Ja til kvinnebønder!

Av Jorun Gulbrandsen

Nr 2 2015

– Nedleggelse av småbruk er klimafiendtlig, en fare for folkehelsa, dyrevelferden og en fare for rikets sikkerhet. Det er sterke ord, men jeg mener det, sier Merete Furuberg

Regjeringa sier de vil «øke produktiviteten i landbruket». Furuberg forteller om styrt nedlegging av gårdsbruk og om konsekvensene det har på livsviktige områder.

Merete Furuberg er leder av Norsk Bonde- og Småbrukarlag,og er småbruker på Grue i Finnskog. Fra 1995 til 2000 nestleder i Kommunenes Sentralforbund. Tidligere nestleder i Nei til EU. Var med og stiftet Jenter i Skogbruket. Har doktorgrad i skogbruk.
Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer og skriver lærebøker, og var leder av AKP (1997–2006).
Regjeringa sier de vil øke produktiviteten i landbruket. Er ikke det bra da, at vi produserer mer mat?

Produktivitet i landbruket, altså i jordbruket og skogbruket, er et eget temaområde. Jeg gir mine hovedfagstudenter på skogbruk fire–fem dobbeltforelesninger om dette. Jeg kan bare ta en kort bit av det her, fordi et intervju ikke har tid og plass til alt. Og jeg skal konsentrere meg om jordbruksdelen nå. Regjeringen sier at vi skal ha økt produktivitet, men de definerer det veldig begrensa. De definerer det som mer produsert liter og kilo per tidsenhet. Mens i en biologisk produksjon kan du overhodet ikke måle det så ensidig. Du må måle produktivitet på flere ulike måter. Man produserer jo maten, graset som kua og sauen eter, eller grønnsakene og eplene som du og jeg eter, på jorda. Hvis den jorda blir skjøtta dårligere og dårligere, fordi matprodusenten skal springe fortere og fortere og fortere, da blir produktiviteten, altså evnen jorda har til å produsere, dårligere. Så det er en selvmotsigelse at regjeringen sier at vi skal ha økt produktivitet, og så måler antall minutter vi bruker.

Er det som på en fabrikk, der arbeiderne må produsere 10 prosent flere sko per time for samme betaling?

Jeg vil heller sammenlikne produktiviteten i matproduksjonen med folk som arbeider i helsevesenet, når vi snakker om minutter og sekunder målt med stoppeklokke. Det at du holder handa til en kreftpasient, som jeg har gjort mange ganger, en pasient som har fått dødsbudskapet. Hvis du skal øke produktiviteten på holding av hånd, hva betyr det? Skal du holde hånda kortere, et halvt sekund, hva skal du gjøre? Eller øker du produktiviteten ved at du virkelig har tid hos den du er hos? Som jeg som likemannsarbeider, eller en sjukepleier, som virkelig bruker tid på pasienten? Kanskje noen får livsgnisten og trua tilbake, kanskje de helt eksepsjonelt kommer seg ut i yrkesaktivt liv igjen. Så produktivitet har mange sider. Jeg trur enkelte innafor dagens markedsliberalistiske side har såpass omløp i huet at de skjønner det. Men de bruker kravet om at «produktiviteten skal økes» som et virkemiddel. De sier det må være slik. Rett og slett for å få knekt en del virksomheter som Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil ha. Og som jeg veit sentrums- og venstrepartier vil ha i landet vårt.

Hvorfor ønsker de å fjerne gårdsbruk, hva de vil ha i stedet? Det skrives om at politikere ser for seg intensiv matproduksjon noen steder i verden, og så skal matvaregigantene konkurrere om salget av jordbruksproduktene – på verdensbasis? Er dette et unødvendig stygt skremmebilde?

Det er ikke skremsel uten innhold, det er en plan. Ser du hvem som sponser politikerne som vil legge ned store deler av det norske landbruket? Har de ikke fått penger av diverse gigantmilliardærer? Og de gigantmilliardærene i Norge, står ikke de i søsterskap og brorskap til multinasjonale selskap? Og når det gjelder matproduksjon, så er mat makt, og når du får makta over maten, da har du virkelig makt. Det pågår en kamp i dag, om hvem som skal ha kontrollen over maten i verden, over produksjonen, distribusjonen, eierskapet. Vi bønder merker det veldig. For eksempel gikk Kirkens nødhjelp ut for et par-tre år sida og sa at norske bønder tok livet av fattige sultne i utviklingsland. Jeg har her i Norge vært i debatt med landbruksministeren i Tanzania, som til de grader høvla meg ned da jeg sa at sultne bønder i Tanzania burde få beholde maten sin sjøl, og ikke selge den til rike land. Vi i Bonde- og småbrukarlaget har nemlig samarbeid med lokale bønder og deres organisasjoner i utviklingsland, og vi har hjulpet bønder både med å utvikle produksjonen og med eksport til Norge. Men vi veit samtidig at stater (regjeringer) ofte beskytter dem som vil lage plantasjer i fattige land. Utenlandske eiere vil gjerne ha bøndene til å jobbe på plantasjejorda, slik at eierne og folk i statsapparatet tjener gode penger på eksport av landbruksvarer.

