Intern konflikt eller aggresjonskrig?

Av Aslak Storaker

2016-04

Skyldes krigen i Syria primært interne motsetninger eller imperialistisk aggresjon?

Det er et vanskelig spørsmål, og åpenbart er begge deler viktig.

Men det er den imperialistiske aggresjonen vi i Norge bør fokusere på å gjøre noe med.

Aslak Storaker er redaktør i kvartalstidsskriftet Sosialistisk fremtid. Han arbeider som bibliotekar og har en bachelorgrad i historie.

Da opprøret mot Assad-regimet i Syria begynte i mars 2011, var det dominert av fredelige massedemonstrasjoner, men etter at flere demonstrasjoner blei møtt med grov vold, blei opprøret raskt militarisert. I slutten av mai 2011 skal 150 av de til da 1150 drepte ha vært regjeringssoldater og -politi.1 I slutten av mai 2012 oppga Syrian Observatory for Human Rights at 3072 av de til da 13 004 menneskene som var drept i opprøret, var regjeringssoldater. Observatoriet hadde videre registrert 749 av de drepte som tidligere soldater som var blitt opprørere, og 9183 som sivile, men talsmannen Abdul Rahman innrømte at sivile som hadde tatt til våpen mot regjeringa, også blei klassifisert som «sivile».2

Etter hvert som opprøret blei militarisert, blei det også i stadig større grad dominert av islamister. En lekka amerikansk etterretningsrapport fra august 2012 slo fast at «salafister, det muslimske brorskapet og Al-Qaida i Irak er hovedkreftene bak opprøret i Syria», og at en eskalering av volden kunne føre til «etablering av en erklært eller uerklært salafistisk statsdannelse i Øst-Syria» og at dette igjen ville «skape ideelle muligheter for at Al-Qaida i Irak vil kunne vende tilbake til Mosul og Ramadi» og «erklære en islamsk stat gjennom å forene seg med andre terroristgrupper i Irak og Syria.»3 USAs etterretning forutså altså IS’ framvekst, men valgte likevel å støtte det væpna opprøret.

Etter hvert som opprøret blei både islamisert og militarisert, begynte mange som hadde sympatisert med de opprinnelige demonstrasjonene å ta avstand fra opprøret, og flertallet av de religiøse minoritetene og de sekulære sunnimuslimene ser trolig på Assad som det minste ondet av de krigende partene i Syria. En spørreundersøkelse utført av det velrenommerte ORB International utført i alle provinsene i Syria i oktober 2015 viste at 47 % av de spurte mente Bashar al-Assad har en positiv innflytelse i Syria, mens bare 35 % sa det samme om Den Frie Syriske Hæren og deres allierte i Al-Qaida-tilknytta Al-Nusra.4 Tilsvarende sa 50 % av de spurte at de mente Assad hadde en negativ innflytelse, mens hele 63 % sa det samme om FSA og Al-Nusra.5

Utenlandsk intervensjon har skapt krigen

Fra oktober 2011 begynte Tyrkia å la de syriske opprørerne krysse den tyrkisk-syriske grensa fritt og opprette baser på tyrkisk territorium. Våren 2012 begynte Saudi-Arabia og Qatar å forsyne opprørerne med våpen. Høsten 2012 begynte også USA, Frankrike og Storbritannia å gi opprørsstyrkene økonomisk støtte, og siden 2013 å trene syriske opprørssoldater i Jordan. CIA-agenter i Tyrkia har deltatt i å dirigere våpentransporter fra Qatar og Saudi-Arabia til opprørere i Syria siden 2012, og fra juni 2013 begynte USA å støtte «moderate» syriske opprørere med våpen.6 Blant gruppene som har mottatt militær støtte fra Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar, finner vi den al-Qaida-tilknytta Nusrafronten.7 USA har på sin side gitt omfattende støtte til andre opprørsgrupper som samarbeider med, eller har overgitt militært materiell til al-Nusra. Lekka e-poster fra Hillary Clinton har seinere vist at Saudi-Arabia og Qatar også ga direkte støtte til IS8, mens IS-dokumenter som blei funnet ved et amerikansk raid mot gruppas «finansminister» Abu Sayyaf, viste at også Tyrkia har samarbeida med IS.9

