Klasseanalyse i dag – marxistiske og sosiologiske tilnærminger

Av Jon Ivar Elstad

2005-04

Den marxistiske forståelsen av det kapitalistiske systemet slik den ble skissert i Det kommunistiske manifest (Marx og Engels 1998 [1848]), står forunderlig sterkt. Her vises kapitalismens drivkrefter, revolusjoneringen av teknologien, innlemmelsen av hele verden i det kapitalistiske marked og hvordan politiske og kulturelle overbygninger underordnes de kapitalistiske interessene. I store drag er denne forståelsen fortsatt riktig – de vyene som Marx og Engels la fram i Manifestet for over 150 år siden har faktisk forbløffende aktualitet.

Men klasseanalysen i Manifestet er problematisk.

Jon Ivar Elstad er forsker, dr. philos i sosiologi


I Manifestet hevdes det at klasseforholdene forenkles med kapitalismens utvikling. Kapitalens akkumulasjon danner på den ene side en liten, men mektig, eiendomsklasse, kapitalistklassen, og på den annen side et voksende proletariat, en stort og tendensielt homogen arbeiderklasse av eiendomsløse lønnstakere. De mellomliggende klasser, som bønder og småkjøpmenn, forsvinner, og de fleste synker ned i proletariatet. Resultatet er en markert polarisering mellom klassene. Borgerskapet står mot proletariatet i daglige kamper på arbeidsplassene, og etterhvert som proletariatet lærer å organisere seg blir samfunnet preget av klassekamper om alle sosiale og politiske spørsmål. Kampene skjerpes av krisene i den kapitalistiske utviklingen og ender i en politisk revolusjon, der de eiendomsløse tar makten og organiserer økonomien som et fellesskap med behovsdekning i stedet for profitt som rettesnor. Det er ikke dette vi ser rundt oss i den vestlige kapitalismen i dag. Likevel er det historieløst å avfeie Manifestets klasseanalyse som rett og slett feilaktig, for analysen var langt på vei dekkende for tiårene som fulgte etter at Manifestet kom ut. Storindustrien vokste, kapitalen monopoliserte produksjonsmidlene, og ved starten av 1900-tallet hadde de aller fleste kapitalistiske land mer eller mindre sterke, sosialistisk orienterte, arbeiderbevegelser. Den første verdenskrigen 1914-1918, som var en gigantisk krise i det kapitalistiske systemet, ledet til arbeideroppstander og forsøk på sosialistiske samfunnskonstruksjoner, ikke bare i Russland, men også i Tyskland, Ungarn og andre land, og et utslag av den samme historiske trenden var den revolusjonære arbeiderrådsbevegelsen i Norge. Manifestets klasseanalyse kan altså forsvares fram til tida rundt og etter den første verdenskrigen. Men deretter blir det vanskeligere å snakke om en polarisering mellom klassene og om en voksende, tendensielt homogen og revolusjonær arbeiderklasse. En kunne nok holde fast ved den ortodokse forståelsen på 1930-tallet og til og med på 1950-tallet, men det ble verre på 1970-tallet, og på 1990-tallet ble det nær sagt umulig. Å beskrive klasseforholdene med ord og uttrykk fra Manifestet i dag lyder håpløst avleggs, og typisk nok var Manifestets retorikk knapt synlig i RV-politikernes agitasjon i årets valgkamp.

