Israel – en apartheidstat?

Av Brita Bastogi

Nr 2a 2012

Bryter Israel det internasjonale juridiske forbudet mot apartheid?
Russell-tribunalet om Palestina undersøkte dette, og om Israels politikk kan karaktereiseres som «en forbrytelse mot menneskeligheten».

Brita Bastogi var en av tre dansker, som deltok på Russelltribunalet i Cape Town i november 2011.

Juryen ved Russell-tribunalets tredje møte – i Cape Town, Sør-Afrika – skulle avgjøre, om Israels politikk og praksis, som berører palestinerne som bor i Israel og i de okkuperte palestinske områdene, er et brudd på det internasjonale juridiske forbud mot apartheid. Og om denne politikken og praksisen omfatter forfølgelse karakterisert som en forbrytelse mot menneskeheten.

En imponerende rekke eminente, internasjonale jurister var innkalt som eksperter til å ta seg av de juridiske spissfindighetene på Russell-tribunalet i Sør-Afrika. En rekke vitner fortalte om, hvordan daglige overgrep foregikk. Og denne gang, i motsetning til de to tidligere Russell-tribunaler om Palestina, lykkes det for både palestinere, bosatt i Israel og palestinere fra de okkuperte områdene å komme seg ut for å delta.

Tribunalet blev åpnet av Cape Towns karismatiske erkebiskop Desmond Tutu.

Han fortalte, at han hadde vært i Gaza tre-fire ganger og uttrykte sin smerte over den avhumanisering som foregår. En avhumanisering som rammer både de undertrykte og undertrykkerne.

Han gjentok flere ganger sin fortvilelse over, at et folk som selv har vært så forfulgt, nå hensynsløst forfølger andre.

– All denne unødige volden og ikke minst verdenssamfunnets likegyldighet, sa Tutu beklagende.

Selvbestemmelse

Og så ble det mange, lange og vanskelige forklaringer på de forskjellige delene, som juryen skulle ta stilling til innledet med Raji Sourani, direktør for det palestinske senter for menneskerettigheter i Gaza. Sourani, som er menneskerettighetsadvokat, snakket om palestinernes rett til selvbestemmelse.

I artikkel 1, både i den Internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og den Internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter » står det at: Alle folk har rett til selvbestemmelse. På grunn av denne rett kan de fritt bestemme deres økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Denne rett er «erga omnes» – altså en rett, som binder alle stater, enten man er medunderskriver av konvensjonene eller ikke, sa Sourani på tribunalet.

– Palestinernes rett til selvbestemmelse er uomtvistelig. Den har blitt bekreftet i utallige FN-resolusjoner og av den Internasjonale Domstolen i Haag. Men, situasjonen i Palestina er definert av den systematiske fornektelse av denne rett, sa Sourani.

Sourani snakket om betydningen av fragmenteringen av Palestina, om Gaza, hvor 80 prosent av befolkningen, på grunn av Israels illegale stengning av grenseovergangene, er avhengig av internasjonal hjelp, hvor 60 prosent lider under fattigdom og 40 prosent er arbeidsløse.

– Israels kontroll har nå nådd et punkt, hvor de føler seg selvsikre nok til offentlig å uttale seg om hvor mange kalorier en person i Gaza har anledning til å innta daglig, sa en sint Raji Sourani.

Angående rettsvesenet fortalte han om de tusener av saker, som senteret for menneskerettigheter har brakt for retten – og at 99,5 prosent av disse sakene aldri var blitt hørt.

– Det er vår klare juridiske konklusjon, at rettferdighet simpelthen er umulig i dette systemet, hvor den israelske høyesterett karakteriserer palestinerne som fremmede fiender, som antas å utgjøre en trussel for den nasjonale sikkerhet og setter offentlighet i fare, uttalte han.

Raji Sourani konkluderte med at internasjonal lov krever internasjonal ansvarlighet. – Dette er ikke et urettferdig eller urimelig krav. Det er et rop om, at loven skal gjelde, sa Raji Sourani.