Støtten USA, Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar sto for, var helt avgjørende for at opprøret i Syria ikke skulle bli knust. Dersom disse landene hadde opprettholdt sine folkerettslige forpliktelser10 overfor Syria ved å unnlate å gi militær støtte til væpna syriske grupper og nekte væpna jihadister å krysse den syrisk-tyrkiske grensa, ville opprøret i Syria antagelig ha blitt slått ned allerede i 2012. Dersom opprørerne hadde innsett at de ikke ville få militær støtte utenfra, kunne dette antagelig også ha blitt gjort med like stor grad av amnesti og forhandlinger om reformer som med maktbruk. Syria ville fortsatt vært et diktatur, men en hadde unngått mange hundre tusener drepte, millioner flyktninger og framveksten av IS og Al-Qaida på syrisk territorium.

USA og Russland like ille?

En del venstreorienterte tillegger Russland og USA hovedskylda for konflikten i Syria. Etter mitt syn er dette feilaktig av flere grunner, og på meg virker det som det har røtter i nedarva m/l-tankegods om «kamp mot begge supermaktene». For det første har de regionale aktørene Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia spilt en minst like destruktiv rolle som USA, for det andre er Russlands rolle i konflikten av en helt annen karakter enn USAs. Dersom en isolerer konflikten til et forhold mellom USA og Russland er det helt tydelig at det er USA som flytter fram sine posisjoner for å styrte regimet i en stat som er en gammel og viktig alliert av Russland, mens Russlands handlinger er en rein defensiv reaksjon på amerikansk aggresjon. Dersom en analyserer det reint folkerettslig, så er det USA som har begått folkerettsbrudd mot den syriske staten ved å trene og utruste væpna opprørere som angriper Syria fra utenlandsk territorium, mens Russland opptrer i tråd med Folkeretten fordi de har blitt invitert av Syrias myndigheter til å hjelpe med å bekjempe denne aggresjonen. Så kan en selvsagt innvende at Russland antagelig har brutt krigens folkerett ved å bombe sivile mål ved flere anledninger, men hovedskylda for krigens brutaliteter ligger hos den parten som «slipper krigens hunder løs».

Russland har også helt siden konfliktens begynnelse kommet med pragmatiske forslag for å få slutt på volden på en måte som innebærer reformering av statsapparatet, men uten de katastrofale følgene av kollaps som en har sett etter de amerikanske krigene mot Irak og Libya. USA har på sin side ikke hatt noen plan for Syria utover nettopp å ødelegge det eksisterende statsapparatet. Russlands FN-ambassadør foreslo allerede i februar 2012 en fredsplan som innebar tre ting: 1) Ikke gi våpen til opposisjonen. 2) Skape dialog mellom regimet og opposisjonen. 3) Finne en «elegant» måte for Assad å gå av på etter at fredsforhandlingene var kommet i gang. Forslaget blei avvist av USA, Storbritannia og Frankrike som insisterte på Assads umiddelbare avgang.11 Robert Mood har skrevet at

krisa kunne vært løst om det internasjonale samfunnet hadde tilbudt presidenten og regjeringa hans en ærerik vei framover sommeren 2012, …

men at

Når de politiske lederne i USA, Storbritannia og Frankrike, for å blidgjøre sine egne velgere, kom med harde offentlige uttalelser som fordømte handlingene til president Bashar al-Assad, så førte disse offentlige fornærmelsene effektivt til at diplomatiets og dialogens dører blei lukka igjen … Retoriske henvisninger til Responsibility to protect, FNs initiativ for å etablere en norm for å intervenere for å hindre overgrep, og den Internasjonale Straffedomstolen virka mot sin hensikt, fordi det overbeviste Assad og hans nærmeste om at det internasjonale samfunnet – med et par unntak, som Russland og Kina – ikke forsto hva som foregikk.12

