Samhandlingsreformen: Vil du ikke, så skal du!

Av Jens Ingvald Olsen

Nr 2A 2011

Med brask og bram blei regjeringas endelige forslag til Samhandlingsreform lagt fram 8. april. Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen presenterte det nye helse-Norge med en slik dokumenttyngde, og med en slik innpakning at hadde du ikke vært skeptisk til Samhandlingsreformen tidligere, så er det all grunn til å begynne å lure nå. Er det virkelig mulig å gjennomføre et slikt gigantprosjekt?

Jens Ingvald Olsen er førstekandidat for Rødt i Tromsø.

Gjennom grafisk utforming, markedsføringsteknikker og omfanget på framleggelsen, satser regjeringa på at den faglige og politiske motstanden skal kveles. «Dere har ikke sjans. Vi overkjører dere», ser ut til å være taktikken. «132 kortnyheter» er den del av markedsføringskampanja for Samhandlingsreformen. NAV-reformen var en bleik skygge av dette prosjektet. For dette er ikke bare en helsereform, som vi skal komme nærmere tilbake til. Kommunesammenslåingene i 1964 var siste gang kommunegrensene blei endra i et slikt omfang som de vil bli nå. Denne gang ikke som avslutning av en åpen prosess der målet er kommunesammenslåing, men som en nødvendig konsekvens av «det mangehoda trollet» som Samhandlingsreformen egentlig er.

Essensen

I kortnyhetene fra 81–83, og som sementerer kommunene som totalansvarlig, ikke minst økonomisk, står det: 81. Kommunen skal sørge for bevilgninger som er nødvendige for å yte tjenester og sette i verk tiltak kommunen har ansvar for etter loven. 82. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om kommuners medfinansieringsansvar for pasientbehandling i spesialisthelsetjenesten, herunder fastsette kriterier for hvilke pasientgrupper eller behandlingsformer som skal omfattes. 83. Kommunen skal fra og med dag én dekke utgifter for pasienter som er utskrivningsklare, men som oppholder seg i institusjon i spesialisthelsetjenesten i påvente av et kommunalt helse- og omsorgstjenestetilbud.

 

Det store prosjektet

Min vurdering er at Samhandlingsreformen er sluttsteinen i byggverket Tore Tønne blei satt på som hovedstrateg å lage av Jens Stoltenberg. Spesialisthelsetjenestens omdanning til foretaksmodellen var første ledd i Stoltenbergs og kapitalens New Public Management (NPM). For å omdanne primærhelsetjenesten i samme mal, trengtes en ny tungvekter, Bjarne Håkon Hanssen. Statens utgifter til spesialisthelsetjenesten hadde økt fra vel 50 til over 100 milliarder kroner etter at helseforetakene blei etablert. Statens utgifter må ned, mener regjeringa. Kommunene må ta større økonomisk ansvar, samt at folk må sjøl ta større økonomisk ansvar for egen helse, og eventuelt kjøpe den privat. BHH la Samhandlingsreformen (Stortingsmelding 47) fram 19. juni 2009, siste dag Stortinget var samla før stortingsvalget, og all mediainteresse for stortingspolitiske saker døde hen. Reformen skulle settes i verk for fullt allerede fra 1. januar 2012. Denne saka blei likevel i stor grad en ikke- Bjarne Håkon Hanssen  sak i valgkampen. Noen forsøk ble gjort, både av helsefagfolk og av noen politikere, for å sette kritisk søkelys på helsepolitiske, økonomiske og distriktspolitiske konsekvenser. Blant annet hadde eldreoverlege i Tromsø kommune, Terese Folgerø innsiktsfulle kronikker i Nordlys, og undertegnede hadde kronikk på trykk i Klassekampen (2. september) og i Rødt! nummer 4 2009 som stortingskandidat for Rødt Troms. Gjennom høsten 2009 og året 2010 ble det arrangert en lang rekke regionale høringskonferanser der regjeringa og KS var arrangører. Flere tusen helsebyråkrater, faglig tillitsvalgte, lokalpolitikere, helsepersonell, kommunebyråkrater deltok på disse. Organisasjoner, helseforetak, kommuner og fylkeskommuner har gitt formelle høringsuttalelser, før regjeringas konklusjoner ble presentert 8. april i år.