Nærings- og yrkesstruktur i dagens Norge

Hva er problemet? I globalt perspektiv er Manifestets klasseanalyse neppe irrelevant, for den kapitalistiske industrialiseringen og proletariseringen av verdens fattigbønder er utvilsomt en hovedtendens verden over. Ser vi bare på Norge, derimot – der 0,6 promille av verdens befolkning befinner seg – er kontrasten tilManifestets analyse åpenbar. Manifestet beskriver en samfunnsøkonomi med to viktige kjennetegn: For det første et arbeidsliv som hovedsakelig er organisert som kapitalistiske vareproduserende bedrifter, og for det andre at de kapitalistiske bedriftene karakteriseres av et tydelig skille og skarpe motsetninger mellom kapitaleierne og de brede lag av lønnstakere og arbeidere. Men disse to kjennetegnene gir ikke noe dekkende bilde av den norske situasjonen. Figur 1 anslår fordelingen av yrkesbefolkningen i Norge i 2003 (ca. 2,3 millioner yrkesaktive). For enkelhets skyld er den kapitalistiske sektoren definert som (hovedsakelig privateide) bedrifter med minst 10 sysselsatte. Denne sektoren er utvilsomt et tyngdepunkt i samfunnsøkonomien (bortimot 1 million sysselsatte), men sammenlagt er likevel de andre sektorene større. Omlag en halv million jobber i småforetak og enpersons-bedrifter – kiosker, småbutikker, frisørsalonger, drosjenæringen, gartnerier, mv. Over 700.000 jobber i den kommunale eller den statlige sektoren, for det meste i omsorg, pleie og offentlig administrasjon. Merk videre at sysselsettingen i den kapitalistiske sektoren i stor grad finnes i handel, hotell og restaurant, banker og finans. De kapitalistiske vareproduserende bransjene der vi særlig finner den "tradisjonelle", manuelle arbeiderklassen – industri, bygg og anlegg og transport – utgjør neppe mer enn halvparten av den kapitalistiske sektoren (målt i antall sysselsatte), og er for eksempel i dag klart mindre enn den offentlige sektoren. Videre finnes ikke noe skarpt skille i yrkesbefolkningen mellom borgerskap og kapitalistklasse på den ene side og et stort proletariat, på den annen side (figur 2). Norge har riktignok en liten finansiell elite, kanskje 1-2 prosent av husholdningene, med enorme kapitaleiendommer. Dette er en kapitalistklasse i enhver betydning, og mange av dens medlemmer er selv direktører i storkonsernene, men det framgår ikke av figur 2, ettersom disse kapitalmagnatene er så fåtallige. Arbeidere i "gammeldags" forstand, dvs. fagarbeidere, fabrikkarbeidere, transportarbeidere m.v, utgjør under en fjerdedel av yrkesbefolkningen (ca. en halv million), og bare omkring halvparten av dem er sysselsatt i større bedrifter i industri, bygg og anlegg og andre kapitalistiske bransjer i den materielle vareproduksjonen. Yrkesstrukturen i dag er altså dominert av lønnstakere som ikke direkte arbeider med materiell produksjon, men med papirer, symboler, kundebehandling, tjenester, omsorg, pleie og ledelse. En stor del av disse har kvalifisert arbeid og forskjellige nivåer av teoretisk utdanning, og deres arbeidsvilkår er på mange vis klart forskjellig fra de manuelle arbeidernes. Det vi med et løst uttrykk kan kalle de nye mellomlagene, utgjør minst halvparten av alle sysselsatte. Mange av dem har høyskoleutdanning eller annen høyere utdanning, mange har lederyrker, og disse mellomlagene er langt mer tallrike enn de manuelle arbeiderne. Mellomlagsyrkene er så mange at om de stemte på samme parti, ville de få et klart flertall i Stortinget. Hvordan skal mellomlagene forstås i klasseanalysen? I flere tiår har dette vært det vanskelige spørsmålet, ettersom nettopp her skiller dagens kapitalistiske virkelighet seg avgjørende fra det klassebildet som Manifestet streket opp.

