Samhandlingsreformen – organisering av sykehusene i Oslo

Av Inger Ljøstad

2009-01

Skal en samhandlingsreform få effekt, må regjeringen og Stortinget først fjerne det største hinderet: Helseforetaksorganiseringen, økonomistyringssystemet, manglende demokrati og en bedriftsøkonomisk tankegang der sykehus har blitt butikk, skriver Inger Ljøsland.
Den såkalte «hovedstadsprosessen» er den delen av Omstillingsprogrammet som omfatter fylker og kommuner rundt Oslo. Den startet i april 2008, og allerede i juni ble de omfattende forslagene i prosessen lagt fram.

Inger Ljøstad sitter i styret i Ryggforeningen i Norge og er redaktør for medlemsbladet Ryggstøtten.

 


 

 

Samhandling er løsningen på utfordringene i helsevesenet, uttalte Bjarne Håkon Hanssen kort tid etter at han tok over som helse- og omsorgsminister i juni 2008. Ved skolestart i august ble Samhandlingsreformen annonsert og ekspertgruppe nedsatt. I april 2009 skal helseministeren legge fram forslag til ny samhandlingsreform.

 

Problemene i helsevesenet er tydelige for alle som vil se, og det er jo bra at også helseministeren har fått åpnet øynene. Aldri har det vært så mye støy rundt helsevesenet som etter sykehusreformen fra 2002. Lange ventetider, pasientkøer, milliardsprekk i sykehusøkonomien, mangelfull rehabilitering og for lite ressurser til forebygging – dette er departementets egne ord. Men nå skal Arbeiderpartiet ta grep. Samhandlingsreformen skal få partiet på offensiven i helsepolitikken. Det er et åpent spørsmål om det vil lykkes.

 

Det finnes gode samhandlingstiltak i dag, ifølge ministeren, men de er kommet i stand på tross av systemet. Mandatet for reformen er å finne fram til hvilke økonomiske og juridiske systemer som trengs for at samhandling skal finne sted på grunn av systemet, slik at pasientene kan få en mer helhetlig og sammenhengende helsetjeneste.

 

Forslaget om en samhandlingsreform har faktisk blitt møtt med en viss forhåpning, både i fag- og profesjonsforbund og ikke minst i mange pasientorganisasjoner. Samhandling mellom de ulike nivåene i helse-tjenesten, og ressurser til å gjennomføre tiltak som fremmer samhandling, har vært etterlyst i lengre tid. Endelig en mulighet til å komme med innspill om behov, endelig et alternativ til innsparinger og kutt. Med reformer følger det jo penger, i hvert fall for noen. Noen tror kanskje til og med at det skal bli mulig å rette opp noen av skadene som fulgte i kjølvannet av den forrige store helsereformen fra 2002. De tar i så fall feil.

 

Foretaksreformen

 

Sykehusreformen fra 2002 ble kuppet igjennom på Arbeiderpartiets landsmøte året før av daværende helseminister Tore Tønne, med god hjelp fra Jens Stoltenberg. Reformen hadde to hovedelementer. Den unndro sykehussektoren fra fylkeskommunalt eierskap og politisk styring, og den omgjorde sykehusene til foretak. Styringen av sykehusene skjer i dag gjennom styringsorganer som er basert på forretningsmessige prinsipper.

 

Styrerepresentantene – med unntak av ansatterepresentantene – utnevnes og står ansvarlig overfor eierne, ikke overfor et folkevalgt organ. Etter at eierskapet ble overført til staten, er ikke utviklingen i sykehussektoren lenger gjenstand for politisk behandling på fylkeskommunalt nivå. Lokalsamfunnenes muligheter til å påvirke utviklingen i sykehussektoren til fordel for befolkningens behov er dermed sterk svekket.

 

Det viktigste med sykehusreformen fra 2002 var likevel ikke at eierskapet ble overført fra fylkeskommunene til staten. Den avgjørende endringen var at sykehusene ble omdannet til foretak. Det ble etablert ulike roller for bestiller og utfører, anbud ble knesatt som det førende prinsippet for fordeling av oppgavene, og det ble åpnet opp for private leverandører av helsetjenester. Etter innføring av reformen har antall private kommersielle sykehus økt fra 7 til 24, og antall opphold i private sykehus økte med 326 % fra 2001 til 2003.