Apartheid

Deretter gikk Russell-tribunalet over til emnet apartheid, der juristen Max Du Plessis gjennomgikk apartheidkonvensjonen fra 1973.

Han gjennomgikk alle forløperne frem til denne, og forklarte hvorfor han mente at det var denne utgaven, som Russelltribunalet skulle benytte sig av, idet det var den mest omfattende.

John Dugard, sør-afrikansk jussprofessor og tidligere FNs særlige rapportør for Palestina, snakket om loven og praksis under apartheid i Sør-Afrika og Palestina. Dette fikk tilhørerne til å rette seg op i stolen, idet Dugard begynte med å fastslå, at den sørafrikanske apartheid var bedre – den var nemlig mere ærlig sa han.

– I Sør-Afrika var det ingen tvil om, hvem som hadde rett til hva – det sto overalt – på benker, på busser osv. Folk ble oppdelt etter, om de var sorte, asiater, blandede – og alle hadde deres klare regler om rettigheter, og hvor de kunne få lov til at bo, fortalte John Dugard.

Apartheid uten skilt

John Dugard mener, at det israelske militær, IDF, har innført et system av apartheid «uten tegn». Ut fra sin kjennskap til Palestina og sine mange reiser i landet, var det især tre områder, Dugard ville fremheve i forhold til Israels brudd på internasjonal lov:

  1. Israel har tatt palestinsk land gjennom å bygge bosettinger på den okkuperte Vestbredden og ved at bygge en apartheidmur inne på palestinske områder.
  2. Israel har krenket palestinernes grunnleggende menneskerettigheder igjennom et repressivt okkupasjonsregime, som ignorerer reglene i internasjonale overenskomster om menneskerettigheder og de instrumenter, som styrer internasjonal humanitær lov.
  3. Israel har avvist å erkjenne sitt ansvar for at adskillige millioner palestinere på Vestbredden, i Gaza og diaspora (over hele verden) er flyktninger.

Ettersom det ikke finnes en internasjonal domstol, som er i stand til å fastslå Israels ansvar og holde det ansvarlig, er det her Russell-tribunalet kommer inn, sa professoren.

– Det søker å uttrykke den internasjonale offentlige mening, gjennom en prosess, som ligner en domstol. Jeg tror, Russelltribunalet spiller en rolle i å fremme ansvar i Midtøsten, avsluttet John Dugaard.

Elementer av apartheid

Deretter gikk tribunalet inn på å definere elementer av apartheid.

David Keane, som underviser på et universitet i London, skulle forklare den videre fortolkning av termen «rasegrupper» i konteksten «rasediskriminering» i internasjonal lov.

Han fortalte, at FN hadde bedt om rapporter fra forskjellige land om rasediskriminering etter en rekke antisemitiske episoder i 1959–60, oppstått spontant i så forskjellige land som Costa Rica og Sverige.

En kommisjon var nedsatt for å utarbeide en konvensjon, som senere ble «traktaten om alle former for rasediskriminering». David Keane fortalte også, at det hadde vært meget, meget vanskelig, fordi alle var uenige om betydningen av ordet «rase». Når det for eksempel var undertrykkelse av visse grupper i India, var det «religiøst, ikke rasemessig».

Etter mange års tautrekking og utvidelser av de forskjellige traktater, ble det skapt enighet om den endelige legale definisjonen av apartheid som gjelder i enhver situasjon, hvor som helst i verden, hvor følgende tre nøkkeelementer eksisterer:

  • Hvor to forskjellige rasegrupper kan identifiseres.
  • Hvor «umenneskelige handlinger» utføres mot en underordnet gruppe.
  • Hvor sådanne handlinger blir utført systematisk i konteksten av et institusjonelt regimes herredømme av en gruppe over en annen.

David Keane avsluttet med å si, at denne konvensjonen anerkjenner israelerne ikke i de okkuperte områdene, men dog overfor «visse svake grupper» i Israel.

Rasegrupper?

De neste tre talere på Russell-tribunalet fordypet seg videre i begrepet om distinkte rasegrupper, som jo tydeligst må defineres og forstås meget klart i relasjon «israelere/ palestinere».

