Om å være realister

Av Jon Børge Hansen

Nr 2 2006

Vi må være realister. Det er vi enige om. Rødgrønne reformtilhengere i SV og DNA og rødglødende revolusjonære i RV og AKP finner ofte sammen i ei felles oppfatning om at det er begrensa hva vi kan oppnå nå, og at skal vi oppnå noe i det hele tatt, må krefter samles og trykket konsentreres. Hindre forverring, få til noen forbedringer. Å få på plass noen fornuftige reformer kan være et realistisk mål.

Jon Børge Hansen jobber til daglig med globale spørsmål og internasjonal politikk, og bor i Tromsø

Ved en feil er det trykt en ikke korrekturlest versjon i bladet. Nedstående er en korrigert tekst


Men: å ha en politisk horisont som begrenser seg til dette, er å ikke ha ei realistisk oppfatning av verden. Det er mer enn en generasjon, mer enn 35 år, sia den strukturelle krisa som preger dagens kapitalisme satte inn. Relativ overproduksjon, permanent massearbeidsløshet og "undersysselsetting", trøbbel med å holde oppe profittratene, angrep på offentlig sektor, på velferd og på fagforeninger – alt dette har vært systemtrekk ved kapitalismen globalt i flere tiår nå. Alt som er oppnådd av reformer har kapitalen prøvd å reversere. Hver liten seier for arbeidsfolk blir møtt med motangrep fra kapitalen. I dagens verden burde det anses som en nødvendig form for realisme å stille spørsmålstegn ved reformismen som strategi.

I en oljeverden

Joda, Norge er et "annerledesland", i alle fall litt. Velferdsstaten er ikke helt rasert, og det er et visst rom for å bygge opp og utvide den. Vi vet hva det skyldes: fortsatt sterk fagbevegelse og andre folkelige organisasjoner – og olje.

Lite grann annerledes, altså. Men en del av den felles, globale kapitalismen. En del av et system som karakteriseres ved økt konsentrasjon av kapital, av at monopoler dominerer, at finanskapital spiller en stadig viktigere rolle, og at kapitaleksport og oppdeling av verden i interessesfærer er livsbetingelser for en kapital som må ekspandere eller dø. Legg til økt rivalisering, knapphet på olje, bruk av militær makt og krig for å posisjonere seg, og uro, uro, uro fra den kinesiske landsbygda til Wall Street. Det er i dette landskapet Norge er aktør.

Norge har olje, oljeproduksjon og oljeinntekter. Olje og gass er livsnerven i den globale økonomien. Uten olje fungerer det ikke. Ikke et bombefly kommer på vingene, ikke ei skipslast med dataskjermer kan fraktes ut av kinesiske havner, ikke en trailer med lærebøker vil nå fram til universitetsbokhandelen uten olje. Og uten gass, mest fra Russland og litt fra Nordsjøen, vil det meste av Europa fryse fast. Det demonstrerte Putin gjennom konflikten i høst da russerne skaffa seg full kontroll over rørledningsnettet gjennom Ukraina.

Tid for Keynes

På sekstitallet skuffa amerikanske selskapene inn en årlig profitt på 15-20 prosent, ut i fra offisiell bergningsmåte. Også i andre deler av verden, ikke minst i Vest-Europa, var det romslige tider. Dette var slutten på den lange "etterkrigstida", den perioden da borgerskapet så seg nødt til, og hadde armslag til, å gi konsesjoner til arbeiderklassen. Det var epoken for reformer og velferdsstater. Økonomen John Maynard Keynes var på mote, med sine teorier om en mulig harmonisk kapitalisme, der offentlig forbruk var ei regulerende kraft for demping av konjunktursvingninger og krisetendenser. Keynes høvde godt i disse tidene, som en som prediket at innafor rammene av kapitalismen hadde alle egentlig felles interesser, interesser som lot seg samordne ved aktiv bruk av det nøytrale redskapet staten. Ikke minst sosialdemokrater av alle avskygninger sverga til Keynes, statlig styring og "blandingsøkonomi" som veien til vekst og velstand. At Keynes sjøl, som henta sine erfaringer og skreiv sine bøker i den krise- og konfliktfylte mellomkrigstida, hadde tatt sine forbehold, var det få som brydde seg om. Keynes hadde ikke erklært seg som nøytral. I et essay med tittelen Am I a liberal? skreiv Keynes i 1926: "when it comes to the class struggle as such: the class war will find me on the side of the educated bourgeoise." (J M Keynes: Essays in persuasion, side 324.)