 

Med omdanningen til foretak fulgte pålegg om at sykehusene skal følge regnskapsloven istedenfor kontantprinsippet. Det vil si at et regnskapssystem utviklet for privat næringsvirksomhet og lønnsomhet har erstattet kommunale økonomiske styringssystemer basert på regnskap og budsjett. Dette har vært sterkt medvirkende årsak til at sykehussektoren gikk 2008 i møte med et akkumulert underskudd på 18 milliarder, til synkende egenkapital, økt gjeld og svekket likviditet.

 

Underskuddet skyldes regnskapssystemet Hovedårsaken til underskuddet er regnskapslovens krav om at eiendomsmassen skal avskrives. Avskrivninger er en kalkulert (beregnet) størrelse for hva det «koster» å bruke bygninger og utstyr. For bedrifter som skal gi avkastning på innskutt kapital fører det til regnskapsmessig underskudd når foretakene ikke kan bære denne kostnaden. Men helseforetakene drives ikke for å skape økonomisk overskudd eller gi avkastning på innskutt kapital. De drives for å gi befolkningen gode og lik tilgang til spesialisthelsetjenester ut fra behov. Derfor er ikke forretningsmessige styringsprinsipper egnet.

 

Et eksempel på hvor galt foretaksorganiseringen bærer av sted: Universitetssykehuset Nord Norge HF (UNN) solgte i 2006 en eiendom på Senja, der salgssummen endte på 600 000 kroner. I regnskapet stod eiendommen oppført med en verdi på 24,5 millioner kroner. Denne regnskapsmessige verdien fratrukket de 600 000 fra salget av eiendommen førte til at UNN fikk et minus på 23,9 millioner i regnskapet. Resultatet – eller konklusjonen på transaksjonen – blir at foretaket ikke klarer å forvalte sin kapital, fordi det regnskapsmessig ender opp med et større underskudd på årsregnskapet for 2006. Hadde ikke sykehuset vært underlagt regnskapsloven ville dette bildet sett helt annerledes ut, med en inntekt på kroner 600 000. Avskrivningene i sykehussektoren har totalt vært ca 5 milliarder per år i perioden 2002–2007. Det har gitt et bokført underskudd som har ført til at sykehussektoren framstår som et konkursbo, noe som brukes til å framstille det som nødvendig å gjennomføre strukturrasjonaliseringer, avvikling, sammenslåing og personalkutt. Med unntak av året 2006 ville sykehusforetakene hatt positivt nettodriftsresultat om regnskapsprinsippene i offentlig sektor hadde vært brukt – og det til tross for et investeringsløft på 33 milliarder i perioden!(1)

 

Behov for samhandling

 

Samhandling mellom de ulike nivåene i helsevesenet har vært etterlyst lenge. Først og fremst mellom spesialisthelsetjenesten (sykehus og privatpraktiserende spesialister) og kommunehelsetjenesten (sykehjem, fastleger), men også mellom ulike faggrupper, etater og kommuner, og innen kommuner og sykehus. Fra et brukersynspunkt reises også perspektivet om samhandling mellom aktørene nevnt over og pasientene selv, inkludert deres pårørende.

 

I skrivende stund jobber Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), fagforbund og funksjonshemmedes organisasjoner med Samhandlingsreformen. Hva som kommer ut av den, blir klart først når den legges fram i april. Forutsetningene departementet legger til grunn for reformen, kan likevel gi noen antydninger om i hvilken lei det bærer.

 

Manglende samhandling fører til at mange pasienter blir tapere, skriver helseog omsorgsministeren i presentasjonen av Samhandlingsreformen. Ansvaret er oppstykket, og mange får ikke de tjenestene de trenger. Dette rammer særlig syke eldre, kronisk syke, barn og unge, psykisk syke, rusmiddelavhengige og pasienter som trenger lindrende behandling. De må vente lenge, stå i kø, ligge i korridoren, får ikke oppfølging eller rehabilitering, blir kasteballer i systemet, faller ut av arbeidslivet, blir sykere og trenger enda mer hjelp.

