Jon Michelet – Den Røde

Av Paul Norberg

Nr 2a 2018

Lørdag 14. april 2018 døde Jon Michelet. Fredag 27. april ble han bisatt i Rygge kirke. Både kirken og kapellet ved siden av, var mer enn fullsatt, og bisettelsen ble en fin og verdig avskjed med den sosialt bevisste kommunisten fra Larkollen.

Paul Norberg er journalist
Foto:Finn Bjørklid

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Det er skrevet mange spaltemeter om Jon Michelet etter at han døde. Noen fellestrekk er folkekjær, samfunnsengasjert, rakrygget, produktiv forfatter og en uredd talsmann for vanlige folk. De siste årene har engasjementet i stor grad dreid seg om krigsseilerne, og bokserien som blir avsluttet med det sjette bindet som har fått navnet Krigerens hjemkomst. NRK har inngått en avtale med produksjonsselskapet Filmkameratene om å lage TV-serie av dramaet.

I denne artikkelen skal jeg ikke skrive om forfatteren Jon Michelet eller om de viktige bøkene hans om krigsseilerne. Det er allerede grundig omtalt i både riks- og regionale og lokale medier. I denne artikkelen vil jeg trekke fram den samfunnsengasjerte «raddisen» Jon Michelet.

Jeg har kjent Jon M. helt fra den tida vi møttes på en politisk sommerleir for m-l-bevegelsen i Tuddal i 1972. Den gang var han ikke forfatter. Da sommerleiren i Telemark ble arrangert, var det fortsatt tre år til han skulle debuterte med boka Den drukner ei som henges skal. På sommerleiren kom han en dag med et håndskrevet dikt. Alle hadde dekknavn, og dikteren kalte seg Rolf. Hans egentlige navn fikk jeg først kjennskap til noen dager etter. Jeg var med i leiravisas redaksjon, og fikk beskjed av redaktør Finn Sjue om å skrive inn diktet på en stensil, og sørge for at det ble trykket i leiravisa Vindeggen. Denne avisa skulle alltid gjøres klar midt på natta, slik at den var fersk ved morgenkaffen. Jeg syntes diktet var i lengste laget, og kuttet et par vers for å spare tid. Det skulle vise seg å være dumt. Redaktør Sjue var begeistret for diktet, og hadde lest alle versene. Han beordret meg til å starte på nytt, slik at hele diktet kom på trykk. Klokka var rundt 04.00 da leiravisa var ferdig.

Jeg vet ikke om Jon skrev mange dikt, men dette var året før AKP (m-l) ble stiftet, og diktet var en hyllest til det kommende partiet.:

Østre innsjø park

Parken er stor og skjønn
Den ligger rundt Østre Innsjø
Før frigjøringa var det myr her
-og ingen sjø

Keiserlige embetsmenn gikk
på jakt i området
Fattigfolk måtte pent
holde seg unna.
Med våpen i hånd
vant folket landet.
Her bygde de denne parken.
Den er massenes eiendom.

Hit kommer de
fra gatenes mylder
og fra fabrikkens bråk.
Ungene eier også parken.

Vi – fra et land langt borte
går langsomt på grusgangene
Hundrevis av barn følger etter oss
og er omkring oss.

På et stort verdenskart
i Østre Innsjø Park
er det tegnet inn
en rød fakkel over Norge.

Det betyr:
I Norge finnes en
revolusjonær massebevegelse!

La oss være stolte over
vår plass på dette kartet.
La oss glede oss over
støtten fra Kinas millioner
 – store og små.

Men la oss ikke glemme;
Partiet er ennå ikke bygd!
 DET må gjøres, Kamerater.

For VI skal også ordne det
slik at landet blir folkets eiendom.

Treschows parker og vidder
skal bli våre.
I Løvenskiolds Nordmark
Bygger vi VÅR
Østre Innsjø Park!

Rolf (Jon Michelet)

Jeg tror innholdet i dette diktet var retningsgivende for alt Jon drev med i sitt voksne liv. Hans samfunnsengasjement gjennomsyrer forfatterskapet hans. Men han var ikke bare forfatter. Han var sjømann, forlagsgründer, journalist, redaktør og programleder på TV. I tillegg påtok han seg lokalpolitiske oppgaver som folkevalgt. I alle disse rollene så han livet nedenfra og opp. Han sparket aldri nedover, men rettet mer enn gjerne noen velrettede angrep på rederstanden, kapitalister som utnyttet arbeidsfolk og mot politiske myndigheter som jobbet for at kapitalkreftene skulle få best mulig spillerom. Han sluttet aldri å være raddis. «Det er noen krisetegn i kapitalismen som gjør at det må være lov å tenke seg et annet samfunn», sa han til Dagsavisens journalist Sissel Hoffeng i et intervju for noen få år siden. Sissel Hoffeng skrev: «Den hjerteopererte Michelet hadde insistert på at vi måtte ta en kaffe til fordi han ville snakke om tragediene i Gaza, og jeg skjønte fort at det fortsatt banket hardt i hans røde hjerte til tross for en enorm litterær suksess og en splitter ny hjerteklaff i titan».

