Tre viktige spørsmål om krigen i Afghanistan
Av Jan Myrdal
Jan Myrdals tale på «Hent troppene hjem fra Afghanistan»-demonstrasjonen på Norra Bantorget, 10.oktober 2009.
Jan Myrdal er forfatter og aktivist fra Sverige.
Her og nå diskuterer jeg ikke de økonomisk/ politiske kreftene som har ført til at Sverige som stat ikke lenger har et nasjonalt forsvar, men – omtrent som et korrupt tysk fyrstedømme på syttenhundretallet – bare våpendragere som stilles til rådighet for stormakter. Jeg diskuterer heller ikke krigsforløpet, selv om alt tyder på at den nå hjelpeløse øverste krigsherren – De Forente Staters president Obama – leder sine underordnede tropper av ulik nasjonalitet mot et forsmedelig og blodig politisk og militært nederlag av omtrent samme slag som de britiske befalhavende gjorde i de to første Afghanistankrigene, og de sovjetiske i den fjerde. Men for effektivt å kunne drive fram kravet om at de svenske troppene skal kalles hjem fra den femte, pågående Afghanistankrigen, finnes det visse prinsipielle spørsmål som bør diskuteres. Jeg tar nå opp tre.
Den humanitære inngripen
At staten Sverige, med sin krigsinnsats i Afghanistan, fullfører sitt ansvar overfor De Forente Nasjoner, er som de fleste her vet, dunkel tale. Den svenske styrken er ikke en FN-tropp men en NATO-tropp. Ministre og politikere, også i Sverige, motiverer krigsinnsatsen med humanitære grunner. Av og til låter de nesten som den offisielle svenske statlige propagandaen da Sverige (subsidiert av den franske katolske kardinalen Richelieu) nesten var en militær stormakt under Trettiårskrigen. Man sender sine soldater i det godes tjeneste. Denne gangen er det ikke for å beskytte protestanter fra katolikker, men for å befri kvinner fra heldekkende slør og annen diskriminering. Hvis man for alvor mente dette, og opplevde motivasjonen så sterk, ville det jo være rimeligere å sende en gjenværende svensk tropp til Hamburg for å befri ofrene for det som i Forbundsrepublikken er lovlig og gir skatteinntekter, nemlig prostitusjonen. Eller til nabolandet Danmark for i det godes tjeneste å innføre svensk og norsk lovgivning om kjønnshandel.
Men i løpet av de seneste to hundre årene har de offisielle motiveringene i våre land, for militær innsats i andre land, ikke vært av religiøs art. De har vært humanitære og for frihet. Benito Mussolini – og hans diplomater i Nasjonenes Forbund – motiverte angrepskrigen sin mot Abessinia (Etiopia) blant annet med at folket skulle befris fra slaveri. De kunne uttale seg med kunnskap om det slaveriet siden Italia hadde egne slaver ved sin legasjon i Abessinia. USAs krig i Sørøst-Asia ble kalt en krig for frihet. Den sovjetiske, med sine alliertes okkupasjon av Tsjekkoslovakia, ble motivert med – i likhet med den seinere inngripen i Afghanistan – at det var for å beskytte sosialismen og sosiale framskritt. Alt dette var politikerløgner. Men ikke bare det. Selv om disse motivene hadde vært virkelige, at det gjaldt for okkupasjonstroppene å kjempe mot slaveri og for frihet og sosialisme, ville ikke slik inngripen vært produktiv. To hundre år, sa jeg. Ja, det var under den franske revolusjonen at Robespierre, i polemikk med Danton, framholdt at kriger som var ment å befri andre, var prinsipielt umulige. Man kan ikke, som Robespierre påpekte, befri fremmede folk utenfra med militærmakt. Bajonetter er anvendelige til mye, bare ikke til å sitte på.
Det klassiske eksemplet fra attenhundretallet var den spanske krigen som bidro til – og kanskje avgjorde – Napoleons nederlag og fall. Det regimet han innførte, med sin bror i spissen, var liberalt, avskaffet inkvisisjonen og gjennomførte reformer. Men siden det hvilte på franske bajonetter gikk fattigbøndene i Spania til blodig krig – for inkvisisjonen.
Det humanitære – eller revolusjonære eller demokratiske – motivet for militær inngripen i fremmede land er og forblir falskt. Det er dunkel tale for å villede.
Profitten er drivkraft
Det er ikke vanskelig å forstå hva som drev britene til Afghanistankrigen på attenhundretallet. Britene forsøkte å videreføre den ekspansjonspolitikken som førte til annekteringen av Oud (og den påfølgende store indiske frigjøringskrigen mot britene i 1857) og Sind. Men ikke nok med det. Storbritannia og Russland kjempet om makten over Sentral-Asia. Det gjaldt markeder, bomullsdyrking, og for Russland sin del å nå fram til varmtvannshavner, noe britene ville forhindre. For afghanerne med ulik etnisk bakgrunn gjaldt det å bekjempe feringhis, utlendinger. Med vold og sluhet var de tradisjonelt framgangsrike i den kampen. Afghanistan har vært imperienes grav helt siden perserrikets tid. Også den fjerde Afghanistankrigen (da Sovjetunionen angivelig kjempet for sosialisme og brorskap) og den femte (da USA angivelig kjempet for demokrati) hadde de samme virkelige motivene. Men nå hadde olje kommet i tillegg til kontrollen over handelsveiene, og dessuten tilgang til malm, noe som har vært kjent siden førtitallet.
