Benjamins død – og Anders Behring Breiviks kamp mot «kultur-marxismen»

Av Jon Børge Hansen

Nr 3 2011

Vi kan starte med Benjamins død. Ikke Benjamin Hermansen, gutten fra Holmlia som blei drept fordi han var mørk. Men Walter Benjamin. Walter Benjamin tok sitt eget liv med en overdose morfin 25. september 1940 i den lille byen Portbou i Spania.

Jon Børge Hansen jobber med globale spørsmål og internasjonal politikk.

Hva har Benjamins død med Anders Behring Breivik å gjøre?

 

Flere artikler om Terroren 22.juli i ekstranummer 2b

Walter Benjamin var tysk, jøde, marxist, filosof. Han blei flyktning i Frankrike da Hitlers nazister tok over makta i hjemlandet. Fra Frankrike tok han seg til Svendborg i Danmark, der han bodde hos sin venn, forfatteren, marxisten og flyktningen Bertolt Brecht. Benjamin slapp opp for penger, men med økonomisk støtte fra forskningsinstitusjonen han var knytta til, Institutt für Socialforschung i Frankfurt, vendte han tilbake til Frankrike for å bo og arbeide der.

I 1938 besøkte han Brecht en siste gang. Så blei han statsløs, uten pass, uten rettigheter: nazi-Tyskland tok statsborgerskapet fra sine jødiske innbyggere. Den franske staten internerte Benjamin i en fangeleir i Bourgogne, i tre måneder satt han innesperret der. Han slapp ut i 1940, og fikk noen måneders arbeidsro før de tyske styrkene rulla inn i Frankrike. Benjamin var ettersøkt, Gestapo hadde arrestordre på ham. I august fikk han innreisevisa til USA. Hans venn Max Horkheimer, leder for Institutt für Socialforschung, hadde klart å skaffe ham det. Instituttet hadde blitt tvunget i eksil etter 1933, først til Sveits, deretter til USA, der det blei etablert som et samarbeidsprosjekt med Columbia University i New York.

Benjamin planla å dra til USA fra Portugal, via det Franco-fascistiske, men formelt nøytrale Spania. Sammen med ei gruppe andre jødiske flyktninger kryssa han grensa mellom Frankrike og Spania en sein septemberdag i 1940. Men i Portbou, nær kysten i Katalonia, blei han arrestert. Det spanske politiet hadde fått ordre om å returnere flyktninger, til Frankrike, og til det ventende Gestapo. Natt til 25. september ga Walter Benjamin opp.

Idealet og undergangen

Hvorfor er Benjamin fortsatt en farlig mann for Anders Behring Breivik?

I Breiviks «Manifest» er Walter Benjamin utpekt som en av hovedmennene bak den konspirasjonen som har arbeidet systematisk for å ødelegge den vestlige kulturen og sivilisasjonen. Han deler den æren med de andre jødiske filosofene, samfunnsforskerne og sosialpsykologene – og flyktningene – som var knytta til Institutt für Socialforschung, den såkalte «Frankfurterskolen».

I begynnelsen av Breiviks 1518 siders skrift er det ca 30 sider med presentasjon av og polemikk mot disse folkene og de han regner som deres etterfølgere. Ingenting tyder på at han sjøl har lest noe som helst av originalverkene til disse teoretikerne. Noe av «manifestet» hans er klipp og lim fra andrehands kilder på nettet, noe er Breiviks egne forvirra gjengivelser av slike tekster. Det meste er henta fra ei artikkelsamling utgitt av den konservative amerikanske tenketanken Free Congress Foundation i 2004. («Political Correctness: A short history of an ideology», redigert av William s. Lind. Den finnes på nett her: http://www.lifesitenews.com/news/archive/ ldn/1950/51/5051909).