 

Kommunesammenslåing

Det har også vært politiske initiativ fra regjeringa der kommuner har blitt invitert til å bli pilotkommuner, kommuner som skulle sette ut i livet sentrale deler av samhandlingsreformen med utgangspunkt i stortingsmelding 47, og altså før reformen ble vedtatt. I Tromsø kommune ble initiativet fra AP, SV og SP avvist av flertallet i kommunestyret, men noen kommuner valgte å bli «testpiloter». Og to kommuner har dannet en «samkommune» i Nord- Trøndelag (Innherred og Midtre Namdal). Dette er for øvrig kommunalminister Navarsete og SPs halmstrå for å omgå et av de sentrale målene til AP, H, FrP og Venstre: en omfattende kommunesammenslåing. Kommunal Rapport (KR), bladet til KS (tidligere Kommunenes sentralforbund) har gjennom en lang rekke reportasjer fulgt «samhandlingsprosessen». «Vi kan like godt slå oss sammen», preger hele forsida av utgave 15/2011(12. mai). Nærmere 300 rådmenn og ordførere er intervjuet og 23 % mener i følge KR at det i svært stor grad, og 18 % i noen grad er nødvendig å slå sammen kommuner på grunn av helsereformen. Undersøkelsen viser interessant nok at det er Krf og H-ordførere som er ivrigst for sammenslåing, mens distriktsordførere fra AP og SP er mest negative. Mens stortingsmelding 47 presenterte 20 000 innbyggere som minimum for å oppnå full effekt i en «helsekommune», har regjeringa nå forlatt dette spesifikke måltallet. Dette er gjort både av indremedisinske grunner i regjeringa, men også på grunn av protestene fra distriktskommunene som naturlig nok fryktet å bli slukt av en storkommune. Om alle 7 kommunene i Troms nord for Tromsø slår seg sammen utgjør det omlag 13000 innbyggere. Nå satser regjeringa på at helsereformen vil etablere en «naturlov» som tvinger fram sammenslåing og sentralisering. Når kanskje ned mot 1/4 av kommunebudsjettet blir igjen av dagens kommunale virksomhet utenom helse- og omsorgssektoren, blir det ikke særlig stort fundament for en småkommune å bære egen administrasjon og politisk styre. Interkommunale selskap (IKS) har vært lansert som bolverk mot sammenslåing. I avfallssektoren og noen andre tekniske virksomheter kan denne formen for kommunalt samarbeid etter min vurdering være fornuftig, men innafor den omfattende kommunale helse- og omsorgssektoren med gjennomføring av helsereformen, er det både udemokratisk og innebærer politisk ansvarsfraskrivelse. Et IKS er et sjølstendig rettssubjekt. Det enkelte kommunestyre frasier seg i prinsippet styringsretten over helsesektoren dersom dette overlates til et IKS.

 

Kritikk til ingen nytte

Det er kolossalt mye som står på spill for Stoltenberg og hans politisk medsammensvorne, men også for kapitalen i Norge og internasjonalt. Politisk og økonomisk sliter makta i Norge voldsomt med sjukehusreformen (spesialisthelsetjenesten) 10 år etter den blei iverksatt. I Rødt! nummer 4 2006 hadde Gunnvald Lindset en grundig gjennomgang av kampen for lokalsjukehusene. Å drive den offentlige spesialisthelsetjenesten som private sko- og pølsefabrikker har ikke vært vellykket. Sjøl Bjarne Håkon Hansens inspirasjonshenting på bilfabrikken Toyota i Japan, slik det ble vist i NRK-programmet «Helsefabrikken» blei ingen suksess, i alle fall ikke for befolkninga i Norge som har behov for helsehjelp.