Det høres sjølsagt fint ut, at bønder i fattige land skal kunne bli rikere på å selge mat til folk i rike land. Men virkeligheten er ofte omvendt. Det er livsfarlig. På den ene sida har du noen som har så lite kunnskap, at de går på den limpinnen, slik Kirkens Nødhjelp har gjort. Så har du andre som lar seg kjøpe. Så er det kanskje noen som har et slik politisk syn at de trur på the survival of the fittest.

Det blir sagt at bønder i utviklingsland kan konkurrere på verdensmarkedet.

Er det fair konkurranse? For å bruke egne erfaringer fra langrennssporten; jeg var med på juniorlangrenn med Berit Mørdre og Ingrid Vigernes, og de lurte jo fælt på hvorfor sovjetdamene kunne gå så fort? Og så kom det fram etterpå det med doping. Er det fair konkurranse? På ei anna side, hvis vi tenker ekte og ærlig konkurranse uten slike stimuli, er det ekte og ærlig konkurranse hvis kvinner og menn gikk i samme klasse i mesterskap på ski? Blir det rettferdig konkurranse når utgangspunktet for dem som deltar, er ulikt? Slik er det også når vi går tilbake til landbrukspolitikken.

Når bare tre prosent av Norges areal er dyrkbart, er vel Norge lilleputt sammenlikna med de store matprodusentene? Det er vel det som er påskuddet for de store profitørene til å få det meste nedlagt, så de kan selge oss mat? Med hjelp fra deres venner i regjeringa?

Ja, men heldigvis ser Norge og ganske mange andre land i verden nokså like ut, som Sveits, Japan og Sør-Korea, med jordlapper som ligger spredt rundt omkring. Vi har høye fjell med djupe fjorder mellom. Det er jo blant anna en årsak til at vi hittil ikke har så mye plante- og dyresjukdommer. Og så har vi heldigvis hatt mindre enheter. Nedleggelse av småbruk er klimafiendtlig, en fare for folkehelsa, dyrevelferden og en fare for rikets sikkerhet. Det er sterke ord, men jeg mener det. Vi kan ta klima først.

Når vi legger ned småbruk, så legger vi ned alle disse areala vi har rundt omkring i landet vårt. Da blir jordbruket sentralisert rundt Trondheimsfjorden, Oslofjorden og på Jæren. Og skal vi klare å øke matproduksjonen, og det vil til og med FrP og Høyre, da må vi importere mer kraftfôr fra utlandet, både korn og soya. Og når du transporterer det, blir det forurensing, som når du transporterer soya fra Brasil til Norge. Samtidig er det to og en halv millioner dekar som Norge nå beslaglegger i utlandet til dyrefôr. Og da er Norge med på å hogge regnskogen, og det er feil. Feil driftsform i regnskogen fordi vi tar den bort og dyrker soya i stedet. Og det er joskadelig for klimaet. Og så er det skadelig for klimaet i Norge at vi så til de grader intensivt må bruke disse få arealene i Trondheim, ved Oslofjorden og på Jæren, for klima og miljø henger jo sammen, så noen av de her miljøaspekta med spredning av husdyrmøkk og alt dette kan jo og føre til endringer i jordsmonnet, som så videre har betydning for klimaet. Det er veldig mange sider ved det.

Hvorfor trues dyre- og folkehelsa?

Jo større enhetene er, jo mindre tid vil bonden ha til å stelle hvert enkelt dyr. Tenk på forbindelsen mellom dyrehelse og folkehelse. Vi har heldigvis såpass små enheter i Norge, sjøl om det begynner å sleppe opp for det som heter forhåndsmedisinering og de antibiotikaresistente bakteriene og alt. Det er alvorlig nok og en forpostfektning. Men sammenlikna med andre land er det en dråpe i havet foreløpig.