Også etter at Russland kasta seg inn i krigen i september 2015, har de lagt fram en rekke konstruktive planer for å avslutte krigen. Russland har foreslått at de kurdiskdominerte delstatene i Nord-Syria får autonomi innenfor den syriske staten, og at sjølstyre-myndighetene som har oppstått der i løpet av borgerkrigen, får status som lokal administrasjonsapparat innenfor en syrisk føderalstat.13 Og ikke minst har Russland forsøkt å presse både Damaskus og Washington til å gå med på det som etter mitt syn framstår som den mest fornuftige løsninga for å få slutt på krigen, nemlig å isolere al-Nusra og andre ekstremister fra de andre opprørsgruppene, for deretter å samarbeide med USA for å bekjempe ekstremistene mens de andre gruppene integreres i et reformert syrisk statsapparat. Det var dette som var grunnlaget for våpenhvila som blei inngått i høst. Denne kollapsa hovedsaklig av to grunner: For det første at USA angrep og drepte over 60 syriske regjeringssoldater som var beleira av IS i Deir ez-Zor, for det andre at de såkalt «moderate» opprørerne ikke gjorde noe som helst for å distansere seg hverken fysisk eller politisk fra terroristene i al-Nusra.

Folket mot diktatoren?

Tilhengere av opprørerne i Syria liker å framstille konflikten som «folket» som kjemper mot «diktatoren». Dette følges gjerne opp av en nedlatende formaning om at «IS ikke er det eneste alternativet til Assad». Problemet med dette er at det store flertallet av de andre opprørsgruppene også er islamske fundamentalister. En rapport fra Center on Religion and Geopolitics fra desember 2015 kom fram til at 100 000 krigere, rundt 33 % av opprørerne i Syria, står for den ekstreme forståelsen av islam som kjennetegner IS. IS sjøl utgjør bare drøyt 30 000 av disse, mens saudi-støtta al-Nusra og Ahrar al-Sham har henholdsvis 10 000 og 15 000 krigere. Dersom en utvider definisjonen til å gjelde alle som kjemper for en eller annen form for shariabasert islamsk stat, stiger prosentandelen til over 60 % av opprørerne. Bare 38 % er med i opprørsgrupper som har målsetning om å innføre demokrati i Syria – og dette inkluderer de kurdiske gruppene som ikke er i krig med Assad-regimet. Rapporten sier at «ethvert forsøk på å skille mellom ’moderate’ og ’ekstremister’ er feilslått, og at «IS ikke er mer ekstreme enn Al-Qaida, Ahrar al-Sham eller noen av de andre gruppene som deler ideologien deres.»14

Dette blir spesielt påfallende om en ser på den voldsomme propagandaen som blir spredt for å overbevise folk i Vesten om å «gjøre noe» for å beskytte sivilbefolkninga i de opprørskontrollerte delene av Aleppo. (Å «gjøre noe» vil i praksis innebære å gå til krig mot Russland og Syria.) Høsten 2016 var det eksilsyriske aktivister både på Popvenstre og Litteraturhuset som snakka lenge og varmt om at det er «folket» som har makta i de opprørskontrollerte om-rådene i Aleppo. Dette er reint tøv.

En rapport fra Institute for the study of war lanserte i februar 2016 en rapport der de identifiserte de åtte mektigste opprørsgruppene i Aleppo. Av disse er to salafi-jihadistiske (al-Nusra og Ahrar al-Sham), fem islamistiske (deriblant tilknytta det muslimske brorskap) og én «moderat sekulær». Ahrar al-Sham har i følge rapporten egne shariadomstoler i Øst-Aleppo som forsøker å påtvinge lokale kvinner til å bruke burka, mens det er al-Nusra som «opprettholder kontroll over de viktigste delene av vannforsyning og kraftverk».15 FN har i nyere tid anslått at 900 av de 8000 opprørs-krigerne i Øst-Aleppo tilhører Al-Nusra.16

Disse representantene for «folket» i Øst-Aleppo har begått grove krigsforbrytelser ved å beskyte sivile områder i regjeringskontrollerte Vest-Aleppo.17 Syrian Observatory for Human Rights publiserte for en stund siden en oversikt over antall drepte i kampene i Aleppo i perioden 31. juli til 10. september. Tapstallene viser til sammen 625 drepte regjeringssoldater, 948 drepte opprørere og 718 sivile. Av de sivile blei til sammen 454 (hvorav 96 barn) drept av regjeringsstyrkene, 213 (hvorav 73 barn) blei drept av opprørere og 45 (hvorav 6 barn) av Tyrkia.18 Dersom disse tallene er riktige, viser de at opprørerne dreper om lag en like stor andel sivile (og en større andel barn) i forhold til hvor mange soldater de dreper, som det regjeringssoldatene gjør. I tillegg nekter disse representantene for «folket» sivilbefolkninga i byen å flykte fra de opprørskontrollerte delene av byen. Elisabeth Hoff fra WHO kunne nylig fortelle at de nekta å sende kronisk syke pasienter ut for å motta medisinsk behandling i Vest-Aleppo dersom de ikke fikk medisinske leveranser inn til sine områder til gjengjeld.19 Den erfarne journalisten Robert Fisk intervjua nylig flyktningen Khaled Kadoura fra Øst-Aleppo som fortalte at opprørerne hadde gått til angrep på sivile som ønska å benytte seg av regjeringas tilbud om å forlate området gjennom en «humanitær korridor». «De skjøt en del folk – jeg blei fortalt at seks stykker døde – og de drepte en gravid kvinne,» fortalte Kadoura.20