Harde tider nok en gang

Og klassekrig blei det. Ved inngangen til syttitallet blei det på nytt turbulente tider for kapitalen. Profittrata sank til det halve, blei pressa oppover igjen etter noen år, og sank så nok en gang. Klassekamp fra oven, allment kjent som "nyliberalismen", tvang gjennom åtti- og nittitallet fram endringer kapitalen trengte for å oppnå akseptabel profitt og rom for ekspansjon. Men tilbake til nivået fra sekstitallet har det ikke vært mulig å komme. På det meste av kloden er "normal" økonomisk vekst nesten stoppa opp. (Kina er sjølsagt det største unntaket. Men situasjonen der er heller ikke så entydig som det meste av medieoppslag forteller oss. Se f.eks Sosialismen i Kina – hvor blei den av? av Martin Hart-Landsberg og Paul Burket i Rødt! nr 2a, 2005.) Relativt lite investeres i ny produksjon. Slike innvesteringer over landegrensene (FDI, foreign direct investments) har sunket jamt de siste årene, fra 1,38 billioner dollar i år 2000 til 559,6 milliarder dollar i 2003. Jakta på profitt har i stedet ført til en ny bølge av oppkjøp, sammenslåinger og nedleggelser av bedrifter. IMF rapporterte for første kvartal 2005 om ei økning på 40 prosent i denne geskjeften, med verdier for 1,7 billioner dollar involvert.

Viktig rapport

Men profittrater på sekstitallsnivå er i dag forbeholdt et fåtall selskaper i et fåtall bransjer. Oljesektoren er sjølsagt en slik bransje. I den uhyre viktige rapporten Den skjulte dagsorden legges det fram materiale om denne sektoren. Rapporten er forfattet av forskerne Helge Ryggvik og Ole Andreas Engen på oppdrag fra fagforbundet SAFE (Sammenslutningen av fagorganiserte i energisektoren) og El-&IT-forbundet i Rogaland.

Etter fusjoner rett før årtusenskiftet er det nå fire megastore selskaper som dominerer oljeverdenen. Det er Shell, Texaco/Chevron, Esso/Mobil og BP/Amoco/Arco. Disse gigantene har presentert overskudd på rundt 25 prosent siden år 2000. Det store norske, men internasjonalt sett lille, Statoil har i samme perioden hatt et overskudd som har svingt rundt 20 prosent, med 2004 som et toppår med 23 prosent.

Hever grunnrente

Superprofitten i oljebransjen bygger i stor grad på mulighet til å heve grunnrente. Det er en ekstraprofitt over gjennomsnittlig profittrate som tilfaller de som har hatt mulighet til å sikre seg produksjon på de rikeste og/eller rimeligst drevne oljefeltene. For å sikre seg grunnrenta trekker selskapene seg ut av "ulønnsomme" felt – å investere tungt i felt som bare gir et overskudd på la oss si 10 prosent vil for de fire store være uaktuelt. Det ville ført til at den gjennomsnittlige avkastninga blei trukket ned.

Grunnrenta representerer ikke noen ny verdiskapning. Den er oppsamling av samfunnsmessig produsert verdi som er skapt andre steder på kloden. Gjennom de høye råoljeprisene nå blir disse verdiene realiserte, og havner som profitt hos oljeindustrien. Utbygging av for eksempel raffineringsanlegg gir ikke samme ekstraprofitt, og dermed mindre utbytte for aksjeeiere, som krever ikke bare høy, men også rask profitt. Raffineringssida er derfor blitt nedprioritert av selskapene de siste årene. Med underkapasitet på raffinering globalt som resultat.

Forutsetninga for at denne jakta på maksimalprofitt skal kunne gi resultater også i årene framover er at selskapene får jamn tilgang til nye store oljefelt. Det betyr at de enten må få operere tilnærma fritt i Saudi-Arabia, Iran, Russland og Irak – eller så er det stopp.

En lillebror ute

Hva med Statoil (og Hydro) oppe i dette, da? Statoil har lagt opp løpet for å følge samme logikk som de største. Det betyr blant annet at Statoil satser på maksimalprofitt. Men på norsk sokkel, der Statoil har bygd seg opp og fortsatt henter de store gevinstene, der er toppen nådd. Fortsatt kommer 90 prosent av oljen Statoil pumper opp, fra norsk sokkel. I årene framover vil det bli mer kostbart å hente opp denne oljen, og reservene krymper rakt.