De påviste at palestinerne identifiserer seg selv som en gruppe av mennesker med samme bakgrunn, historie og kultur, så vel som sosiale og politiske strukturer og nettverk, på tross av tvangsforflytninger og adskillelse.

Hele det palestinske folk tilhører en enkelt gruppe, enten de er flyktninger i eksil, under militær okkupasjon på Vest-bredden og Jerusalem eller lever i Gaza. De blir betraktet som et folk med rett til kollektiv selvbestemmelse.

De israelske jødene er en gruppe, forent ved lov, som har den samme juridiske status, uansett hvor de bor, mens de palestinske araberne er en separat gruppe, oppdelt i borgere, okkuperte beboere, som kan miste denne retten, hvis de forlater territoriet, og flyktninger, som ikke har rett til at vende tilbake til noe sted i det historiske Palestina.

Disse begrensninger eksisterer ikke for jøder, idet enhver, som ikke allerede er borger, automatisk får tildelt et statsborgerskap ved å flytte til Israel eller til de okkuperte palestinske områdene.

Situasjonen i Israel/Palestina er ikke definert i de tradisjonelle uttrykk eller betegnelser av «rase», som det var i Sør- Afrika under apartheidregimet. Ekspertene påviste at internasjonal lov tillegger uttrykket «rase» en bredere mening. Det innbefatter elementer av etnisk og nasjonal opprinnelse. Definisjonen av «rasegruppe» er et sosiologisk spørsmål, ikke et biologisk.

Juryen dro på bakgrunn av disse ekspertutsagnene konklusjonen, at israelske jøder og palestinske arabere kan defineres som distinkte rasegrupper ut fra meningen i internasjonal lov, og at den juridiske definisjon av «rasegrupper» gjelder i alle de forhold, hvor de israelske myndigheder har jurisdiksjon over palestinerne.

Mord på et samfunn

«Dere skal fortsette å leve et hundeliv. Men de som ønsker det kan reise ut». Denne brutale uttalelsen av den tidligere israelske forsvarsminister, senere utenriksminister, Moshe Dayan, brukte den belgiske filolog og språkforsker, Marianne Blume som overskrift på sitt vitnesbyrd.

Marianne Blume har arbeidet 10 år i Gaza, så ingen bør undre seg over hennes sinne.

– Det, som foregår, er folkemord, som går langt videre enn apartheid. Det er en bevisst politisk destruksjon av palestinerne for å få dem til å forsvinne, sa hun. Og så gjennomgikk hun ellers historien, som hun kalte «destruksjonen av et territorium» og «organisert destruksjon av et samfunn», med start i årene 1947–49 opp til i dag. – Der er snakk om en bevisst fordrivelse av palestinerne gjennom en ikke så synlig global krig, via politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle og psykologiske midler, sa Marianne Blume.

Som eksempler nevnte hun:

  • Den stagnerte fredsplanen.
  • Mord på og arrestasjoner av politiske ledere.
  • Ødeleggelse av offisielle bygninger.
  • Målrettede angrep på politiet.
  • Fragmenteringen av Palestina.
  • Ødeleggelse av landskapet.
  • Oppløsningen av det palestinske samfunnet.
  • Ødeleggelsen av økonomien.
  • Den organiserte underutvikling.
  • Angrep på kultur og arv.
  • Angrep på undervisning.
  • Massearrestasjoner.
  • Den israelske hærs vold.

Juryens reaksjon var prompte. Juristen Michael Mansfield utbrøt:

Dette er et klart uttrykk for forbrytelse mot menneskeheten, det er en klar intensjon om å ødelegge innbyggerne.

Mairead Maguire fra Nord-Irland konkluderte:

Hvert eneste menneske er traumatisert, og vi gjør ikke noe med det! Det er en total, global krig mod befolkningen, og for kvinnene er det dobbelt så hardt. Politikken går ut på å gjøre folk konstant engstelige, avsluttet hun.

(Artikkelen sto i Palestinasolidaritet nr 2/12, og er oversatt til norsk av Sverre Johnsrud.)