Marxistiske og sosiologiske forståelser av mellomlagene

I det følgende skal jeg skissere noen hovedlinjer i debatten om mellomlagene blant marxistiske analytikere og blant klassesosiologer utenfor den marxistiske tradisjonen. Fokus er på mellomlagene i de kapitalistiske bedriftene – analysen av offentlig sektor byr på flere komplikasjoner som ikke blir tatt opp her. For dem med et marxistisk utgangspunkt var det sentrale spørsmålet: Hvem utbytter hvem? Nettopp skillet mellom utbytterne – de som tilegner seg merverdien av produksjonen – og de utbyttede, de som skaper verdiene i produksjonen, er en kjerne i den marxistiske analysen, ettersom utbyttingen er den sentrale kilden til motsetningene mellom arbeid og kapital. Et standpunkt var å erklære at alle lønnstakerne i de kapitalistiske bedriftene, uansett hvor i bedriftshierarkiet de befant seg og uansett hvilke arbeidsoppgaver de hadde, prinsipielt tilhørte arbeiderklassen. Dette standpunktet så skillet mellom de som eier og de som ikke eier produksjonsmidler som avgjørende. Dermed ble alle ansatte i bedriftshierarkiet – ansatte direktører, sjefer, avdelingsledere, ingeniører, teknikere, bokholdere, reklamefolk, regnskapsansatte, salgspersonale, designere, m.v – prinsipielt regnet som del av arbeiderklassen, så fremt de ikke eide produksjonsmidler. Mellomlagene helt opp til sjefsnivået ble betraktet som spesielle sjikt i proletariatet, og deres klasseinteresser var, fundamentalt sett, identiske med arbeidernes. Dette var altså en juridisk tolkning av relasjonen mellom arbeid og kapital som ikke tok annet i betraktning enn eiendomsretten. Dette standpunktet ble ofte fremmet av Sovjet-orienterte kommunister på 1950-tallet, noe som nok hang sammen med at dette standpunktet ledet til å avvise påstander om at det fantes klassemotsetninger i de sovjetiske statsbedriftene. Men det stemte dårlig med alle erfaringer: Var ikke funksjonærsjiktene i en annen klassemessig stilling enn arbeiderne, både materielt, sosialt og politisk? Og var det ikke nettopp de ansatte direktørene arbeiderne måtte kjempe mot, når de krevde bedre lønn og bedre arbeidsforhold? Mer typisk blant marxistiske sosiologer var å fastslå at relasjonene mellom arbeid og kapital ikke kunne reduseres til et juridisk forhold. Det var derimot et sosialt forhold – utbyttingen består i et forhold mellom kapital og arbeid der kapitalens funksjon er å forvalte, styre og anvende produksjonsmidlene og å kontrollere og overvåke de produktive arbeiderne med henblikk på overskudd og kapitalakkumulasjon. En framhevet altså den reelle funksjonen ulike posisjoner innen bedriften hadde. De funksjoner som besto i å forvalte kapitalens interesser for å opprettholde og å øke utbyttingen av de produktive arbeiderne, tilhørte kapitalsiden i motsigelsen arbeid-kapital. Hva slags funksjoner er dette? For eksempel beslutninger om å opprette eller nedlegge produksjonen, og det å styre, kontrollere, overvåke og disiplinere arbeiderne, og funksjoner som dreidde seg om å øke profitten ved å holde lønningene nede og å øke arbeidstempoet og arbeidsdagens lengde. Med dette utgangspunktet var klasseanalysens viktigste spørsmål å avgjøre hvilke av mellomlagene som tilhørte, i kraft av sine funksjoner, kapitalen. De som hadde slike funksjoner, fikk fundamentalt sett sin lønn utbetalt fra merverdien, altså fra utbyttingen av arbeiderne, og de tilhørte således kapitalistklassen i en eller annen forstand. På den annen side fantes mellomlag hvis funksjoner besto i å bidra til bedriftens produktive virksomhet, altså medvirket de til merverdiproduksjonen og var en del av "total-arbeideren", og de var derfor utbyttet prinsipielt på samme vis som de vanlige arbeiderne. Dette resonnementet var utvilsomt mer i samsvar med marxismen enn den rent juridiske tankegangen. Når en prøvde å bruke dette i konkrete klasseanalyser, ble det imidlertid vanskeligere. De ansatte toppdirektørene var utvilsomt en del av kapitalistklassen. Men hvor langt ned i ledelsessjiktet strakk kapitalsiden seg – til avdelingsdirektører, verksmestre, ja, siden formenn jo også overvåket arbeiderne, tilhørte også de kapitalistklassen? Det dukket opp mange spissfindige debatter. Visse ledelsesfunksjoner var vel en nødvendig koordinering av produksjonsprosessen, og dermed var vel dette produktivt arbeid? Hva med selgerne – de tilførte ikke varene verdi, de var vel derfor ikke produktive arbeidere, men betyr det at de avlønnes fra merverdien og er derfor, prinsipielt, utbyttere av arbeiderne? Hva med høytlønte eksperter, designere, for eksempel. Deres arbeid var utvilsomt produktivt og bidro til vareverdien, men om de fikk lønn som var kanskje fem ganger så stor som de vanlige arbeiderne, måtte en ikke erklære at med så høye lønninger besto faktisk noe av deres lønn av fratrekk fra merverdien? Det gjorde det ikke lettere at det var åpenbart at mange stillinger i bedriftenes mellomlag utvilsomt kombinerte både kapital-funksjonen og arbeid-funksjonen. Mange i mellomledersjiktet, for eksempel, hadde som oppgave både å kontrollere arbeidet, ved for eksempel å sparke overflødige eller oppsetsige arbeidere, og å koordinere produksjonsprosessen og slik bidra til verdiproduksjonen. Derfor mente flere av de marxistiske analytikerne (Poulantzas 1975, Carchedi 1977, Wright 1997) at mellomlagene fundamentalt sett var motsetningsfulle klasser som alltid kombinerer arbeid-funksjonen og kapital-funksjonen. Ved siden av de marxistisk inspirerte analytikerne som baserte seg på Marx's arbeidsverditeori, fantes dessuten en rekke sosiologiske klasseanalytikere som avviste arbeidsverditeorien og foreslo å analysere mellomlagene ved hjelp av andre kriterier. De avviste altså nytten av å fastslå de ulike mellomlagenes plassering i merverdiproduksjonen, men tok heller utgangspunkt i hva som preget deres yrkesmessige situasjon: Om de var høyt eller lavt avlønnet, om de hadde ansettelsestrygghet eller ikke, om de kunne regne med å gjøre karriere eller var uten opprykksmuligheter, om deres framtid var sikret med generøse pensjonsordninger eller ikke, om deres arbeid var kvalifisert eller rutinemessig, og om de utøvet autoritet over andre eller selv var underlagt streng kontroll ovenfra.