 

Vesentlig og uvesentlig

Men det er kanskje ikke så viktig når alt kommer til alt … For kapitaleierne gråter sjølsagt blod når et så stort område av menneskelig økonomisk virksomhet som helsesektoren utgjør i et moderne samfunn, holdes utafor akkumulasjonsprosessen for kapitalen. Tore Tønnes sjukehusreform lyktes bare delvis på dette feltet. Et langt steg videre tas imidlertid nå. Regjeringa har bestemt at offentlig og private «tjenesteytere» ikke skal forskjellsbehandles. Den rødgrønne regjeringa legger faktisk ingen sperrer for at kommunene ikke skal kunne inngå avtaler for kjøp av helsetjenester fra private. Tvert imot; lovteksten likestiller offentlige helseforetak og private som leverandører til kommunene. Kortnyhet nr 38 lyder: Tjenestene som kommunen har ansvaret for, kan ytes av kommunen selv eller ved at kommunen inngår avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere. Avtalene kan ikke overdras. Det er bare ett eneste område som er unntatt: Dersom kommunen etablerer sprøyterom for rusmisbrukere skal kommunen også drifte det.

 

Kommunalt ansvar

I stortingsmelding 47 foreslo regjeringa at kommunene skulle har medfinansieringsanvar for alle pasienter over 80 år. Etter kraftige protester i høringsrunden, ikke minst fra kommuner der den demografiske utviklinga går i retning av stadig større andel eldre, kommer lovforslaget med en annen vri. Nå er det bestemte diagnoser kommunene får det økte finansieringsansvaret for. Hvilke får vi først vite etter at loven er vedtatt, og departementet skal lage forskrift til loven. Allerede har Funksjonshemmedes fellesorganisasjon protestert. De frykter for tilbudet spesielt for unge funksjonshemmede i kommuner der enkelte diagnoser er over gjennomsnittet. Uansett hvilke diagnoser departementet finner på å belaste kommunene med økonomisk vil det ramme skeivt. Dette er nok et av punktene i prosjektet der det vil være mulig å tvinge regjeringa i kne. Punkt 83 vil kunne bli svært dramatisk økonomisk for kommunene og en melkeku for spesialisthelsetjenesten. I dag har kommunene det økonomiske ansvaret fra dag 10. Når det nå skal være fra dag èn etter at pasienten er utskrivingsklar, vil det være stor sannsynlighet for at pasienten må tilbake til sjukhuset igjen. Svingdørpasient vil bli et ofte brukt begrep. I beste fall vil det da bli en krangel mellom kommunen og spesialisthelsetilbyderen om hvem som skal ta kostnaden.

 

To lover og en plan

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester og Lov om folkehelsearbeid i tillegg til Nasjonal plan for helse og omsorg (2011–2015) er de voluminøse hoveddokumentene i samhandlingsreformen. I tillegg vil det komme en rekke forskrifter og rundskriv der lovene og planen har (bevisst) uklare eller runde formuleringer. Regjeringa sier i lovforslaget: En kommunal medfinansieringsmodell avgrenset til medisinske innleggelser eller r e f o rm Notodden Morten Halvorsen (Solidaritetslista) foreslo følgende uttalelse til helse- og omsorgskomiteen på Stortinget: Helse- og sosialutvalget i Notodden kommune vil i forbindelse med forestående behandling av samhandlingsreformen med Nasjonal helse- og omsorgsplan og nytt lovverk uttale: – Opprettholdelse og styrking av lokalsykehusene med døgnåpne medisinske og kirurgiske akuttfunksjoner og fødetilbud må tydelig sikres. Dette vil være svært viktig når reformen innebærer overføring av økonomiske midler fra sykehusene til kommunene. – Overføring av ansvar til kommunene må ikke resultere i at helsetilbudet for noen pasientgrupper blir kvalitetsmessig svekket. Dette forutsetter full statlig kompensasjon for alle merutgifter kommunene vil bli påført også når det gjelder oppbygging av nye forebyggende tilbud innen folkehelse. (Forslaget ble enstemmig vedtatt.) rødT! nr. 2A – 2011 25 behandlinger er anslått til om lag 4,2 mrd. kroner i 2010, inkludert poliklinisk virksomhet. De endelige økonomiske konsekvensene inngår i regjeringens arbeid med statsbudsjettet for 2012, herunder kommuneproposisjonen. Både kommunal medfinansiering og overføring av det økonomiske ansvaret for utskrivningsklare pasienter forutsetter at relevante data om spesialisthelsetjenesten gjøres tilgjengelig for kommunene og brukes om grunnlag for økonomisk oppgjør. Dette vil sjølsagt innebære oppbygging av nye byråkratiske forordninger for kontroll og takling av uklare forhold. Kontroll, forvaltning og overvåking av datasystemene blir også en formidabel arbeidsoppgave og kostnad: Norsk pasientregister (NPR) er den primære kilden til styringsdata for spesialisthelsetjenesten. Det er etablert rutiner for å kvalitetssikre utbetalingene gjennom ISF-systemet. Rutinene kan utvides til å omfatte kvalitetssikring av grunnlaget for kommunal medfinansiering av somatiske behandling. Helsedirektoratet, som forvalter dagens finansieringssystemer, skal forvalte ordningen. Informasjon om aktivitetsutviklingen vil da gå fra sentrale myndigheter til kommunene, på samme måte som til spesialisthelsetjenesten i dag.