Brevik starter gjennomgangen sin under overskrifta «Hvordan det hele begynte? – Politisk korrekthet er Kultur-marxisme». Først tar han leserne tilbake til de gode, gamle dagene:

De fleste europeerne ser tilbake på 1950-tallet som ei god tid. Våre hjem var trygge, mange brydde seg ikke engang med å låse dørene.  Offentlige skoler var stort sett utmerkede (…). De fleste menn behandlet kvinner som damer [ladies], og de fleste kvinner viet sin tid og krefter til å skape gode hjem, oppdra sine barn godt og hjelpe sine lokalsamfunn gjennom frivillig arbeid. Barn vokste opp i hjem med to foreldre, og moren var der for å møte barnet når han kom hjem fra skolen. Underholdning var noe hele familien kunne nyte sammen.

Men «hva skjedde?» spør han så. Og skildrer det totale forfallet, med sammenbrudd for alle sunne verdier, kvinner ute i arbeidslivet i stedet for i hjemmet, aksept av homoseksualitet, de radikales diktatur i utdanningsvesenet, i media og i underholdningsindustrien, undertykking av konservative – og masseimport av muslimer. «Politisk korrekthet» er betegnelsen på den ideologien som har infiltrert, gnagd sund, ødelagt og etter hvert fått herredømme i våre vestlige samfunn. Og «ingen aspekter» ved denne tankeretninga «er mer framtredende i vesteuropeisk liv i dag enn feministisk ideologi».

Konspirasjonen

Men bak «Politisk Korrekthet» skjuler altså marxismen seg. Eller «kultur-marxismen», som Breivik og hans forelegg kaller den strømninga innafor marxismen de mener kontrollerer samfunnet nå.

Og den strømninga har røttene sine strukket nesten 90 år tilbake, det hele begynte med et hemmelig og konspiratorisk møte i Tyskland i 1923, får vi vite. På dette møtet, der den ideologiske Gudfaren, den ungarske marxisten Georg Lukacs deltok, blei avgjørende beslutninger tatt, beretter Breivik:

Dette møtet ledet til opprettelsen av Institutt für Socialforschung ved Frankfurt Universitet i 1923 – en organisasjon av marxister og kommunist-orienterte psykologer, sosiologer og andre intellektuelle som kom til å bli kjent som Frankfurter-skolen, som viet seg til å sette i verk Georg Lukacs’ program.

Og hva var dette programmet? Jo, «Lukacs foreslo å spre «kultur-pessimisme» for å øke tilstanden av håpløshet og fremmedgjøring i befolkninga i Vest som en nødvendig forutsetning for revolusjon».

Siden jobba de medsammensvorne jamt og trutt med å sette dette programmet ut i livet, først med base i Tyskland, og etter Nasjonalsosialistenes maktovertakelse der i USA.

Breivik tar for seg de viktigste av disse undergraverne en for en, og setter punktvis fram det han mener er hovedsakene ved hver av dem. Teodor Adorno, Erich Fromm, Herbert Marcuse og Wilhelm Reich blir gitt behørig omtale. De fikk i følge Breivik gjennombrudd for sin perfide virksomhet ved studentopprøret på 1960-tallet, og deres proselytter har sikra herredømmet for ideologien deres ikke minst gjennom å ta grep om universitetene i USA og i resten av Vesten. Walter Benjamin blir trukket fram som spesielt ansvarlig for å ha pønska ut hvordan kulturindustrien kunne brukes til å oppløse samfunnet.

Viktige bidrag

Og Frankfurterskolens frontfigurer fra disse tiåra på 1900-tallet har uten tvil satt mange spor etter seg, om ikke akkurat de Breivik mener å ha sett. Som teoretikere er de fleste av dem fortsatt høyst levende til stede i kulturdebatt og i akademia, og enkelte av dem, som Fromm, har fortsatt en stor lesekrets blant folk flest. Frankfurterne bidro vesentlig på felter som vitenskapskritikk, kulturteori og sosialpsykologi. Noen av dem, som Pollock, jobba også med politisk økonomi, men det var et mindre sentralt tema for de fleste av dem.