Klasseinndelingsskjemaer

Hvor ledet disse bestrebelsene på å avgrense ulike sjikt og klasser blant mellomlagene hen? Blant så vel marxistiske som ikke-marxistiske klassesosiologer ble utfallet ofte å utarbeide skjemaer for å klassifisere yrkesbefolkningen i klasser (eller en brukte andre betegnelser, som sosioøkonomiske grupper, sosiale strata eller yrkesklasser). Det finnes en rekke slike skjemaer. Figur 2 bruker en forkortet utgave av inndelingen som i dag brukes av Statistisk sentralbyrå. Et populært skjema er lagd av den engelske ikke-marxistiske sosiologen Goldthorpe og hans kollegaer. En amerikansk marxistisk inspirert sosiolog, Erik Olin Wright, har utarbeidet et annet kjent skjema i flere forskjellige versjoner. Klassifiseringsskjemaene som grupperer yrker i klasser, har en tendens til å ligne hverandre, enten de er lagd av marxister eller ikke-marxister. Skjemaene anvender alle en håndfull klasser, alltid med en kategori for manuelle arbeidere (av og til delt i ufaglærte og faglærte), en kategori for selvstendige næringsdrivende (der bønder enten er i en egen kategori eller slått sammen med andre selvstendige næringsdrivene), en kategori for ledersjiktet i bedrifter, en kategori for høytutdannete eksperter uten ledelsesoppgaver, osv. Klassifiseringsskjemaene er nyttige for sosiologiske analyser. De brukes for eksempel for å beskrive sosial ulikhet. De brukes for å vise at gjennomsnittsinntekter og utdanningsnivå varierer mellom klassene, at gjennomsnittlig levealder er høyere blant privilegerte klasser enn blant arbeidere, at sjansen for å bli arbeidsløs eller uføretrygdet er mye større blant arbeidere enn blant høyere sjikt i mellomlagene, at folk har en tendens til å velge partner som tilhører samme (eller en nærstående) klasse, at sjansene for å få høy utdanning varierer med foreldrenes klasseplassering, at innvandrerne er overrepresentert blant ufaglærte arbeidere, at klassesammensetningen er annerledes på Oslo vest enn i Groruddalen, osv. De brukes dessuten for å beskrive sosial endring, for eksempel for å undersøke om inntektsforskjellene mellom klassene øker eller om rekrutteringen til høyere utdanning er blitt mer eller mindre sosialt skjev over tid.