 

De fleste vil si seg enig i helseministerens situasjonsbeskrivelse, også når han framhever at det blir flere eldre – spesielt over 80, og at sosiale helseforskjeller øker. Sykdomsbildet har dessuten endret seg. Mens infeksjonssykdommer utgjorde den største trusselen rundt 1900-tallet og hjerteinfarkt hadde sin storhetstid fra 1950 og framover, vil perioden fra 2000 til 2050 bli dominert av psykiske lidelser, rus, kreft, diabetes, fedme, KOLS, astma og demens. Det dreier seg for en overveiende del om kroniske lidelser som er mest utbredt blant mennesker med kort utdanning, lav inntekt og blant eldre.

 

Overraskende nok nevnes ikke muskelog skjelettlidelser blant lavstatus- og kronikersykdommene. Da Bjarne Håkon Hansen var minister i et annet departement, var det bare gruppa med psykiske lidelser som ble trukket fram oftere. Da lå vekten riktignok ikke på helse, men på hvor stor andel av de uføretrygdede de to gruppene utgjør. Kan hende skyldes det at helsevesenet ikke har så mye å bidra med, til hjelp for muskel- og skjelettlidelser generelt og rygglidelser spesielt. Det ligger utenfor temaet for denne artikkelen å drøfte årsakene til denne «uteglemmelsen » – men i et 8. marsnummer benytter jeg i det minste anledningen til å påpeke at langvarige muskelskjelettlidelser rammer kvinner oftere enn menn.

 

Kommunehelsetjenestereform

 

Det tok ikke lang tid før helseministeren gjorde det klart at Samhandlingsreformen kommer til å bli en kommunehelsetjenestereform – og først og fremst en fastlegereform. Det er spesialisthelsetjenesten som har vunnet kampen om ressursene de siste åra ifølge helsedepartementet, som viser til at det er 11 000 leger i sykehusene og bare 4000 fastleger. Tallene for legedekning er helt sikkert riktig, og behovet for flere fastleger og bedre fastlegetjenester er uomtvistelig. Men allerede tidlig på høsten ble det klart at sykehusene ikke har så mye å hente ut av Samhandlingsreformen.

 

Dermed står tjenester som hører hjemme i spesialisthelsetjenesten, i fare for å bli oversett i forbindelse med reformen. For eksempel har mange kronikere vanskelig for å få henvisning til spesialist, til tross for at behovet er til stede. Resultatet av denne manglende samhandlingen er nettopp at pasientene blir sykere og trenger enda mer hjelp, for å bruke ministerens egne ord. Behovet for flere tverrfaglige ryggpoliklinikker er et eksempel på at også områder innenfor spesialisthelsetjenesten har behov for forsterkede ressurser.

 

På andre, og viktige, områder foregår det en sentralisering av funksjoner i spesialisthelsetjenesten. Styret i Helse Sør-Øst har nå vedtatt at lokalbaserte tjenester kan ha ulike nivåer av akuttfunksjoner. Akuttfunksjoner for kirurgi og ortopedi (beinkirurgi) skal som hovedregel samles under én ledelse og fortrinnsvis på ett sted i hvert av de nyopprettede sykehusområdene. Det kan sikkert framstilles som samhandling, men i klartekst betyr det at mange lokalsykehus kommer til å bli stående igjen med reduserte funksjoner, og at pasientene må reise lenger for å få nødvendig helsehjelp og behandling. Både Legeforeningen, Fagforbundet og Folkeaksjonen for lokalsykehusene har advart mot denne sentraliseringen.

 

Bedre helsetjenester og mer behandling i kommunene forutsetter interkommunalt samarbeid, sier helseministeren, og hevder at de fleste av dagens kommuner er for små til å påta seg ansvaret alene. Et finansieringssystem som skal fremme samhandling, må i så fall fremme tiltak på interkommunalt nivå i tillegg til samarbeidsprosjekter mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

 

I statsbudsjettet for 2009 fikk sykehussektoren en «ekstrabevilgning» på 6,5 milliarder. Mesteparten går til dekning av økte pensjonskostnader, men 1 milliard er satt av til pasientbehandling og 600 millioner til utjevning mellom helseregionene. Det ble også bevilget 95 millioner til samhandlingstiltak. Derimot vil ikke helseministeren gjøre noe med foretaksorganiseringen. Sykehusene skal fortsatt følge regnskaps-loven.

 

Av andre signaler fra HOD må nevnes at ordningen med innsatsstyrt finansiering (ISF) er utvidet til å gjelde somatisk poliklinikkvirksomhet som utføres utenfor sykehus, for eksempel på sykehjem eller hjemme hos pasienten. Også helsehjelp som gis av andre enn legespesialist, skal kunne utløse ISF-refusjon. Fra 2009 får sykehus dermed refusjon om en spesialsykepleier behandler en pasient med for eksempel KOLS i hjemmet, og pasienten slipper å reise langt for få behandling.