Vi kan se på større enheter i andre land i Europa, i Danmark for eksempel, hvor det er slik at hvis et dyr blir sjukt, så har du ikke kapasitet til å behandle det dyret. Du har ikke tid, alt skal gå så fort, maten skal være så billig, så veit du hva de gjør? De behandler hele flokken! Da får friske dyr den samme medisinen som det sjuke dyret, det er helt sant. Mye er foreløpig forbudt i EU. Men hvis USA vinner fram i denne TTIPS-forhandlinga mellom USA og EU, så er det slik i USA at det er lov å bruke antibiotika og en del medisiner som forebygging i fôret, og de bruker veldig mye hormoner og GMO (genmodifiserte organismer). Har du lurt på hvorfor norske idrettsutøvere har med seg egen mat i internasjonale konkurranser? Hvis du eter noe av dette hormonkjøttet, kan du risikere at du får rester hvis du avleverer dopingtest. Det er ikke hundre prosent bevist, men det er noe en er redd for. Så hvis du tenker på folkehelsa, er det ikke feil, det jeg sier: At nedleggelse av småbruk er klimafiendtlig, en fare for dyrevelferden og folkehelsa og rikets sikkerhet.

Sjølstendighet med importert fôr?

Rikets sikkerhet handler om muligheten for å klare seg. Være sjølstendig. Hvis du tar bort landets matproduksjon som en del av beredskapen, og grenser stenges utafra av andre, da går det gæli. Og jeg har jo sagt så mange ganger, at Erna Solberg og co er uansvarlige, som ikke har med maten i beredskapen, de sier de skal ha mat av beredskapshensyn, men de tenker ikke på at vi da importerer fôr.

Men fagfolka i militæret, – de sier vel ifra?

Men blir de hørt, da? Det var felles kronikk som daværende landbruksminister Trygve Magnus Slagsvold Vedum hadde med forsvarssjefen, da han var minister, militæret er jo opptatt av det. Vi er like blåøyde som landet var da han Breivik fikk lov til å slippe til. Det var helt utrulig at ikke etterretninga oppdaga det.

Kvinnene i landbruket

I et annet intervju sa du at «Statistikken syner at det er kvinner som eig dei minste landbrukseigedommane. Stordriftspolitikken til Sylvi Listhaug er kvinnefiendtleg».

Det er flertall menn i Norsk bonde- og småbrukarlag. Men menn og kvinner står samla om at landbruket trenger kvinner, og at kvinner også trenger landbruket. Det er et spennende yrke å være både i jordbruk og skogbruk, altså landbruket.

Det er mest kvinner som eier og driver de minste bruka. Det har nok sammenheng med at da vi fikk endret Odelsloven i 1975, som juridisk sett likestiller kvinner og menn, og som hadde 10 års tilbakevirkende kraft, så har nok holdninga vært slik at når det gjelder en større eiendom, da sier far og mor at jaha, det blir nok gutten, ja. Og de mindre småbruka er det ikke så farlig med, tenker de kanskje, derfor er det kvinner som driver flertallet av mindre bruk. Bare 14 prosent av gårdbrukerne som får produksjonstilskudd, er kvinner. Stordriftspolitikken til Sylvi Listhaug er kvinnefiendtlig!

Regjeringa kjører en retorisk kamp mot småbruka. De skal satse på heltidsbonden, som de sier. De bruker ordet hobbybønder, som skal vekk. Men du har jo kombinasjonsbrukeren, en bonde med lange tradisjoner i Norge. Over store deler av landet, er det helt urealistisk å snakke om heltidsbønder når det gjelder bønder som produserer frukt, sau, kjøtt og grønt. Det nytter ikke å bruke begrepa heltidsbonde, deltidsbonde …

Har du et småbruk, trenger du en jobb utenom. Flere av de som kombinerer gårdsbruk med annet arbeid, sier at de må gå ned i halv stilling, fordi det blir for strevsomt med full jobb. Mange kommuner har heller ikke mulighet til å ha fulle stillinger på en del områder. Flere av dem er stillinger som kvinner vanligvis har, og mange av dem er småbrukere. Såpass kjenner jeg til kommunal virksomhet. Jeg var nemlig nestleder i Kommunenes sentralforbund da jeg var deltidspolitiker fra 1995 til 2000 for Senterpartiet.