Kritikken av klasseskjemaene

Klasseskjemaene er altså nyttige redskaper for statistiske studier av samfunnet og framfor alt for undersøkelser av sosial ulikhet. Men viser de at Norge, for eksempel, er et klassesamfunn? Statistiske studier som anvender klasseskjemaene demonstrerer at det er klasseforskjeller – til dels store forskjeller – i levekår, inntekt og livsomstendigheter, men "beviser" de dermed at det er klasseundertrykking, klasseherredømme og klassekamp? Manifestets klasseanalyse skisserer først og fremst en dynamikk: Hvordan proletariatet som samles på storbedrifter i og med kapitalakkumulasjonen, blir involvert i klassemotsetninger i det daglige livet på arbeidsplassene, og hvordan dette gir opphav til en lærings- og organiseringsprosess. Gjennom den danner arbeiderne seg som et kollektiv og en politisk aktør som innser sin undertrykte stilling i samfunnet og sine fundamentale motsigelser til den herskende klassen. Denne dynamikken leder steg for steg til at arbeiderklassen blir stadig mer bevisst og organisert og dermed reiser kampen for å bedre sine sosiale og materielle kår. Klasseskjemaene kan også brukes for å demonstrere visse sider av denne dynamikken, for eksempel ved å undersøke om politiske holdninger, stemmegivning og fagorganisering faller sammen med klasseplassering. Et problem med klasseskjemaene er likevel at de på sett og vis er en form for konstruerte klasser. De framkommer ved at en teoretiker eller forsker, ut fra mer eller mindre velbegrunnete resonnementer, beslutter seg for å plassere et sett av yrker i en klasse og et annet sett av yrker i en annen klasse. Dermed framtrer en klassestruktur, men dette er egentlig en teoretisk konstruksjon – av klasser på papiret. Denne innvendingen er blant annet reist av den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1985, 1987). Han kritiserer de mekaniske oppfatninger som var utbredt i marxistiske miljøer i Frankrike. Særlig retter han kritikken mot oppfatninger om at klasseposisjonene i yrkeslivet automatisk transformerer seg til organiserte, politiske aktører. Bourdieu avviser at teoretiske, forhåndsdefinerte kriterier for å klassifisere yrker i klasser uten videre kan brukes for å besvare spørsmålet om hvilke politiske grupperinger som faktisk vil tre fram på samfunnsarenaen. Riktignok medgir selvsagt Bourdieu at det alltid vil være en tendens til at like posisjoner "tiltrekkes" av hverandre. Truckførerne på en bedrift vil vanligvis organisere seg sammen med maskinførerne og andre arbeidere og ikke sammen med kontorfunksjonærene. Småbønder vil heller gå sammen med andre småbønder enn med godseiere og arkitekter. Men samhold, organisering og felles politisk opptreden følger ikke direkte av likhet mellom yrker – dette er en feilaktig økonomisme, mener Bourdieu, en ureflektert tro på at økonomiske posisjoner som ligner hverandre uimotståelig vil gi opphav til politisk organisering. Om klasser skal danne seg, ikke bare som posisjoner i samfunnets arbeidsdeling, men dessuten som sosiale grupper med internt fellesskap og felles politisk opptreden, for eksempel ved at de samler seg i et bestemt politisk parti, vil kilden til dette alltid være et politisk arbeid. Diskusjoner, verving, organisering – det er dette politiske arbeidet som skaper klassene som organiserte politiske aktører, ikke en mystisk tendens til at klassene automatisk trer fram på samfunnsarenaen som en ubønnhørlig følge av plasseringen i arbeidsdelingen. Og det som Bourdieu påpeker, er jo akkurat det alle aktivister på venstresida alltid har erfart – det er ikke noe selvsagt i at arbeiderne, ikke engang innenfor en enkelt bedrift, samler seg om en felles politikk. Det kreves langvarig, møysommelig, politisk arbeid for å få det til. En annen illustrasjon av Bourdieus poeng er framveksten av den norske arbeiderbevegelsen. Grunnlaget var naturligvis industrialiseringen som frambrakte titusener av arbeidere, men arbeiderklassen som samfunnsaktør ble dannet av alt det oppofrende politiske arbeidet som ble gjort av aktivister, fagforeninger, ideologer, kulturarbeidere, journalister og politiske partier.

Klassebevissthet i Norge?

