) at Harveys tekster til vanlig ikke er lett tilgjengelige, men at The new Imperialism er noe enklere. Han sier også om oversetteren at han ikke er helt fortrolig med tema og begrepsbruken i boka. Det er også mitt inntrykk.

Lese mer Harvey?

Jeg fikk den anmeldte boka i gave fra en student i samfunnsgeografi som hadde hatt den på pensum, og må litt forlegent innrømme at jeg gikk løs på den uten å ane hvilken forfatter jeg hadde med å gjøre. Britiske Wikipedia skriver at David Harvey er den mest siterte geografen i verden. Han er kjent for å ha stått i fremste rekke for å utvikle en marxistisk orientert geografi, og har dermed bidratt sterkt til at samfunnsgeografi ser ut til å være et svært dynamisk og oppegående fag i Norge. Det er ikke vanskelig å finne uttalelser på nettet om David Harvey både som en av de mest markante intellektuelle i vår tid og en av de mest profilerte samfunnsviterne i verden. Det er uten tvil positivt at Oktober har oversatt en av bøkene hans. Etter Den nye imperialismen har han allerede rukket å skrive A brief History of Neoliberalism og Spaces of Global Capital. På Youtube ligger Harveys forelesninger fra 2008 – over 1. bind av Kapitalen– fra antropologisk institutt ved The City University og New York, der engelskmannen er professor når han nå går i sitt 73. år. Flere norske venstresidepublikasjoner har vist en gryende interesse for Harvey – så også dette tidsskriftet som i sitt nr. 4/2007 brakte Einar Jetnes oversettelse av «Nyliberalismen og byen – eksemplet New York».

Utgangspunktet mitt var at Den nye imperalismen er ei ålreit bok som burde anmeldes. Gjennom arbeidet med anmeldelsen er jeg blitt mer nysgjerrig på Harveys forfatterskap og det faget han representerer. Jeg er ikke i tvil om at marxismen hans har vært nyttig for geografifaget. Det spennende spørsmålet er hvor mye den geografiske tilnærming hans til marxismen er egnet til å styrke marxismen som analyseredskap. Det må nødvendigvis finnes en del, særlig yngre, «Harveystudenter» i Norge. En dialog mellom disse og klassisk skolerte marxister måtte kunne bli interessant. Selv sier Harvey:

«Jeg vil fastholde den marxistiske teori og transformere marxistisk teori fra innsiden. Mitt arbeid er et forsøk på å gi svar på viktige spørsmål i forhold til marxistisk teori: Hva er betydningen av lokalitet? Hvordan forstår vi miljøet? Hvordan forstår vi romlighet og temporalitet? Dette bør settes inn i det marxistiske rammeverket og verden vil framtre annerledes. Dette har vært mitt livsprosjekt …» (Intervjuet av Ole Johan Moe og Simen Øyen i tidsskriftet Replikk, nr. 22/2006).

 

Jørn Magdahl