Inspirasjon til politisk verksted
Av Fredrik V. Sand
Tilbake til politikken.Hvordan Arbeiderpartiet igjen skal bli folkets parti
Oslo: Kagge forlag, 2014.
Da denne boka ble lansert i vår, var det med et preg som ikke umiddelbart appellerte til meg. For det første er jeg ikke med i Arbeiderpartiet. Undertittelen og bokas omslag med partilogoen, vannkanne og en trehodet plante med Jens Stoltenberg, Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre er derfor ikke helt i min gate, for å si det sånn. For det andre var hovedbudskapet et helhetsbilde jeg sleit litt med å få grep om. Det handlet om at Arbeiderparti måtte bli et frihetsparti, med tilnærminger like springende som musikken på lanseringsfesten.
Etter å ha lest boka er jeg av den oppfatning at mange innspill som er relevante, tankevekkende og inspirerende, også for den radikale venstresida, drukna i et (for så vidt vellykka) forsøk på å lansere boka med brask og bram: kjendiser på coveret, «blurbs» i innmaten og (en noe uklar) ideologisk gjenreising. Det burde blitt lagt mye mer vekt på det som signaliseres i bokas hovedtittel: Tilbake til politikken. For her bidrar Sterri tidvis med håndfast, radikal nytenkning. Ikke fordi han ryster venstre-sidas verdensbilde, men fordi han spiller inn noen konkrete forslag til tiltak som utfordrer mye av det sosialdemokratiet står for i dag, og som bør dras videre i den politiske debatten.
Her er ammunisjon for dem som ønsker en ny boligpolitikk. Det tegnes opp et bilde av at boligsystemet som “før var en garantist for at flere kunne kjøpe bolig, er blitt en subsidiering av de rike». Sterri skriver treffende om hvordan en trygg bolig er nødvendig for å være fri til å leve det livet man ønsker, og at å eie bolig gir makt over eget liv. Men med den utviklingen vi ser i dag, hvor låneandelen øker, og skillet mellom dem innenfor og utenfor boligmarkedet blir stadig sterkere, er det også helt presist analysert: «Hvis prisene stiger får markedet et sterkere grep rundt livet vårt.»
Han foreslår å fjerne rentefradraget, som i dag er med på å finansiere hytter, biler, ferier og utleieboliger (sic!), helt eller gradvis på delen av lånet som går over én eller to millioner. Og parallelt styrke fradraget for den laveste parten. Sterri vil ha nasjonal eiendomsskatt med høyt innslagspunkt, en beregning av boligformuen som er mer realistisk, slik at det ikke blir mer attraktivt å putte penger i boligspekulasjon enn i produksjon. Og han tar til orde for å fjerne dokumentavgiften, innført utelukkende for å skaffe staten inntekter.
Et enkelt og rettferdig pensjonssystem
Selv om Sterri er tilhenger av pensjons-reformen som sådan, behandler han den ikke med silkehansker. Han tar for seg eksemplet Anna renholdsarbeider, som forventes en levealder på 71 år, og Bernhard som jobber i NHO og forventes å leve ti år lenger. Det overkarrikerte ved eksempelnavnene til side: Sterri beskriver levealdersjusteringen, som reformens viktigste, og mest urettferdige aspekt: Når snittalderen i befolkningen øker, må alle jobbe lenger for å få utbetalt samme pensjon – ikke justert for at ulike yrkesgrupper har ulik levealder. Oppsummert i grove trekk: «De som dør tidlig, betaler en del av pensjonen til dem som dør sent, og de rike lever lenger enn de fattige.»
Nylig hadde jeg besøk av en pensjonsekspert på jobben som skulle forklare hvordan våre pensjonsordninger fungerer. Jeg satt med følelsen av å skjønne mindre jo mer jeg fikk høre. Og jeg er nok ikke alene der. Sterri siterer professor Asbjørn Kjønstad som mener at pensjonssystemet kan bli en kilde til sosial ulikhet fordi «det blir vanskeligere for ressurssvake grupper å skaffe seg den informasjonen som skal til».
Opp mot dette skisseres et pensjonssystem hvor mennesker har selvbestemmelse, basert på tre kriterier: “Det må være enkelt, det må fordele kostnadene rettferdig mellom generasjonene, og det må være rettferdig innad i hver generasjon.» Videre at: «Da nærmer vi oss et pensjonssystem som gjør at folk betaler etter evne og får etter behov.»
Konkret foreslår Sterri en inntektskorrigering av pensjonen og levealdersjusteringen. «En inntektskorrigert levealder betyr at de med høye inntekter møter en høyere pensjonsalder enn i dag, mens de med lave inntekter vil møte en lavere.» Han mener dette muliggjør likestilling av pensjonssystemet i offentlig og privat sektor, og at det vil stanse dumpinga av pensjonen til privatiserte lærere og helsearbeidere.
Alle vi som drømmer om å eie bolig fri fra markedets klør og om et forståelig og rettferdig pensjonssystem, har altså en alliert i Aksel Braanen Sterri.
Motsetningsfylt om privatskoler og sexkjøp
Et par andre steder i boka detter jeg helt av. Sterri skriver motsetningsfylt om skolepolitikk. På den ene sida gir han inntrykk av at vi bør ha mer tillit til å la lærere og skoleledere utforme skolehverdagen slik de mener er best. På den andre sida vil han la foreldre og elever bytte skole, og øke konkurransen gjennom å slippe til privatskoler, og publisere mer informasjon om trivsel og resultater på de ulike skolene.
Dette er ment å flytte makt til elever og foreldre, men når Sterri skriver at finansieringen av skolene er nødt til å følge eleven, er det ikke vanskelig å se for seg lærere som tvinges til å imøtekomme krav fra foreldre og elever, for å sikre økonomien, framfor faglig skjønn.