Ute har Statoil begrensa, og ikke spesielt lønnsom, virksomhet. Verken satsinga i Angola, Aserbajdsjan eller Algerie er spektakulære suksesser, de er mer utrykk for at Statoil vil ekspandere og posisjonere seg ute i den store verden, nærmest uansett gevinst på kort sikt, hevder Ryggvik og Engen i rapporten sin. Og disse posisjonene fikk Statoil gjennom det kortvarige samarbeidet med BP på slutten av nittitallet. Aleine er ikke Statoil tung nok til få innflytelse i den stadig tøffere kampen om ressursene. En kamp der også Kina og India nå er kommet inn med stor kraft.

Basere seg på USA?

Hydros olje- og gassavdeling er i omtrent samme situasjon som Statoil. Å kutte vekk lønnsomme, men ikke lønnsomme nok bedrifter hjemme, som Årdal, hjelper litt for at Hydro skal kunne vedlikeholde drømmen om maksimalprofitt gjennom ekspansjon ute. Men i oljesektoren er det trangere kår. Å slå sammen Hydro og Statoil til ett oljeselskap, som det snakkes om, vil endre lite. Til sammen har de to fortsatt mindre enn 10 prosent av oljevirksomheta si utenlands i dag. Med maksimalprofitt som mål ser det ut til å være bare en vei ut: en "allianse" med et av de store selskapene og/eller å få ei tung stats- og militærmakt som døråpner til nye store oljefelt.

Da Stoltenbergregjeringa satte Statoil på børs i 2001, blei det åpna på gløtt for det første alternativet: at Statoil kan kjøpes opp. I høst inngikk Statoil en avtale med Texaco/Chevron om oljeleting utafor Øst-Finnmark. Og mens jeg sitter og skriver dette, 8. mars 2006, melder NRK radio at Statoil og Shell har inngått et stort samarbeidsprosjekt om bruk av CO2-gass til økt oljeutvinning på norsk sokkel. Et lite skritt i retning fusjon? Uansett – på litt sikt er ikke en gang det en garanti for fortsatt å kunne heve grunnrente i stort omfang, verken hjemme eller ute.

Det andre alternativet har begynt å dukke opp i diskusjonen om olje- og gassutvinninga i Barentshavet. Norge trenger å dra USA inn som motvekt mot Russland i nordområdene. EU, med sin sårbarhet og avhengighet av russisk gass, vil ikke være en pålitelig nok støttespiller for norsk oljekapital om det virkelig hardner til.

En annen vei

Så er vi på vei dit da, dit logikken i kapitalismen drar oss. Mer og mer integrert i den aggressive globale imperialismen. Som juniorpartner, men aktivt med, tett knytta opp til storebror USA. I en verden der krig – USAs kriger – allerede er hverdag. Norge er med, for menneskerettigheter og hegemoni og oljerørledninger. I Irak i går, i Afghanistan i dag, og i morgen?

Finnes det alternativer, en annen vei å gå? Rapporten skisserer en mulig strategi både for en mer forsiktig og langsiktig utnytting av ressursene i norske havområder og for en mer solidarisk aktivitet internasjonalt. Internasjonalt kunne det norske statseide Statoil bli en konstruktiv samarbeidspartner, særlig på teknologisida, for nasjonale statseide oljeselskaper i land der myndighetene bruker inntektene til befolkningas beste. Venezuela er nevnt som et eksempel der et slikt samarbeid kan være aktuelt.

De er velorganiserte

Men en slik alternativ vei forutsetter at det å tjene samfunnsmessige interesser, hjemme og ute, erstatter jakta på maksimalprofitt som drivkraft for selskapet. Det finnes et tungt miljø som vil motsette seg dette. I rapporten beskrives det slik: "Fra slutten av 1980-tallet har det gradvis vokst fram frem et interessefellesskap mellom ledende aktører i norsk oljevirksomhet og deres internasjonale konkurrenter. Parallelt med dette har det utviklet seg en sterk konsensus der hovedaktørene i norsk oljevirksomhet tenker og opptrer mer og mer likt. Det er vokst frem et oljeindustrielt kompleks som ikke bare består av oljeselskapene og deres leverandører, men også ledende embetsmenn i Olje- og energidepartementet, oljepolitikere i Stortingets energikomite, konsulenter som på ulike vis selger sine intellektuelle tjenester til selskapene og norske aksjemeglere som har det som sitt levebrød å snakke opp norske oljeaksjer." (Den skjulte dagsorden side 52.) Dette er en nøktern og god observasjon, et glimt av borgerskapet organisert som klasse, ideologisk og materielt, for å sikre sine strategiske interesser.