For seinere kritikere av positivismen i vitenskapen har det vært mye å hente hos dem. I kultursektoren har arbeidene til særlig Adorno og Benjamin hatt betydning. Benjamins forståelse av den framvoksende nye kulturindustrien har ikke minst vært viktig. Han undersøkte, skissemessig, hvordan den fungerte innafor kapitalismen, som materiell og ideologisk kraft for å reprodusere dette samfunnet, og hvordan kulturindustrien også kunne brukes som redskap i politisk og revolusjonært arbeid for å endre samfunnet.

I utgangspunktet var alle de som var knytta til Institutt für Socialforschung folk som ville ha samfunnsendring, de var sosialistisk og kommunistisk orientert. De bedreiv ikke bare kritikk av det bestående, de forsøkte å legge et grunnlag for et alternativ, et mer menneskelig samfunn.

Men denne «Frankfurterskolen» var ingen enhetlig affære. Teoretiske rivninger mellom de sentrale personene var det sjølsagt, og en del av dem bevegde seg vekk fra erklært marxisme etter hvert. For noen av dem falma visjonene i løpet av årene i USA.

Herbert Marcuse var av de som fortsatte å regne seg som revolusjonær, men han mista trua på proletariatet som omveltende kraft – han mente andre grupper og sjikt måtte spille den rollen under «seinkapitalismen ». Marcuse er av media huska som studentopprørenes ideologiske far, men sannheta er vel at han var litt omtalt og veldig lite lest av de han angivelig skulle ha vært ideolog for på 60-tallet. Han hadde i virkeligheta marginal betydning der og da.

En humanistisk sosialist

Den av de tidlige Frankfurterne som ikke mista sine yngre dagers glød og visjoner var Erich Fromm. Fromm var kanskje den etter hvert mest marxistisk orienterte av Frankfurterne. Han holdt fast på sine grunnleggende overbevisninger til sin død i 1980.

Gjennom nesten et halvt århundre skreiv Fromm tankevekkende bøker, med kapitalismekritikk og med visjoner om en humanistisk sosialisme. I arbeidende sine forsøkte han å kombinere innsikter fra psykoanalyse og fra Marx. I 1961 ga han ut Marx’s concept of man, der halve boka er hans egne synspunkter, og den andre halvdelen, 150 sider, er tekst fra Marx’ viktige Økonomiske og filosofiske manusskrifter fra 1844, som dermed for aller første gang blei spredd i tilgjengelig form til engelskspråklige lesere.

Fromm runda denne sida av virksomheta si av med boka Å ha eller å være i 1976. Der argumenterte han for hvordan den «hakulturen » kapitalismen frambringer, bidrar til å skyve oss mot en økologisk katastrofe, og hvordan den alternative «å være-kulturen» må bli sentral i en ny, nødvendig samfunnsorden.

En del av de viktigste bøkene til Fromm er siden 60-tallet også utgitt på norsk. Den vesle boka Om kjærlighet fra 1956 er en bestselger, trykt i mange opplag også i Norge.

Studier av «den autoritære personligheten » var sentralt i arbeidet hans. Dette sakskomplekset blir undersøkt gjennom store deler av Fromms omfattende forfatterskap. Utdanna som sosiolog og psykolog starta han på 30-tallet med studier av rettsvesenet i Tyskland, og gikk videre til mer omfattende undersøkelser av hvordan slike personlighetstyper er forankra i samfunnet. Dette er også et tema i bøker som Flukten fra friheten (1941), Det sunne samfunn (1956), og det store verket The anatomy of human destructivness (1973), for å nevne noen av høydepunktene. Dette er bøker som har utfordringer både for venstre- og høyreorienterte lesere, og de gir ikke minst viktige innsikter for alle som vil jobbe med politikk som et frigjøringsprosjekt. Og frigjøring var Fromms agenda. Han var også politisk aktivist, medlem i et amerikansk sosialistparti og ivrig med i kampanjer mot atomvåpen. Han hadde også et stort prosjekt for dialog mellom sosialister i øst og vest, et prosjekt som i 1966 førte til artikkelsamlinga Socialist Humanism: An International Symposium, som han redigerte.