 

I seg selv er det utmerket om kronikere kan behandles hjemme, og de som skal utføre behandlingen må nødvendigvis få penger til å gjøre jobben. Derimot er ISFordningen problematisk.

 

Prioritering etter betaling

 

Innsatsstyrt finansiering baserer seg på en finmasket klassifikasjon av pasienter i såkalte diagnoserelaterte grupper (DRG). Systemet er innført fra USA, og var opprinnelig ikke ment å tjene som beregningsgrunnlag for sykehusbehandling. Fra 1997 har sykehusene i Norge brukt DRG som et bakenforliggende kodesystem for ISF, der diagnosekoden angir stykkprisen. Andelen ISF i forhold til rammebevilgninger har variert, og er nå på 40 %. På det høyeste lå andelen på 70 % av bevilgningene. Det satte fart i lønnsomhetstankegangen i sykehusene og førte til at sykehusutgiftene steg til værs i løpet av kort tid. Det siste var nok hovedgrunnen til at ISF-andelen ble redusert.

 

Problemet med ISF fra et sosialistisk synspunkt er at pasientene prioriteres etter hvor mye sykehusene får betalt, istedenfor på bakgrunn av en faglig vurdering av hvem som har størst behov for helsehjelp De enkleste diagnosene og operasjonene gir ofte god pris for sykehusene. Når det lønner seg å behandle de enkle diagnosene, taper de tunge pasientene, de med sammensatte lidelser og kronikere.

 

ISF-systemet har oppfordret til kodejuks og gitt gode kår til de nye kommersielle sykehusene som kom etter sykehusreformen. Et eksempel er snorkeoperasjoner, som har vært priset altfor høyt. På samme måte vil utvidelsen av ISF-ordningen til behandling av spesialister utenfor sykehus tiltrekke seg private sykehusinteresser, om prisen er høy nok. Er prisen for lav vil ikke sykehusene prioritere denne typen behandling.

 

Liggetider

 

Men om flere pasienter skal behandles i kommunehelsetjenesten (dvs utenfor sykehus), hvor skal vi gjøre av dem? Sett fra Oslo og bydel Alna er i hvert fall sykehjemskapasiteten sprengt. Eldre som skrives ut fra sykehus, må reinnlegges etter kort tid. Leder i KS, Halvdan Skard, viser til flere utfordringer i de kommunale helsetjenestene, som blant annet for få leger i sykehjem, manglende samfunnsmedisinsk kompetanse og for få hele stillinger som kommuneleger. I tillegg peker han på behov for forsterkede legetjenester i mange kommuner. Helsedepartementet på sin side viser til eksisterende samarbeidsprosjekter mellom sykehus og kommuner om etablering av såkalte intermediæravdelinger. Opphold på disse avdelingene er ca 2000 kroner billigere per liggedøgn sammenlignet med sykehusopphold. De kalles også observasjons- eller etterbehandlingsavdelinger, sykestuer eller helsehus, og er forsterkede sykehjem der pasientene kan oppholde seg i kortere tid etter et sykehusopphold. Der kan de gjennomgå opptrening som setter dem i stand til å bo hjemme istedenfor å legge beslag på sykehjemsplasser over lengre tid, og de kan unngå reinnleggelser på sykehus.

 

En utfordring er at ingen av samhandlingspartene tjener på intermediæravdelinger. Kommunene har bare utgifter med forebygging, og sykehusene får ingen DRG-poeng.

 

For selvfølgelig handler Samhandlingsreformen først og fremst om økonomi, liggetider og priser. Så mye som 400 000 liggedøgn ved norske sykehus i 2007 kunne vært spart, skriver HOD i en pressemelding. Det utgjør 10 prosent av alle liggedøgn ved somatiske sykehus i 2007. Disse 400 000 liggedøgnene kostet 800 millioner kroner i 2007.

 

HOD viser også, med støtte fra pasientorganisasjonene, til kulturforskjeller mellom sykehus og de delene av helsetjenesten som skal ta seg av kronikere og langvarig syke. Mens sykehusene skal behandle for å gjøre pasienten frisk så raskt som mulig, er kronikerne opptatt av tiltak som kan føre til bedre livskvalitet, av mestring og empowerment (oversettes gjerne med myndiggjøring eller egenkraftmobilisering) og av habilitering og rehabilitering.