Klasseskjemaene bruker en statistisk oppstilling av fordelingen av yrkesbefolkningen og demonstrerer skjevfordeling av levekår og betydelig sosial ulikhet, men oppfatter folk i Norge i dag seg som medlemmer av de klassene som teoretikerne har plassert dem i? Når vi stiller spørsmålet slik, ser vi klart det problematiske som Bourdieu peker på, for hvorfor skulle den virkelige framveksten av politiske kulturer og politiske oppfatninger følge akkurat de skillelinjene som en teoretiker anvender for å konstruere klasser – på papiret? Det er mange grunner til at det ikke vil skje slik. Ta som eksempel debatten blant marxister om hvordan en skal avgrense mellomlagene fra hverandre ved å analysere om de får sin lønn som et fratrekk fra merverdien (og derved er utbyttere), eller om de er produktive arbeidere som selv blir utbyttet. Denne distinksjonen er et interessant spørsmål i marxistisk økonomi. Sett fra den umiddelbare synsvinkelen til de ansatte i mellomlagene er den imidlertid stort sett likegyldig. Arbeidere og funksjonærer ser sine lønninger, arbeidsforhold og forbindelser til andre på jobben, men hans eller hennes vitenskapelige korrekte plassering i utbyttingsprosessene foregår utenfor hans eller hennes oppmerksomhet. Det er det politiske arbeidet som skaper fortolkningen av den samfunnsmessige plasseringen, og det er her en finner den endelige nøkkelen til hvordan klassebevissthet og klasseorganisering framtrer. I Norge, som i mange andre vest-europeiske land, er den faktiske situasjonen at klasseorganisering og klassebevissthet langt på vei er fraværende. Tabell 1 gir et glimt av dagens situasjon – den viser resultatene når et representativt utvalg av voksne i Norge ble spurt om de tilhører arbeiderklassen eller middelklassen eller ingen av delene. En tredel regnet seg som å tilhøre arbeiderklassen i 1992, men dette sank til 22 prosent i 1999, mens nær 40 prosent svarte "middelklassen" i 1992 og enda flere i 1999. Det er dessuten en økende andel, nær en tredel i 1999, som sa "ingen av delene". Her betyr dette hovedsakelig ikke at de mente at de tilhørte en annen klasse enn de som ble nevnt i spørsmålet (for eksempel overklassen, kapitalistklassen eller bondeklassen), men heller at de mente at en klasseinndeling generelt var irrelevant. Videre var det blant dem som plasserer seg selv enten i arbeiderklassen eller i middelklassen, slett ingen høy overensstemmelse med deres yrke. En del med kvalifiserte arbeideryrker vil kalle seg middelklasse i en slik undersøkelse, mens det finnes leger, bedriftsledere og butikksjefer som insisterer på at de tilhører arbeiderklassen, ettersom "de arbeider jo". Dette er riktignok bare en side av hva folk flest mener, for andre spørsmål antyder at det også finnes utbredte ideer om at samfunnet er delt mellom høy og lav, mellom mektige og avmektige, mellom rike og fattige. Og det er jo et faktum at i Norge er det fortsatt ganske høy grad av organisering i fagforeninger, som på ett vis representerer klasser. Men om vi ser på stemmegivning, for eksempel, er de politiske partiene blitt mindre og mindre klassespesifikke, noe som henger sammen med at partiene ligner hverandre og dessuten at partistrategene er vel vitende om at det er blant mellomlagene en finner den store massen av velgerne.