Det finnes ingen hemmeligheter rundt de økonomiske drivkreftene bak krigen. Men som det viser seg, både når det gjelder USAs angrep på Irak så vel som på Afghanistan, er militær inngripen sjelden den rette måten for å få kontroll over naturrikdommer. Tyskland mislyktes to ganger med sine militære angrep, i sitt forsøk på å utnytte Ukrainas rikdommer. I Afghanistan later det til at soldatene til USA og de allierte dør med store omkostninger, samtidig som det oppadstigende og forsiktige Kina tar kontroll over de store afghanske naturrikdommene – og finansierer USAs katastrofalt voksende underskudd samtidig som de presser dem ut av deres økonomiske maktsfærer.
Den gruppen som virkelig – riktignok midlertidig – profiterer på disse krigene, er de stadig mer innflytelsesrike militærindustrielle konsernene i USA. Husk at de også rår over en rekke underleverandører lik Sveriges. I lengden er profitten deres likevel selvdestruktiv siden den ikke er i stand til å være virkelig verdiskapende. Den svenske forsvarsministeren, Sten Tolgfors, har faktisk sagt at den svenske troppen i Afghanistan er der også for å fremme svenske handelsinteresser. Den tyske forbundspresidenten Horst Köhler ble tvunget til å gå av etter en liknende uttalelse. Den svenske kynismen og det tyske hykleriet veier opp hverandre, for krigsprofitten kan så visst forsørge kapitalister, politikere og journalister en stund, men neppe i lengden. Den som kaver i snøen og forsøker å holde seg varm ved å pisse i buksa, opplever snart hvordan den behagelige varmen erstattes av bitende kulde.
Terror
I imperialismens glanstid fantes ingen større trusler mot hjemlandene. Det viktorianske Storbritannia erobret, utsugde og gjorde folk til slaver, samtidig som det eksporterte sin mest besværlige underklasse til Nord- Amerika og Australia, mens befolkningen der i sin tur ble rensket ut. Det var bare fra det underkuede Irland at det kom fenianere og seinere IRA på blodige oppdrag hos herrefolket. Men det har skjedd en forandring. Med dyp opprørthet snakker nå politikere, politi og lederskribenter i våre krigførende stater om risikoen for at terrorkrigen styrkene våre fører kan slå tilbake. At talibanere, dels på grunn av fattigdom og dels på grunn av ideologi, neppe skulle foreta seg noe særlig i USA og Europa, forhindrer ikke at den allmenne terrorfrykten ikke bare er et uttrykk for egen dårlig samvittighet.
Selv om de utsendte våpendragerne til USA og dets villige allierte bedriver statsterrorisme og dreper menn, kvinner og barn, kan ofrenes mer ressurssterke meningsfeller godt forårsake at sivile drepes i imperialistenes hjemland. Moralsk sett finnes det heller ingen forskjell på terrordrap begått av den ene eller andre. Moralsk sett er det ingen forskjell på de britiske stats-mordene i Irland og IRAs mord i England. Det avgjørende var og er om det er en effektiv metode. Individuell terror – som det gjerne kalles i motsetning til statsterror – slik det praktiseres av den palestinske frigjøringsbevegelsen, ETA, IRA og RAF (og anarkistene rundt 1900), har vist at det ikke er noen politisk farbar vei. Det er det avgjørende. Måten å unngå og bli utsatt for slik individuell, om enn lite hensiktsmessig terror, er ikke å trappe opp egen deltakelse i statsterror, men heller trekke seg ut. Man kan si det på en annen måte: Et Sverige som deltar i, eller bare støtter de store imperialistmaktenes krig i andre stater som Irak eller Afghanistan (listen kan gjøres lang), kan ikke i lengden regne med noe annet enn å bli utsatt for individuell terror som svar. Fortsetter politikerne våre med sin nåværende politikk, tviler jeg på at Stockholm Rådhus, for eksempel, får stå altfor lenge. (Burn baby burn!)
For å sammenfatte: Det finnes bare en politikk som både er allment og humanitært korrekt, og tjener våre egne så vel langsiktige som kortsiktige interesser. Vi må prøve å oppnå at de svenske troppene hentes hjem fra Afghanistan. En selvstendig politikk som går mot imperiemaktene, er det eneste som kan hindre at vi trekkes ned i langvarig elendighet. Det burde ikke være umulig. Finlands utenriksminister Alexander Stubb og sosialdemokratenes Erkki Tuomioja har alt sagt at de finske troppene skal hjem snart.
(Talen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.)