Sekstimersdag og andre krav

Hvis den normale arbeidsdagen i lønnsarbeidet hadde vært på seks timer, hadde det vært en stor fordel for disse kvinnene. Da ville de tjene full lønn på seks timer. Og høyere lønn enn i dag med for eksempel fire timer. Kanskje flere hadde klart å fortsette gårdsdrifta, i stedet for å slite seg ut. Sjølsagt ville dette også være til fordel for menn som har lønnsarbeid i tillegg til gårdsdrift.

Gjelder permisjonsrettigheter for kvinnebønder?

Vi har reist krav mange ganger om bedret avløsning når det er fødsler, sjuke unger og egen sjukdom og slike behov, men staten vil ikke.

Valgfrihet er et gode

Hva er argumentene til motstanderne av sekstimersdagen i landbruket?

Motstanderne av sekstimersdagen tenker gjerne på hva det rådende, snevre produktivitetspresset kan bety negativt for seks-timersdagen. De frykter at sekstimersdagen i samfunnet blir innført på den måten at det ikke skal komme flere folk inn, i stedet skal alle løpe fortere og gjøre det samme på seks timer som de før gjorde på åtte. Dette vil jo i tilfelle smitte over på landbruket. Og det ville være ille. I stedet for å bli pressa til full fart i seks timer, kan det nesten være bedre for helsa, at du har en lengre dag, gitt at du ikke har så mye utenom.

Det er veldig fint å kunne kombinere flere typer arbeid, men det er jo ikke mulig for de fleste. Jeg jobba tretti år i forskning. Ganske mye av den tida var jeg også deltidspolitiker. Innafor forskning er det ofte sånn at du kan jobbe hvor du vil og når du vil, bare du leverer sluttrapporten til den bestemte datoen. Den tidligere sjefen min sa, min veileder til doktorgraden, som nå er 97 år: «Og det du leverer skal helst ha langt bedre kvalitet, enn om du måtte ha stemplingsur». Det er jo så fantastisk! De 30 åra på skogforskningen på Ås, og det å bo og å ha jord- og skogeiendom på Finnskogen, og klare å fø to unger og skrive en doktorgrad og ha flere prosjekter og forskjellig, – årsaken er at du har hatt full frihet. Men jeg har jo jobba både 14 og 15 timer hver dag. Sekstimersdagen er ikke for den typen arbeid. Men da jeg lå på Radiumhospitalet et helt år, i år 2000, fordi jeg hadde kreft, da så jeg hvem som skulle hatt sekstimersdag. Det var sjukepleierne der. De skulle hatt sekstimersdag.

De fleste har lønnsarbeid hvor andre bestemmer hva du skal gjøre hvert minutt, når du skal spise, når du får gå på do, og mange har ensformig arbeid som gir dem skader. Der er arbeidsdagen for lang. Frilansere, forskere og folk på partikontorene har ofte jobben som hobby og hobbyen som jobb. Kanskje hobby er et galt ord her, jeg mener «sin store interesse i livet» som de ikke får gjort nok av. De bør kanskje vite mer om hverandre?

Ja. Og jeg er for sekstimersdagen. Jeg er også veldig for mye større valgfrihet. Ut fra at jeg har møtt såpass mange mennesker, både gjennom mitt politiske virke, og ikke minst gjennom den frivilligheten arbeid og gjennom mitt arbeid i frivillige organisasjoner og i kreftforeningen, jeg er for mye større valgfrihet. Folk burde bestemme mer over sin egen pensjonsalder, for eksempel. Noen har en jobb hvor de trenger å gå av tidlig, noen har god helse og en jobb de kan og vil jobbe lenge i.

Ro og lykke

Du var på en og samme tid bonde, forsker og politiker. Det var flott og du jobba hardt. Fortsatt kombinerer du flere ting som er viktig for deg. Jeg ønsker at slikt skal bli mulig for alle, altså at vi ikke gjør bare en ting livet ut, men flere og gjerne samtidig. Sekstimersdagen er en vei i den retninga. Vekk fra bare-jobbe-og-kjøpe, til å vise at livet kan by på mye mer enn det. Tid som kan brukes på ting en er glad i å gjøre.

Jeg tenker det samme. Det er den tanke-gangen som gjør at vi fremdeles har en matproduksjon i landet vårt. Inntekta i landbruket er jo så lav. Den må økes. Det som gjør at vi har matproduksjon, er jo kjærligheten til landbruket, at du virkelig passer på, og ja, du kan jobbe døgnet rundt. Fordi du liker det så godt. Vi trenger vekst på alle andre områder enn økonomisk vekst. Hvordan skal vi motivere til vekst i ro og lykke?