To perspektiver – Paul Edwards og Mike Savage

Hvordan skal vi egentlig, som en slags hovedoppsummering, karakterisere den norske klassesituasjonen i dag? Avslutningsvis kan vi skissere kort oppfatningene hos to engelske sosiologer. Paul Edwards (2000) tilhører den marxistiske tradisjonen, mens Mike Savage (2000) neppe kan karakteriseres slik, selv om han på ingen måte degraderer klassenes betydning i samfunnet. Stikkordene for Paul Edwards er klassekamper uten klasser (class struggles without classes). Med dette mener han at dagens vestlige samfunn er økonomiske systemer som har en grunnleggende akse bygd inn i seg, nemlig motsigelsen mellom arbeid og kapital. Samfunnets økonomiske tyngdepunkt er fortsatt de kapitalistiske bedriftene som er organisert ut fra prinsippet om merverdiproduksjon og profittmaksimering. Det indre livet i dette bedriftslivet består i uopphørlige bestrebelser fra eierne og forvalterne av kapitalen om å maksimere overskuddet, ikke bare ut fra eiernes profittinteresser, men også påtvunget utenfra fordi deres bedrifter står under et kontinuerlig press fra den kapitalistiske konkurransen. Det er derfor hele tiden et jag for å utnytte de ansatte, så vel manuelle arbeidere som mellomsjiktene i bedriftene, for å sikre overskuddet. Dermed vil de ansatte kontinuerlig bli utsatt for et press som de i større eller mindre grad reiser motstand mot, om lønn, arbeidsintensitet, arbeidsdagens lengde, oppsigelsesvern, pensjonsrettigheter, sosiale goder som sykelønn osv. Kampen mellom arbeid og kapital er således en dagligdags, kontinuerlig foreteelse i våre samfunn, og den skjer innad på bedriftene, men den skjer også på samfunnsplan i form av konflikter om styring av ressursene og fordeling av samfunnsgodene. I et sånt lys kan vi se en lang rekke spørsmål, for eksempel når bedriftene krever økende inntektsulikhet og adgang til å betale aksjeutbytte uten skattlegging, samtidig som de motsetter seg lønnskrav og ønsker større muligheter til å kvitte seg med mindre effektive arbeidere. Når NHO krever utvidet rett til å beordre overtid og til å bruke korttidsansettelser, er dette uttrykk for et økonomisk system som baseres på skillet mellom arbeid og kapital og som er dominert av interessene til den kapitalistiske eliten. Både de daglige konfliktene innenfor bedriftsportene og de større samfunnspolitiske spørsmålene kan vi se i dette lyset. Edwards karakteriserer dette altså som class struggles without classes. Konflikter og motsigelser lokalt i arbeidslivet og på det større samfunnsmessige plan er avledet av motsigelsen mellom arbeid og kapital, men aktørene som utspiller disse konfliktene – politiske partier, fagorganisasjoner, næringsorganisasjoner, ideologer og journalister – har for tiden lav grad av klasseorganisering og oppfatter seg sjelden som deltakere i klassekamper. De framstiller sin egen opptreden under helt andre vignetter, med nøytrale og tilsynelatende fellesorienterte betegnelser som allmennytte og næringslivets konkurransevilkår. I dette perspektivet ligger en latent mulighet for at klassesamfunnet en gang vil framtre mer åpenlyst. Det ligger et potensial for at det som i dag er skjult, en gang vil framtre mer åpenlyst som klasser og klasseinteresser. Fra et sosialistisk standpunkt er dette en optimistisk tolkning som antyder at dagens skjulte klassekamp – skjult i den forstand at konfliktene er lokalisert, fragmentert og ikke blir forstått i et klasseperspektiv – under gitte historiske betingelser vil kunne utvikle seg til mer åpen, erkjent klassekamp. Mike Savage mener noe helt annet. Hans stikkord er arbeiderklassens dekonstruksjon og middelklassens hegemoni. På 1900-tallet var land som Storbritannia og Norge på mange måter preget av arbeiderklassen og dens organisasjoner – naturligvis ikke på den måten at arbeiderklassen kjempet fram en sosialistisk omvandling av samfunnsøkonomien, men i den forstand at arbeiderklassen var godt organisert og dens interesser satte dagsordenen for samfunnsutviklingen. Arbeiderklassen og dens organisasjoner sto for velferd, materiell utjevning, sosiale goder, allmenn utdanning, kulturell demokratisering, antifascisme, antiimperialisme – nettopp de store og viktige historiske kampsakene gjennom 1900-tallet. Men arbeiderklassens betydning i form av et de facto lederskap i forvandlingen av samfunnet til en velferdskapitalisme har nå forvitret i tråd med at arbeiderklassen er blitt tallmessig redusert og dessuten oppsplittet og fragmentert. I dag, mener Savage, er situasjonen den at de store, sammensatte, mellomlagene – kalt middelklassen – har det samfunnsmessige hegemoniet. Med det menes først og fremst et kulturelt hegemoni, ikke et økonomisk hegemoni, for det forvaltes fortsatt av den superrike eliten. Men mellomlagene dominerer i offentligheten, de utgjør tyngdepunktet i yrkesstrukturen, de har mange ressurser i form av utdanning, samfunnsposisjoner og velstand, og de danner således et slags referansepunkt for politikk, kultur og samfunnets verdier. Middelklassens samfunnsmessig hegemoni preges ikke av antikapitalisme. Dette er sjikt som i det store og hele ikke er motstandere av kapitalismen, blant annet fordi deres egne posisjoner innen kapitalismen er stort sett solide. De har alltid hatt større ansettelsestrygghet og bedre materielt utkomme enn den tradisjonelle arbeiderklassen, og de har ofte selvstendig og av og til overordnet arbeid. Og videre uttrykkes middelklassens hegemoni på en annen måte enn arbeiderklassens i sin tid. Middelklassens kulturelle hegemoni uttrykkes i karriereinteresser, individualisme og skepsis mot organisering og kollektivisme. Et nøkkelpunkt er at hegemoniet framstilles ikke som klasseinteresser, slik arbeiderklassens organisasjoner gjorde det i forrige århundre, men som en oppløsning av klassene, som individualisme, differensiering av livsstiler og konsumerisme. Med andre ord: De ideologiske strømninger som vi har sett i de siste 20-30 år, i form av individualisering, desorganisering av klassene og oppløsning av den tidligere tette forbindelsen mellom klassene og de politiske partiene, er egentlig uttrykk for middelklassens erobring av et kulturelt hegemoni i samfunnet. Det som framtrer som om klassene er borte, hevder Savage, er altså slett ikke at klasse har mistet betydning, men at middelklassens hegemoni framtrer på en annen måte enn arbeiderklassens hegemoni. Dette knytter Savage til middelklassens posisjon i samfunnsøkonomien. Dens plassering i samfunnsorganiseringen består i autonom yrkesutøvelse og vekt på kvalifikasjoner og karriere. Middelklassen skifter jobb oftere, de har liten tilknytning til stabile arbeidskollektiver og deres samfunnsmessige posisjon er basert på individuell konkurranse om stillinger, opprykk og lønnsforhøyelse. De ideologiske strømningene som dominerer i dag vitner altså ikke – motsatt hva mange tror – om hvordan klassene mister sin betydning, men tvert imot om hvordan middelklassens livsverden uttrykkes som dominans på politiske, ideologiske og kulturelle områder. Savage eller Edwards? På et visst plan kan de forenes, for Savage er på ingen måte blind for at samfunnslivets konflikter er avledet av den kapitalistiske grunnstrukturen. Men Savage åpner ikke, slik Edwards gjør, for at klassesamfunnet i framtida vil framtre slik det skjedde tidligere under arbeiderklassens hegemoni. Savages analyse gir altså ikke rom for mye optimisme på sosialismens vegne, men er interessant nok likevel.