 

Det er en riktig observasjon. Men helsemyndighetene er selv med på å fremme rask behandling som ensidig mål med kravet om stadig kortere liggetid i sykehusene. Manglende samhandling og underkapasitet i sykehus og sykehjem gjør pleie og omsorg til et privat anliggende for kvinnene i familien. Private helseforsikringer er i ferd med å gripe om seg, omsorgsforsikringer kan fort bli det neste.

 

Jeg er ikke motstander av intermediæravdelinger, økt behandling utenfor sykehus, sykehoteller eller økt andel dagpasienter og poliklinisk behandling på sykehus, selv om det er billigere enn sykehussenger. I mange tilfeller virker det fornuftig. Men det er grunn til å rope et kraftig varsku, tatt i betraktning at omstillingsprogrammet i Helse Sør-Øst ble satt i verk på grunnlag av en løst fundert rapport som opererte med en gjennomsnittlig liggetid på Ahus på bare 4 dager.

 

Omstillingsprogrammet og Hovedstadsprosessen

 

Omstillingsprogrammet i Helse Sør-Øst (HSØ) er som nevnt en oppfølging av Sykehusreformen fra 2002. Den såkalte Hovedstadsprosessen er den delen av Omstillingsprogrammet som omfatter fylker og kommuner rundt Oslo. Den startet i april 2008, og allerede i juni ble de omfattende forslagene i prosessen lagt fram. Opprinnelig høringsfrist ble satt til 20. august samme år, men utsatt i tre måneder etter skarpe reaksjoner fra de ansattes organisasjoner. På styremøtet i Helse Sør-Øst 20. november ble forslagene banket igjennom.

 

Stridsspørsmålene i Hovedstadsprosessen har først og fremst dreid seg om funksjonsfordelingen mellom sykehusene, hvilket pasientgrunnlag de ulike sykehusområdene skal ha og hvilke funksjoner lokalsykehusene skal dekke.

 

Helse Sør-Øst er nå inndelt i 7 sykehusområder. Etter sammenslåingen av helseregionene i Sør og Øst omfatter Helse Sør-Øst 10 fylker, og opprettelsen av sykehusområder er forståelig. Virksomhetene innenfor hvert område skal – med unntak av foretakene i Telemark og Vestfold sykehusområde – organiseres som ett foretak.

 

Styrevedtaket innebærer at lokalbaserte spesialisthelsetjenester kan ha ulike nivåer av akuttfunksjoner, og at det kan etableres lokalsykehus med tilpassede (reduserte) akuttfunksjoner.

 

Blefjell sykehus HF ble splittet etter fylkesgrensene mellom Vestfold og Buskerud, til tross for lokal motstand. Innen 2010 skal Follo i Akershus overføres til Akershus Universitetssykehus (Ahus) på Lørenskog etter at befolkningen i noen få år har hatt Aker sykehus på Sinsen som lokalsykehus. Hele Groruddalen i Oslo, med unntak av Bjerke bydel, skal være overført til Ahus i Akershus innen 2010. De som bor på Nes på Romerike, opprettholder inntil videre lokalsykehustilhørigheten til Sykehuset Innlandet HF, men skal senere vurderes for Ahus.

 

Sykehusområde Oslo og OUS

 

Det opprettes ett sykehusområde Oslo. Ullevål sykehus Helseforetak (HF), Rikshospitalet HF (inkl. Radiumhospitalet) og Aker sykehus HF (med avdelinger på Gaustad, Sinsen og Ski) er slått sammen til Oslo Universitetssykehus (OUS). Diakonhjemmet sykehus AS og Lovisenberg Diakonale sykehus AS inngår som en del av de lokalbaserte spesialisthelsetjenester i Oslo gjennom kjøp av helsetjenester. Det skal etableres en storbylegevakt i samarbeid med Oslo kommune.

 

Opprettelsen av Oslo Universitetssykehus blir for en stor del begrunnet med ønsket om en mer rasjonell og kostnadsbesparende funksjonsfordeling mellom sykehusene. Ledelsen i Helse Sør-Øst anser spesielt dubleringer (dobbelt sett av spesialister på vakt) som unødvendig, og etterlyser mer samarbeidsvilje blant leger med samme spesialisering på Ullevål og Rikshospitalet.