Å totalt endre retning for et slikt kjerneområde som olje- og gassvirksomheta vil være omtrent umulig uten å fjerne disse aktørene fra maktposisjonene sine. Men oppgaven må stilles. Uten en visjon – så konkret som mulig – om at ting kan gjøres helt annerledes vil vi aldri komme ut over det å slåss med ryggen mot veggen.

Et lærestykke

Men er det realistisk å få til en slik snuoperasjon? Ikke uten mennesker som vil at naturressurser og arbeidskraft og teknologisk innsikt og kapital skal brukes til å dekke vanlige folks behov, hjemme og ute – og ikke til profitt for de få og blind akkumulasjon av mer kapital. Og ikke uten at disse blir mange nok, godt nok organiserte og har nok allierte og stor nok støtte blant folk ellers til å ta over statsmakta og omdanne statsapparatet slik at det jobber for denne alternative strategien.

Ei "rød-grønn" regjering av den typen vi har i dag, har som vi vet ingen slike ambisjoner. Fagforeningene i olje-, gass- og energisektoren har derimot fått utarbeida og diskuterer nå en rapport som åpner for slike perspektiver. De vil ha fjerna formålsparagrafen Stoltenberg fikk formulert da staten satte Statoil på børs. Der heter det at Statoil skal "konsentrere seg om saker som knytter seg til avkastning på kapital og utbytte med vekt på langsiktig utvikling av lønnsom virksomhet og verdiskapning for aksjonærene".

Fagforeningene foreslår i stedet at staten skal bruke eiermakta si til å instruere Statoil om å "ta et samfunnsmessig ansvar i sin drift". Og at staten for å sikre full kontroll bruker en slump fra oljefondet til å kjøpe hjem igjen aksjene som er solgt til utenlandske storbanker og lignende aktører.

Disse fagforeningene vet de må sette seg inn i den globale helheta norsk oljepolitikk er en del av om de skal begripe hva som foregår med arbeidsplassen deres. Og de vet at de må forankre den daglige aktiviteten sin i en alternativ visjon og en egen strategi om de skal bli noe mer enn brikker i andres spill.

Å skape en bevegelse for sosialisme

Dette er noe å lære av, for alle oss andre som vil være realister: vi som har innsett at en annen verden ikke bare er mulig – men også nødvendig. Gjennom å få i gang prosesser av denne typen kan det på sikt skapes et grunnlag for å utvikle en sosialistisk massebevegelse. Den nokså spredte, men kontinuerlige motstanden mot utslagene av kapitalismen i dag kan ikke bare utvikles videre i bredde og styrke og samordnes bedre, den kan gjennom arbeid av den typen disse fagforeningene i olje- og energisektoren har satt i gang også bli åpen for å begynne og diskutere de avgjørende spørsmålene: hva må til for at statsmakta, statseide selskaper og hele den offentlige forvaltningen virkelig skal bli redskap for folk, og ikke for eliten og profitten? Hvorfor er det nødvendig, og hvordan er det mulig å avskaffe hele kapitalismen? Hva slags samfunn, hva slags sosialisme kan vi skape som alternativ? Og hvorfor kan ei "rød-grønn"-regjering av den typen som styrer Norge i dag, aldri bli ei virkelig drivkraft i den store kampen som må føres?


SAFE-rapport

Den skjulte dagsorden, rammer for en alternativ oljepolitikk. En rapport skrevet av Helge Ryggvik, UiO og Ole Andreas Engen, UiS. Pdf-versjon kan lastes ned her. Terje Nustad, Tor Stian Holte, Rolf Bersås, Mette Møllerop, Christian Ringdal, Torstein Dahle og Rune Skarstein har vært med på å utarbeide rapporten.

Et lite apropos – noen klipp fra Vardøger nr 26, Festskrift til Rune Skarstein:

"- Kapitalismekritikken er heilt avgjerande for organisering av motstand mot han – på dette punktet er vi fortsatt leninistar, slår Rune Skarstein fast." (side 39)

"- Leiande SV-arar veit ikkje kva kapitalisme er, derfor kan dei heller ikkje seie noko om kva sosialisme er, hevdar Ebbing." (side 40)