 

Sluttord

Å organisere og mobilisere en folkeaksjon mot dette trehoda trollet før Stortinget gjør vedtak har jeg svært liten tro på. Regjeringa har satt i gang det mest omfattende markedsføringsprosjektet når helsereformen nå skal gjennomføres. I likhet med kampen for lokalsjukehusa vil det også nå være gjennom å vise de konkrete praktiske konsekvensene av tiltakene at man vil kunne skape grunnlag for folkelig mobilisering. Det er nettopp fordi folk tar ansvar for egen helse, vi har sett alle protestaksjonene mot lokalsjukehusnedleggingene.Uansett om innpakninga regjeringa nå har laga kan være vanskelig å åpne, vil også denne pakkens innhold bli avdekt.  

 

LO-OPPROP FOR LOKALSJUKEHUSA!

Til Den norske Regjering og Storting. Underteikna LO-avdelingar viser til det brennande engasjementet for lokalsjukehusa i heile Norge. Lokalsjukehusa er hjørnesteinar i helsevesenet i distrikts-Norge. Lokalsjukehusa reddar liv.Vi krev no ein ny nasjonal helsepolitikk som sikrar eit godt offentleg helsevesen for både by og land. Vi treng både ei styrking av lokalsjukehusa og eit betre samspel mellom store og små sjukehus. Vi krev difor at den medisinske og kirurgiske akuttberedskapen og fødetilbodet ved lokalsjukehusa blir halde oppe på eit fullt ut forsvarleg nivå. Vi krev gode og langsiktige rammer for å utvikle fullverdige lokalsjukehus som sikrar trygge og nære helsetenester. Dette krev ein ny nasjonal helsepolitikk, der den bedriftsøkonomiske foretaksmodellen blir erstatta av offentleg forvaltning og folkevalgt styring Vi treng ein ny helsepolitikk ut ifrå behova til befolkninga i hele landet!

LO i Vesterålen v/ Oddgeir Finstad (leiar)

LO i Rana og Omegn v/ Lars Eirik Nielsen (leiar)

LO Mosjøen og omland v/ Tor Sæther (leiar)

LO /GLTE (Gjøvik, Søndre og Nordre Land, Østre og Vestre Toten og Etnedal) v/ leiar Størk Hansen

LO-Årdal v/ Jan Bent Høyum (leiar) LO Asker og Bærum v/ Ingunn Strand Johansen (leiar)

LO i Grenland v/ Torgeir Larsen (sekretær)

LO Notodden v/ Alexander Lien (leiar)

LO i Aust Agder v/ Angrim Fløaten (leiar)

LO Kvinnherad v/ Per Steinar Bjelland (leiar)

LO i Indre Hardanger v/Terje Kollbotn (leiar)