Litteratur:

  • Bourdieu, P. (1985). "The social space and the genesis of groups." Theory and society: renewal and critique in social theory 14: 39-66.
  • Bourdieu, P. (1987). "What makes a social class? On the theoretical and practical existence of groups." Berkeley Journal of Sociology 32: 1-18.
  • Carchedi, G. (1977). On the economic identification of social classes. London.
  • Carter, B. (1995). "A growing divide: Marxist class analysis and the labour process." Capital & Class (Number 55 Spring 1995): 33-72.
  • Edwards, P. (2000). Late twentieth century workplace relations: class struggle without classes. I R. Crompton, F. Devine, M. Savage & J. Scott (red).
  • Renewing class analysis. Oxford: Blackwell Publishers/The sociological review.
  • Marx, K. & Engels, F. (1998 [1848]). Det kommunistiske manifest. Oversatt av Morten Falck. Larvik. Røde Fane.
  • Poulantzas, N. (1975). Classes in contemporary capitalism. London.
  • Savage, M. (2000). Class analysis and social transformation. Buckingham – Philadelphia: Open University Press.
  • Wright, E. O. (1997). Class counts. Cambridge: Cambridge University Press.

Figur 1: Norsk samfunnsøkonomi per 2003 – yrkesbefolkningen fordelt på sektorer. Anslag fra Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse 2003. Yrkesbefolkningen fordelt på sektorer 2003


Figur 2: Fordelingen av yrkesbefolkningen (ca 2,3 millioner) på yrkesgrupper i 2003. Anslag fra Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse 2003.  Fordelingen av yrkesbefolkningen (ca 2,3 millioner) på yrkesgrupper i 2003.


Tabell 1: Svarfordeling på spørsmålet: Tilhører du middelklassen eller arbeiderklassen, eller ingen av delene? 1992 og 1999. Surveyundersøkelsene Holdninger til sosial ulikhet, Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, Universitetet i Bergen.

  1992 1999
Arbeiderklassen 34 % 22 %
Middelklassen 39 % 46 %
Ingen av delene 24 % 32 %
Ubesvart 3 % 1 %