Den autoritære

Frankfurternes virksomhet spente altså vidt. De undersøkte fascismen som massefenomen, de kritiserte kapitalismens menneskefiendtlige trekk og jobba med å skissere tanker om alternative, mer humanistiske samfunnsforhold. De hadde altså helt andre visjoner enn de breivikske.

I Breiviks verden er disse pionerene imidlertid ikke trukket fram som intellektuelle motstandere, men som konspiratører, undergravere, samfunnsoppløsere, og opphavet til det onde som knuste den fiktive vestlige femtitallsidyllen Breivik drømmer om å la gjenoppstå.

Et av de farligste prosjektene til Frankfurterne var i følge Breivik studiene deres av «den autoritære personligheten». Ikke bare Erich Fromm, men også Max Horkheimer, Adorno, og andre hadde jobba med dette temaet gjennom flere tiår. De hadde, med bakgrunn i erfaringene sine med framveksten av fascismen og nazismen, gjort omfattende studier av sammenhengene mellom sosiale strukturer og personlighetsstrukturer. De undersøkte blant annet massegrunnlaget for autoritære bevegelser.

For Breivik & co er hele konseptet «den autoritære personligheten» farlig:

Det er ei handbok for psykologisk krigføring mot den europeiske mannen, for å gjøre ham uvillig til å forsvare tradisjonell tro og verdier. Med andre ord: målet er å kastrere ham. Institutt for Sosialforskning hadde uten tvil dette som målsetting.

Breivik sjøl kan uten tvil med godt utbytte analyseres med hjelp av det teoretiske apparatet Frankfurtere etterlot oss, ikke minst gjennom undersøkelsene av «den autoritære personlighet». En slik inkarnasjon av dette begrepet er det heldigvis sjelden vi får se opptre. Vi har fått nærbilde av den mennesketypen, og vi har fått klarere innblikk i den hat-kulturen som har gjort handlingene hans mulige.

Et eksempel

Breivik skriver at «Politisk Korrekthet» og «Kultur-marxisme» ennå ikke har total kontroll. Det er mulig å reise motstand, og det må gjøres nå, før Den Hvite Mannen er knust av feminisme og muslimsk invasjon. Noen må gå foran, være et eksempel for andre konservative som undertrykkes nå, skriver han. Og han skulle være dette eksemplet, mannen som satte spor andre kunne følge. Det var prosjektet hans.

Hans såkalte «Manifest» er det fristende å riste overbærende på hodet av, intellektuelt sett bare møl. Men som vi vet: noen hundre sider framover i tekstmassen legger han fram oppskrifter for bomber – og for massemord. Og som vi også smertelig vet: han satte teoriene sine ut i praksis.

Til slutt: Gramscis død

Ved siden av Lukacs og «Frankfurterne» gir Breivik plass til en teoretiker til i oversikten sin over opphavet til det han ser som den vestlige sivilisasjonens sammenbrudd. Det er Antonio Gramsci, den italienske kommunistlederen som i de første tiåra av forrige århundre jobba fram originale teorier om strategi og ideologisk hegemoni. Den korte framstilinga av Gramscis liv og virke er – som så mye annet i Breiviks «Manifest» – spekka med faktafeil og misforståelser. Men Breivik har fått med seg at store deler av Gramscis arbeid blei skrevet i notatbøker i Mussolinis fengsler. Gramsci tenkte og skreiv for framtida vår, mens han sjøl gikk fysisk til grunne i fascistenes fangehull. Han blei knust av datidas seierherrer. Som sin samtidige: jøden, filosofen og flyktningen Walter Benjamin.