Avskaff revolusjonsromantikken

Jeg er stolt av å være med i et revolusjonært parti, Rødt, som setter kampen mot norsk krigsdeltakelse i høysetet. Det viktigste er at vi står sammen i kampen mot at Norge skal delta i de imperialistiske krigene i Midtøsten, og dette burde bli prioritert enda høyere av partiorganisasjonen. At vi står sammen om det viktigste bør likevel ikke hindre oss i å diskutere disse krigenes karakter internt, så lenge det foregår på en kameratslig måte. For hvis vi skal vinne opinionen i Norge til å være mot krigsdeltakelse, må vi også utfordre «den store fortellinga» som brukes til å legitimere krigene i folket.

Johan Galtung sa på et møte jeg var på en gang, at nordmenn analyserer krig og konflikt på en religiøs måte: Vi prøver å finne ut hvem som er gode og hvem som er onde, og så heier vi på de gode og hater de onde. I stedet for å gjøre det, bør vi heller analysere hvilke interesser de ulike aktørene har og hvordan en kan få krigen til stanse. Faren ved å velge seg ut noen grupper å heie på er blant annet at det kan ødelegge for en edruelig analyse. Ett eksempel: 10. mars 2011, omtrent to uker før Norge gikk til krig mot Libya, kom Rødt med en offisiell uttalelse der det het at

Opprøret er retta mot den anstrengte økonomiske situasjonen som også flertallet i Libya er ramma av, i kontrast til den overflod det korrupte regimet til diktatoren har nytt godt av.

og at

Opprørerne må få politisk, materiell og økonomisk støtte slik at de sjøl kan styrke også sin militære slagkraft. Samtidig som sanksjonene mot Gaddafi må gjøres mer effektive. Det nasjonale overgangsrådet må overta Libyas sete i internasjonale fora.21

Ettertida har vist at denne uttalelsen overhodet ikke samsvarte med virkeligheten. Libya var det mest velutvikla landet i Afrika i økonomisk henseende, og islamister og anti-svarte rasister spilte en viktig rolle i opprøret. Opprørernes seier førte ikke til at de tok «kontroll over landets rike naturressurser til fordel for folkets beste» slik Rødt predikerte, men at staten kollapsa, levestandarden blei halvert, tortur og etnisk rensing blei utbredt, og våpen og terrorisme spredt over hele regionen. I tillegg representerte Rødts anbefaling av politisk linje en grov innblanding i det som etter Folkeretten er libyske indre anliggender, og uttalelsen bygde opp under narrativet som blei brukt til å rettferdiggjøre krigen.

Ingen på det norske stortinget hadde noe begrep om hva som egentlig foregikk i Libya februar/mars 2011, da kan vi heller ikke forvente at Rødt skulle klare å gjøre noen presis analyse hverken av interne motsetninger, ulike gruppers politiske mål eller i hvilken grad utenlandske aktører var drivende for konflikten. Det det derimot hadde vært lett å si, er at konflikten i Libya er et internt libysk anliggende som Norge er folkerettslig forplikta til å holde seg utenfor, og at vi ikke veit nok til å ta stilling utover at vi krever at alle parter gjør sitt ytterste for å unngå sivile tap. Skulle en krevd noe utover det, burde det vært at Norge tok diplomatiske initiativ for å unngå opptrapping og bringe partene til forhandlingsbordet. I kontrast til Rødts daværende linje hadde jeg et debattinnlegg i Klassekampen 23. mars der jeg anbefalte å lytte til Indias FN-ambassadør som argumenterte for at FN burde fokusere på å skape våpenhvile og begrense volden heller enn «maktbruk basert på relativt lite troverdig informasjon om situasjonen».22 Venstresida hadde kommet bedre ut av det om flere den gangen hadde delt den indiske FN-ambassadørens skepsis.