Jon M. solidariserte seg sterkt mot rasisme og for internasjonal solidaritet. Han var en aktiv forkjemper for palestinernes kamp i Midtøsten. I spørsmålet om norsk flyktningpolitikk sto han så langt unna dagens Frp-politikk som det er mulig å komme i Norge. En Frp-politikk som utøves av Høyre og Frp i nært samarbeid.

Dette var en grunnfestet holdning, som Jon bar med seg i hele sitt voksne liv. Og han forutså mange ganger hvor galt det kunne komme til å gå. Her er et sitat, lagt i munnen til karakteren Atigul Alam, fra boka Panamaskipet som kom ut i 1984:

Kanskje finnes det et sted i Europa en hemmelig konsentrasjonsleir dit fremmedarbeidere uten papirer blir sendt i all stillhet? En dumpingplass. En gigantisk mødding der de får gå i lenker og sortere tomflasker og blikkbokser, inntil de utslitte ramler om kull og selv blir en del av søppelhaugen.

Jon Michelet lanserte i sin 1. mai-tale i 1987 et forslag om en million nye innvandrere i Norge i «vår tid». I 2012 konkluderte Statistisk Sentralbyrå (SSB) at Norge ville nå omkring en million innvandrere i 2040. Da SSBs prognoser ble offentliggjort sa Jon M. til Nettavisen at det er viktig å se på innvandring som noe positivt. Men han understreket også det måtte jobbes aktivt for at innvandringen ble spredd til hele landet.

«Innvandring er en lykke for Norge og jeg mener det var viktig å være offensiv allerede i 1987. Vi var et nesten folketomt land som var helt avhengig av innvandrere», uttalte han til Nettavisen.

Høsten 2016 intervjuet jeg Jon for Dagsavisen Østfold. Da var det igjen Midtøsten, og flyktningstrømmen fra Syria, som var sterkt framme i mediebildet. I tråd med sin grunnfestede holdning engasjerte Jon seg for å ta imot flere flyktninger fra Syria. Han uttrykte også sin skuffelse over Jonas Gahr Støres unnvikende holdning i flyktningspørsmålet.

Jon Michelet vil bli sterkt savnet over hele landet som den dyktige forfatteren han var. Lokalt i Rygge og Østfold vil han også bli savnet som en lokalpolitisk og engasjert samfunnsdebattant. Han ble valgt inn i Østfold fylkesting to ganger, og var representant for Rød Valgallianse (RV) i tidsrommet 1987-1995. I 1999 ble han valgt inn i Rygge kommunestyre. Han er den i RV/Rødt i Østfold som har vært folkevalgt lengst. I 1997 sto han på førsteplass på Østfold RVs valgliste til Stortinget. Og i 1987 hadde han førsteplassen på Fylkeslista for miljø og solidaritet i Oslo. Han var en visjonær politiker, som likevel var svært så jordnær. Han var blant annet en sterk forkjemper for å beholde lokalsykehusene i Østfold, og holdt appell utenfor fylkestinget, der han selv var representant, da Sarpsborg sykehus var nedleggingstruet.

For å vise hvor alvorlig Jon tok lokalpolitiske spørsmål, kan jeg nevne et eksempel fra en direktesendt radioutspørring på NRK Østfold en gang på 1990-tallet. Mens Jon svarte greit og engasjert på de fleste spørsmål, kom intervjueren med et uventet innspill. Han spurte hvordan Jon ville stille seg til en nedbemanning på Edwin Ruuds Hospital i Mysen. Jon hadde aldri hørt om dette hospitalet, og et kort sekund ble han svar skyldig. Men så summet han seg, og innrømmet for åpen mikrofon at dette var noe han ikke kjente til. Men han forsikret lytterne at han dagen etter skulle ta kontakt med hospitalet, og forhøre seg hva som skjedde der. Deretter skulle han si noe fornuftig om hva RV burde gjøre. Dagen etter var han i Mysen.

Dette var et typisk eksempel på seriøsiteten Jon la for dagen i sitt politiske virke. På 2000-tallet sloss han mot etablering av «næringslivets flyplass» på Rygge. En flyplass som næringslivet i Østfold ikke brydde seg om å bruke, og som ble nedlagt i oktober 2016. Men siden flyplassen først var bygd, mente han at den tredje rullebanen på Gardermoen burde bli overført til Rygge. I 2016 slo han fast at «morgendagens kampsak» ville være å få åpnet Rauøy, utenfor Engelsviken ved Fredrikstad, for fri ferdsel. Han mente det var feil at Forsvaret skulle ha krav på en så flott øy i Oslofjorden.

Helt til sine siste dager var Jon M. opptatt av politikk. Han sto på Rødts liste i Rygge ved kommunevalget i 2015, og han var glad for Rødts framgang ved Stortingsvalget i 2017, og for den økte oppslutningen Rødt fikk ved å lansere mistillitsforslag til Frps Sylvia Listhaug.

Jon M. var en radikal sosialist. Han kjempet for vanlige folks kår. Og hans innsats for vanlige sjøfolk gjennom bokserien om krigsseiler Halvor Skramstad, har ført til et verdighetsløft for de få krigsseilerne som fortsatt lever, og for etterkommerne etter de mange tusen som mistet livet i sin innsats for de allierte styrkene under krigen.

Mennesket og samfunnsdebattanten Jon ­Michelet vil bli sterkt savnet.