 

Andre, for eksempel Fagforbundet, mener argumentasjonen om for mange parallelle fagmiljøer er sterkt overdrevet. Det er åpenbart behov for bedre styring og bedre samhandling. Men å gå til så drastiske skritt som styret nå gjør, kan få utilsiktede og uante konsekvenser for pasientene. Debatten har i stor grad dreid seg om at flere av disse sykehusene ligger langs Ringveien, uten å se på hvilken funksjon Rikshospitalet og Radiumhospitalet var ment å ha. Man burde vurdert å la dem bli det de ble planlagt og bygd opp som – nasjonale høyspesialiserte sykehus for hele befolkningen. Fram til nå har de konsentrert seg om høyspesialisert virksomhet og planlagt behandling av sjeldne sykdommer, og har et helt annet nedslagsfelt enn de andre sykehusene.

 

I høringsuttalelsen Fagforbundet avga, påpeker de at den påståtte overdekningen i Oslo-området ikke er dokumentert, og at Helse Sør-Øst legger svært lite realistiske vurderinger av befolkningens behov for helsetjenester til grunn.

 

Samlokalisering av det nye Oslo Universitetssykehus framstilles som ønskelig. Målet er nok å frigjøre områdene til Ullevål sykehus for boligformål – bare finanskrisa går over. Så kan man jo spørre seg hvor på Gaustad Ullevåls framtidige funksjoner skal plasseres?

 

AUS, OUS og Ahus

 

Innlemmelsen av Aker Universitetssykehus (AUS) i Oslo Universitetssykehus er kontroversiell. For det første fordi det fratar befolkningen i Groruddalen et eget lokalsykehus og sender 90 000 mennesker ut av fylket (bydel Bjerke med 35 000 innbyggere hører også til Groruddalen, men skal i henhold til styrevedtaket ha Oslo Universitetssykehus som lokalsykehus i framtida). Aker sykehus er da også det eneste Oslo-sykehuset med egen venneforening. Sammen med alle bydelsutvalgene i de fire Groruddalsbydelene i Grorud, Alna, Bjerke og Stovner har venneforeningen gått inn for at Aker skal være lokalsykehus for Groruddalen.

 

Et annet argument er at Akers avdeling på Sinsen er det eneste av Oslo-sykehusene som er lokalisert på østkanten. Avdelingen har opparbeidet seg spisskompetanse på fagområdene urologi og karkirurgi i tillegg til livsstilsykdommer som diabetes og KOLS – det vil si sykdommer som er utbredt i Groruddalen på grunn av alders- og befolkningssammensetningen. Spisskompetansen innen somatikk burde samordnes med hele kjeden innen psykiatri og rusbehandling og føre til etableringen av Storbysykehuset Aker.

 

Det hører med i bildet at Aker sykehus HF ikke gikk med underskudd. «Nye Ahus» åpnet høsten 2008 etter en kjempemessig utbygging, men har allerede korridorpasienter. For å slippe å gå 2009 i møte med underskudd ble Ahus tilført 80 millioner ekstra på styremøtet i Helse Sør-Øst i desember.

 

 

Det tredje argumentet for å opprettholde Aker som egen enhet og lokalsykehus er knyttet til kapasiteten på Ahus. Det kan ta imot mange pasienter, men ikke alle. Først og fremst mangler Ahus kapasitet innen psykiatrien – kapasitet som finnes i Oslo. Ahus selv har foreslått å løse dette ved at de får svi av ytterligere 350 millioner til et nybygg, eventuelt til rehabilitering av gammel bygningsmasse, til bruk for voksenpsykiatrien. Det ble for mye, selv for direktøren i Helse Sør-Øst, Bente Mikkelsen (Klassekampen 19. november).

 

Utskilling?

 

På møtet i HSØ 20. november vedtok styret også en sak om realisering av ny felles tjenesteleverandør for IKT som en del av Sykehuspartner. Sykehuspartner er en egen enhet i Helse Sør-Øst, som ble etablert i 2003 som en tjenesteleverandør innenfor ikke-medisinske støttetjenester. Helseforetakene skal ha bestillerkompetanse i egen organisasjon inn mot tjenesteleverandøren, heter det i styrevedtaket. Det er selvfølgelig bra å samordne med sikte på å få en felles IKT-strategi i sykehussektoren, men her lukter det utskilling av ikke-medisinske tjenester og anbudsutsettelse. Om så skjer, innebærer det en fare for at sykehusene kan miste kontrollen med pasientinformasjon.