I det hele tatt mener jeg sosialister bør være ytterst forsiktige med å ta stilling i interne væpna konflikter i andre land. Vår oppgave som internasjonalister bør i hovedsak rette seg mot å kritisere vår egen regjering og våre allierte regjeringer, som er det vi faktisk kan gjøre noe med. I tillegg slipper vi da å ende opp i en situasjon med å gi politisk og økonomisk støtte til «frigjøringsgrupper» som ender opp som Røde Khmer i Kambodsja, Mujahedin i Afghanistan eller Folkefronten i Eritrea. Instinktet mange revolusjonære har om å støtte alle slags opprør overalt i verden, gjør sjelden noe godt for verden og kan være direkte ødeleggende både for fredssaken og for partiets kredibilitet i utenrikspolitiske spørsmål. Folkerettens forbud mot væpna innblanding i andre staters interne anliggender bør være vår fremste rettesnor når vi analyserer konflikter i andre land.

Noter:

  1. https://en.wikipedia.org/wiki/Timeline_of_the_Syrian_Civil_War#Protests.2C_civil_uprising.2C_and_defections_.28January.E2.80.93July_2011.29
  2. http://gulfnews.com/news/mena/syria/more-than-13-000-killed-in-syria-since-march-2011-ngo-1.1028367
  3. http://www.judicialwatch.org/wp-content/uploads/2015/05/Pg.-291-Pgs.-287-293-JW-v-DOD-and-State-14-812-DOD-Release-2015-04-10-final-version11.pdf
  4. Al-Nusra endra sommeren 2016 formelt navn til Jabhat Fateh al-Sham. For enkelhets skyld bruker jeg her det mer kjente navnet Al-Nusra.
  5. https://www.orb-international.com/perch/resources/syriadata.pdf
  6. https://en.wikipedia.org/wiki/Foreign_involvement_in_the_Syrian_Civil_War#Support_for_the_Syrian_opposition
  7. https://en.wikipedia.org/wiki/Al-Nusra_Front#External_support
  8. http://www.independent.co.uk/voices/hillary-clinton-wikileaks-email-IS-saudi-arabia-qatar-us-allies-funding-barack-obama-knew-all-a7362071.html
  9. https://en.wikipedia.org/wiki/Foreign_involvement_in_the_Syrian_Civil_War#Support_for_the_Islamic_State_of_Iraq_and_the_Levant
  10. I 1986 slo den Internasjonale Domstolen fast i Nicaragua v.s USA-saken at det er brudd på maktforbudet i folkeretten å trene, utstyre og finansiere opprørsgrupper og bruke dem til å angripe en annen stat.
  11. https://www.theguardian.com/world/2015/sep/15/west-ignored-russian-offer-in-2012-to-have-syrias-assad-step-aside
  12. http://carnegie-mec.org/diwan/54238
  13. http://www.al-monitor.com/pulse/originals/2016/10/turkey-russia-mediates-between-kurds-and-assad.html#ixzz4O6V7Jpwj
  14. http://tonyblairfaithfoundation.org/sites/default/files/If%20the%20Castle%20Falls.pdf
  15. http://www.understandingwar.org/backgrounder/syrian-armed-opposition-forces-aleppo
  16. http://www.dailymail.co.uk/wires/afp/article-3894292/Impossible-refuse-jihadist-help-Aleppo-Syria-opposition.html
  17. http://www.aftenposten.no/verden/Amnesty-Opprorssoldater-i-Aleppo-har-vist-sjokkerende-mangel-pa-respekt-for-sivile-liv-607986b.html#xtor=RSS-3
  18. http://www.syriahr.com/en/?p=50493
  19. https://tv.nrk.no/serie/torp/NNFA52110116/01-11-2016
  20. http://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/thousands-of-civilian-families-forced-by-militias-to-remain-in-eastern-aleppo-a7389346.html
  21. http://xn--rdt-0na.no/nyheter/2011/03/skjerp-sanksjonene-mot-gaddafi/
  22. http://bevegelsen.no/forumet/view.php3?site=bevegelsen&bn=bevegelsen_aentforum&key=1300660755