Også delen som omhandler sexkjøpsloven har flere resonnementer som skurrer. Sterri spør hvem vi skal ta hensyn til når vi vurderer å ta straffeloven i bruk. Det store flertallet som verken kjøper eller selger sex, eller de som begår handlingen? I de fleste tilfeller kommer man nok ikke særlig mye lengre av å ta hensyn til de potensielle lovbryterne, i dette tilfellet horekundene. Han skriver at «Ingen representanter ville foreslått å forby håndverkstjenester om det skulle vise seg at østeuropeiske håndverkere ble utsatt for menneskehandel.» Nei, vi ville vel forbudt menneskehandel … Og gjerne ganske uavhengig av hva dem som benyttet billig arbeidskraft måtte mene om det.
Sterri mener forbudslinja innebærer «et brudd med den positive sosialdemokratiske mulighetslinja»: Å gi folk flere og bedre muligheter, for å selv kunne ta valg og forbedre sitt eget liv. Det kommer klart fram i boka at verken nigerianske eller norske kvinner har særlig mange andre muligheter i dag. Men hvorfor handler da nesten alt engasjementet om å oppheve sexkjøpsloven? Hvorfor ikke legge støtet inn for alternative inntektskilder?
Han tar generelt for lett på sentrale økonomiske dimensjoner i forståelsen av makt og frihet. For kjennetegnes systemer basert på økonomisk avhengighet først og fremst av den ettertraktede valgfriheten? Enten det er lærerens ansvar for bunnlinja på skolebudsjettet, eller den prostituertes salg av sin egen kropp for å overleve.
På tross av dette skjønner jeg mer av den opprinnelig uklare frihetstilnærmingen etter å ha lest boka, og da kanskje spesielt de sist nevnte eksemplene. Sterri har tilsynelatende et nedenfra-perspektiv, som tidvis utfordrer konvensjonell maktforståelse, iallfall på venstresida, og gir tankevekkende tilnærminger. Som et eksempel står nettopp dilemmaet om hvordan vi skal muliggjøre mer faglig frihet til lærerne, og samtidig gi mindre ressursterke elever og foreldre økt innflytelse, eller muligheter til å si i fra.
Populist eller ei?
Tilbake til politikken har en ganske high-brow tilnærming til det å drive politikk, blant annet når det antydes at Arbeiderpartiet ikke skal være redd for å styre etter sitt eget forgodtbefinnende framfor folkemeningen («Demokratiet er mer enn å høre på folket.») og slik kunne vinne oppslutning. («Historien viser at tydelig ledelse kan vinne folkets sympati.»)
Samtidig inneholder boka flere sider jeg ikke vil nøle med å kalle rein og skjær populisme (og selv tilhører jeg den skolen som oppfatter populisme som en hedersbetegnelse, uløselig knyttet til det folkelige og det demokratiske). Fra det nevnte kravet om et forenklet og forståelig pensjonssystem, til en ikke-moralistisk, anti-paternalistisk tilnærming til alt fra arbeidslinja (Sterri går inn for en positiv arbeidslinje, i kontrast til Aps rådende linje, og vil øke gevinstene ved arbeid framfor kostnadene ved velferd – og påpeker at flere universelle velferdsordninger gir mindre behov for byråkrater og kontroll) til røyking og folkehelse (unngå trivielle, latterlige forbud som i sum undergraver tilliten til lovverket eller selvbestemmelsen over eget liv). Og når Sterri skriver om Arbeiderpartiets store reformarbeid at «De økonomiske menneskemodellene som ligger bak reformene, passer ikke med virkeligheten» er det som å høre 60/70-tallets venstrepopulister snakke om sine fremste fiender, teknokratene.
Slik jeg leser boka er kanskje Aksel Braanen Sterri kritisk til å følge «folket», i hvert fall på et idéplan, men i det konkrete er han minst like ofte en venstrepopulist.
Uforløst, men løfterikt
Samtidig som han insisterer på at Arbeiderpartiet trenger et klarere ideologisk kompass, henviser Sterri notorisk til forskning og empiri, slik at det ofte blir uklart hvor grensa mellom disse ulike tilnærmingene går.. Den akademiske og velinformerte stilen er faktisk underholdende, som når han trekker inn John Stuart Mill i røykepolitikken og John Rawls i pensjonsspørsmålet. Men mengden fotnoter er minst like overveldende. Sitatene fra Arbeiderpartiets program hadde kanskje ikke trengt kildenote med sidehenvisninger?
Repetisjon kan ofte være et effektivt virkemiddel, men boka åpner med en kronikkversjon av seg selv, og dermed gjentas hovedpoeng og sentrale faktaopplysninger unødvendig. At Francis Sejersted har kalt folketrygden og dens pensjonssystem for en «sosialdemokratisk kronjuvel» repeteres i overkant ofte, minst et sted også med fotnote. Boka kunne derfor hatt godt av en runde til med redigering. Kanskje kunne den også vært strukturert mer som en programtekst, slik at de tidvis inspirerende og spreke forslagene i boka, kom enda tydeligere fram?
Etter krisevalget i 2013 peker gallupen oppover for Arbeiderpartiet, mens den radikale venstresida fortsatt ligger med brukket rygg. Fornying trengs. Alle som vil bidra til et levende politisk verksted til venstre er herved kalt. Og på tross av større og mindre ankepunkter tror jeg flere kan ha nytte av å lese Sterris bok, i beste fall for å få noen gode ideer, om ikke annet for å få et lite glimt inn i sosialdemokratisk idé-debatt.