 

Også eiendommene til sykehusene vurderes omorganisert til eget foretak. Fram til nå har det vært de lokale sykehusene som eier eiendommene og bygningsmassen. Dagbladet forteller at en hemmelig rapport – laget av konsulentselskapet McKinsey & Company for styret i Helse Sør-Øst, skisserer flere alternativer. Men McKinsey-konsulentene er helt klare på at en sentralisering av eiendommene er viktig for hva de kaller et «stort gevinstuttak», med andre ord salg og outsourcing av eiendom. Dette er et klassisk eksempel på New Public Management, en ideologi som fremmer og tilrettelegger for privatisering. Den umiddelbare konsekvensen av å sentralisere eiendommene i et eget selskap vil være at samtlige sykehus – hvor eiendomsmassene i dag er en betydelig del av egenkapitalen – må leie lokalene de i dag eier. Om leia settes høyt nok, vil også dette bidra til dårligere sykehusøkonomi, innsparingskrav og dårligere offentlige sykehustjenester.

 

Blant motstanderne av å sentralisere eiendomsmassen frykter man at neste skritt vil være å selge ut eiendommene, slik at kapital frigjøres til eventuell bygging av nye sykehus. I tillegg trenger Helse Sør-Øst kapital på grunn av et vedlikeholdsetterslep på flere milliarder kroner. Bare i løpet av de nærmeste åtte åra må HSØ oppgradere eiendomsmassen for ikke mindre enn 13,8 milliarder kroner.(2)

 

Milliardverdier kan bli tappet fra lokalsamfunnene. At så viktige saker ikke er gjenstand for politisk behandling, er et stort demokratisk problem.

 

Sykehus skal ikke være butikk!

 

Helsedebatten i Norge har vært fordummende, uttalte helseministeren i forbindelse med Samhandlingsreformen. Debatten har handlet om å bevilge mer og mer penger. Uansett hva han foreslår av høye tall, vil noen foreslå mer. Som Hanssen ser det, er problemet at mye penger brukes på feil måte, og svaret er å bruke dem riktig.

 

Men vil man finne fram til riktige og fornuftige måter å bruke pengene på, må i hvert fall anbuds- og bestillerbyråkratiet kastes på skraphaugen. Systemet er dokumentert kostnadsdrivende og utstyrer private firmaer med et sugerør ned i statskassa. Så lenge sykehusforetakene fortsetter å være foretak underlagt krav til budsjettbalanse og inntjening på samme måte som private selskaper, vil det generere underskudd i sektoren, underskudd som brukes til å framstille det som at det er nødvendig å gjennomføre strukturrasjonaliseringer, avvikling, sammenslåing og personalkutt. Vil man unngå dette, er regnskapssystemet i sykehusene et godt sted å begynne.

 

Jeg er spent på det nye økonomiske og juridiske systemet for samhandling som Bjarne Håkon Hansen har lovet å legge fram i april. Bedre samhandling krever felles finansieringssystemer i stat og kommune. Dette kan bli brukt som en brekkstang for å innføre ISF/ordninger der pengene følger pasienten også i kommunehelsetjenesten – med de konsekvensene det får for organisasjonskulturen i kommunesektoren.

 

Det er å håpe at kommunene får noe ut av Samhandlingsreformen, blant annet i form av intermediæravdelinger. Om kommunene settes i stand til å ta en større andel av oppgavene og behandlingene, kan det bidra til å lette presset på sykehusene. Det er også sannsynlig at fastlegeordningen vil bli styrket.

 

Men skal en samhandlingsreform få effekt, må regjeringen og Stortinget først fjerne det største hinderet: Helseforetakso rganiseringen, økonomistyringssystemet, manglende demokrati og en bedriftsøkonomisk tankegang der sykehus har blitt butikk.

 
Noter:
 

1. Kilde: Helsereform: Utfordringer og løsninger / Bjarne Jensen og Magnar Bollingmo. Høgskolen i Hedmark (Rapport nr 15, 2007)

 

2. Dagbladet 12. desember 2008